Testikkeltrivia i en overraskende kulturell kontekst

I den Italienske valgkampen i April omtalte Silvio Berlusconi seg selv som Jesus fordi han mente han var en sånn tålmodig og inderlig god en. Som vi alle vet hjalp det akkurat like lite som den halvliteren med botox han sprøytet inn i panna si før valget (mannen mener visstnok at rike mennesker som har råd til det skylder sine omgivelser å benytte alle knep for å se vakre ut).

Men noe av det rareste han sa under valgkampen var at motstanderne hans ikke kom til å vinne fordi de var testikler. Dette syns jeg var en utrolig kuriøs og oppsiktsvekkende omtale. I mine tidligere testikkeltrivia innlegg har det vel uten tvil fremkommet at testiklene, eller Charles og Georges som jeg liker å omtale dem, ofte sees i sammenheng med en viss maskulinitet eller handlekraft. Å uttale at noen har baller er jo det samme som å si at de tør der andre tier, at de reiser seg og sloss når andre vender ryggen til osv.

Så når Sivlio heller vil være Jesus enn en testikkel undret det meg litt. Spesielt fordi mannen jo er italiener og italienere er kjent for å like machogreier, som feks å kjøre rundt en dame på moped mens han høylytt setter pris på alle hennes kvinnelige attributter. Når jeg leste dette begynte jeg å lure på hvorvidt frøposene faktisk har ulik symbolsk betydning i forskjellige kulturkretser, eller om jeg hadde misforstått totalt. Det viste seg at førstnevnte heldigvis var riktig, i Italia er visstnok testikler slang for dust. Dette gir altså symbolet en helt ny betydning, og mange av dem som ikke stemte på ham gikk visstnok med t-skjorter hvor det sto "Felici e coglioni sensa Berlusconi" (lykkelig og testikkel uten Berlusconi).

Men hvordan kan Gonadene får en så omvendt betydning av den vi normalt ser? Det lurer jeg veldig på....

Jeg funderer litt på om det kan ha noe med morsbinding, mannlig seksualitet eller forplantning å gjøre (italienere får som kjent lite barn om dagen), men jeg skjønner jammen meg ingenting av akkurat dette.

Ufattelig dumme menn

Det finnes en art menn som jeg virkelig ser ned på med avsky, de såkalte eventyrerne. Det er slike menn (og noen få kvinner) som må utsette kroppen sin for mest mulig ubehag for å bevise at de er utstyrt med penis og dertil hørende cojoñes. Du kan dele dem opp i to hovedgrupper, hvor den ene er ekspedisjonsmenneskene og den andre er såkalte illusjonister. Begge disse gruppene har skapt seg en form for levebrød av å bedrive mest mulig selvpining, og for dette avkrever de verden honnør og applaus. Selv syns jeg ikke disse folkene burde blitt møtt med noe annet enn et unisont tullingbrøl. 

Ekspedisjonsmenn drar til kalde og ubehagelige strøk av verden hvor de skal gå fra punkt A til punkt B på mest mulig stupid vis, vanligvis på ski eller med klatrestøvler. Fordi dette er gjort utallige ganger tidligere har det blitt et poeng for disse kronidiotene å finne nye måter å gjøre det på, dvs ved å anvende minimalt med moderne hjelpemidler eller ved å pålegge seg selv handikap ("Se på meg! Jeg skal bestige Mount Everest i underbuksa bare ved hjelp av mine to bare hender!" eller "Første mann til Nordpolen på sløve skøyter, det er meg det!"). Alle oppegående mennesker ser umiddelbart hvor idiotisk slikt er. For det første er både Norpolen og Sydpolen oppdaget for lenge siden, det er antageligvis ganske uforandret siden Amundsen, Nansen, Scott og de gutta beskuet området for første gang. Dvs det er forandret i den forstand at du nå kan nyte en varm kopp kaffe og et wienerbrød mens du googler deg selv for å sjekke hvor mye oppmerksomhet ekspedisjonen din har fått i media.

For det andre koster slike ekspedisjoner masse penger og idiotene i næringslivet (dvs menn som tror de får større tiss av å bruke masse penger på totalt unødvendige ting) betaler villig millioner for at den brave helt skal snørre seg frem over skruisen. Dette er selvsagt penger som befolkningen i den tredje verden kunne hatt god nytte av, feks kunne en av disse ekspedisjonene finansiert noen hundre brønner i Somalia og samtidig bidratt til et lavere konfliktnivå, men det er kanskje ikke like maskulint å gjøre en innsats for fred i verden.

For det tredje vet ethvert normalt fungerende menneske at livet har mer å by på enn å sove i en klissblaut sovepose i femti minus mens du spiser tørket innheradssodd med proteinklumper. Å foretrekke en slik livsstil fremfor å sove i en varm, myk seng, spise gode resturantmåltider, se en god film og å ta seg en varm dusj når en føler for det, vel - det sier vel egentlig det aller aller meste om det gjennomsnittlige intelligensnivået til disse eventyrerne. En av disse hjernekirurgene, Børge Ousland, syntes det var viktigere å forsere grønnlandsisen (som folk uten armer og ben antageligvis har ålet seg over allerede) enn å være hjemme hos sin gravide kone og etterhvert nyfødte barn. Her snakker vi om et ekte mannfolk som har prioriteringene i orden!

Men det mest irriterende av alt er at disse mennene krever respekt og anerkjennelse når de kommer hjem også. Da skal de først avbildes i avisen hvor vi kan lese om hvor slitsomt og farlig det har vært, dernest skal alle landets næringslivstopper halvsove seg igjennom foredrag om "Å finne sin indre urmann" eller "Styrken innenfra - Isbjørn, sult og kløende ullunderbukser". Idioten som har utsatt kroppen sin for dette håver inn penger mens han viser frem ekle bilder av frostskader og frossent snørr, og forteller om hvor ubehagelig det er å ha diare når den fryser til istapper i rumpa på deg.

gullfiskDen andre typen av disse neandertalermennene er de som har spekulert seg frem til at du ikke trenger å reise noe særlig langt for å utsette kroppen din for påkjenninger, men at det er fullt mulig å gjøre dette i nærheten av Mac Donalds og en irsk pub. I denne kategorien finner vi  David Blaine, som for ikke så lenge siden fikk den glupe idéen å prøve å leve som gullfisk. Da ikke dette var spekulært nok skulle forsøket avsluttes med at han skulle sette verdensrekord i å holde pusten under vann, dvs over ni minutter. Heldig for ham er en av bivirkningene av å holde pusten så lenge hjerneskader, men det har han jo allerede så det er ikke så farlig. 

Alle vet jo at det disse kraftimbesillene utsetter seg for er sånt du kan dø av ,og at noen er villige til å betale penger for at folk kanskje skal dø er utover min fatteevne. Å dø er jo noe av det minst oppsiktsvekkende i verden, enten du gjør det frivillig i det du kveles av dine egne ekskrementer i en gullfiskbolle eller når du et mett av dage etter et liv med familie, villa og kontorjobb. Men verden vil tydeligvis bedras. 

Testesteron må være et merkelig dop, men jeg syns definitivt disse kara burde funnet noe bedre å bruke hyperaktiviteten og dødslengselen sin pål. De kunne for eksempel tatt et tak for sulten i verden eller å utrydde malaria, eller rett og slett holdt seg hjemme og oppfostret barna sine og tatt inn og ut av oppvaskmaskinen. Men det aner meg at de ikke lar noen stoppe kjeften sin så lett. Noe som fører meg til en endegyldig løsning på hvordan vi kan blitt kvitt disse plageåndene. Jeg foreslår nemlig at vi dumper dem alle som en på et ganske stort isfjell hvor de foran kamera kan sloss med bare nevene til det bare er en igjen av dem. Så kunne verden kost seg med bilder av at han sultet ihjel etter å ha spist opp både Erling Kagge, Rune Gjeldnes og Børge Ousland. Godbiten David Blaine hadde sikkert druknet for lenge siden idet han forsøkte å sette verdensrekorden i å være naken under vann i femti minus uten å ta til seg verken vått eller tørt. Hvis det hadde blitt sendt på tv kunne jeg kanskje tenkt at det var litt tøft.

Jeg har fått passet mitt påskrevet som kvinne

I går fikk jeg den første virkelige negative kommentaren på et av datehælveteinnleggene mine. Når det er sagt har dette egentlig overrasket meg litt. Jeg fikk noen småsnurte kommentarer fra en viss i syklist etter innlegget om Mannen som ikke kunne sykle, men ellers har folk tilsynelatende funnet det underholdene.

Altså inntil i går hvor jeg fikk følgende kommentar fra Jo (til Datehælvete 8):

"Du kan vifte så mye du vil med filosofi hovedfag og din hang til menn med hjerne.
Men faktum er at du er en impulstyrt bavian når det gjelder menn.
Ærlig talt: Du blir benket første daten og går rett i transe når mannen deretter er avisende.
Vær litt kostbar. Du er overhodet ikke koneemne med din manglende diskresjon."

Dette var en så til de grader underholdende kommentar at jeg ikke ville nøye meg med å svare på den i kommentarfeltet. Første ble jeg litt forvirret da det sto Jo der fordi den første ordentlige kjæresten min het det. Men det er ikke ham fordi han har ganske bra sans for humor. Denne Jo har lagt fra seg få spor foruten navnet og en ip-adresse som viser at han bor i Kongberg. Altså ikke noen link som kan fortelle meg mer om denne karen som gir meg disse gode rådene angående mitt liv og levned.

Men her kommer altså mitt svar til Jo:

For det første har jeg ikke hovedfag i filosofi, men mellomfag. Jeg har hovedfag i litteraturvitenskap. Hvorvidt jeg vifter med dette i betydningen av å skryte vet jeg ikke, men at jeg liker menn med hjerne er et ubestridelig faktum. For det første er hjernen en essensiell del av menneskekroppen, for det andre liker jeg hjerner av den velutviklede sorten. Det er vel bare sånn jeg er, noen liker pupper, jeg liker hjerne.

