Datehælvete 10 - Standup komikeren

Når en blir singel i en periode hvor de fleste i omgangskretsen din er godt og trygt etablert er det mange av disse som har lyst til å hjelpe deg ut av din ubehjelpelige situasjon. Hver gang jeg treffer dem spør de håpefullt om hvordan det står til med kjærlighetslivet mitt, og hver gang jeg trekker på skuldrene og forteller at intet er nytt under solen får de en tenkenyve mellom øyenbrynene som indikerer at de går igjennom kartoteket av single mennesker som befinner seg i omgangskretsene deres. De fornekter seg aldri i sine forsøk på å finne en mann til meg, og egentlig hvilken som helst mann. Hvis de kjenner to skapninger i hver sin ende av omgangskretsen som er single antar de automatisk at disse to passer sammen, singel blir altså det eneste premisset som trenger å være tilstede for evig kjærlighet. Jeg får ikke sjelden en følelse av at dette skyldes at jeg på sett og vis må få meg kjæreste for at en eller annen form for universell orden skal gjenopprettes og at jeg ved en tilbakevending til normalsfæren (dvs den etablerte) igjen kan innlemmes i det gode selskap som kan tilbringe helgene med grillfester og barnevennlige utflukter. Noen av vennene mine er overivrige i å gjenopprette harmonien uten meg som en frittflyende satellitt.

Kandidat nummer 9 var en singelstreifer som mine såkalt gode venner mente jeg kunne passe godt sammen med. Et vennepar av meg arrangerte og ordnet, og det ble avtalt at vi skulle møtes på en kafé i sentrum.  Meg hadde de fortalt at han var kjekk nok, morsom og interessert i film. Hva de fortalte ham om meg vites ikke, men sikkert noe lignende. Dvs at jeg var søt nok, blid og interessert i bøker. Match på to av tre altså, og mine venner var overbevist om at vi kom til å finne hverandre.

Kandidat 9:

Vi møtte på en passelig hyggelig kafé i sentrum av byen, og var passe fnisete over opplegget begge to. Under et sånt møte er det ikke mulig å late som om ting skjer tilfeldig, det er opplest og vedtatt at vi møtes for å finne ut om vi har lyst til å ligge med hverandre, og det er på sett og vis utrolig ukult og ikke så rent lite desperat. Innledende fnising kan være et godt tegn, et signal om fellesskap liksom. Men etter denne innledende fnisingen forsvant på sett og vis fellesfølelsen. Når den er borte føles det som om en sitter enda litt lenger fra hverandre enn en egentlig gjør, og ikke riktig hører hva den andre sier eller ikke klarer å følge opp med adekvate oppfølgingsspørsmål eller reaksjoner (sånn som å le etter en vits). Det er som om du hele tiden er forsinket i forhold til det som finner sted og aldri helt klarer å hente deg inn igjen. Slike situasjoner har det med å bli litt ubehagelige. Og det ble det.

Etter at vi var ferdige med å snakke om de dårlige vennene våre som hadde vært slemme nok til å plassere oss i denne pinlige situasjonen, begynte vi å snakke om film, og det vist seg snart at en av kandidatens favorittfilmer var Forrest Gump. Skal vi snakke om en film som definitivt ikke står på min favorittliste er det denne. Jeg kan ikke utstå den, men når folk har en brennende lidenskap for noe, klarer jeg ikke å være ærlig og later som om jeg liker det jeg også (hvorvidt dette er en egenskap som tyder på sosial egnethet eller om det er en egenskap som tyder på at jeg er en feigskjit vet jeg ikke). Så jeg gjorde altså slette miner til godt spill og sa ikke et kny om at jeg syns det er en tilbakestående film som forteller deg at ingen bør slå seg til ro med at de er tilbakestående. Jeg liker sånne filmer bedre, filmer hvor det er helt greit ikke å stå i sentrum for store historiske begivenheter, og hvor det å være et lite ubetydelig menneske er mer enn nok.

Uansett - han ble skikkelig varm i trøya av dette Forrest gump pratet sitt og påbegynte en lengre tirade av gumpismer gjengitt med en slående liten grad av skuespillertalent. Det begynte med ”My name is Forrest Gump. People call me Forrest Gump”, gikk via ”Life is a box of chocolates…” og endte med en lengre og pinefull dramatisering av Forrests dialog med en drill seargent (handler om at han militærfyren syns Forrest er den smarteste karen han har møtt, noe som ikke sier rent lite om det militære systemet).

Mens han holdt på med dette ble smilet mitt ubehagelig stivt, og jeg fikk sånn små rykninger i munnvikene som bruker å dukke opp når hjernen din sender signaler til ansiktsmuskulaturen om at dette absolutt ikke er morsomt. At karen dessuten bælmet nedpå fire halvlitere mens han underholdt meg med denne tilsynelatende utømmelige kilden til livsvisdom medførte at han hevet stemmen relativt mye etter hvert også (noe menn for øvrig ofte gjør når de syns de sitter på gull som bør deles med resten av befolkningen). Så der satt jeg og var det endegyldige bevis på at ”Stupid is what stupid does”. Jeg flyktet til do og svarte med et kort nei på Kirsten Gifteknivs sms-spørsmål om daten gikk bra, selv om jeg mest av alt hadde lyst til å skjelle henne ut.

