Hvite rumper!

Siden jeg føler at jeg bor i hooden etter at hele nabolaget mitt ble bomba av dustetaggere her om dagen, og for å feire at Pharellplata kommer snart (og den har jeg ventet på i et halvt år nå), skal jeg fortelle noe jeg syns er en passe morsom historie.

En bekjent av meg var i New York for en stund tilbake, og siden han er en slik eventyrlysten kar bestemte han seg for å vandre litt rundt på egenhånd i Bronx. Jeg har også sett Bronx, men det var innenfor skuddsikre og sotede bussvinduer som gjør at bildene mine derfra fort avsløres. Selv syns jeg det så litt skummelt ut der, så det får heller være at ingen kommer til å tro meg hvis jeg prøver å påstå at jeg har ruslet rundt i strøket. I hvert fall, denne kjenningen av meg rotet seg litt bort og det begynte å nærme seg kvelden da han stilte seg i en kø til en kiosk for å spørre hvor han var. Ting tok litt tid fordi det var vanskelig å forklare, og da hører han plutselig en mørk brummende stemme bak seg som sier ”Get your skinny white ass outta here”. Det er en litt komisk måte å høre bakenden sin beskrevet på, pluss at det gir litt cred når du kommer tilbake til Norge og kan fortelle om om "a mothafokkin gangstabro' moment" (og det er jo garantert slik de innfødte bronxerne snakker).

Men saken er at denne kjenningen min er fra Bangladesh og har alt annet enn en hvit flat rumpe. Dvs jeg har aldri sett rumpa hans, men jeg regner med at den har omtrent samme farge som resten av ham og da er den alt annet enn hvit. Og det ler jeg ganske mye av og gjør meg enda tryggere på at jeg nok ikke kommer til å se Bronx på annen måte enn jeg allerede har gjort siden jeg har dum hvit kvinne skrevet over hele meg.


Det er rett og slett ikke naturlig!

George: "Food and sex. Those are my two passions. It's only natural to combine them."
Jerry:  "Natural? Sex is about love between a man and a woman. Not a man and a sandwich."
(Seinfeld, The Blood episode)

Av og til blir vi avspist med argumenter som bygger på en overbevisning om at enkelte ting er naturlige og andre ting er unaturlige. At noe er naturgitt blir av overraskende mange betraktet som et endegyldig argument, og brukes ofte mot grupper vi liker å avspise med den slags. Jeg har vært i mange diskusjoner hvor utsagnet: ”Jammen, det er jo ikke naturlig” har blitt brukt og jeg blir like sur hver gang. Overraskende ofte blir den samme formen for forklaringer brukt i mer offentlige debatter også og det er spesielt to grupper som i de siste årene har blitt utsatt for dette: Homofile og kvinner.

En del kristenfolk benytter Gud som garantist for det som er naturlig seksuell omgang for mennesker og det er den heterofile: ”Derfor overgav Gud dem til skammelige lyster; for både deres kvinner forvendte den naturlige bruk til den unaturlige, og på samme vis forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og brente i sin lyst efter hverandre, så at menn drev skjenselsverk med menn, og fikk på sig selv det vederlag for sin forvillelse som rett var.” (Rom 1:26-27). At mange mener at dette skal tas bokstavelig og seriøst kunne jeg dokumenter fra flere kilder, men jeg har ikke noe ønske om å linke til sånt avskum. Men det som er mer overraskende er at jeg møter den samme formen for resonnementer når mer normale folk skal redegjøre for hvorfor de er motstandere av at homofile skal gis de samme muligheter som heterofile til å få barn. Biologi blir ofte brukt når alle andre gode motargumenter blir brukt opp, et argument som av mange oppfattes som et kardinalargument: De kan jo ikke skaffe seg disse barna på naturlig vis og da har naturen i deres øyne fortalt oss at de ikke skal ha barn.

Når det gjelder kvinner har biologisk funderte standpunkter florert i de siste tiårene, og kanskje mest provoserende er den avarten av feminismen som kalles livmorsfeminister og som representerer en nybiologisk trend hvor biologi tas i bruk for å forklare forskjeller på kjønnene. Denne gruppa er sykelig opptatt av biologi og kroppslige funksjoner, og definerer stort sett hva det er å være kvinne med utgangspunkt i hennes evne til å forplante seg. Denne biologistiske motstrømmen resulterer ofte i et forsvar av kvinnen som naturmenneske, et menneske som er satt på jorden for å føde barn og som bør få respekt for det fra samfunnet (deri ligger det feministiske prosjektet). Hovedpoenget blir å forsvare tradisjonelle og kulturskapte kjønnsroller med utgangspunkt i biologien, og det er utelukkende samfunnets nedvurdering av kvinner og deres sysler de har problemer med.