At jeg ikke bør skryte av utdannelsen min kommer godt frem i andre setning: Jeg er nemlig en impulsstyrt bavian (som Fjordfitte bemerket bragte henne kjapt tilbake til barndommen hvor akkurat bavian var det ultimate skjellsord) når det gjelder menn. Altså kan jeg ikke være spesielt smart. Når det er sagt har jeg vel aldri påstått at jeg opptrer på noen superintelligent måte i mitt forhold til menn, snarere tvert i mot. Det var jo akkurat min manglende innsikt og forståelse for området som bragte meg til prosjektet i utgangspunktet. Ved å skrive om datehistoriene mine håpet jeg å forstå litt mer og klare å analysere dem på en slik måte at jeg kunne lære noe til senere bruk.

Likevel vil jeg påstå at selv om et menneske er komplett idiot på noen områder kan det fungere utmerket på andre. Studiemessig har jeg hatt absolutt ingen problemer i forhold til intelligensen min, så jeg tror det er en del tungtveiende faktorer som taler i mot at jeg er en bavian. Når Jo hevder at jeg er impulsstyrt så kan han nok ha rett i det, faktisk har jeg prøvd å utvikle den siden ved med meg selv de siste årene, dvs handle mer og tenke mindre.

Hva Jo mener med dette blir utdypet i neste setning: Jeg har blitt benket (på) den første daten!

Her snakker vi krutt!

Jeg er altså av den slags lettlivet og primalt vesen som faller for fristelsen for å ha sex med noen jeg treffer for første gang! Ojojoj!  Alle vet jo at ordentlige damer venter med den slags til de øyner muligheten for ring på fingeren, og at desto mer kostbar du er desto mer intressert blir mannen! For menn er nemlig noen primitive skapninger som liker å jakte på byttet og liker dessuten best det de ikke kan få, altså slike byttedyr som er vanskelige å nedlegge. Siden jeg er en primat (altså en bavian) burde jeg jo egentlig passet hånd i hanske med en slik naturmann, men naturen er litt underlig inrettet akkurat her.

Så er jeg altså ikke en slik dame som later som om jeg ikke er interessert og kniper igjen bena selv om jeg har lyst til akkurat det motsatte. Sannheten er nemlig at jeg syns at den teorien Jo bygger på her er grande bullshit!

For det første lar jeg meg ikke benke av noen som helst, og har aldri gjort det heller! Jeg nedlegges aldri av noen, og har jeg sex er det fordi det er noe jeg har lyst til. For det andre befant jeg meg dessuten øverst i den omtalte benkehistorien, så det var vel snarere jeg som benket ham.

Teorien om at menn ikke bør "få" sex før det er strategisk lurt "å gi dem det" (en terminologi som passer svært godt til den bakenforliggende ideologien om at kvinner ikke bør være seksuelle vesener på samme måte som menn er det) har jeg tenkt mye på. Konklusjonen min er at det driter jeg faktisk i! Hvis en mann mister respekten for meg fordi jeg har sex med ham så kan det være det samme. Hvis han ikke har baller nok til å leve med at jeg har de samme lystene som ham kan han finne seg en annen dame, en som garantert kommer til å være utrolig mye kjedeligere i senga enn meg og som kanskje ikke en gang liker sex noe særlig. Be my guest!

Å være kostbar gidder jeg altså ikke av noen som helst grunn. Hvis det medfører at jeg kommer til å være singel resten av livet får det heller være sånn. Det betyr imidlertid ikke at jeg alltid har sex med den første og beste, akkurat som det ikke betyr det hvis menn ligger med noen første kvelden heller. 

Jo konkluderer med at jeg absolutt ikke er noe koneemne med min manglende diskresjon og det har han kanskje rett i. Men nå har det aldri vært min fremste ambisjon i livet å være noens kone, snarere tvert imot. Jeg er ikke giftesyk, og hvis det å være koneemne innebærer å være et ikke-seksuelt vesen kommer jeg nok aldri til å bli det. Jeg kommer visst heller aldri til å bli noe emne for et langvarig forpliktende forhold så lenge jeg er indiskret. Hvorvidt det er uforsvarlig av meg å fortelle mine egenopplevde historier her inne har jeg vel reflektert omkring før, både i forskjellige innlegg og kommentarer. Imidlertid kan jeg med hånden på hjertet fortelle at det finnes historier jeg aldri ville fortalt noen (hverken her eller noe annet sted), at historiene er anonymiserte og at jeg neppe kom til å fortelle noen Datehælvetehistorie om noen jeg ble så forelsket i at jeg kunne tenke meg å innlede noe forpliktende forhold til ham.



Datehælvete 8: Mr uinteressert

Denne kandidaten i min evendelige jakt på den store kjærligheten var en mann jeg fant som en følge av min musikkinteresse. Jeg liker musikk som har vist seg å fungere som spansk flue på de fleste menn som var unge og rocka en gang på nittitallet, dvs ting som Nick Cave, Pixies, Pj Harvey, Joy Division, Tom Waits, The Smiths osv. Denne karen snakket jeg mye meg før vi endelig traff hverandre, og vi begynte etterhvert å snakke om mer personlige ting enn musikk, sånne personlige ting som livet, døden, kjærligheten og havet. Han var kunstkritiker, og siden jeg er en sucker for brains visste jeg på et tidlig tidspunkt at jeg var ute på farlig oppdrag. Dessuten virket han sånn passe følsom og forvirret, og det er sånt jeg også er imbesil nok til å falle for.

Forsøk nr. 7:

AEtter å ha snakket med ham i nesten en måned avtalte vi at han skulle komme på besøk til meg. Jeg hadde vasket og ryddet, tent det passende antall stearinlys (etter å ha tenkt lenge på hva som er det perfekte antall slik at det ikke ble altfor lett å skjønne at jeg hadde en plan om å forføre ham, men samtidig legge alt til rette for at forførelse faktisk skulle finne sted), og satt på den siste cd med en artist jeg visste han ikke hadde hørt, men at han kom til å like.

Jeg var vanvittig nervøs fordi jeg var like vanvittig håpefull til denne daten, og da han dukket opp var han akkurat så mørk og kjekk som jeg hadde fryktet. Etter en famlende start hvor jeg havnet i den forferdelige åpne-en-vinflaske-mens-du-skjelver-på-hendene-situasjonen gikk vi endelig i gang med drikkingen og etterhvert klarte jeg visst å fremstå som ganske så avslappet, sjarmerende og veltalende.

Vi satt i veldig mange timer og pratet før han begynte å sende meg skjeve skjelmske blikk. Oppmuntret av GT'en vi hadde gått over til da vinen var tom begynte jeg å etablere tilfeldig kroppskontakt fordi jeg en eller annen gang har lest at det er viktig at kvinnen initsierer de første berøringene. Og det så ut til å virke. Han ble stille og smilte for seg selv, og da jeg spurte hva han tenkte på og han ikke ville svare visste jeg at jeg var i ferd med å få napp.

Kvelden endte selvsagt med at han ble natten over før han sprang av gårde for å rekke et møte i kunstkritikklaget eller noe. Men han sendte meg noen sms'er i løpet av dagen, og jeg hadde sommerfugler i magen og et lurt smil om munnen.

Vi traff hverandre igjen og det var samme prosedyre som sist gang, bare hjemme hos ham. Han begynte ikke å kysse meg før det hadde gått en del timer denne gangen også (jeg er en sånn gammeldags pike som forventer at mannen skal ta initativ - ha ha. Sannheten er selvsagt at jeg er redd for å bli avvist). Før vi sovnet mobbet jeg ham litt for at han var så treg i avtrekkeren, noe han ble litt sur for. Han hadde skiftet på sengen, noe jeg satte stor pris på fordi det kan tolkes som et godt tegn (jeg hadde på dette tidspunktet ikke et eneste verbalt holdepunkt for at at dette kunne bli noe, så man får bruke de smulene man får utdelt for fortolkning).

Han sendte meg den høflige og pliktoppfyllende takk-for-i-natt meldingen dagen etter, men ble mistenkelig stille av seg etter det. På dette tidspunktet hadde jeg begynt å bli forelsket, slik jeg bruker å bli når en mann er mørk, mystisk og ikke forteller meg hva han vil med meg. Jeg hadde altså den der usikre følelsen - en slik magefølelse som egentlig forteller deg at han ikke er like interessert, men en hodefølelse som insisterer på at ingenting er avgjort og at det fremdeles er håp. Så jeg gjorde det en ikke skal gjøre i slike situasjoner. Jeg begynte å mase. Sendte meldinger hele tiden, og etterlyste svar når jeg ikke hørte noe. Jeg ble altså psycho stalker bitch. Ikke lurt.

Han hadde på forhånd advart meg mot han ble stressa av damer som var for pushy og at han egentlig foretrakk damer som ikke var interessert i ham (det siste sa han vel strengt tatt ikke, men det var lett å lese mellom linjene). All den tid jeg visste dette var det ikke spesielt smart å sende ham en forespørsel om vi skulle møtes og spørre igjen dagen etter når han avslo. Men jeg gjorde det. Når det er sagt hadde det antageligvis ikke fungert med alle strategiene i verden i forhold til denne karen. Lumske planer for å få en kar i havn fungerer aldri. Sannheten var selvsagt at han ikke var noe særlig interessert i meg i det hele tatt.

Etter å ha holdt på slik noen uker, uten at vi traff hverandre, tok jeg endelig den voksne avgjørelsen om å sende ham en direkte forespørsel om han i det hele tatt hadde lyst til å treffe meg igjen(legg merke til at jeg er langt fra voksen nok til å ta en telefon når det gjelder slikt, oppfører meg som en jævla fjortis). Noe han selvsagt ikke ville. Han ga meg en sånn halvkvedet vise om at det var veldig hyggelig hver gang vi traff hverandre og sånn, men at han nok ikke kom til å bli forelsket i meg. Jeg tenkte en stund på å sende ham et par værtestikler i posten, for å gjøre et poeng ut av at han ikke var noe særlig til mann. Jeg var sur og lei meg, og følte meg så mye bedre når jeg bestemte meg for at han var en tufs. Desverre måtte jeg bite sannheten i meg å  innse at han nok ikke hadde oppført seg spesielt dårlig i det hele tatt, og at det var undertegnede som ikke var riktig navla.