Da jeg kom tilbake spurte han meg om hvilke filmer jeg likte, og da jeg nevnte Magnolia nikket han endelig bejaende og begynte å legge ut om han dustete politimannen som mislykkes i alt. Jeg liker han politimannen og syns han er noe av det søteste jeg har sett på film. Da jeg sa det endte vi opp i en diskusjon omkring filmkarakterer som det var mer enn tydelig kjedet vettet av ham og som han helst ville avslutte så fort som mulig. Og da var det tilbake til dramatiseringen av morsomheter igjen. Misforstå meg ikke, jeg liker morsomme menn. Men når folk prøver for hardt uten å lykkes blir det bare uutholdelig pinlig, og når han nå ga se Lille lørdag i vold med like lite anlegg for den humoristiske sjangeren som tidligere begynte det å bli for mye. Det er begrenset hvor morsomt det er å snakke om påm fritt og evinrude på dårlig arendalsdialekt og enda mer begrenset når du ikke klarer å imitere den dårlige dialekten, men ender opp med noe som best kan beskrives som en blanding av bergensk, dansk og oslomål.

Heldigvis hadde jeg på dette tidspunktet konsumert tre glass vin og brydde meg ikke lenger om å være høflig (dessuten hadde jeg nå for lengst avskrevet ham som en aktuell kjærlighetskandidat). Så jeg lo ikke lenger. En slik reaksjon vil i de fleste tilfeller få motparten til å roe ned morsomhetene, men det ble dessverre ikke resultatet i dette tilfellet. Det medførte snarere en slags akselererende sluttinnspurt mot det øyeblikket hvor jeg tar tingene mine og unnskylder meg med at jeg må tidlig opp i morgen. Og det var akkurat det som skjedde. Visstnok hadde han blitt sittende igjen og faktisk endt opp med å få med seg en dame hjem den kvelden så for ham kan det ikke sies å ha vært annet enn vellykket.

Konklusjoner:
1. Å opparbeide en sunn skepsis til venners forsøk på å koble deg med noen er en svært god strategi selv om de vil deg aldri så godt.
2. Enkelte ting liker jeg rett og slett ikke, slik som Forrest Gump, og ingenting i verden bør få meg til å legge skjul på det.
3. Hvis noen baserer all dialog på morsomheter bør personen være morsom, og i hvert fall være sensitiv nok til å roe ned vitsene hvis de ikke fungerer.
4. Humor som består av oppgulp fra filmer og tv-serier krever et ganske stort humoristisk talent og hvis en ikke har det bør en holde seg unna.
5. Når du føler at du sitter tre meter fra en fyr allerede etter fem minutter bør det egentlig være det eneste tegnet du trenger.

Datehælvete 9: Verdens høyeste kvinne

Jeg tror mine tidligere forsøk på kjønnsmarkedet til fulle demonstrerer at jeg ikke akkurat er overselektiv i mitt valg av potensielle beilere. Verken alder, utseende, personlighet eller sykkelferdigheter ser ut til å diskvalifisere noen. Jeg tok et valg på at dette heller ikke skulle være tilfelle når det gjelder kjønn, og bestemte meg i en periode for å date damer også. Når det er sagt er jeg rimelig sikker på at min seksuelle legning ikke gir meg dobbelte muligheter på lørdags kveld, men en kan jo ikke vite noe sikkert før en har prøvd (og jeg lever nesten etter mottoet om at alt skal prøves minst en gang).

Forsøk 8:

Siden jeg ikke følte meg moden for å sjekke damer ute på byen plukket jeg opp denne kandidaten på det tidligere omtalte snuskete nettstedet. Hun var en del eldre enn meg og hadde erfaring med kvinner, noe jeg så på som en fordel fordi jeg antok at hun kunne ta litt føringen. Etter at vi hadde snakket sammen en stund og gjennomført en telefontest (viktig fordi svært mange menn opptrer i kvinneham på nettet for å få tak i frigjorte kvinner eller fordi de har et håp om dirtytalk som inneholder pikesex).

Vi avtalte at vi skulle møtes på en uteresturant i sentrum hvor vi kunne spise, drikke vin og nyte en sigarett etter måltidet. Det skal sies at jeg ikke var så veldig nervøs før dette møtet, jeg kan kvinner på sett og vis, og tenkte at hvis jeg bare fikk et par glass vin innabords skulle jeg sikkert klare å flørte med en også. Jeg ble imidlertid ganske overrasket da vi traff hverandre i en sidegate til resturanten. Det var nemlig selveste Madame Maxime som sto foran meg. Hun var minst 1.95 høy, noe som var 15 cm høyere enn ca 1.80 som hun hadde sagt hun var. Selv rager jeg omtrent halvannen meter over havet så vi var defintivt et umake par, og jeg rakte henne omtrent til puppene.

