Ondskap

I 1977 var jeg åtte år gammel og medlem av Røde pionerer som var AKP-MLs barnegruppe. Dette tiltaket var vel tenkt som et ledd i den politiske bevisstgjøring (for ikke å snakke om hjernevasking) av unge formbare sinn. På denne tiden snakket man mye om Demokratiske Kampuchea, og min mor var en varm tilhenger av den kommunistiske frigjøring av folket som foregikk der. På et av møtene i Røde pionerer, som først og fremst var et særdeles dårlig substitutt for speideren for undertegnede, fikk vi oppleve et multimedialt show om Røde Khemer. I ettertid har jeg spurt meg selv om hvor disse bildene og historiene stammet fra siden landet på denne tiden var hermetisk lukket for utlendinger, men historien har også fortalt meg at Pål Steigan finnes avbildet håndhilsende og smilende med Pol Pot.

Ihvertfall: Etter å ha sunget oss igjennom alle salmevers av Internasjonalen og VG brenner fikk den lille ansamlingen av 7-9 åringer se bilder fra gerilljatreningen av barnesoldater i Kambodsjas jungel. Dette gjorde selvsagt et dypt inntrykk på forsamlingen, og for undertegnede var det spesielt bildet av en liten gutt som hoppet igjennom en masse flammer som gjorde uslettelig inntrykk. Vi fikk vite at de større barna vanligvis hoppet hånd i hånd med de mindre første gangen, og ble alle hensatt i ave over denne solidaritet og ikke rent lite misunnelse over at disse barna befant seg i en verden hvor de også kunne bidra til kapitalismens utryddelse og innføring av det kommunistiske paradis. Det vi ikke hadde et like reflektert forhold til var sulten og ensomheten i blikkene deres.

I sommer dro jeg til Kambodsja. Først og fremst for å se Angkor Wat, men også for å oppleve et land som var så nærværende i oppveksten min. Og det var et helt annet land og en helt annen historie min datter fikk servert. Fra Angkor Wat fikk jeg med meg to bøker skrevet av overlevende, skildringer av hvordan de tre årene fra 75 - 78 ble opplevd av de som ikke fikk gerilljatrening i jungelen. Mennesker som var jevngamle med meg og som hadde blitt fratatt familiene sine, måtte jobbe fra soloppgang til solnedgang (og enda lenger hvis det var fullmåne), og bare fikk en håndfull ris å spise pr dag.

I Pnom Penh ble jeg imidlertid svar skyldig. Vi besøkte S-21, skolen som Røde Khemer omgjorde til fengsel for motstandere av revolusjonen. Disse motstanderne var så mange at de måtte omgjøre et helt område av Pnom Penh til et sted å drepe, og hvor det bare var å skuffe dem ned i ventende massegraver etterpå. Jeg var i utgangspunktet litt usikker på om en niåring ville ha godt av å se S-21 og må innrømme at jeg fremdeles er litt i tvil. I Kambodsja er turismen ny og vi opplevde stadig vekk at vi var tilnærmet alene om det så var i templene i Angkor eller i gangene og fengselscellene i S-21. På stedet hvor bare fem av de tyve tusen fangene overlevde var det meter på meter av bilder av de som hadde blitt drept, det var en mengde celler som knapt nok var store nok til at et voksent menneske kunne ligge utstrakt.  Det var blodflekker på alle veggene og de enkle torturredskapene Røde Khemer benyttet seg av lå slengt litt vilkårlig rundt omkring. Og det var stille.

24434-11

Etter å ha sett omtrent halvparten ville ikke datteren min mer. Hun var varm, utmattet og trist. Vi satte oss ned på benken på bildet og drakk vann og spiste is (en rimelig absurd ting å gjøre). Og det var da jeg ble svar skyldig. Hun ser på meg med en alvorlig mine og spør hvorfor jeg ville se noe slikt, hvorfor det var laget et museum over noe som bare var fælt og ondt. Og hvorfor er det det? Jeg fikk den beklemte følelsen av å være tatt på fersken i å stirre på noe grusomt og blodig utelukkende som en kikker. Men allikevel var det noe annet også, noe som handler om at jeg tror menneskeheten trenger å bli minnet på sine evner til umåtelig ondskap. Dette prøvde jeg å forklare henne, og hun aksepterte til slutt, men med et utsagn om at det kanskje ikke trengte å være så mye av den og at hun ville innom en internettkafe på veien hjem.