Livmorsfeminismen har en større utbredelse enn vi antageligvis er bevisst, og selv er jeg overbevist om at det er denne ideologien som ligger bak de siste tiårenes fokus på naturlige barnefødsler og amming. Misforstå meg ikke: Jeg er for at kvinner selv skal få velge hvordan de vil føde og har stor tro på at barn har best av morsmelk første leveår. Men når jeg møter kvinner som mener vi helst bør gjøre slik som indianerne i Amazonas og amme barna våre til de blir 7-8 år er det noe som får det til å skurre i meg. At indianerne ammer så lenge skyldes nok mer mangel på rent vann og næringsrik mat enn at det er nødvendig for barna, og for mennesker som jobber utenfor hjemmet er det rett og slett ufattelig upraktisk. Å innsette slike ”naturlige” idealer er ikke noe annet enn en utspekulert måte å holde kvinnene borte fra reell makt og det er en genial argumentasjonsform - for ingen vil vel motsi naturen?

For homofile og kvinner settes det altså kjapp strek over noen millioner år med evolusjon og det forventes at de skal leve i henhold til det naturen har diktert for dem. Den heterofile mannen stilles det lite spørsmål ved naturligheten til. Hvis jeg prøver å tenke tanken kommer jeg ikke på noe annet enn at det kanskje ville være betimelig å kreve at de drepte maten sin selv, at de setter seg som mål å befrukte så mange damer som mulig og nedfeller rivaler som kjemper om det samme byttet (være seg dyr eller kvinner). Men dette ville jo ingen i verden kreve av dem.

Så kan en spørre seg hva som er et menneskes sanne natur? I ytterste konsekvens vil jeg hevde at det faktisk er at vi er avhengige av teknologi. Menneskedyret er en lite overlevelsesdyktig skapning uten redskapene og hjelpemidlene sine. Vi mangler pels som kan beskytte oss mot kulde og varme. Å gå på to ben gjør at vi beveger oss langsommere enn de fleste rovdyr som ville ha et ønske om å spise oss, og fører dessuten til at vi rager i landskapet slik at vi blir et relativt lett bytte. Avkommet vårt er avhengig av utstrakt ynglepleie i flerfoldige år, noe som også hemmer oss. Ikke kan vi fly og ikke har vi skarpe klør og tenner. Helt mislykkede dyr altså! - som antageligvis ville fått en kortvarig karriere på jorda hvis det ikke var fordi vi utviklet hjernene våre på en slik måte at vi fant midler til å kompensere for vår biologiske udugelighet. Så når mennesker griper til argumenter som handler om naturlighet aner det meg at de ikke har tenkt særlig godt igjennom det de sier. Det er mer naturlig at vi benytter teknologien vår til å hjelpe homofile med å få barn enn at vi ikke gjør det, og det er mer naturlig at kvinner utvikler seg utover den ene fysiske funksjonen som gjør oss i stand til å bære frem barn - rett og slett fordi vi ikke ville overlevd ellers. Og overlevelse er faktisk naturens lov!

Datehælvete 10 - Standup komikeren

Når en blir singel i en periode hvor de fleste i omgangskretsen din er godt og trygt etablert er det mange av disse som har lyst til å hjelpe deg ut av din ubehjelpelige situasjon. Hver gang jeg treffer dem spør de håpefullt om hvordan det står til med kjærlighetslivet mitt, og hver gang jeg trekker på skuldrene og forteller at intet er nytt under solen får de en tenkenyve mellom øyenbrynene som indikerer at de går igjennom kartoteket av single mennesker som befinner seg i omgangskretsene deres. De fornekter seg aldri i sine forsøk på å finne en mann til meg, og egentlig hvilken som helst mann. Hvis de kjenner to skapninger i hver sin ende av omgangskretsen som er single antar de automatisk at disse to passer sammen, singel blir altså det eneste premisset som trenger å være tilstede for evig kjærlighet. Jeg får ikke sjelden en følelse av at dette skyldes at jeg på sett og vis må få meg kjæreste for at en eller annen form for universell orden skal gjenopprettes og at jeg ved en tilbakevending til normalsfæren (dvs den etablerte) igjen kan innlemmes i det gode selskap som kan tilbringe helgene med grillfester og barnevennlige utflukter. Noen av vennene mine er overivrige i å gjenopprette harmonien uten meg som en frittflyende satellitt.

Kandidat nummer 9 var en singelstreifer som mine såkalt gode venner mente jeg kunne passe godt sammen med. Et vennepar av meg arrangerte og ordnet, og det ble avtalt at vi skulle møtes på en kafé i sentrum.  Meg hadde de fortalt at han var kjekk nok, morsom og interessert i film. Hva de fortalte ham om meg vites ikke, men sikkert noe lignende. Dvs at jeg var søt nok, blid og interessert i bøker. Match på to av tre altså, og mine venner var overbevist om at vi kom til å finne hverandre.