Det første hun utbrøt var "Du var jo ikke akkurat høy da!", hvorpå jeg tenkte i mitt stille sinn "Men det var jaggu du!". Personlig har jeg egentlig ikke noen problemer med høyden til folk (av naturlige grunner...) og har datet folk mellom 1.64 og 1.98. Jeg har hatt en kjæreste på 1.96 og opplevde aldri høydeforskjellen som noe problem. Problemet med denne kvinnelige goliaten var for det første at hun hadde løyet (og sånt er ikke spesielt sjarmerende) og at hun helt tydelig hadde store komplekser for høyden sin. Hun var riktig så krumbøyd og fortalte med hele sitt kroppsspråk at hun ikke likte å vandre gatelangs med en hobitt som meg. At noen syns det er pinlig å befinne seg i ditt selskap legger ikke akkurat ting til rette for heftig flørt.

Vi spiste og drakk imidlertid sammen, men hun var tydelig ukomfortabel hele tiden og måtte legge seg tidlig til tross for at jeg faktisk prøvde å legge an en småflørtete tone etterhvert (merkelig fenomen, jeg har absolutt ingen problemer med å flørte med mennesker jeg egentlig ikke har noen interesse av). Jeg fikk kanskje et lite innblikk i hvordan det er å være mann, og slikt er jo nyttig lærdom, siden det var jeg som måtte dra konversasjonen og oppleve at hun ikke lo noe særlig av vitsene mine. Da jeg fikk en melding fra henne dagen etter om at hun ikke syntes vi hadde noen kjemi var ikke akkurat det noen bombe, selv om hun kanskje kunne vært ærlig å si at det var fordi hun følte seg som en kjempe ved siden av meg.

Konklusjoner:
1. Stol minimalt på opplysninger folk gir om seg selv på nettet (bombe!).
2. Mennesker som har store komplekser og dårlig selvtillit klarer sjelden å slappe av såpass at det legges til rette for forførelse.
3. Kvinner kan være særdeles rare de også.
4. Å sjekke opp kvinner er antageligvis mye vanskeligere enn å sjekke opp menn.


Jeg vil ha tilbake penga mine!

Jeg skrev forleden at jeg hadde lyst til å prøve speeddating, rett og slett i datehælvetes tjeneste. Å gjøre unna 20-30 menn på en kveld er jo både tidsbesparende og skrudd på en bra måte. Dessuten kan nyere forskning fortelle at det bare tar få minutter før vi har avgjort hvilken relasjon vi kan få til et menneske vi introduseres for. Vi bruker visstnok så lite som tre minutter på denne avgjørelsen, noe som burde fortelle oss at vi definivt burde "cut the crap" og ta en uttalt evaluering etter fem minutter. Speeddumping burde få en langt større utbredelse.

Imidlertid ser det ut til at speeddatingen allerede har hatt sin storhetstid i hovedstaden, alle i den aktuelle målgruppen har kanskje funnet hverandre allerede(dvs hvis konseptet var ekstremt vellykket), eventuelt fungerte opplegget så dårlig at det var de samme som kom uke etter uke (og da forsvinner poenget totalt). Og hvorfor ingen her til lands har begynte med bokdating er utover min fatteevne, der snakker vi om definert målgruppe, og dette er visst en datetrend som sprer seg utover bøkenes verden. Kunne kanskje vært noe for matbutikkene feks? Så kunne de som var interessert i mat treffe hverandre, eventuelt bare slå to fluer i ett smekk. Mat og sex - de to primærbehovene. 

Mens jeg drev å lette etter aktuelle speeddatingskonsepter kom jeg over en datetjeneste på nettet som lovet større treffrate enn de andre. Ja, faktisk gikk de så langt som å hevde at 75 % av medlemmene søkte etter noe som kunne forandre deres liv, og de hadde oppnådd dobbelt så mange inngåtte ekteskap som noen annen datetjeneste i verden! Imponerende tenkte jeg. Kanskje noe som er verdt å prøve? Det sto til og med: For deg som tar kjærligheten på alvor! Det gjør jeg selvsagt (eller kanskje ikke helt; men men, folk har drevet på med verre bedragerier før).

Imidlertid koster det penger å være på denne tjenesten, dvs hvis du har lyst til å kommunisere med folk. Og jeg har en følelse av at det er ganske nødvendig hvis det skal bli noe kjærlighet ut av det. Men jeg registrerte meg som gratismedlem, dvs en alle kan glo på og kommunisere med, men som gjør meg til en umælende mehe. Så nå får jeg hundre mail fra denne tjenesten hver dag. Og når jeg går igjennom disse mailene må jeg jammen si jeg er veldig glad for at jeg ikke betaler for å være der. Faktisk er resultatet så forsmedelig at jeg ville krevd pengene mine tilbake hvis jeg hadde betalt noe.