S-21

På sett og vis vet jeg ikke hvem av oss som egentlig har rett. Og når jeg i de siste dagene har lest Carsten Jensens utlegginger om sine opplevelser i Kambodsja har jeg begynt å tenke på ondskap. Han støtter seg til både Sartres formening om ondskapens "gruoppvekkende, ureduserbare renhet" (et sedvanelig uklart uttrykk fra mannens side)  og Hannah Arendts verk om ondskapens banalitet. Men Carsten Jensen havner opp i et dilemma som dreier seg om valget mellom det onde og det gode. Og jeg er enig med ham at det handler om det. Menneskeligheten vår er på sett og vis avhengig av at vi tar valg, det er det som skiller oss fra dyr som lever instinktivt. Men slik jeg ser det forstår han ikke sitt eget ressonnement i og med at han hele tiden fremhever at Røde Khemer avhumaniserte befolkning i Kambodsja. Og siden jeg er godt oppdratt både i marxisme og dialektikk tror jeg at bøddelen i enda større grad enn offeret blir umenneskeliggjort. Bøddelen har sluttet å velge. Å være medlem av Røde Khemer var en overlevelsesstrategi som trådde ikraft i det livet var redusert til bare å holde seg i live. Intet menneskelig er oss fremmed og kanskje det er det jeg egentlig lærte av å vandre rundt i S-21.


Mulig eller umulig?


1. Tvangsonani
2. Happy new year...Uten melankoli over ingen å kysse ved tolvslaget.
3. Pengesterk januar
4. Komplett problemfrie relasjoner
5. Ostesuffleér som ikke faller sammen i fri luft




Jul

Nå har vi itte vaske gølvet
og vi har itte børe ved.
Vi har itte satt opp føgelband
og itte pønta tre.

Men jul blir det åkke som! Så i litt sånn passe euforisk juleånd ønsker jeg en fredelig og deilig jul til alle!

♥♥♥ 


Snorkfrøken

Å sove er deilig, men det mistenkes at undertegnede lider av et eller annet ytterst sjelden søvnsyndrom.

Jeg oppgraderer stadig vekkeklokkesamlingen min, men blir imun etter ca to dager. Jeg opererer pt med fire vekkeklokker...en med human wake system - som får stadig høyere lyd, men den er altfor human for meg, og jeg har ikke hørt den gi lyd fra seg på mange måneder (bør kanskje sjekke om den trenger nytt batteri). Dernest bruker jeg mobilen, den har jo en multilydsfunksjonalitet som gjør at vekkelyden kan endres med jevne mellomrom (dvs hver dag i mitt tilfelle). Jeg sover to meter opp i luften og har funnet ut at å stille to vekkeklokker på gulvet er veldig lurt - så der har jeg ett thailandsk Hello Kitty monster som hyler "wake up, wake up" mens noen fugler på speed kvittrer i bakgrunnen (asiatene kan det der med grusomme vekkeklokker - vurderer seriøst å skaffe meg et muslimsk bønneur som kan vekke meg med Allah Akkbar hver morgen).  Sist men ikke minst har jeg en Power Puff Girls klokke som piper høyfrekvent. Men i den siste uken har jeg faktisk ikke hørt noen av de fire  - til tross for at jeg optimistisk stiller dem hver kveld.

Jeg mistenker at jeg egentlig er av en sjelden art menneske som semihibernerer vinterstid. Når jeg har behov for 16 timer søvn i døgnet må det jo ha en rasjonell forklaring. Hva gjør legevitenskapen med dette? Bør jeg snarest donere kroppen min til forskning (i live vel og merke)?

Vurderer å skaffe meg et slikt falllemsystem som Wallace and Gromit har, hvor jeg raskt og ubarmhjertig skyves ut av senga, ned i buksene (alternativt skjørt/kjole - innretningen trenger en viss feminisering) og foran frokosten! Tror det er den eneste løsningen foruten halvårig uføretrygd.

Nitriste ting

1. Snørrete nese og feber i hodet
2. Levende oppvask
3. Køntrijukeboks på NRK2
4. At fjernkontrollen ligger i sofaen

Men egentlig er jeg en sånn hoppende glad person.

Inshallah

Kjære høyere makter !

Det er ytterst sjelden jeg bryr dere med noe som helst eller ber om noe spesielt, men jeg vil ydmykt be om følgende da jeg tror det vil komme flere enn meg til nytte:

1. En åpenbaring av verdi. Noe skjellsettende som forandrer livet mitt hadde vært ok.

2. Superkrefter. Trenger ikke mange, når jeg tenker meg om klarer jeg meg (i all ydmykhet) med en. Dere kan selv velge hva verden har mest behov for. Selv stemmer jeg for superovertalelsesevne - så lover jeg å oppsøke alle statsledere i verden, og gjøre noen seriøse rettinger, før jeg benytter evnen til rent egoistiske formål.