Konklusjoner:
1. Mørke mystiske menn må jeg passe meg for, uansett hvor stor hjerne de tilsynelatende har.
2. Når en mann ikke kaster seg over deg andre gang dere treffes etter å ha etablert seksuell kontakt er det defintivt et dårligere tegn enn at nyvasket sengetøy er et godt ett.
3. Å oppføre seg som galemarja er ikke en spesielt tiltrekkende egenskap.
4. Når jeg har spurt en kar om å treffe meg og han har sagt nei, er det opp til ham å ta initativet en eventuell neste gang hvis det er noe han har lyst til.
5. Hevn i form av påpekning av manglende baller i form av postsendte værtestikler (eller musetestikler som jeg også var inne på fordi de er så pittesmå) fører ingen steds hen.

Hvordan bli en mannemagnet 2 - en komplett idiotisk oppskrift

I forrige oppskrift på å bli en mannemagnet benyttet jeg meg av Lisas velmenende, men realtivt ubrukelige råd, så jeg har grepet til litteraturen denne gangen. På grunn av et historisk dårlig mammututsalg, i kombinasjon med en viss kjøpemani, endte jeg opp med å kjøpe Pornopunghåndboka av erkeslimålen Mads Larsen. Undertittelen 123 sjekketriks for menn og kvinner var vel det som fikk meg til å være imbesil nok til å spandere 80 kroner på makkverket.

Mads Larsen bygger på en eneste idé i begge bøkene sine, nemlig at kvinner har det enkelt og menn har det vanskelig på kjønnsmarkedet. Den stygge dumme mannen mener at sjekking kun bør foregå med et mål for øyet - nemlig å skaffe deg så mye sex som mulig og helst så mye at du havner i 1500+ kategorien (han har et merkelig tallsystem som jeg først ikke skjønte noe av, men etter å eliminert muligheten for at det kunne dreie seg om alderen på intervjuobjektene, kom jeg til at det måtte dreie seg om antall sexpartnere). Tufsemads mener imidlertid at triksene hans kan hjelpe deg med å få kjæreste også, og siden jeg langt fra føler meg utlært i forførelsens kunst har jeg lest verket fra begynnelse til slutt.

Etter å ha pløyet igjennom kapitlene om hvordan du skal gå fra kjærestegutt til sjarmerende drittsekk, hvordan du skal unngå å bruke kondom (skikkelig lurt hvis din fremste målsetning er å pule så mye og så bra som overhodet mulig) og hvordan du skal bli kvitt ennattsligget ditt dagen etter (tom uten å gi henne frokost) kommer en så til kapitlet som vel burde ha mest å lære meg - nemlig kvinnekapitlet.

For kvinner nøyer han seg med omtrent 20 råd, noe som samsvarer godt med hans tese om at kvinner kan få så mye sex de bare vil. Det føles passe pedagogisk å ta en gjennomgang av noen av disse og vurdere verdien av dem (ganske mange er utelukket fordi de dreier seg om å sjekke menn utelukkende for å ha sex med dem):

1. Kvinner kan ha så mange sexpartnere de vil
Dette er noe de fleste kvinner vet fra de er omtrent 15 så han har ikke akkurat funnet opp kruttet denne storsjarmøren. Sex er forøvrig ikke noe problem å skaffe for undertegnede.

Så kommer noe vissvass om at jeg må forstå sjekkemarkedet (nemlig at jeg har en fordel menn ikke har) og at jeg kan sjekke selv (det vet jeg). Dette lærte jeg definitivt ikke noe nytt av.

2. Kresenhet
Når en leser Datehælvetehistoriene mine kan en kanskje komme til den konklusjon at jeg må være kresen. Mads har noen løsninger på det han kaller kresenhetssyken. For det første er det visstnok ikke kresen jeg er, men ute av stand til å kommunisere godt med mennesker, og for det andre er det  visstnok et problem jeg bør deale med.

Jeg vil selvsagt benekte at jeg er kresen, og at jeg gir mange forskjellige menn en real sjans før jeg finner ut at det ikke funker. Hvis en ser på listen min over de mennene jeg har datet bærer ikke akkurat disse preg av utmerket forarbeid med formål å skjalte ut upassende kandidater.

Unge ulovende Larsen mener jeg bør prøve to praktiske øvelser:

a) Jeg skal ikke slutte å snakke med en mann før jeg finner minst en ting jeg virkelig verdsetter ved ham.
Jeg vil påstå at en eneste prisverdig egenskap er å legge lista ekstremt lavt hvis det er kjæreste jeg er ute etter. Dessuten har jeg liten lyst til å kaste bort tid på erkeidioter uten sjarme og sosial intelligens - såpass av en misantrop tillater jeg meg å være.

b) Ha sex med en god kompis
Jeg skjønner ikke helt hva dette har med saken å gjøre, visstnok skal det hjelpe meg å komme over kresenhet. Nå er jeg egentlig enda mer selektiv i forhold til hvem jeg velger som venner enn jeg velger som sexpartnere så dette tror jeg virkelig er et skudd i blinde. Dessuten har jeg gjort det.

3. Smiger, komplimenter og ikke skremme ham

At smiger og komplimenter bringer deg langt når det gjelder å sjekke opp menn kan selv en atomfysiker forstå.

Dette kan jeg selvsagt prøve når jeg ser noen som fortjener et kompliment.

Ponopungprofeten mener dessuten at damer ikke bør være altfor pene, når de er på sjekkern, fordi dette kan skremme bort potensielle beilere. Jeg bør heller satse på å være blid og energisk.

Merkelig teori, men jeg kunne selvsagt prøvd å gå ut med minimalt med sminke og litt sånn halvslappe klær. Det frister egentlig lite all den tid jeg liker å pynte meg. Tror jeg forkaster det rådet uten å argumentere noe mer. Lisa mente også at man skulle være blid, og jeg konkluderte da med at jeg ikke akkurat følte meg som noen mannemagnet selv om jeg stort sett smiler som bare det. Ubrukelig råd mao.

Mads mener dessuten at det kan lønne seg å spille litt full, dum og hjelpeløs...Grrrrrrrr

Nok et sånt råd som gjør meg pissed. Jeg vil ikke ha noen mann som foretrekker dumme og hjelpeløse damer, dessuten ville han jo ganske fort oppdage at jeg verken var dum eller ute av stand til å klare meg selv.

4. Behold drømmemannen på kroken
Visstnok er det lurt å skaffe seg en elsker som du så lurer til å bli kjæresten din. Dette gjør du ved å være kald, likeglad og uinteressert - kul og ikke klengete. Ved å opptre sånn kan du snike deg inn under huden hans og bli der.

Jeg tviler ikke på at dette kan virke, men problemet er jo at jeg har lyst til å forelske meg, og da oppfører jeg meg ikke kult og uinteressert. Dessuten er det veldig kjedelig å gå og vente på at elskeren din skal bli kjæresten din når du ikke er sikker på at det kommer til å bli resultatet - jeg tror faktisk det stort sett ikke skjer. Jeg er dessuten naiv nok til å tro at forhold bør bygges på ærlighet, jeg er nok litt gammeldags sånn.

5. Ikke knip igjen beina
Ifølge sjekkehøkeren er mange menn "så vant til å tenke erobring at dypere følelser er noe som først kan oppnås etter at sexen er tilbakelagt"

Dette er selvsagt helt omvendt av det trikset som vanligvis benyttes av kvinner som vil gjøre de sjarmerende drittsekkene til kjærestegutter. Og dette er det eneste jeg er enig med Mads i egentlig. Hvis en mann ikke vil ha deg fordi du har sex med ham på et tidlig tidspunkt ville han nok ikke ha deg i utgangspunktet.

Når jeg leser igjennom dette opplever jeg vel at Mads hadde enda færre brukbare råd enn Lisa hadde, og det sier ikke lite. Boka er vel først og fremst egnet på folk som er følelsesmessig avhøvlet og syns nye hakk i sengegjerdet er stor stas. Selv føler jeg kanskje at jeg er litt over det stadiet og at jeg helst vil ha noen å holde i hånden og sånn.

Datehælvete 7: Mannen som spurte og fikk et svar

Dette er en merkelig historie på sett og vis. Dels fordi jeg ikke helt vet om det skal karakteriseres som en date eller om det skal karakteriseres som en klassisk onenightstand. Jeg har falt ned på at det var det første fordi vi faktisk traff hverandre på et sted hvor det drikkes alkohol, vi satt på hver vår side av et bord og snakket om Anselm Kiefer og Bjørk, og vi hadde faktisk snakket om lignende emner før vi havnet ved det bordet.

Forsøk nr. 6:
På papiret var dette en interessant kandidat, vi likte mange av de samme tingene (bøker, kunstnere, musikk) og hadde likt utdannelsesnivå og samme sosioøkonomisk bakgrunn (dvs selvproletariserte halvakademiker foreldre som pt befinner seg trygt plassert i middelklassen).

Vi traff hverandre på samme utested som kandidat nr 4 (han som klinte med venninen min) og hadde en helt grei kveld. Det var litt enerverende at det ble arrangert et bryllup i rommet ved siden av, noe som gjorde at det ble en litt rar stemning fordi en hvitkledd og beslørt brud stadig svinset forbi for å ta en røyk og for å gå på do. Jeg blir litt muggen av sånne overlykkelige damer.

Han var av typen jeg umiddlebart tenkte "ok" om. Ikke spesielt sjarmerende, men ikke spesielt usjarmerende heller. Dessuten likte han meg veldig godt. Så godt at jeg ble veldig avslappet og mye mer flørtete enn jeg egentlig burde vært (merkelig fenomen som burde utforskes: Hvorfor det er så mye lettere å flørte med menn du egentlig ikke har så lyst på). Men han spilte kortene sine bra, og klarte på sett og vis å sjarmere meg (og å bidra til at jeg fikk en realtivt høy promille). Så da han foreslo at vi skulle gå videre var jeg med på det.