Jeg får meldinger annenhver dag eller noe med en oversikt over menn tjenesten syns passer for meg. For det første er disse mennene gjennomført mye eldre enn meg, stort sett i midten av 40 årene. Nå skal ikke jeg være en aldersrassist, men det er bare slik at jeg alltid har likt yngre menn - noe altså kjærestebutikken forteller meg ikke er helt normalt. Dernest bor majoriteten minst 15 mil unna (i luftlinje) og har barn, hus, jobb og en engelsk setter (ikke så veldig flyttbare mao). Og for å være helt ærlig, de fleste ser ganske kjipe ut. Jeg får altså tilsendt en gjeng med middelaldrende gubber. Nå vil kanskje enkelte mene at jeg bør ta hensyn til min egen fremskredne alder, og godta at det er den kategorien jeg har havnet i, men jeg krever min rett til å bedrive selvbedrag i mange år til.

Dessuten får jeg minst 20 virituelle kyss tilsendt hver dag. Det er tjenestens måte å gjøre det enkelt for folk på. De trenger ikke finne på noe å si, de trykker bare på en knapp hvor det står "Send et virituelt kyss". En tilnærmingsmetode som selvsagt apellerer til menn som liker det enkelt og greit. 90% av disse mennene har ikke et bilde av seg selv en gang. Det aner meg at denne kjærlighetsformidlingskanalen skyter seg selv i foten her. Menn er jo ofte noen latsabber og damer liker å late som om de er high maintenance. Dårlig match altså.

Mennene som gidder å investere litt mer, og som kanskje liker bildet mitt ekstra godt (det eneste jeg mistenker de er opptatt av), kan sende en melding. Dvs hvis de er betalende medlemmer. Og så langt har jeg ikke fått en eneste melding fra noen som er det minste aktuelle å vurdere som utgangspunkt for en ny datehælvetehistorie. Det er en eneste gubbstim av folk som er interessert i biler, motorcross, fotball og i å drepe dyr.

Så hvis jeg hadde betalt for tjenesten ville jeg defintivt ha skrevet et langt surt brev og fortalt dem at vareutvalget deres er altfor dårlig og at tjenesten jeg har betalt for langt fra tilfredsstiller de forventninger jeg hadde om evig kjærlighet. Enten må de altså skaffe meg en kjæreste pronte eller betale tilbake utleggene mine med renter.

Det måndelige avhøret

Om altfor kort tid (relativt til hvor langt jeg er kommet i forberedelsene og at jeg sitter her og blogger) sitter jeg og spiser med min far og blir gjenstand for det måndelige avhøret om livet mitt og sivilstanden min. I forhold til det sistnevnte er det jo uhorvelig lite nytt å melde, og det aner meg at faren min kommer til å legge ansiktet i en smule mer alvorlige folder enn da han gjorde det sist. Ansiktsuttrykket hans har nemlig forandret seg gradvis ettersom tiden har gått. Da jeg ble singel var han uhyrlig optimistisk og fortalte meg at menn vokste på trær og at det bare var for meg (hans uimotståelige datter) å strekke meg høyt nok etter de saftigste eplene. Halvannet år etter er han ikke like positiv og har begynt å ymte frempå at en kar som kan hjelpe ham å beise huset neste sommer vil holde i massevis.

Det er helt greit at han bryr seg om dette (selv om det er litt enerverende at han har begynt å bekymre seg), men jeg undrer meg litt over talemåtene hans. Han spør meg nemlig på samme måte som han gjorde da jeg var seks år gammel, litt sånn halvmobbete og lattermildt. Noe som jeg undrer meg enda mer over er at jeg faktisk reagerer på nesten samme måte som da også - nemlig ved å fnise og si til ham at det ikke er noe han trenger å bry seg med.

Og nå må jeg definitivt løpe alt jeg klarer.

Han er solen og jeg er månen og sammen er vi...

Noe av det fineste med å være singel er at man må ut å skaffe seg nye venner. Når en har levd suburbialivet i nok år, og stort sett tilbragt lørdagskveldene i parmiddager med tre retter og tilhørende viner, så har en ikke så mange igjen å gå på grisefylla med eller diskutere hva som er den beste taktikken for å få mr-håpløs-ringer-deg-bare-klokka-tre-på-natta på kroken (selvsagt totalt meningsløst). Jeg skaffet meg mange nye venner etter at jeg ble singel og de har dekket mine behov, for diskusjoner om noe annet enn Jesper Juul og boligrenta,  på en utmerket måte.