3. Ny jobb. En hvor jeg kun behøver å jobbe fire timer om dagen, men som er superbra betalt slik at jeg kan benytte de 12 ukene ferie jeg er pålagt til å reise rundt i verdenshjørnene og kose meg.

4. Fine armer. Et prosaisk ønske til slutt, men jeg ønsker meg altså sånne armer som Kate i Lost har. Muskuløse og vakre.

Jeg vet at det snart er jul og sånn, men jeg trenger ikke å få alt sammen da. Dere kan godt spre det litt utover sånn at jeg har nye ting å se frem til og glede meg over.

Amen!

Det vakreste vi kan oppleve, er det hemmelighetsfulle

Den vise mannen ser lynet slå ned
uten å tenke
Så kort er livet

(Basho)

Det fantes en mann som hadde overlevd å bli truffet av lynet 8 ganger. Det var verdensrekord visstnok. Han tok livet av seg på grunn av kjærlighetssorg. Det er en av de beste historiene jeg har hørt. På en eller annen merkelig måte gir det meg troen på menneskeheten tilbake.

Apropos dekadent helg

Lykksalig Den, som langt fra Verdens Larm,
Er ikke riig - ey heller alt for arm
Hvis Siel kan uforstyrret tænke sig,
Og Væsenet, som den bør være lig!
Er Daarens Tilraab - Ærens tomme Skal,
Er Dynger af et glimrende Metal
Er gyldne Lænker - er en kronet Træl
Er Verden os saa vigtig, som vor Siel?

Johannes Ewald
(verdens første jegdikter)


        ∞∞∞∞∞∞∞∞∞

Av og til er livet hoppende deilig.
Enkelte ting er bare til for nytelsens skyld.
Av og til er søndag kveld med smil om munn.


Hjelmsamfunn

Det blir flere hjelmer i samfunnet, både sånne å ha på hodet i potensielt farlige situasjoner og sånne innretninger som skal beskytte oss for det som gjør vondt. Det er ikke sikkert at den oppvoksende generasjon vil takle livets motganger så godt. Men hjelmer kan være bra. Når en går i gruveganger for eksempel.

Jeg ønsker meg en hjelm til å ha på hjertet mitt. Så blir det kanskje ikke knust flere ganger.

Gulp...

Gikk nettopp opp for meg at jeg ser ut til å være dømt til utrolig mange bad hair days fremover...

There's a rat in the kitchen

Dessuten: Fantasier om en langhåra type.

Dette var sånn passe velformulert en fredag ettermiddag.

Fnisefint...Om fysisk fostring

Som en konsekvens av et eller annet jeg enda ikke ser helt rekkevidden av har jeg blitt medlem av Sats. Siden det er grisedyrt er jeg pent nødt til å bevege meg i de svette sfærer både titt og ofte for å føle at jeg får valuta for investeringen. Så mens jeg svetter ut potetgullet fra i går har jeg mye tid til å betrakte mine medsammensvorne i kampen mot dårlig kondisjon og dødelig overvekt (Det kan skje deg eller noen du kjenner! (pekefinger) - sitat Fedon Lindberg eller noe sånt). Og nok en gang får jeg bekreftet: Folk er rare!

Siden jeg elsker lister kommer derfor en liste over rare ting jeg har observert i den nye og merkelige verden som utgjøres av svette, kilo som løftes opp og ned, og folk med mer eller mindre veltrente kropper:

1.  En gammel mann som trener i brune spassersko, strekkbukse og skjorte. Han slipper alltid all vekta fra toppen og ned sånn at det smeller i jern gjennom hele lokalet og man står i fare for å slite med livsvarig tinnitus hvis en er uheldig og bruker den der lårløftedjevelskapsmaskinen (som ikke kan stilles inn på lav nok vekt til at du ikke tror du skal forgå av smerte) som står ved siden av. Når han har bråket seg igjennom lokalet setter han seg på en sykkel med en god bok (det er en god ting).

2.  Menn som står ved siden av deg på kondisjonsmaskin. De ser alltid på displayet ditt og setter sine egne innstillinger minst tre hakk over dine, så står du der og tramper eller jogger mens det skvetter svette på deg fra mr. competitiv til venstre (han har gjerne glemt å vaske t-skjorta si siden forrige økt også).