Vi dro hjem til meg og drakk mer av den berømmelige whiskyen min (sånn som jeg alltid gjør når jeg vil tøffe meg) og hørte på Jaques Brel. Det gikk selvsagt slik det ofte pleier å gå når du tar med deg menn hjem og later som om du ikke ser at de alltid gir deg nærmest dobbelt så mye sprit som de drikker selv. Dessuten har jeg en tendens til å bli overkosete av fransk visesang. Han havnet i sengen min til tross for at jeg egentlig var ganske lunken til hele prosjektet. Det var en av de situasjonene du tenker tilbake på uten egentlig å angre, men mer sånn at du trekker på skuldrene og tenker "hvorfor gadd jeg?".

Ikke nok med at jeg var lunken, men han var ganske dårlig i senga også. Han var av typen som hele tiden skulle snakke, og jeg hater sånn standby kommentering og konstante forespørsler om tilbakemeldinger (go figure hva han lurte på). Det var ikke dirty talk, men mer sånn : "Ah....føles dette bra?" ...."Stønn"..."du liker dette hva?". Tjat, tjat, tjat mao. Av og til tok han noen hvileskjær hvor han skravlet enda mer. I løpet av en av disse nedkjølingspausene presterte han å spørre meg om hvor mange sexpartnere jeg hadde hatt. Jeg aner ikke om han mente det var opphissende informasjon (jeg mistenker at han hadde et ønske om at jeg skulle bekrefte at jeg var skikkelig lettlivet) eller at det var noe som skulle bringe hverandre nærmere, men jeg svarte. Ærlig. Hvorpå han utbrøt: Det tror jeg ikke noe på! Jeg svarte selvsagt prompte med "hva mener du med det (din superdust)?" hvorpå han fikk seg til å påstå at jeg måtte ha hatt flere sexpartnere (jeg kan ikke ljuge og gidder ihvertfall ikke ljuge til folk jeg ikke liker noe spesielt - også en ting som bør undersøkes: Jeg er dønn ærlig mot folk jeg ikke har respekt for). Han presterte å surne ganske kraftig på grunn av min lemfeldige omgang med det han mente måtte være sannheten om mitt sexliv. Men mr-"tramp i klaveret" klarte ikke å skjule sin selvtilfredse mine i det han konstaterte at han hadde ligget med mange, mange flere enn meg (skikkelig turn on) og fortsatte å gnåle om å jeg måtte fare med usannheter og at han ikke trodde noe på meg.

Siden fyren både var et dårlig ligg og totalt usympatisk på toppen av det hele kostet det meg ikke en kalori å kaste ham ut av sengen min på dette tidspunktet, og alt jeg følte da ytterdøren min smalt igjen var en umåtelig lettelse.

Konklusjoner:

1. Jeg må lære meg å være like sjarmerende mot folk jeg virkelig liker som jeg er mot de jeg egentlig er likegyldig til.
2. Ikke drikk whisky og spill Jaques Brel hvis jeg ikke har lyst på sex.
3. Menn som er pratmakere under akten og attpåtil stiller upassende spørsmål på totalt upassende sted er ikke noe å gå til sengs med.
4. Menn som dessuten påstår at jeg ljuger når jeg ikke gjør det, og dessuten insinuerer at de ser på meg som litt skjøgeaktig, har verken baller nok eller selvtilitt nok til at jeg bør ha noe mer med dem å gjøre.
5. Hvis man er stolt av et stort antall sexpartnere har man egentlig skjønt ganske lite.

Testikkeltrivia 5: Det groteske...

NB: Dette innlegget bør ikke leses av folk med svake hjerter eller personer under 16 år, og det advares mot sterkt biledmateriell.

Abnorme testikler

Fenomenet med baller som vokser totalt utover sine normale dimensjoner skyldes en tropisk sykdom som heter elephantiasis og som visstnok har sitt opphav i en slags innvollsorm....Jeg er så rystet over hvor utspekulert jævlig naturen kan være at jeg nesten blir stum (men klarer ikke la være å fryde meg over at det er litt praktisk at sykdommen tydeligvis er mest utbredt blant folkslag som har et avslappet forhold til påkledning).

Noe som er litt morsomere på en mer politisk korrekt måte er at en fyr har solgt sin onkel Bobs testikkelprotese på e-bay. Jeg fant en som skulle selge noen ekte testikler (hele to) på samme sted, men den linken har jeg mistet. Uansett er det ikke vanskelig å konkludere med at e-bay er verdens beste sted å bruke penger.


Datehælvete 6 - Den rike mannen

Det må innrømmes at jeg har sviktet datehælveteprosjektet mitt i det siste. Nå er det 10 dager siden forrige analyse av det empiriske datematerialet mitt. Og hvis jeg skal ha noen forhåpning om å finne ut hvor alt begynte å gå så skjevt bør jeg jobbe ufortrødent videre. Hvor dette prosjektet vil ende opp begynner jeg egentlig å bekymre meg litt for. Det er svært mulig at jeg finner ut at "all men are bastard's" eventuelt at jeg er et komplett håpløst tilfelle som ingen ved sine fulle fem vil ha. I såfall har jeg skaffet meg grunnlag nok til å påbegynne mine karriere som enslig galemattja med 50 katter.

Forsøk nr. 5:

Denne mannen hadde jeg møtt på tidligere omtalt snuskete nettsted, og tatt i betraktning hvor bra den forrige daten jeg plukket opp derfra gikk burde jeg antageligvis ha tenkt nøyere gjennom hele greia. Som den idioten jeg var så jeg igjennom fingrene med to faktum som burde fått meg til å avslå å treffe ham: For det første var jeg usikker på alderen hans - han oppga at han var 37, noe jeg syns var litt rart fordi han hadde en datter på 19. Men nå har det hendt før, og også med bra folk, at noen får barn når de er 18. For det andre sendt han meg et bilde av seg selv sammen med kongen, og som den ikke-rojalisten jeg er syns jeg det var en merkelig ting å fremheve ved seg selv. På denne tiden var jeg imidlertid opptatt av ikke å være så forutinntatt, og heller møte verden med et åpent sinn (det må jeg snarest slutte med), dessuten er det lurt å ha noen øvelsesdater innimellom.

Så jeg skjøv jeg all tvil til side, og gikk med på å møte ham på ett av yndlingsstedene mine: En vinbar ikke så langt hjemmefra. Den karen som ventet på meg var defintivt ikke 37, men snarere i midten av 40 årene (kanskje egentlig nærmere 50 enn 45). Han minnet meg egentlig litt om faren min - og det er som kjent ikke sexy i det hele tatt. Som den høflige tufsen jeg er holdt jeg foreløpig kjeft om dette, satte meg ned og nøt et glass utmerket Chablis.

Vi pratet om litt forskjellig og i kometfart kunne jeg fastslå at dette ikke var  "my piece of pie". Han satt derimot og kurret som en fornøyd hane i hønsegården, og fortalte meg gjentatte ganger hvilket bra stykke dame jeg var og tittet ubeskjedent ned i den halvdiskrete utringningen min. I løpet av snikksnakkpraten fremkom det ganske snart at han var en fyr med penger, og at det ikke var snakk om penger av det gamle slaget (når det er sagt har jeg verken penger av det nye eller det gamle slaget så jeg burde egentlig ikke holde det mot ham). Først fortalte han meg om boblebadet han var i ferd med å bygge på balkongen (vulgært overforbruk av naturresurser spør du meg), den nye store båten (jeg tenkte på neste studielånsavdrag som jeg ihvertfall ikke hadde penger til) og om alle reisene til fjerne himmelstrøk.

Før det hadde gått to timer hadde han invitert meg på båtferie i sydeuropa, Singapore (hvor jeg kunne få shoppe mens han drev med forretninger), samt til å spise hummer i nærmeste fremtid. Det var tydelig at han mente han hadde alle de riktige kortene på hånda, mens jeg bare ble blekere og blekere. Jeg har aldri betraktet penger som en god personlig egenskap (selv om jeg vet det finnes kvinner som gjør det) og har aldri latt meg forføre av kredittverdigheten til en mann. Faktisk har jeg vel knapt nok hatt ett forhold til en fyr som tjener mer enn meg, og det er ikke fordi jeg tjener spesielt mye.

Etter det fjerde glasset med Chablis - han drakk lettøl (jeg mistenker at han var gammel nok til å bekymre seg for alkoholens innvirkning på potensen og at han hadde et håp om at han skulle ende opp som en heldig mann i løpet av kvelden)- begynte jeg å gi nok f... til å konfrontere ham med alderen hans. Han innrømmet at han nok hadde oppgitt feil alder, men ville ha meg til å gjette hvor gammel han var - og jeg er sikker på at han fremdels løy da han nikket på 43. Som en forklaring på denne feminine atferden oppga han at det var fordi han ikke tente på damer på sin egen alder, og at de damene han pleide å omgås var mer spretne i kroppen. Det han som en oppfølging til dette fortalte om sine tidligere erobringer fremgikk det tydelig at dette var en mann som var vant til å få de damene han pekte på, og da han ikke akkurat så ut som noen cassanova, gjetter jeg på at det skyldtes pengene.

Han fulgte meg hjem etter noen timer, og fikk ikke bli med inn på kaffe selv etter langdryg tryggling, masing og forsøk på overtalelse. Dagen etter sendte jeg ham et avslag på grått papir (dvs en mail), og bortsett fra noen tekstmeldinger som ramlet inn i dann og vann var han ikke vanskelig å bli kvitt - antageligvis fordi det finnes haugesvis av damer som syns penger er mer sexy enn meg.

Konklusjoner:
1. Penger betyr særdeles lite for meg i denne sammenhengen, ihvertfall så lenge de har penger til kontantkort og et glass vin i ny og ne.
2. Menn som lyver på alderen er patetiske (det samme gjelder menn som har bilder av seg sammen med Harald Rex, men det tror jeg neppe jeg kommer til å oppleve igjen).
3. Jeg må bli mer kritisk i mitt valg av dateobjekter.
4. Menn som nærmest bønnfaller om sex er faktisk ikke særlig tiltrekkende

Testikkeltrivia 3: Blue balls

Blue balls (også kjent som ballespreng på norsk) er et fysisk fenomen som kan opptre som følge av manglende utløsning. "Blue" kan her forstås både i bokstavelig og overført betydning, idet Charles og George kan få en blålig kulør som følge av manglende tilfredsstillelse og at de kan bli litt deppa (og med det også innenhaveren av dem) som en konsekvens av det samme.