Kandidat 9:

Vi møtte på en passelig hyggelig kafé i sentrum av byen, og var passe fnisete over opplegget begge to. Under et sånt møte er det ikke mulig å late som om ting skjer tilfeldig, det er opplest og vedtatt at vi møtes for å finne ut om vi har lyst til å ligge med hverandre, og det er på sett og vis utrolig ukult og ikke så rent lite desperat. Innledende fnising kan være et godt tegn, et signal om fellesskap liksom. Men etter denne innledende fnisingen forsvant på sett og vis fellesfølelsen. Når den er borte føles det som om en sitter enda litt lenger fra hverandre enn en egentlig gjør, og ikke riktig hører hva den andre sier eller ikke klarer å følge opp med adekvate oppfølgingsspørsmål eller reaksjoner (sånn som å le etter en vits). Det er som om du hele tiden er forsinket i forhold til det som finner sted og aldri helt klarer å hente deg inn igjen. Slike situasjoner har det med å bli litt ubehagelige. Og det ble det.

Etter at vi var ferdige med å snakke om de dårlige vennene våre som hadde vært slemme nok til å plassere oss i denne pinlige situasjonen, begynte vi å snakke om film, og det vist seg snart at en av kandidatens favorittfilmer var Forrest Gump. Skal vi snakke om en film som definitivt ikke står på min favorittliste er det denne. Jeg kan ikke utstå den, men når folk har en brennende lidenskap for noe, klarer jeg ikke å være ærlig og later som om jeg liker det jeg også (hvorvidt dette er en egenskap som tyder på sosial egnethet eller om det er en egenskap som tyder på at jeg er en feigskjit vet jeg ikke). Så jeg gjorde altså slette miner til godt spill og sa ikke et kny om at jeg syns det er en tilbakestående film som forteller deg at ingen bør slå seg til ro med at de er tilbakestående. Jeg liker sånne filmer bedre, filmer hvor det er helt greit ikke å stå i sentrum for store historiske begivenheter, og hvor det å være et lite ubetydelig menneske er mer enn nok.

Uansett - han ble skikkelig varm i trøya av dette Forrest gump pratet sitt og påbegynte en lengre tirade av gumpismer gjengitt med en slående liten grad av skuespillertalent. Det begynte med ”My name is Forrest Gump. People call me Forrest Gump”, gikk via ”Life is a box of chocolates…” og endte med en lengre og pinefull dramatisering av Forrests dialog med en drill seargent (handler om at han militærfyren syns Forrest er den smarteste karen han har møtt, noe som ikke sier rent lite om det militære systemet).

Mens han holdt på med dette ble smilet mitt ubehagelig stivt, og jeg fikk sånn små rykninger i munnvikene som bruker å dukke opp når hjernen din sender signaler til ansiktsmuskulaturen om at dette absolutt ikke er morsomt. At karen dessuten bælmet nedpå fire halvlitere mens han underholdt meg med denne tilsynelatende utømmelige kilden til livsvisdom medførte at han hevet stemmen relativt mye etter hvert også (noe menn for øvrig ofte gjør når de syns de sitter på gull som bør deles med resten av befolkningen). Så der satt jeg og var det endegyldige bevis på at ”Stupid is what stupid does”. Jeg flyktet til do og svarte med et kort nei på Kirsten Gifteknivs sms-spørsmål om daten gikk bra, selv om jeg mest av alt hadde lyst til å skjelle henne ut.

Da jeg kom tilbake spurte han meg om hvilke filmer jeg likte, og da jeg nevnte Magnolia nikket han endelig bejaende og begynte å legge ut om han dustete politimannen som mislykkes i alt. Jeg liker han politimannen og syns han er noe av det søteste jeg har sett på film. Da jeg sa det endte vi opp i en diskusjon omkring filmkarakterer som det var mer enn tydelig kjedet vettet av ham og som han helst ville avslutte så fort som mulig. Og da var det tilbake til dramatiseringen av morsomheter igjen. Misforstå meg ikke, jeg liker morsomme menn. Men når folk prøver for hardt uten å lykkes blir det bare uutholdelig pinlig, og når han nå ga se Lille lørdag i vold med like lite anlegg for den humoristiske sjangeren som tidligere begynte det å bli for mye. Det er begrenset hvor morsomt det er å snakke om påm fritt og evinrude på dårlig arendalsdialekt og enda mer begrenset når du ikke klarer å imitere den dårlige dialekten, men ender opp med noe som best kan beskrives som en blanding av bergensk, dansk og oslomål.

