Reality Challenged har flyttet!

Jeg har flyttet fra Webloggs tekniske problemer og inn på eget domene. Oppdateringene på denne bloggen har vært litt nedsatt i det siste fordi jeg har nedlagt litt arbeid i å flytte over en del innlegg og for å få ting på plass (det har vist seg at jeg er en smule teknisk utfordret også). Det blir ingen forandringer i bloggen utover nytt forbedret design og mindre problemer med å legge inn kommentarer.

Dere finner meg på mihoe.org og jeg ønsker dere selvsagt varmt velkommen dit!
 
Jeg blir glad hvis dere som linker til meg endrer adresse.

Supersize me

Det hersker ingen som helst tvil om at multinasjonale hamburgerkjeder og dess like har satt seg fore å oppnå verdensherredømme ved å gjøre menneskeheten så overvektige som overhode mulig. Det er et faktum vi ikke trenger å diskutere en gang. Mye trenger mer og det tjener fanden mye penger på. Omtrent 30% av den amerikanske befolkningen kategoriseres som ”obese” dvs dødelig overvektige. Nå har amerikanske helsemyndigheter (FDA) utarbeidet en rapport som skal stoppe denne utviklingen, og har derfor kommet med en rekke anbefalinger til kommersielle spisesteder fordi amerikanere spiser omtrent 1/3 av måltidene sine på restaurant.

Når jeg leser denne rapporten må jeg si at jeg ikke blir videre imponert, og til amerikanerne vil jeg bare si ”Look to Norway”. Det trengs sterkere krutt enn velmenende anbefalinger hvis du skal unngå at hele den ”frie” amerikanske befolkningen (minus de anoretiske filmstjernene) på sikt vil trenge to seter på flyet. Vi har noen særnorske måter å forholde oss til problematferd på, som vi gjerne setter i kraft igjennom lovgivning og strenge reguleringer.

Den første anbefalingen FDA kommer med er at restaurantene endrer markedsføringen og derigjennom geleider konsumentene bort fra Supersize menyer med ekstra ost og majones. Dette er en typisk døv strategi: ”Bare vis folk hvor morsomt det er å spise grønnsaker så gjør de det nok”. Er du på fettvogna så er du på fettvogna og det beste resultatet en antageligvis kan oppnå med slike kampanjer er at folk bestiller en salat ved siden av kaloribombene de foretrekker. Den enkleste løsningen her er selvsagt bare å forby markedsføring av usunne ting overhode, slik som vi gjør det med tobakk og alkohol i Norge. Dessverre vil all reklame i utgangspunkt lokke mennesker til et bestemt spisested, og når de vel har kommet dit vil det de velger å spise antageligvis styres mer av lystprinsippet enn av omtanke for helsa så her bør amerikanerne se på merking og presentasjon av varer. Hamburgere med høyt kaloriinnhold bør servers i ulekre og lite appetittvekkende esker og med helseadvarsler med fet skrift. Dessuten kan kaloribombene gjerne tilbredes mer slumsete og udelikat enn de sunnere alternativene.

FDA anbefaler dernest at restauranter øker tilbudet av sunne, kalorifattige og næringsrike retter for å få folk til å spise mer av dette. Nok en gang tror jeg de skyter med blindskudd her. Skal de virkelig oppnå resultater bør de heller ta en nærmere kikk på norsk skjenkelovgivning, fordi dette virkelig kunne begrenset tilveksten av dødelig overvekt i USA. I Norge kan en miste skjenkebevilgningen hvis en selger alkohol til synlig berusede personer, og dette burde overføres til å gjelde mat også. ”Nei du får nok ikke en supurduperextrabigandfatcheeseburger, men vi kan tilby deg denne lekre salaten i stedet”. Selvsagt ville dette kunne oppleves som en smule stigmatiserende, men målet helliger alltid midlet. De amerikanske helsemyndighetene mener også at det er en god idé å begrense porsjonene og å tilby mindre porsjoner for de som ønsker det. Er du virkelig overvektig tror jeg ikke du lar deg avspise med halvparten så mye mat som du vanligvis konsumerer, og så lenge en ikke tar i bruk mer drastiske midler er jo dette dødfødt. Hvorfor ikke slå til med et forbud for måltidsporsjoner som overstiger en viss samlet kalorimengde? Da begynner vi å snakke om effektive virkemidler. 