For å være helt ærlig trodde jeg egentlig ikke at dette var et virkelig fysiologisk problem. Snarere tvert i mot: Jeg trodde det bare var en testesteronmyte som ble benyttet av gutter i tenårene. Ballespreng ble nemlig anført som uknuslig argumentasjon i hine hårde dager da guttene svært gjerne ville forplikte hunkjønnene til å stå hele løpet ut. Som 15-åring var  det ikke uvanlig å høre utsagn som "Faen heller, det gjør faktisk dritvondt for meg hvis vi ikke fortsetter!", og de ble vanligvis plassert i den samme haugen av ubrukelige argumenter som alle andre ( feks: "Jeg liker deg jo veldig godt (selv om vi bare har kjent hverandre i tre kvarter)"). Det er en kjent sak at tenåringsgutter ljuger ufattelig mye for å oppnå det de aller helst vil, og enhver spirende kvinne bør lære seg å gjennomskue denne tilbøyeligheten til kreativ retorikk snarere enn svint.

Men etter at jeg begynte å studere denne delen av den mannlige fysiologi nærmere har altså min kynisme i forhold til dette problemet blitt utfordret. Ballespreng er faktisk en medisinsk realitet, men litteraturen kan berolige meg med at det vanligvis ikke er spesielt smertefullt og at det kan sammenlignes med det samme ubehaget kvinner kan oppleve etter en prematur ejakulasjon. Når det er sagt kan faktisk blåballer medføre mer alvorlige medisinske tilstander, som innebærer tilstopping av væske i prostatakjertelen. I mer seriøse tilfeller anbefales derfor bruk av ispose.
 
Som en illustrasjon poster jeg et bilde av et par dumme amerikanske menn som demonstrerer mot fenomenet, men hvor alle kan se at bedre hårklipp og nye briller kanskje ville hjulpet bedre!

blå baller



Datehælvete 5 - Mannen som klinte med venninnen min

Nå skal jeg fortelle om en mann som ga meg søvnløse netter, nagende tanker som kjørte slalom mellom forskjellige tolkninger og til slutt knuste hjertet mitt. Sett i retrospektiv virker dette en smule uforståelig, men hjertet går ofte sine egne veier.

Forsøk nr.4:

Vår første offisielle date skjedde i utkanten av Oslo sentrum på et sted som egner seg til slikt, dvs et sted med passe lydnivå og flatterende belysning. Der drakk vi i noen timer og flørtet ganske bra. Etter noen timer med jevnt alkoholinntak (hvor det ikke er til å legge skjul på at han nok var ute etter å drikke meg mottakelig) begynte vi å kline og det var riktig hyggelig. Han proklamerte at jeg var en slik dame han hadde ventet på i fem år - jeg var nemlig intet mindre enn perfekt, morsom, smart og med fin rumpe (for de som har fulgt med på denne føljetongen var det ikke første gangen jeg hørte dette fra en mannsmunn - ikke nødvendigvis det med rumpa, men det om at jeg var en drømmedame). Jeg ble oppriktig glad og smigret (ja - jeg er pinlig lettlurt).

Vi gikk hjem til ham slik at vi kunne tafse på hverandre på en mer ublu måte enn vi kunne på utestedet, og jeg var både lerkeglad og opprømt over denne mannen som jeg syntes var både klinbar, hyggelig og morsom å prate med. Innenfor hans dører var det ikke til å skyve under en stol at dette var noe han hadde planlagt: Stearinlysene sto klare på bordet, vinen var temperert og to glass sto tilfeldigvis klare på den plettfrie kjøkkenbenken. Badet var mistenkelig rent til mann å være og sengen var nyoppredd.

Vi fortsatte med den fysiske utforskningen av hverandre, men jeg kunne ikke la være å legge merke til ulydene som strømmet ut av stereoen. Den ene klissete balladen avløste den andre, og da han forlot meg for å kvitte seg med noen av alle halvliterne han hadde konsumert snek jeg meg til å undersøke hva han spilte. CD-coveret avslørte at ulydene stammet fra et satanisk oppkomme av "50 love songs" - en slik samlecd som burde komme med undertittelen "pulesanger for lettlurte late mennesker uten musikksmak". Det var tydelig at han hadde hatt forhåpninger om at leiligheten hans skulle fremstå som den ultimate love shack, og med klokketro på at powerballads og honningdryppende syngedamer skulle få my juices runnin'.

Det finnes bare et ord for noe slikt: Horribelt!

Når det er sagt er jeg ikke så fin på det, selv om jeg til vanlig dater menn som har litt mer musikkfinesse. Han kom tilbake og tungegymnastikken fortsatte til tonene av "I will always Love You", "Crazy" og "Love Hurts".

Da han nok en gang skulle kvitte seg med humledrikken snek jeg meg til en rask titt i CD-hylla. Grøss og gru! Maken til møkkasamling skal en lete lenge etter. Det var et oppkomme av VG-hits, samleplater av dårlig kvalitet og ganske mye lovemakin' musikk. Menn har fortalt meg at de har plassert kjærestens platesamling bakerst i et hjørne ved inngåelse av samboerskap for å skjule møkka, og det var vel min preliminære plan på dette tidspunktet. At han heller ikke eide en eneste bokhylle og derfor heller ikke bøker, burde få meg til å innse at denne daten neppe kom til å resultere i evig kjærlighet, men verden (og spesielt jeg) vil bedras.

Etter dette traff vi hverandre ganske ofte, og bortsett fra den forferdelige musikksmaken og at han likte å se på sport mens vi spiste frokost, så alt ut til å gå i riktig retning. Han var en mann som kunne kurtisens kunst og forførte meg med både blomster og gode middager. Visstnok hadde han ikke følt noe lignende for noen på flere år og jeg trodde ham, gliste fåret og ga meg forelskelsen i vold.

Men etter tre-fire uker begynte ting å endre seg, han ble i økende grad fjern og utilgjengelig, blokket meg på msn og svarte ikke alltid på tekstmeldinger. Parallellt med at han ble mindre og mindre av mr. superlover ble jeg i økende grad forelsket (jeg er latterlig). Jeg unskyldte ham, ble fortvilet og lei meg. Han var kort og godt lunken, mens jeg var brennhet.  Etterhvert gikk det uker mellom hver gang jeg hørte fra ham, og følelsene mine vandret fra lei meg til sint, fra håpefull til rasjonell og tilbake til håpefull igjen.

Etter en lengre periode med svært lunkne signaler fra denne karen, dukket han imidlertid opp igjen (garantert fordi han hadde ønsker om å få seg et ligg), og vi tilbragte noen dager sammen i det jeg trodde var sus og dus (jeg er en erkedust). Lørdagen bestemte vi oss for å gå ut sammen og vi oppsøkte et sted mange av vennene mine frekventerer. Det ble en ganske fuktig kveld, men det unskylder ikke at denne potensielle kjæresten min klinte med en av venninnene mine. Forut for dette hadde han benektet at det var noe som helst mellom oss til den samme venninnen, noe jeg overhørte og skrev på listen over gode grunner til å gi opp denne fyren for godt. Men idet han ga venninnen min et heftig kyss rett foran øynene mine klarte jeg endelig å lese den enorme skriften på veggen og på det tidspunktet var det definitivt over og ut. "Mr totalt feil på alle måter" hadde nok et håp om få realisert den ultimate maskuline fantasi om to kvinner den kvelden, men det endte med at han sov mutters alene. 

Konklusjoner:

1. Menn som sier jeg er en drømmedame veldig tidlig i relasjonen fortjener å få en hånlatter midt i trynet.
2. Menn som fader ut er det bare å glemme så fort som mulig.
3. Dårlig musikksmak og manglende bøker er et minus. 
4. Menn som kliner med venninnene mine er defintivt ute, ihvertfall hvis det ikke er klarert med undertegnede på forhånd.

Testikkeltrivia 2 - FrP, små hjerner og Matthew Barney

"Stol aldri på en mann med testikler" 
(Jo Brand, engelsk komedienne)

I mitt forrige Testikkeltrivia innlegg må det ha sneket seg inn en feil. Jeg skrev der at normalstørrelsen på Charles og George kunne variere mellom 14 og 35 kubikkcentimeter. Som en kommentator gjorde meg oppmerksom på er det siste tallet enormt stort! Det er derfor svært mulig at det skulle være kvadratcentimeter i stedet, noe som fremdeles er stort, men allikevel litt mer overkommelig.

(Kontramelding: Mannen med det klingende navnet Utovertiss har gjort meg oppmerksom på at kommentatoren har fulgt like dårlig med i matematikktimene som undertegnede (som forøvrig har eminente standpunktkarakterer i 3MN). Derfor er ovenforstående dementi feil og de opprinnelige opplysningene helt korrekte!)

For å oppnå enda mer kunnskap om mannenøttene har jeg googlet både baller og testikler. Baller ga ikke så mange interessante resultater, der handlet det mest om fotballer, basketballer osv, men jeg fant en interessant artikkel om at  menn overkompenserer når de føler at maskuliniteten sin er truet. En amerikansk forsker har foretatt en empirisk undersøkelse av sannhetsgehalten i myten om at menn med liten tiss kjører stor bil. Akkurat det kunne han visst verken bekrefte eller avkrefte, men det er interessant å lese at:  "Hvis du gjør menn usikre på sin egen maskulinitet, uttrykker de mer homofobe holdninger, de har større tendens til å støtte krigen i Irak og vil oftere foretrekke en svær firehjulstrekker (SUV) fremfor andre biler". Av dette er det særdeles nærliggende å trekke den konklusjonen av menn med små baller antageligvis stemmer FrP.