En av de nye singellivvennene mine er Vaktmesterinnen. Og hvis du tar med Dama og Putikksjefen så ligner vi ikke så rent lite på gjengen i Sex and the City - minus skoene, de fete NY leilighetene og ikke rent lite annet heller. Av oss fire var det bare putikksjefen som var lykkelig usingel - en bra ting for å balansere det hele og å endre persepektiv innimellom. Det vil si - inntill for noen måneder siden. Først ble Dama dama til en annen enn oss og nå har jaggu meg vaktmesterinnen gått hen og blitt lykkelig forelsket også (God forbid!). De smarteste skjønner kanskje tegninga - jeg er den eneste single igjen. Og sånt er jo både veldig hyggelig og relativt kjipt (på en totalt selvopptatt måte).

Uansett: Det er rart hvordan det å bytte ut fire års singelliv med fire ukers kjæresteliv forandrer et menneske. Hun har både begynt å handle mat på storsentret en gang i uka og å foretrekke kvelder i armkroken med en god film. Men transformasjonen stopper ikke der. Vaktmesterinnen har nemlig sett lyset og forstår nå alt så mye bedre når det gjelder menn og sånn...(fnis). Så når vi snakker om livet generelt og menn spesielt har hun nå begynt å si ting som: Men du skjønner at menn....og Mr.vaktmester og jeg....vi....Det er sånn at når du treffer noen du klikker med så er det bare....Det jeg har skjønt....Når vi....  osv. osv. osv.

KRMF!!! Kvinnemennesket har gått hen og blitt en føkkings samlivsekspert. Vi er blitt et nytt standaruttrykk. Pøh! har blitt byttet ut med Åhhh. Og "he's a føkkings loooser" har blitt byttet ut med "han er så fin".

Som den eneste enslige personen igjen (enslig er et sånt oppløftende ord) kan jeg selvsagt ikke annet enn å gremmes og å glede meg totalt uforbeholdent på hennes lykkelige vegne (og har begynt å se meg om etter noen nye venner). Og hvis jeg høres en smule bitter ut nå var det fullstendig intensjonelt.

Om mitt fremtidige sexliv...

Jeg har sagt det før, men må visst si det igjen - jeg kommer aldri til å ha sex i denne byen igjen. Nå begynner det å bli en betydelig mengde menn, både her inne og andre steder, som forteller at de aldri ville turt å date meg og det er jo litt forsmedelig all den tid jeg ikke har noen ønsker om å leve i sølibat resten av livet (hm...nå har vel egentlig ikke sex vært det største problemet å skaffe til veie). Når det er sagt skjønner jeg meg ikke helt på hva som er så skummelt med meg.

Det er jo opplest og vedtatt at jeg slett ikke er den som kommer dårligst ut i disse Datehælvete historiene mine - eller kanskje ikke. Selvsagt fremviser jeg en elendig bedømmelsesevne når jeg går med på å møte dette bunnslammet av norske menn, og selvsagt har jeg latt hjertet mitt flagre altfor fort av sted i de tilfellene hvor de ikke har vært bunnslam. Av og til kan jeg kanskje være litt slem og kanskje har jeg ikke lagt godviljen til i like stor grad som jeg burde (men når det er sagt er jeg ikke føkkings mor Theresa heller).

Men det må da finnes en kar der ute som syns han overgår disse kandidatene mine, og som har evne til å se meg i øynene og snakke samtidig. Jeg tror nesten jeg kan love at det hadde vært verdt det. For som jeg sier til meg selv med jevne mellomrom: Jeg er fandens til pike!

Når fulle menn forsøker å få snøret i bånd

Vaktmesterinnen og jeg var en tur på byen i går, og jeg er derfor ikke helt påregnelig i skriveøyeblikket. Dvs. antallet alkoholenheter overgikk en smule det anbefalte antall for en kvinne av min størrelse, og dagen i dag har vært brukt til å betale for mine synder.

Jeg fulgte Lisas gode råd og oppholdt meg stort sett på hjørnet av baren (noe som like gjerne kan forklares med at når jeg først har klart å klatre opp på en barkrakk har jeg en tendens til å bli der). Som jeg mistenkte resulterte dette langt i fra følelsen av å ha dødd og ha kommet til datehimmelen. Som ved en naturlov var en av lokalets minst tiltrekkende menn raskt på pletten, og mr Paddes inntak av øl hadde resultert i det sedvanelige lave nivå at selvinnsikt (dvs: evnen til å vurdere sine muligheter på kjønnsmarkedet på en realistisk måte), og dertil svarende døvhørthet for både subtil hinting og kontant avvisning. 

Han begynte med å fortelle meg at han hadde sett meg på My Space (et gigantisk amerikansk nettsted hvor jeg kan ha Sonic Youth, Leonard Cohen, Kent osv på vennelista mi), og dette mente han tydeligvis gjorde oss til "a match made in heaven" - akkurat som at vi begge befinner oss på et nettsted (med omkring 5 millioner brukere) gjør at vi har noe som helst til felles. Jeg hadde tydeligvis ikke svart på noen av meldingene han hadde sendt meg der inne (Ta et føkking hint loser!), noe jeg verken kunne bekrefte eller avkrefte all den tid jeg kjente ham igjen i det hele tatt. Men vaktmesterinnen og jeg har vært i Afrika før, og fikk ristet av oss den ekle kleggen for en stakket stund.