Den siste anbefalingen disse nobelprisvinnerne kommer med er at folk skal få utfyllende opplysninger om næringsinnholdet i det de spiser. De fleste som har vært på McDonalds har sikkert sett disse fine brosjyrene de har med oversikt over kaloriinnhold og sånt. Nok en gang et meningsløst virkemiddel så lenge ingen tvinger deg til å lese disse tekstene og å etterleve dem. Tvang er nok løsningen her også. Dvs at betjeningen har lest dette for deg og så tvinger deg til å ta et passende valg. Er du underernært kan du spise så mange løkringer og pommesfrittes posjoner du bare har lyst til, er du overvektig rasjoneres fettgodene. Egentlig hadde sikkert det lureste vært om alle måtte gå rundt med et synlig BMI skilt slik at det aldri var noen tvil om hvilken næringsgruppe du til enhver tid tilhører.

Hvis ingen av mine foreslåtte virkemidler lar seg gjennomføre eller gir de ønskelige resultater kan det kanskje være en idé å se på klasseforskjellene i USA og prøve å bekjempe årsakene til at mennesker med etnisk minoritets bakgrunn og/eller lav utdannelse er overrepresentert på statistikkene over overvektige. Men det er bare et velmenende råd som sikkert går på tvers av menneskers personlige frihet til å mislykkes.

Mis(s) Demeanor har fått seg et mannfolk!

Tre kvinner under ett tak kan trenge litt maskulin influens og på onsdag bestemte to av husets kvinner seg for å gjøre noe med det. Vi skaffet oss et realt mannfolk som har vært ute altfor mange vinternetter, liker kos, mat og soving. Ikke direkte pen, men med et sjarmende rufsete ytre som gir inntrykk av at han er litt av en bad guy. Der han bodde før het han Øystein, men Minime har døpt ham Brutus og hun elsker den svære karen over alt på jord. Den kjærligheten er gjensidig og jeg føler meg en smule forbigått og oversett, og det til tross for at jeg prøver å bestikke ham med sei og tunfisk. Minime får lov til å bære rundt på det store beistet og han følger etter henne som en hund. Meg overser han ganske glatt. Ikke noe ekte mannfolk på meg altså, noe som kanskje er like greit siden jeg har det med å tulle det til med slike.

Med dette tilskuddet til familien har jeg fått bekreftet mine tidligere antagelser om Mis(s) Demeanors forvirrede seksuelle orientering. Hun liker ikke mannfolk noe særlig og jager den store mannen rundt. Da han stakk snuten borti baken hennes forleden ble hun så illsint at hun prøvde å banke ham, men han bare rister henne av seg og lunter avgårde til et annet sted. Du kan si mye om Mis(s) Demeanor, men særlig skvetten er hun ikke som prøver å banke en som verken har briller eller er dobbelt så stor som henne. Han har gjort flere fremstøt mot de fremre kroppsdelene hennes også, kanskje har han skjønt at kvinner trenger litt mental oppvarming før du vender oppmerksomheten mot de mest interessante kroppsdelene hennes, men hun er ikke særlig mottakelig for den slags flørting heller. Imidlertid er det til å forundres over at hun likevel følger etter ham overalt og foretrekker å befinne seg i det samme rommet han ligger og slanger seg. Kanskje er det fordi hun vil være parat til å ta opp kampen hvis en smaskens hunkatt skulle dukke opp. Men det aner meg at Brutus hadde tatt det med knusende ro også, noe som selvsagt gir han den aura av uimotagelighet og uinteresserthet som får damene til å falle som fluer.