Et søk på testikler ga imildlertid langt flere interessante treff, selv om det må sies at en svært stor del av dem handlet om sykdommer, seksualopplysning for ungdom og dyreavl. Men jeg fant en artikkel som ga nyttig tilleggsinformasjon omkring polygami og monogami. En gruppe forskere har nemlig påvist at det blant ulike flaggermusarter er en klar sammenheng mellom størrelsen på testiklene og hjernen. Det er ikke bare slik at de polygame artene har større testikler enn de monogame, men de har også tilsvarende mindre hjerner. Hva genetikken kunne fortalt oss her kan vi bare gjette oss frem til, men det synes som en logisk konsekvens at mye sex gir mindre hjerne. Akkurat det finner jeg litt bekymringsverdig. 

Dette er likevel utmerket og nyttig forskning, men jeg har fremdeles ikke kommet til bunns i hvorvidt menneskehannen kan regnes som monogam eller polygam. At de monogame artene hadde større hjerner forklares med at de trenger større intellektuell kapasitet for å innynde seg hos hunnene. I forhold til menneskehannen kan dette tale til deres fordel, idet svært mange kvinner ihvertfall gir inntrykk av at de er monogame og ikke bedriver coitus utenfor parforholdets trygge rammer.

Til sist fant jeg en interessant opplysning om en av verdens fremste samtidskunstnere: Matthew Barney, som hadde en fantastisk utstilling på Astrup Fearnley i 2003, har oppkalt den store filmsyklusen The Cremaster Cycle etter den muskelen som refleksivt heiser og senker testiklene for å beskytte gensuppa. Dette er helt klart et bevis for at gonadene spiller en ikke ubetydelig rolle i kunsten, hvor muskelen antageligvis konnoterer til både beskyttelse, varme/kulde, ukontrollerbare handlinger og forplantningsdrift. Matthew Barney er en hederskar, som atpåtil er gift med Bjørk, så jeg tar utvilsomt dette som et tegn på at jeg er på rett spor her.

Hardyguttene - om å lese menn

Jeg har tidligere ytret en viss bekymring for at bloggen min skulle utvikle seg til en balleblogg, men faren er like overhengende for at den holder på å bli en manneblogg. Det er vel bare å erkjenne at den handler ganske mye om mitt forhold til, og mine mer eller mindre vellykkede møter med, menn.

Her om dagen hadde jeg en god samtale med Vaktmesterinnen som utviklet seg til å blant annet handle om litteratur. Ad mange omveier kom vi innpå bøker som Ari og Martha liker og anbefaler, og hun trakk frem begrepet føling i fjæra, som er intet mindre enn genialt i denne sammenhengen. Det handler om følsomme ytringer som bare beveger seg i fjæresteinene og ikke ut på de tusen favners dyp (det aner meg at Behnrex ikke har sett de fulle konnotasjonene av begrepet). En av de forfatterene som blåblodingene har trukket frem er Carsten Jensen, og det er ham jeg vil starte med når jeg her påbegynner en ny føljetong som handler om mannen i litteraturen. Jeg tror dette kan bidra til å utvide grunnlaget mitt for å si noe om menn da jeg utvilsomt vil ha store problemer med å date alle de ulike variantene som finnes.

Den siste boka jeg leste var Jeg har sett verden begynne av den kongelig anbefalte Carsten Jensen. I begynnelsen syntes jeg den var riktig bra idet den beskrev reiser i en del av verden hvor jeg selv har vært, men etterhvert fikk jeg mer og mer emmen smak i munnen. Dette skyldes i hovedsak to ting: Jensens selvopptatthet og hans forhold til kvinner.

Selvopptatthet:
Jensen har skrevet en subjektiv reiseroman og det er det ingen grunn til å mislike ham for. Faktisk er det et interessant tema: hvordan en oppfatter seg selv når en møter andre kulturer og hva som skjer når man er alene i en fremmed verden gir uten tvil et godt grunnlag for selverkjennelse. Men desverre eskalerer jeg- dimensjonen i teksten. Det blir mer og mer Carsten Jensen og mindre og mindre av det som eksisterer rundt ham. I begynnelsen av teksten stiller han seg undrende og uvitende til verden omkring, etterhvert blir han selvforherligende og selvopptatt.

Da jeg var student opplevde jeg den kategorien av det menneskelige hannkjønnet som jeg i all ettertid har kalt unge alvorlige menn. Disse mennene har jeg hatt et særdeles ambivalent forhold til i og med at jeg ofte har likt å oppholde meg i deres selskap, samtidig som jeg har funnet dem en smule selvhøytidelige og i overkant selvsikre. Jeg har studert til dels kvinnedominerte fag, men det har likevel vært et ubestridelig faktum at de unge mennene har vært de som har snakket høyest (og i de mest imponerende ordelag) om hva de har lest og hva de kan. De har vært ambisiøse og fremadstormende, men likevel gjort det stort sett langt dårligere på eksamen enn de flinke pikene på lesesalen. At de i ettertid også har endt opp med de mest prestisjefylte jobbene er ikke overraskende.

Jeg mistenker at Carsten Jensen har vært en slik alvorlig ung mann. Han har garantert vært av typen som har snakket høyt til sine omgivelser om hva han vet og kan og med den største selvfølgelighet tatt det for gitt at det han sier har interesse for andre enn ham selv. Det kreves selvsikkerhet for å ta slik plass. Og det kreves en ekstraordinær selvsikkerhet for å skrive nesten 1000 sider om hans subjektive opplevelse av verden utenfor Danmark. Imidlertid er ikke en slik selvsikkerhet spesielt sjarmerende når den ikke kombineres med ydmykhet og selvransakelse. Og dette blir mer og mer borte idet han oppholder seg lengre hjemmefra. Det kreves en stor posjon ydmykhet for å sette seg selv som fortolker av tusenårige sivilisasjoner og denne dimensjonen forsvinner i økende grad til fordel for Jensens subjektive og kvasifilosfiske refleksjoner. Teksten gir språk til en mannsperson som er seg selv nok.

Forholdet til kvinner:
Carsten Jensen er ganske opptatt av kvinner og de figurerer ganske hyppig i Jeg har sett verden begynne. Imidlertid blir ikke disse kvinnene verdsatt for noe særlig utover sitt utseende. De interessante samtalene i boken skjer i all hovedsak med menn, kvinnene bare flørter og fallbyr seg, og blir beskrevet som objekter på lik linje med skulpturene han betrakter i Angkor Wat. Dessuten er forfatteren veldig opptatt av å fortelle hvor utrolig draget han har på disse skjønnhetene.

Nok en gang er det fristende å sammenligne med mine erfaringer fra universitetet. Der kan man nemlig ofte observere det jeg kaller stipendiatsyndromet. Ærgjerrige unge menn som oppnår å få et doktorgradsstipendiat blir ofte promiskuiøse som et resultat av at de får en tilgang på kvinner de aldri tidligere har opplevd. Det er ikke få av disse mennene som har avsluttet forhold, de frem til da har befunnet seg i, for å velte seg i velvillige og vakre studiner på lavere nivå. Akademias kvinner er og blir "suckers for brains", og de er villige til å se bort ifra både manglende fysisk tiltrekningskraft og sosial intelligens når det gjelder intellektuelt sterke menn. Bemerkelsesverdig er det at stipendiatene utelukkende kopulerer med de peneste damene de kan få og ikke de mest intelligente. Case closed.

Som europeer i Kambodsja og Vietnam vil de fleste menn ha draget på kvinner i kraft av sin økonomi og statsborgerskap. Overraskende er det at en mann av et såpass høyt (om enn selverklært) intellektuelt kaliber som Carsten Jensen likefult lar seg forføre av denne tiltrekningskraften. Maskuliniteten og hans ego vokser i takt med de unge yndenes tilnærmelser og han forsyner seg også av dem på en særdeles egosentrisk måte. Han oppfører seg som de nyslåtte stipendiatene idet det tilsynelatende bare er den ytre fremtoningen som betyr noe og ikke hvorvidt han er i stand til føre givende samtaler med dem (han har feks et forhold til en vietnamesisk kvinne som ikke snakker engelsk overhode).

Hvilke slutninger jeg kan trekke etter å ha lest Carsten Jensen er jeg litt usikker på. Jeg har en hypotese om at han er talsmann for en gruppe menn som uten ydmykhet stiller seg i sentrum for verden, og dyrker seg selv i sin egen rett. Hvorvidt dette er noe vi kvinner bør ta lærdom av eller om jeg bare skal forkaste det som motbydelig vet jeg faktisk ikke.

Datehælvete 4: Det rabiate blekansiktet

Kandidat nummer tre i min jakt på rosenrøde dager og himmelstormende kjærlighet var en mann jeg traff på et snuskete nettsted. Møtet med ham var også min første og siste blinddate. Det vil si: Jeg hadde sett et bilde av ham med kiss-sminke (sørgelig sant - det burde egentlig ha fått noen varsellamper til å lyse). Han hadde sett flere bilder av meg, fordi utseende betydde ganske mye for ham. Tufsen opererte nemlig med en viss skjønnhetsstandard for eventuelle partnere.

FORSØK NR. 3:

20.05:
Jeg ankommer noe småandpusten og stressa. Stedet er nesten tomt så det var ikke vanskelig å finne den eneste mannen som sitter alene med nystrøken skjorte.

Han: "Dæven så liten du er!
(Jeg tenker: Du er jammen meg ikke noe fruktfat. Ser jo ikke ut som du har vært ute i friluft på flere år. Hvordan er det mulig å oppnå en så gusten hudfarge? Du er faktisk historisk bleik, og resten av deg er ikke akkurat fristende det heller. Dette var kanskje en dårlig idé...)

Jeg: "Jeg fortalte deg jo at jeg ikke akkurat rager i terrenget."
Ansiktsuttrykket hans avslører at han er misfornøyd med dette, og at det nok ikke passer inn i den definerte standarden hans. 
(Hvordan våger du - har du sett deg selv i speilet i det siste? Dette var en dårlig idé. Hvor tidlig kan jeg gå hjem uten at det er uhøflig?).

20.10:
Jeg bestiller kaffe da jeg allerede hadde fastslått at denne mannen ikke kan drikkes pulbar om jeg så drakk all alkoholen i verden.