Men ifølge naturloven om stadig tilbakevendende stygge dumme menn kom han selvsagt tilbake.Og nå gikk han mer aggresivt til verks (her skulle det bli no' enten vi ville eller ikke). Etter å ha mast om vi ikke skulle danse en fem minutters tid (med tilhørende "snakk til ryggen min"), begynte han fusentasten å kreve en god forklaring på mine manglende ønsker om å danse med ham. Et godt tips til alle menn: Hvis en dame ikke svarer ja, ikke begynn å mas på forklaringer - slik oppførsel henter frem våre slemmeste sider og du kan regne med å få svar på tiltale. Jeg har jo visse problemer med høfflighet, dvs jeg er altfor høfflig, så jeg svarte først at jeg ikke hadde lyst. Da han mente det ikke var en bra nok begrunnelse (en skikkelig masochistisk type) sa jeg fra i veldig utvetydige ordelag om at jeg ikke var interessert og hans selskap var særdeles uønsket. Vaktmesterinnen underbygde på en fullkommen måte ved å fortelle at vi var både lesbiske og frigide, men det bare pøh'et han av (han hadde visst vært ute en vinternatt før han også). Det gikk en lang stund før han innså det enderlige nederlaget og det virket som om han ventet på at en av oss skulle få tykke nok ølbriller til vi plutselig ville se hvilken åpenbaring av en mann han var.

Den andre karen som prøvde seg slo til et kvarter før stengetid og det er en garantert "deal-breaker". Han var defintivt av typen som må drikke uanstendig mye før han slår til, og han presterte å spørre om jeg likte spanking som en del av sjekkeopplegget sitt. Når det ble en gangbar replikk i reportoaret til håpefulle menn vet jeg ikke, men han burde defintivt gå opplegget sitt i sømmene. Jeg fortalte ham at noe slikt ville krevd at jeg elsket ham dypt og inderlig, og det var han oppegående nok til å skjønne at ikke var tilfellet for øyeblikket.

Det er kanskje unødvendig å si at jeg både dro alene hjem og uten noen interessante nye telefonnummere på mobilen.

Note: Innlegget ble skrevet i nedadgående promille, og skribenten er derfor dyslektisk utover det normale.

Hvordan bli en mannemagnet - en idiotsikker oppskrift

Det skal innrømmes at den tidligere omtalte mangelen på mojo ikke har bedret seg nevneverdig på den måneden som er gått siden jeg begynte å skrive om lavkonjunkturene i kjærlighetslivet mitt. Dessuten har enkelte ærlige sjeler fortalt meg at jeg aldri kommer til å ha sex i denne byen igjen enn så lenge jeg skriver om de tragiske datehistoriene mine her inne (det har jeg bestemt meg for at er et ikke-problem: Det er bare å finne en kar uten datamaskin og bredbånd - easy!).

Så for å bedre mulighetene mine for ikke å dø omgitt av femti katter har jeg søkt råd hos Lisa som kan dette bedre enn meg og som smilende optimistisk lover meg at jeg aldri kommer til å bli dumpet igjen og vil bli gift innen tre år (nå har ikke jeg sånne enorme ønsker om å bli gift, men er det dét som kreves får det heller stå sin prøve). Lisa var visstnok singel ekstremt mye lenger enn jeg har vært, så hun vet nok hva hun snakker om.

Det er fem enkel regler som skal følges for å få de potensielle ektemennene på kroken:

1. Vær i sentrum av begivenhetene
Som singel er det strategisk og smart å stille seg mest mulig midt i rommet og i sentrum for oppmerksomheten.

Dette rådet forkastes som lite anvendelig. For det første befinner jeg meg sjelden i slike rom hvor det yrer av tilgjengelige menn, og for det andre er jeg for sjenert til å stille meg opp som tilgjengelig bytte. Jeg tror Lisa går i litt flere coctailselskaper enn meg, hvor dette rådet kanskje hadde vært brukbart hvis en ser bort fra denne sjenertheten min.

Hvis du er i en bar (det hender) eller på en nattklubb (aldri) bør du plassere deg på hjørnet av baren. Dette lover Lisa vil føles som "you've died and gone to dating heaven".

Now  we're talking. Dette rådet kan til og med jeg klare. Selv om det må innrømmes at jeg er litt skeptisk til om denne paradisiske tilstanden er oppnåelig blant trauste fulle nordmenn. Tror egentlig "one-night stand heaven" er mer sannsynlig.

