Dannet hurlumhei referert med utrydningstuede ord

Jeg tilbragte fredags kvelden i selskap med Blondinen og Juristen. Blondinen er en smart utgave av arten og gjør for tiden stor suksess i en del av det private næringsliv som hovedsakelig er dominert av menn, mens Juristen er en vakker smarting som har mye å lære bort i kunsten å sjekke opp menn (hun har triks i ermet som kan ta brodden av den mest avanserte Pickup Artist).

Etter lengre tids akkedering for å finne smutthull i våre mer eller mindre velfylte dager ankom vi endelig Süd Øst en halvtime senere enn opprinnelig avtalt, dvs etter den sedvanlige sms'ing av beskjeder om at "dette rekker jeg aldri". Heldigvis er alle tre ganske durkdrevne i kunsten å komme for sent så ingen av oss ble sittende viggo. Det startet svært sordent i baren, mens vi ventet på bord, hvor vi passierte om de siste måneders hendelser mens vi inntok kveldens første glass med chablis. Stedet var fylt av kolleger på fredagspils og støynivået var relativt høyt til tross for at klokka bare var åtte (slik det ofte blir når du begynner å drikke rett etter jobb uten å spise ordentlig først, og som vanligvis resulterer at du blir fullstendig pirum før gullrekka engang har startet).

Imidlertid bekreftet gjestene det jeg leste i siste utgave av møkkapublikasjonen Natt og Dag, nemlig at det nok ikke lenger er det hippeste stedet i byen, og det er en bra ting. Damene på nabobordet befant seg i en særdeles eksaltert tilstand, og skrålte høylytt om hvor kjipe alle de andre på jobben var og hvor mye kulere, dyktige og arbeidssomme de selv var. Mitt koteri var enn så lenge av den langt mer belevne sorten, med fornøyelig konversasjon og uten ublu speiding etter flørteobjekter. Men vindrikking på tom mage har en uungåelig effekt, så da bordet vårt var klart etter en time begynte vi alle å bli både mer fnisete og høyrøstede. Vi spiste en bra middag og drakk en enda bedre vin, og satt i en utmerket tilskuerposisjon til mannebordets fremstøt mot blondinebordet. Mannebordet besto av unge foretningsmenn i lyseblå skjorter, mens blondinebordet besto av tre peroksiderte spraybrunede damer, med buksene stukket ned i sine høyhælte og spisse støvletter, "on a mission". Så vi kunne beskue en arketypisk fremstilling av hvordan menn sirkler inn og går til angrep på typiske byttedyr, samtidig som vi snakket om sex, jobb, ferieplaner og litt dritt om felles kjente. Da vi kom frem til desserten begynte vi å bli en smule puerile og fant stor underholdningsverdi i å disse en oppmaiet dame som la an på alle sine eplekjekke mannlige kollegaer med vekslende hell.

Etter en kjapp diskusjonsrunde bestemte vi oss for å forflytte oss til stedets underliv, dvs nattklubben i kjelleren og på dette tidspunktet bar vi alle preg av å ha drukket med begge hendene i en del timer, uten at vi hadde tenkt til å la det stoppe oss med det første. Etter ca fem minutter ble vi invadert av en fysak som var av den svært utholdende sorten, men siden han så til de grader la sin sårbarhet på bordet inntok vi en litt moderlig holdning og byttet på å underholde ham så lenge han holdt seg i skinnet. Siden både Blondinen og Juristen er godt etablerte slapp jeg billig unna siden venninnene mine skjønte at det var lurt å avskjære ham fra den eneste single damen i selskapet.

Uansett kan en ikke nekte for at damer liker oppvartning så vi kalte inn forsterkninger når vi kjente at tiden var inne for uskyldig flørting og balstyrig risting av endepartiet. Noen sms'er sener ankom så to nybeslåtte ungkarer som er akkurat slik opptatte damer liker dem. Nemlig passende beundrende, men ordentlige nok til at de holder fingrene fra ulovlig frukt. Damer trenger oppmerksomhet uansett sivilstand, men det må innrømmes at vi var påseilet nok til å skaffe oss dette uten de innkalte styrkene. Jeg klarte for eksempel å overtale Blondinen til å gni seg inntil en spradebass som danset alene og utagerende rett foran bordet vårt, noe som var ustyrtelig festlig fordi det viste seg at han benyttet de innbydende bevegelsene sine for å tiltrekke seg en annen dame og at han ble livredd da den blonde gasellen gikk til angrep på ham. Dessuten falbø vi oss en annen kar med en plan om at han skulle tro vi var klare for ham alle tre, noe som selvsagt kan være utrolig slemt når det bare er en spøk, men han tok det med godt humør og forlot stedet ikke lenge etterpå med en dame på armen (visstnok er det et bra sjekketriks å ha andre damer på armen enn den du egentlig har pekt deg ut).