20.11:
Smalltalk om at det er litt nervøst å skulle møte ukjente.
(Kjenner at jeg er litt irritert over at han var så opptatt av at jeg skulle tilfredsstille hans skjønnhetsidealer når han selv ikke ser ut i måneskinn)

20.13:
Prater om jobb.
Han: "Jeg leter etter jobb for tiden"
Jeg:  "Det er kanskje vanskelig å finne jobb som journalist?"
Han: "Ja det er det. Dessuten vil jeg ikke selge ræva mi heller. Det er forbanna mange tullinger der ute."

Han blåser seg grundig opp i det han snakker om arbeidsmarkedet og ignorante redaktører. Folk på nabobordene titter på oss i smug idet lydnivået begynner å bli langt høyere enn det sosialt aksepterte på en rolig café. Han blir hissigere og hissigere og alle andre i verden dummere og dummere, faktisk så dumme at han konkluderer med at det egentlig kan være det samme hvis ingen innser hva han er verdt.
(Denne fyren er virkelig ikke helt god! Angrer veldig på at jeg gikk med på å møte ham. Må vel gi ham en time eller noe. Argh...Tre kvarter igjen.)

20.20: Jeg later som jeg er enig. Ser på klokka og drikker vond kaffe.

20.22:
Snakker om barna våre.
Han: "Jeg hadde en samtale med læreren til sønnen min her om dagen. Hun er en skikkelig tulling"
Jeg: "Å ja?"
Han: "Hun uttrykte såkalt bekymring for at sønnen min ikke spiller fotball"
Jeg: "Hvorfor var det bekymringsverdig da?"
Han: "Han har ingen venner, og læreren mente det skyldtes at han ikke var med i friminuttene." 
(Hvorfor ofret jeg viktig kvalitetstid med tv'en min for dette? Hvorfor tok jeg på meg den fine røde kjolen min?)
Han: "Jeg fortalte henne noen sannhetsord da. Jeg sa at jeg ikke syns noe om metodene hennes. At det skulle være sånn fotballdiktatur liksom. Dustekjerring."
Jeg: "For å være helt ærlig er det vel trist hvis han ikke har noen venner da?"
Han: "Hva mener du med det? Er du enig i at alle må spille fotball for å få venner? At vi bare skal godta at det er sånn det er?"
Jeg: "Nei. Men hvis det er den eneste måten han kan få venner på så hadde det kanskje vært idé?"
(Hvis sønnen din har arvet dine sosiale evner er det kanskje ikke så merkelig at han ikke har noen venner. Stakkars unge!  Dette er jo ulidelig. Nå hisser han seg opp igjen også. Faen som jeg angrer. Hvorfor dusjet jeg før jeg møtte ham?Tok til og med på meg den dyre parfymen min som det er så lite igjen av!)
Han: "Så du er enig med henne da?"
Jeg: "Eh...er vel kanskje det"
Han: "Nå snakker du om noe du ikke forstår deg på. Jeg vil ikke at sønnen min skal bli en sånn sportstulling. Sport betyr alt for mye. Intelligente mennesker driver ikke med idrett. Sånn er det bare! Sønnen min er smarting!"

20.40: (Guuud....fyren er jo fullstendig gal. Snart over nå. Høflighetsgrensa er snart nådd. For en dust)

Han: " Jeg har skikkelig høy iq skjønner du."
Jeg: "Å ja?"
Han: 138
Jeg: Ja, det var høyt.
(Hva er det slags tema? Du kommer ikke i buksene mine om du så var føkkings Einstein. Angrer på at jeg tok på meg rene klær, angrer på at jeg sminket meg, angrer på at jeg har dusjet den siste uka!)
Jeg: "Vel, jeg slår deg. Med cirka 20.
(Det har gått en faen i meg)

20.45:
Han: "Hva jobber du med egentlig?"
Jeg: " Vel noe av det jeg jobber med for tiden er et prosjekt for somaliere"
Han: " Somaliere ja. Hm...interessant. Jobber du med omskjæring og sånn da?"
Jeg: " Ikke direkte, men kommer borti det også"
Han: " De som driver med sånt er faen meg ikke helt gode!"
Jeg: " Vel, det er jo ulike grunner til at de gjør det da, vanskelig å sette seg inn i for oss som er oppvokst i Norge. Det er viktig å prøve å forstå hvilke kulturelle beveggrunner som ligger bak sånne tradisjoner, vi kan ikke bare fortelle folk at det de gjør er galt og noe de sporenstreks bør slutte med"
Han: "Mener du at vi liksom skal prøve å forstå sånne barbariske skikker?
Jeg: "Eh..ja"
Han: "Faen, er du helt idiot eller? Kan jo ikke forstå sånt. For meg handler dette om å sette en klar grense skjønner du! Vi må bare si at dette ikke er akseptert. Finito! Går ikke an å være et intelligent menneske samtidig som en liksom skal prøve forstå det! Det må du vel skjønne! Høres jo for helvete ut om du som godtar det!
Jeg: Det har jeg ikke sagt!
Han: Nå provoserer du meg. En kan ikke være så jævlig ryggløs. Må ta et klart standpunkt mot sånt! Er ikke noe å diskutere! (Han snakker med utestemme nå...)
Jeg: "Vel - vi får vel bare enes om å være uenge om dette da!
(Puh...timen er snart over. Frihet!!!)

21.00:
Vi forlater caféen fordi jeg må tidlig på jobb i morgen.

21.05:
Jeg mottar følgende sms: " Hei igjen! Det var hyggelig og treffes! Men jeg har vel funnet ut at jeg nok ikke er klar for noe seriøst forhold akkurat nå. Men vi kan godt være venner!"

21.06:
Jeg sender følgende sms: "Vi kan nok aldri bli venner en gang! Lykke til videre!"

KONKLUSJONER:

1. Undertegnede skal aldri gå på blinddate igjen. Riktignok betyr ikke utseende så mye, men jeg skal ihvertfall kreve noenlunde samme standard tilbake som noen eventuelt krever av meg.
2. Menn som klarer å bli sinte og kranglevorne tre ganger i løpet av en time er nok ikke helt "my piece of pie".
3. Å ha gode samtaler er viktig.
4. Jeg er altfor høflig og det må jeg øve meg på å slutte med!
5. Denne mannen var et komplett håpløst tilfelle. Og det burde egentlig vært den eneste konklusjonen.

Testikkeltrivia

Nå føler jeg at jeg sitter på noen skikkelige frøpose-godbiter. Er litt skeptisk til om enda et innlegg om emnet vil gjøre bloggen min til en balleblogg, men det får stå sin prøve (og jeg vil mye heller ha en balleblogg enn feks en hekle- eller kristenblogg).

Testikkeltrivia 1: Polygami og monogami
Blant pattedyr er det slik at ballenes relative størrelse i forhold til resten av kroppen avhenger av hvorvidt dyret er polygamt eller monogamt. Desto flere de skal befrukte desto større forråd av sperma.

Når det er sagt har jeg enda ikke kommet til bunns i hvorvidt menneskehannen er polygam eller monogam.

Testikkeltrivia 2: Størrelse
Den normale størrelsen på ballene er mellom 14 cm3 og 35 cm3. Hvordan dettes måles og hvorvidt målet gjelder hele pungen eller den enkelte testikkel vites ikke.

Testikkeltrivia 3: Temperatur
For å oppnå optimal sædkvalitet må spermaene oppbevares under idéelle forhold temperaturmessig (nesten som god vin mao). Den optimale oppbevaringstemperaturen er litt under kroppstemperatur og forklarer derfor hvorfor mannens anatomi er slik laget at han oppbevarer de små rakkerne i to hendige poser på utsiden av kroppen.

Men det er enda smartere også: På grunn av en spesiell muskel (som har et ganske vanskelig navn) kan testiklene bedrive en slags temperaturkontroll. Dette kan observeres ved bading i fjellvann - hvor Charles og George trekker seg så langt opp mot skrotum som de bare makter. Når det er varmt og behagelig henger de slapt og fritt for å avkjøle svømmelaget litt. Denne muskelens arbeid forklarer hvorfor menn som ønsker å bringe genene sine videre enten bør bruke boksershorts i naturmateriale eller gå uten undertøy. Den samme muskelen trekker også testiklene opp mot kroppen i stressede situasjoner, kroppen beskytter altså sin forplantningevne ved ikke å la de edlere deler henge og dingle under feks fektekamper eller hver gang menn løper fra en gjeng mannevonde hunder. Menn som er redd for kvinner får sikkert også mindre baller i bokstavelig forstand, noe som forklarer en god del.

Testikkeltrivia 4: Symmetri
Og når du trodde det ikke kunne bli bedre så blir det faktisk det!

Svært få menn har symmetriske familiejuveler, den ene (som oftes den venstre) er gjerne litt større og henger litt lavere enn den andre. Dette beskytter dem fra å gnisse ubehagelig mot hverandre, men bidrar også til å opprettholde en optimal temperatur. Dette betyr at kvinner som er på utkikk etter en sæddonor bør gå for den mannen som er mest asymmetrisk i balleregionen (dette er kuriøst fordi mennesker vanligvis ønsker seg seksualpartnere med høyest mulig grad av symmetriske trekk).

Og dette var dagens leksjon om en mannlig kroppsdel som aldri slutter å overraske!

Datehælvete 2 - eller mannen som ikke kunne sykle

Dette er en historie jeg har hatt lyst til å fortelle lenge. Og den handler egentlig mest om hvorfor et forhold tok slutt og faller derfor strengt tatt ikke inn under datehistoriene, da denne mannen hadde klare forestillinger om ham, meg, suburbiarekkehus, 1,8 barn og volvo (barna og volvoen var allerede på plass). Men det gikk ikke slik. Og dødstøtet kom etter en sykkeltur.