2. Fargebevissthet
Det er visstnok ikke likegyldig hvilke farger du kler deg i hvis du har ønsker om å tiltrekke deg menn. Lisa har tatt fargepsykologien til hjelp og mener at en som datetilgjengelig hunkjønn helst skal kle seg i aprikos, rosa eller hudfarget. Og grunnen til at det er akkurat disse fargene jeg bør iføre meg er at de henspiller på hud og nakenhet har som kjent stor betydning for pardannelsen. Dessuten er dette farger som alle kler i følge den flinke damen.

Feil! Undertegnedes lyse hudtone har en viss tendens til å gå ukledelig i ett med pasteller av den hudfargede arten og jeg ville forøvrig aldri funnet på å iført meg noe som passer bedre på babyer enn voksne kvinner.

For å skjalte ut menn som er redd for sterke kvinner anbefaler Lisa rødt.

Et mer gjennomførbart råd da jeg både kler rødt og er en sterk kvinne. Det er imidlertid en liten hake ifølge eksperten, iført rødt risikerer du nemlig å tiltrekke deg menn som bare er ute etter sex. Dette krever altså at jeg må klare å skille mellom de ordentlige mennene og de som bare er ute etter å fornøye seg med kroppen min. Mine tidligere evner på dette området gir ikke noen særlig grunn til optimisme.

3. Kroppsspråk
Ifølge kroppspråksspesialisten Lisa har snakket med er det viktig at kroppspråket signaliserer at du er et "trygt bytte". Dette oppnår du ved å ta opp lite rom, altså ved å gjøre alt annet enn å breie deg. For å tiltrekke deg en mann bør kvinner ikke fremstå som sterke, overlegne og mektige. Den perfekte kroppspositur er visstnok å stå med bena ca 15 cm fra hverandre og med tærne pekende mot hverandre.

Dette rådet er jeg utrolig ambivalent til (egentlig gjør det meg litt pissed). Nå skal det sies at jeg fra naturens side tar opp lite plass så det bør jo tale til min fordel, men uansett ville jeg foretrekke en mann som syns kvinner bør ta like stor plass som menn. Lettere kalvbenthet kan jeg ikke skjønne attraksjonen med, men det koster jo ikke så mye å prøve.

4. Smil
Du skal smile mye og naturlig. Dette inngir et inntrykk av at du er vennligsinnet (Dah!).

Å smile er det enkleste rådet så langt. Det skjer jo stort sett av seg selv. Når det er sagt syns jeg at jeg har smilt riktig mye uten at det akkurat har resultert i overveldende mengder interessante invitter.

5. Lukt
Kanel og vanilje er lukter menn assosierer med kjærlighet. Lisa selger en parfyme som heter "Man magnet" som inneholder akkurat disse duftene.

Eh...gå rundt å lukte som et bakeri? Tror ikke det. Jeg vil nok også for fremtiden holde meg til mer sofistikerte franske dufter. Parfyme som lukter mat er bare ikke min greie. Jeg får begynne å bake kanelboller til potensielle drømmemenn eventuelt ta med meg en kurv på byen.

Med disse gode rådene i baklomma skal en ikke se bort ifra at jeg nok kommer til å snu den dårlige trenden rimelig raskt. Så hvis du ser en rødkledd dame i hjørnet av baren som smiler og er litt kalvbeint, og som dessuten bærer rundt på en kurv med kanelboller med vaniljesukker, er det bare å hilse for det er garantert meg.

Mojo-jojo

Undertegnedes kjærlighetsliv er nede i en historisk lavkonjunktur. Det virker som om all min tidligere mojo har blitt brukt opp. That sucks. Sexappeallen min er derimot ganske høy, så jeg må ha tatt grundig feil all den tid jeg har innbildt meg at hjernen min var en av mine mest attraktive egenskaper. Det ser faktisk ut som om rumpa mi kroppen min (som jeg ikke alltid har vært like fornøyd med som hjernen min) verdsettes høyere enn at jeg har studert filosofi, kan snakke i timer om postmoderne lyrikk og dessuten har særdeles god musikksmak.

Men når det er sagt så er egentlig en kjæreste ikke noe stort savn...

Søndagene kan riktignok være litt kjedelige og hårkosing, nakkepjusk og håndholding er definitivt en mangelvare. Dessuten føles det som en stund siden noen syntes de mindre sjarmerende egenskapene mine egentlig er sukkersøte og personlighetsskapende. Og i mørke vintermåneder kan det absolutt være deilig å våkne ved siden av en varm kropp, å ha noen å koke varm sjokolade til og en som verdsetter gourmetmåltider. Hjertebank, rosenrøde drømmer og tankeflukt har absolutt noe for seg, for ikke å snakke om den særdeles deilige sideeffekten av forelskelse som kalles umettelig begjær (noe som også er særdeles varmeskapende). Og jeg liker å kysse med geléknær.
 
(Hmfr....Hvem prøver jeg å lure?)