Brutus

Slipp ungene fri!

Da jeg var barn var jeg av den lure typen som skjønte at lekser var noe en kunne lure seg unna, og jeg gjorde faktisk en kunst av å unngå å gjøre lekser i alle de 12 årene med obligatorisk skole jeg gjennomførte (jeg videreførte for så vidt noe denne kunsten på universitetet også). Da jeg gikk på barneskolen prøvde jeg en stund å kombinere to kjedelige ting på en gang, nemlig å gå og å gjøre lekser. Den lange bakken oppover fra skolen og hjem var et utmerket sted å lese eller regne. Det er kanskje unødvendig å si at jeg var dumpekandidat i skjønnskrift, men det brydde jeg meg ikke så mye om (sikkert fordi jeg var forutseende nok til å forstå at det meste som skulle produseres av skrift når jeg ble voksen ville avhenge av tastaturegenskaper fremfor velformede slynger, løkker og fyllepenn). Lekser var et unødvendig og ondskapsfullt påfunn de voksne hadde kommet på for å få sove middag og se Dagsrevyen i fred og ro. Skolen i dag er ganske forandret fra den gang jeg gikk der, men barna tvinges fremdeles til å gjøre lekser. Og selv om jeg nå tilhører den delen av befolkningen som liker å se på Dagsrevyen er jeg fremdeles like mye motstander av lekser som jeg var den gang. Og det er minst tre enormt gode grunner til å gi barna fritiden sin tilbake:

For det første kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor ikke skoledagen kan utvides med en time eller halvannen sik at de kan lære alt innenfor skoledagen. De aller fleste barn i 1-4 skoletrinn oppholder seg på sfo etter endt skoledag, noe som gir dem en arbeidsdag som tilsvarer det vi voksne har (og i enkelte tilfeller lengre dager fordi mor eller far har reisetid også). På sfo er det stort sett umulig å gjøre lekser, dels fordi hvert barn har mindre plass å bevege seg på enn gjennomsnittelige burhøns og dels fordi det er omkring 30-35 barn pr voksen. En stor andel av sfobarna foretrekker å herje rundt og lage kvalm fremfor å sitte stille på en stol og øve på gangetabellen, noe du ikke kan klandre dem for i de omgivelsene de befinner seg i. Så barna ville ikke akkurat gått glipp av noen kvalitetstid med seg selv eller andre ved å ha lengre skoledager. 

For det andre bidrar leksekravet i skolen til økte forskjeller og muligheter for barna. Lekselesing krever nemlig foreldreoppfølging, og det sier seg selv at denne oppfølgingen vil variere fra ingenting til ekstraundervisning. I en normal skoleklasse finner du barn av både professorer og analfabeter, og fordelene de begunstigede barna allerede har i utgangspunktet forsterkes når en viss andel av læringen skal foregå i hjemmet (denne bra artikkelen fra Morgenbladet utdyper dette). Enkelte hjem har oppslagsverk, internett og foreldre med all verdens forutsetninger for å hjelpe, i andre hjem er det kanskje fem barn som trenger hjelp og oppfølging av lekser. En lekseløs skole ville ført til utjevning av forskjeller og likere muligheter for alle til å lære det de skal, og ville antageligvis ha bidratt til en bedring av nivået blant norske skolebarn.

For det tredje sier det seg selv at barn også trenger fritid i likhet med oss voksne. Jeg hadde blitt rimelig sur hvis jeg måtte logge på jobben hver dag etter middag for å jobbe et par timer til. Med 8 timer på skole og sfo og behov for 12 timers søvn sier det seg selv at det ikke blir så mye tid til overs. Lek, uteaktiviteter og avslapning er like viktig som boklig lærdom, men når skal de egentlig få tid til det? Dvs hvis de ikke er så lure som meg og skjønner at du ikke dør av å få glemmekryss og at en dårlig ordenskarakter tross alt ikke dømmer deg til en yrkeskarriere som dovasker.