FORSØK NR 2:

Vi reiste bort på en langhelg sammen i volvoen. Det er romantisk på en middelaldrende måte. Vi hadde piknikker, vin og sex på stranden og alt føltes bra inntil vi (egentlig jeg) fant ut av vi skulle ta en sykkeltur. I utgangspunktet hadde jeg foreslått en ridetur, men da "herr-litt-engstelig-for-alt-mulig" ikke syns hester er spesielt sjarmerende dyr leide vi sykler i stedet. Glade og fornøyde la vi av sted innover skogen. Men etter en halv kilometer eller så begynte jeg å ane ugler i mosen. Jeg syklet nemlig fra ham kontinuerlig, noe som kunne hatt en rasjonell forklaring hvis jeg var en topptrent atlet. Det er jeg definitivt ikke. Dessuten syklet jeg på en litt for liten pikesykkel, med små hjul og uten gir, mens hans sykkel var en herresykkel med store hjul og ti gir. Han prøvde i utgangspunktet  å bortforklare det hele med at det var noe feil med sykkelen hans, men da jeg mente vi kunne snu og bytte den var visst ikke sykkelen så ille likevel. Det sprutrøde fjeset hans og den korte pusten forklarte egentlig alt. Jeg begynte derfor å sykle så sakte jeg klarte, men måtte fremdeles stoppe ca hver 500 meter for å vente på ham. Og han ble flau og sur. Alle forsøk på å spøke litt med det ble abrupt mottatt med furtne grynt, og jeg gikk derfor over til å late som jeg trodde på at det var sykkelen sin skyld (yeah right).

Dagen endte med det som skulle være en hyggelig middag med vin på en pittoresk kro (men som strengt tatt var et middelmådig måltid på en overpriset turistfelle). Der hadde vi vår første krangel. Ikke om sykling, men om hvorvidt det er hyggelig gjort å gå fra bordet en halvtime for å snakke i telefonen. Jeg hadde dessuten drukket ¾ av vinflaska (mens han snakket i telefonen), og var derfor såpass beruset at den dalende respekten for hans maskulinitet slo ut i full blomst . Da vi forlot resturanten slengte jeg meg elegant på den bittelille sykkelen min og syklet rett hjem uten å vente på ham et minutt. Han kom hjem en halv time senere enn meg og da lot jeg som jeg sov.

Noen uker senere var forholdet slutt.  

Konklusjoner:
1. Jeg trenger en mann som er fysisk sterkere enn meg
2. Dessuten bør han ha selvironi nok til å kunne le av det hvis han ikke er det.
3. Men han bør definitivt være sterkere enn meg.
4. Menn som er såpass pinglete blir i undertegnedes øyne relativt usexy.
5. En mann skal dessuten ikke prioritere lange mobilsamtaler fremfor mitt sjarmerende selskap.
6. Volvo og suburbia er lite kompatibelt med min personlighet.

Datehælvete...eller optimistiske forsøk på kjønnsmarkedet 1

Før jeg ble litt oppslukt av å skrive om profeter og sånn lovet jeg meg selv å påbegynne en føljetong av mine forsøk i parringsspillet mellom kjønnene.
 
Det må innrømmes at jeg har tenkt en del på dette: Hvilken form skal disse evalueringene ha? Hvor personlig skal jeg være? Det er utvilsomt et visst poeng å være eksplisitt angående enkelte seksuelle detaljer (til menn: Nei - ikke penisstørrelser). Og enkelte morsomme historier kan kanskje oppleves som sårende hvis feil person (les kandidaten selv) leser dem. Jeg har falt ned på at jeg gir blaffen i disse motforestillingen.

Bare å sette igang mao...

FORSØK NR 1
:

Jeg traff K på Søstera til Hagen. Han var en vakker ung mann. Vi drakk litt sammen og så gikk vi på Teddys hvor det var stillere. Der drakk vi rødvin og pratet om tegneserier og musikk. Etter to timer eller noe tok K hånden min og fortalte meg at han syntes jeg hadde de vakreste øynene han hadde sett og at jeg antageligvis var en slik dame han alltid hadde drømt om å møte (note til leseren: Dette vil det vise seg er et gjennomgangstema). Etterpå gikk vi hjem til meg for å høre på Nick Cave og drikke whisky (hm...nå høres jeg ut som en skikkelig kul dame - det kan jeg like, men det hører med til historien at jeg egentlig ikke liker whisky). Vi klinte litt etter at han hadde innrømmet at jeg gjorde ham litt nervøs, noe jeg også satte umåtelig pris på all den tid jeg har hatt et brennende ønske om å være litt skummel og sånn (noe jeg aldri aldri kommer til å bli).

På dette tidspunktet likte jeg ham veldig godt: Han kunne kline og han likte meg. Det eneste som bekymret meg en smule var at han var 11 år yngre enn meg, noe jeg imidlertid avfeide med at jeg er en moderne kvinne og at yngre menn er langt mer virile og fulle av morsomme spillopper enn menn på min egen alder. Dessuten var han både kjønnsmoden og over den seksuelle lavalder med god margin.

Tre dager senere reddet han meg ut av tidenes verste julebord (hvor den beste underholdningen var å studere klientellet på swingersklubben tvers over gata, samt å grøsse over mine eldre mannlige kollegaers generelle sikling på de yngre kvinnelige kollegaene). Vi endte opp på Schous corner hvor vi satt og klinte i tre samfulle timer før vi ble kastet ut. Imellom tungegymnastikken spurte han meg om jeg ville gifte meg med ham, noe jeg svarte på med et grynt.  Jeg ble med ham hjem til den mest pubertale og skittneste leiligheten jeg har sett på mange år hvor vi selvsagt endte opp uten klær rimelig raskt. For å være førstegangs sex var det helt ok, men det var etter dette at den snikende tvilen burde begynne å melde seg (noe den imidlertid ikke gjorde). Mannen hadde nemlig ikke hatt sex med en annen person til stede på nesten to år. Hans siste sexpartner hadde påført ham enkelte uhelelige sår på sjelen som hadde medført en overbevisning om at det var best å holde seg unna damer. Men han var en lykkelig valp der og da.

Vi traff hverandre et par ganger til og alt var fryd og gammen, bortsett fra at han begynte å oppføre seg litt nevrotisk og at det viste seg at han ikke klarte å sove sammen med en annen person. Dessuten hadde han visse seksuelle problemer. Han hadde nemlig store problemer med å nå klimaks. Noe som medførte at sexen etterhvert ble relativt monotone totimers seanser. Men han fortsatte å være en lykkelig valp i mitt selskap, alltid overbegeistret i forhold til jeg gjorde og sa, og tydelig overlykkelig over å befinne seg i mitt selskap.

Så ble det plutselig fullstendig stille. Ingen telefoner eller sms i tre uker. Og jeg ble lei meg og kjærlighetssyk. Dette var før jeg hadde blitt så realistisk som jeg er nå når det gjelder dette så jeg var både innom tanken at han var rammet av en sjelden form for telefonallergi eller at han var kidnappet av romvesener. Det viste seg at ingen av disse fullstendig plausible forklaringene stemte.

Etter tre uker fikk jeg så den etterlengtede tekstmeldingen fra ham. Det viste seg faktisk at mannen ikke hadde hatt penger på kontantkortet (!) siden sist vi så hverandre og dessuten blitt en smule oppslukt av et musikalsk prosjekt (han var selvsagt musiker). Noe jeg ikke var særlig villig til å godta som unnskyldning da internett forlengst var oppfunnet og at jeg bare var en hotmailadresse unna. På dette tidspunktet hadde jeg imidlertid kommet såpass til sans og samling at jeg hadde forstått at han nok var en litt for ustabil beiler til å tilfredsstille mine behov for kurtise og dermed avskrevet som kanditat. 

Konklusjoner:
1. Jeg trenger en mann som liker å sove i samme seng som meg.
2. En viss økonomisk stabilitet er å foretrekke slik at kontantkortet ikke går tomt
3. Jeg tiltrekkes av nevrotikere, men er usikker på hvor bra jeg passer sammen med dem.
4. Aldri tro på en mann som sier du er kvinnen i hans liv etter to timer.
5. Musikere er en rase menn jeg liker umåtelig godt, men de er svært sjelden til å stole på.

Jeg møtte ham faktisk igjen et år senere. Han hadde fått penger på kontantkortet igjen og sendte meg derfor en sms. Da viste det seg at han hadde skrevet en sang om meg som var en stor hit i Brasil (av alle steder).

Til mine medsøstre

Jeg har lest ferdig to bøker de siste dagene: The Rules of Attraction (Bret Easton Ellis) og He's not that into you. Begge handler egentlig om det samme - at vi ikke vil ha de vi kan få og bare vil ha de vi ikke kan få (ekstremt intelligent av oss - men mange store sjeler og tenkere har beskrevet det samme så jeg mistenker at det er universelt - være seg høy eller lav IQ/EQ).

"No one ever likes the right person" I say.
"That's not true," he says. "I like you".
That's not exactly what I meant or wanted to hear, but I ask him earnestly, "Do you?"
There's a pause. "Sure. Why not?" he says.
There's nothing worse than being drunk and disproven.

Så dette har jeg lært (og det er så enkelt at det er flaut å innrømme at det er noe jeg har lært):

1. Mennesker som får deg til å føle deg elendig i de innledende fasene av en relasjon vil få deg til å føle deg enda mer elendig etterhvert - bare å dumpe. De av oss som har en noenlunde normal oppbygget psyke vil forsøke å fremstå i et så godt lys som mulig hvis noen intresserer oss. Gidder de ikke det engang sier det ganske mye.

2. Hvis du har en følelse av å gå på gress er det antageligvis det du gjør - uansett hvor gode unnskyldninger den andre part kommer med - bare å dumpe. Å godta at noen holder deg på gress er patetisk.

3. Det er mye bedre å være singel enn å kaste bort energi på drittsekker. Drittsekker dumpes.

4. Å forsøke å forstå, forklare, unnskylde...og dessuten lete etter den perfekte taktikk for å fange inn en kar er fullstendig bortkastet tid. Det kommer aldri til å skje. Bare å dumpe.

5. Hvis noen virkelig vil ha deg vil de faktisk gjøre noe for å få deg. Det betyr at du kan si at "Nå syns jeg du oppfører deg som en tulling". Hvis han ikke er en ekte tulling vil han gjøre det som trengs for å motbevise at han er det. Hvis ikke - bare å dumpe.

Det var dagens memo til meg selv og andre som trenger det. Jeg kommer garantert ikke til å etterleve det, siden jeg har en medfødt skepsis til amerikanske selvhjelpbøker.