Uansett: Jeg føler for å komme litt til bunns i dette og lover derfor meg selv å analysere hvor det begynte å gå så skeivt. Og hvilken bedre måte enn en bloggføljetong med analyser av tidligere kandidater (og håpe at ingen av dem leser bloggen min lenger)?

Tror jeg begynner allerede i dag.


Kvinnelig kommunikasjon

Utdrag fra tilnærmet autentisk msn-samtale. Enkelte navn er endret  av hensyn til personvernet.

I rollene er:

Mrs Singel 1: En vakker kvinne i sin beste alder. Interesser: All verdens ting som potensielt skulle gjøre henne interessant på kjønnsmarkedet. Omgjengelig, blid og utadvendt.

Mrs Singel 2: Omtrent som over.


Mrs Singel 2 (aka frøken håpefull): Veel...Han sender ut masse kjærestevibber....Fakta
Mrs Singel 1 (aka frøken realist):     Føøøøk. I hate that
Mrs Singel 2: Jeg vet. Dobbeltføkk.
Mrs Singel 1: Det er dårlig gjort. Og dobbelthytt.
Mrs Singel 2: Og trippelhytt.
Mrs Singel 1: Skikkelig dårlig deal. Og kvadruppelhytt.
Mrs Singel 2: Vet da faen. Krmf...
Mrs Singel 1: Krmf...?
Mrs Singel 1: Bra ord egentlig
Mrs Singel 2: Ikke sant? Egentlig en tastefeil, men jeg likte den. Mellomting mellom kremt og hmf liksom.
Mrs Singel 1: Seriøst bra.

(Liten pause som involverer diverse deling av filer, kaffedrikking osv)

Mrs Singel 2: Tilbake :)
Mrs Singel 1: Good! Hallo Baby!
Mrs Singel 2: Har tenkt på noe...
Mrs Singel 1: Jaaaa?
Mrs Singel 2: Hvis jeg er singel i et halvår til tror jeg at jeg kommer til å bli det resten av livet.
Mrs Singel 1: Pøh!
Mrs Singel 2: Er for mye føkkings styr :(
Mrs Singel 1: Åh - er du på den nå?
Mrs Singel 2: Er noe feil med dem alle
Mrs Singel 1: Jeg vet!
Mrs Singel 1 (aka optimist): BTW: Skal treffe Mr Nordnorsk Hunk i morgen....Han er dritsøt og veldig morsom. Dessuten oppriktig interessert i meg :D
Mrs Singel 2: Ahh - kult
Mrs Singel 1 (aka pesimist): Men jeg er redd for at han er en tjukkas med liten tiss
Mrs Singel 2: He he - eller med en tiss som er bøyd feil vei.
Mrs Singel 1:Ahh - Faen en sånn har jeg vært borti. That sucks!
Mrs Singel 2: Jeg vet baby!
Mrs Singel 1 ( aka optimist): Men han ser ikke sånn ut...
Mrs Singel 2: Jeg vet baby...Han er veldig søt.

-------------

(En dag senere)

Mrs Singel 1: Faen - jeg liker ham
Mrs Singel 2: Hurra og litt føkk...
Mrs Singel 1: Jeg vet. Hater det.
Mrs Singel 1 (aka betatt optimist): Men han liker meg også. Sier det hele tiden.
Mrs Singel 2: Det er bra! Må bare ha litt is i magen nå. Ikke overdrive liksom.
Mrs Singel 1: Jeg vet. Men det er vanskelig. Vil bare se ham igjen med en gang.
Mrs Singel 2: Klina dere?
Mrs Singel 1: Jaaaah....
Mrs Singel 1: Fniiiis
Mrs Singel 2: Kniiiis
Mrs Singel 2: Noe mere?
Mrs Singel 1: Neei. Holdt meg skikkelig kald. Men angra skikkelig da jeg kom hjem.
Mrs Singel 2: He he...
Mrs Singel 1: Hadde bare lyst til å dra ham med meg inn, skrelle av ham klærne og ha crazy monkey sex hele natta...
Mrs Singel 2: Føkk
Mrs Singel 1: Dobbelføkk.

--------

(noen dager senere)

Mrs Singel 2 (aka rasjonalisten): Hørt noe fra mr superhunk?
Mrs Singel 1: Nope....
Mrs Singel 1: Grrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrr
Mrs Singel 2: That sucks. Men typisk.
Mrs Singel 1 (aka håpefull): Men han har det visst skikkelig travelt på jobben for tiden
Mrs Singel 2: Hate that!
Mrs Singel 1: Me 2
Mrs Singel 1: Og jeg har blitt mrs-crazy- sms-stalker-queen
Mrs Singel 2: Åh...nei....
Mrs Singel 1: Jeg vet
Mrs Singel 2: Det er ikke bra.
Mrs Singel 1: Men jeg liker ham...
Mrs Singel 1: altfor godt
Mrs Singel 2: Føkk
Mrs Singel 1: Føkk