3. Kvinner som er på slankern og derfor stiller inn på weightloss på kondisjonsapparatene (med en ide om at det automatisk vil medføre vekttap og sylfidiske proposjoner - Yeah right!). De går i to timer på en tredemølle. Det er ytterst irriterende. Skulle tro folk hadde bedre ting å ta seg til i en verden hvor barn sulter.

4. Boleguttene som står i frivektsavdelingen: For det første eier de liksom den delen av lokalet der de sitter med tredvekilosmanualene sine og beundrer seg selv i speilet. For det andre stirrer de på rumpa mi mens jeg gjør markløftene mine (som visstnok skal gi meg en enda finere rumpe). Bolegutter er ekle og stygge, og kunne sikkert klart å fullføre de eksamene fra videregående de ikke har hvis de hadde investert halvparten av tiden de bruker i frivektrommet.

5. C- kjendiser på speed. Eliza Røtterud (eller noe sånt) bør snarest settes på Ritalin eventuelt skjære hardt ned på inntaket av sentralstimulerende. Jeg blir sliten av å se hennes maniske gymming på rotexen. Sist sto hun sammen med hun dama som ser komplett tilbakestående ut på samme apparat fordi hun gjør noen veldig uheldige kast med overkroppen - når jeg tenker meg om ser hun ut som en maratonløper på vei opp den siste bakken i slow motion. Tidligere omtalte realitykjendis ser ut som hun befinner seg i konstant fastforward-modus.

6.  Folk som sitter og prater på apparatene...grrr. Hallo!!!  Viktig trening pågår, med fine skjemaer som måler framgang og sånn. Jeg har ikke tid til å sitte og vente til dere er ferdige med å gå gjennom alle damene dere ikke fikk feid over i helga eller å høre om at "hun sa at hvis han gjorde det hun ikke sa at hun ikke ville komme til å ville at han gjørde mens hun ikke kunne si hvorfor hun og han ikke kom til å...". Hvis jeg da ikke er der med en venninne, og da snakker vi om viktige ting som ikke kan vente - filosofi over skulderpressen .


Til mine medsøstre

Jeg har lest ferdig to bøker de siste dagene: The Rules of Attraction (Bret Easton Ellis) og He's not that into you. Begge handler egentlig om det samme - at vi ikke vil ha de vi kan få og bare vil ha de vi ikke kan få (ekstremt intelligent av oss - men mange store sjeler og tenkere har beskrevet det samme så jeg mistenker at det er universelt - være seg høy eller lav IQ/EQ).

"No one ever likes the right person" I say.
"That's not true," he says. "I like you".
That's not exactly what I meant or wanted to hear, but I ask him earnestly, "Do you?"
There's a pause. "Sure. Why not?" he says.
There's nothing worse than being drunk and disproven.

Så dette har jeg lært (og det er så enkelt at det er flaut å innrømme at det er noe jeg har lært):

1. Mennesker som får deg til å føle deg elendig i de innledende fasene av en relasjon vil få deg til å føle deg enda mer elendig etterhvert - bare å dumpe. De av oss som har en noenlunde normal oppbygget psyke vil forsøke å fremstå i et så godt lys som mulig hvis noen intresserer oss. Gidder de ikke det engang sier det ganske mye.

2. Hvis du har en følelse av å gå på gress er det antageligvis det du gjør - uansett hvor gode unnskyldninger den andre part kommer med - bare å dumpe. Å godta at noen holder deg på gress er patetisk.

3. Det er mye bedre å være singel enn å kaste bort energi på drittsekker. Drittsekker dumpes.

4. Å forsøke å forstå, forklare, unnskylde...og dessuten lete etter den perfekte taktikk for å fange inn en kar er fullstendig bortkastet tid. Det kommer aldri til å skje. Bare å dumpe.

5. Hvis noen virkelig vil ha deg vil de faktisk gjøre noe for å få deg. Det betyr at du kan si at "Nå syns jeg du oppfører deg som en tulling". Hvis han ikke er en ekte tulling vil han gjøre det som trengs for å motbevise at han er det. Hvis ikke - bare å dumpe.

Det var dagens memo til meg selv og andre som trenger det. Jeg kommer garantert ikke til å etterleve det, siden jeg har en medfødt skepsis til amerikanske selvhjelpbøker.








Bra avkom...

Kunst

Rettskriving

et forum
et forum
et forum
et forum
et forum

flere fora
flere fora
flere fora
flere fora
flere fora

Kaos

Nå går plutselig dagene bare fortere og fortere og fortere - fikk ikke noen julekalender i år heller, men snø kom det.

Kald på tærne og ønsker meg katt, hund og hest...Og noen ting som er hemmelige.