Den uterlige atferden endte med at jeg ga Blondinen hennes første pikekyss nesten samtidig med at stedet plutselig ble fullt opplyst (og avslørte at vi var alt annet enn sordene på dette tidspunktet, men heller relativt utflytende på alle områder) og da var det på tide å avslutte. De innkalte ungkarene, som på umerkelig vis plutselig hadde blitt tre, var klare for mer alkohol, men tre slitne damer (som ikke lenger var så veldig veldduftende, veltalende eller belevne) befippet oss hjemover på høye hæler med en visshet om at det var den eneste fornuftige tingen å gjøre.

Kommunikasjon dagen etter avslørte av Blondinen hadde sovnet på do, Juristen tydeligvis hadde fusket i vindrikkefaget (siden hun var i god form) og Naima-hudpleier lurte på om jeg kunne trenge en ny øyenkrem som virket bedre mot hovne og blodskutte øyne.

Dagens utrydningstruede ord og gjensyn med verdens skumleste tv-serie

Dagens utrydningstruede ord er klakør (substantiv) som kommer av det franske ordet for å klappe i hendene. Utrykket ble brukt om personer som klapper for betaling, altså sånne folk som befinner seg i salen under innspilling av Carl &co (eller annet av samme humoristiske kaliber). I overført betydning benyttes ordet om en etterplaprer: Trond Giskes politiske rådgiver er en typisk klakør. Det som er veldig bra med å inkorpurere dette ordet i dagligspråket sitt er at man kan fonærme folk ganske grovt uten at de vet det, og sånt kan jeg like.

I den siste uka har jeg hatt et gjensyn med en tv-serie som ikke har hatt behov for klakører (og det hadde strengt tatt ikke passet sjangeren heller). Jeg har nemlig sett de første tre episodene av Malstrøm - grøss og gru! Av en eller annen grunn har jeg innbilt meg at dette var en påskekrim som ble telekastet da jeg var barn, men så feil kan man ta. Siden serien ble produsert i 1985 kunne jeg ikke vært yngre enn 16 år, og det begynner jo å bli en alder hvor en tåler litt mer.

Ihvertfall: Plotet går kort fortalt ut på at en engelsk dame får beskjed om at hun har arvet en tørfiskfabrikk og en større eiendom rett utenfor Ålesund. Det i seg selv er veldig mystisk all den tid hun ikke kjenner noen derfra, og enda mer mystisk blir det når det begynner å dukke opp makabre malerier, gamle dukker som beveger seg rundt i et ubebodd hus og musikk som tilsynelatende begynner å spille av seg selv. Og hun er ganske dum hun arvingen - hun ror nemlig over fjorden midt på natten for å sjekke hvorfor det ser ut som om det er noen i det ubebodde huset (som også har et avstengt rom som hun ikke kommer inn i). Og da blir det mildt sagt uhyggelig!

Alle som ikke har sett denne BBC-serien skjønner sikkert at alt ligger til rette for skikkelig skummel stemning, og det beste av alt er at jeg blir dobbelt så skremt nå (20 år etter) fordi jeg husker hvor redd jeg var sist gang jeg så den. Heldigvis har jeg fått den til odel og eie, så jeg vurderer å foreslå Malstrømkveld neste gang jeg skal på date, siden det gir meg uttallige muligheter til å snike meg inntil og å gi inntrykk av å være en kvinne i nød (noe jeg ellers sjelden gjør - men som eksperter på området anbefaler).

Ekstra bonus er det å kunne beundre hvor generelt velkledde folk var på midten av 80-tallet (mange fine hvite bukser med legg som stopper midt på leggen, skjønner ikke hvorfor ingen går med det lenger) og å høre engelskmenn snakke norsk eller å innse hvor overraskende mange nordmenn som foretrekker å snakke engelsk sammen på privaten!

Dagens utrydningstruede ord

Jeg kjøpte forleden boka Utrydningstruede ord av Astrid Skår. Det var litt overraskende at jeg fant såpass mange ord i den boka som jeg bruker nesten daglig, feks fusentast og enfoldig. Jeg må altså bare finne meg i at jeg snakker et antikvert norsk og får heller trøste meg med at kjerringtesten viste at jeg er et stykke unna pensjonsalderen likevel.

Jeg kan trenge noen hvileskjær innimellom alle mannehistoriene mine, og hva er bedre enn å utvide ordforrådet? Poenget her må selvsagt bli å finne passende kontekster å bruke ordene i og jeg begynner derfor med et ord jeg mener kan benyttes med stort hell på tidligere omtalte Mads Larsen (allerede beskrevet som både fusentast og høker). Den sjofle skribenten kan nemlig beskrives som en plattenslager. En plattenslager betegner opprinnelig enn blikkenslager, men disse var kjent for også å lage falske mynter og derfor betyr det også en "skrønemaker", derav uttrykket  "Å slå en plate" som jo betyr å ljuge.

Mads Larsen fortjener betegnelsen fordi han ljuger på seg kunnskap han ikke har, kfr en av mine kommentatorer som han har prøvd å sjekke opp uten å få napp. Dessuten er ljug den fremste sjekkestrategien i følge den samme mannen. Og med dette håper jeg egentlig siste ord er sagt om denne mannen her i bloggen.