Heldigvis hadde jeg på dette tidspunktet konsumert tre glass vin og brydde meg ikke lenger om å være høflig (dessuten hadde jeg nå for lengst avskrevet ham som en aktuell kjærlighetskandidat). Så jeg lo ikke lenger. En slik reaksjon vil i de fleste tilfeller få motparten til å roe ned morsomhetene, men det ble dessverre ikke resultatet i dette tilfellet. Det medførte snarere en slags akselererende sluttinnspurt mot det øyeblikket hvor jeg tar tingene mine og unnskylder meg med at jeg må tidlig opp i morgen. Og det var akkurat det som skjedde. Visstnok hadde han blitt sittende igjen og faktisk endt opp med å få med seg en dame hjem den kvelden så for ham kan det ikke sies å ha vært annet enn vellykket.

Konklusjoner:
1. Å opparbeide en sunn skepsis til venners forsøk på å koble deg med noen er en svært god strategi selv om de vil deg aldri så godt.
2. Enkelte ting liker jeg rett og slett ikke, slik som Forrest Gump, og ingenting i verden bør få meg til å legge skjul på det.
3. Hvis noen baserer all dialog på morsomheter bør personen være morsom, og i hvert fall være sensitiv nok til å roe ned vitsene hvis de ikke fungerer.
4. Humor som består av oppgulp fra filmer og tv-serier krever et ganske stort humoristisk talent og hvis en ikke har det bør en holde seg unna.
5. Når du føler at du sitter tre meter fra en fyr allerede etter fem minutter bør det egentlig være det eneste tegnet du trenger.

Ting jeg ikke visste om menn, sex og kjærlighet

I en alder av tre år var jeg overbevist om at jeg kom til å utvikle et mannlig kjønnsorgan på sikt og at jeg ikke ville gifte meg med noen andre enn faren min, det med kjønnsorganet ble avklart umiddelbart til tross for mine snurte protester, og ikke så altfor mange år senere skjønte jeg at jeg kanskje ville gifte meg med Thomas i barnehagen isteden siden han var litt mer min type.

Da jeg var tolv skjønte jeg ikke hvorfor to av guttene i klassen min plaget meg med å ustanselig skumpe borti golfballpuppene mine (noe som på den tiden selvsagt gjorde usannsynlig vondt, men som en ikke kunne gi uttrykk for), dynket meg med snø og stappet polvottene mine i do. Da jeg ble litt eldre skjønte jeg at det var en sofistikert måte å flørte på.

At klining gjorde deg våt i halve ansiktet, smakte jordbærbugg og dessuten innebar en konkurranse om hvem som kunne rotere tunga kjappest lærte jeg da jeg var 13, men at det finnes menn (og kvinner) som kan kysse deg til asfalten smelter under føttene dine det lærte jeg noen år senere da jeg for første gang kysset noen jeg virkelig var forelsket i.

Knut pleide å vente på meg når skolen var slutt så vi kunne gå hjemover sammen da jeg var fjorten (og hemmelig forelsket i Knut). Dessuten var han hyggelig å snakke med, noe som umiddelbart fortalte meg at han nok ikke var særlig interessert i meg siden jeg nå hadde forstått at forelskede gutter brukte å være ufordragelige. Mange år senere skjønte jeg at gutter som er så hyggelige som oftest er forelsket.

Da jeg strengt tatt var litt for ung trodde jeg sex enten var noe som ble overstått på 2 minutter eller som var så kjedelig at det var lite annet å gjøre enn å klappe fyren på ryggen og spørre om han var ferdig snart (eventuelt late som om en sovnet eller faktisk sovne helt på ordentlig). Noen år etter skjønte jeg at det heldigvis ikke trengte å være slik.

Som 17-åring trodde jeg venner kunne finne på å komme med frokost og blomster til meg på sengen uten noen som helst baktanker, noen år senere skjønte jeg at det ikke er slike ting menn vanligvis gjør når de er forelsket, men at han var et unntak som jeg ikke burde dømme etterkommerne hans etter. Tre år senere lærte jeg at selv gutter som kommer hjem til deg med frokost på sengen kan knuse hjertet ditt. Og enda mange år senere skjønte jeg at folk som knuser hjertet ditt likevel kan bli en god venn.

Hvordan en skulle sjekke opp menn var en stor gåte for meg frem til jeg var 20 da jeg skjønte at det bare var å smile, og det har egentlig vært en lærdom for livet selv om jeg nok har forfinet og videreutviklet metodene mine en smule. Og jeg lærte at hvis du våkner opp med en fyr som bare ligger og ser på deg mens han stryker deg forsiktig på armen så er det et sikkert tegn på at noe er i gjære som er riktig fint. Mange år senere lærte jeg at hvis noen gjør noe slikt kan du slappe helt av fordi han trenger deg like mye som du trenger ham.

Det å flytte sammen med kjæresten min trodde jeg var en utrolig romantisk ting å gjøre da jeg var 22, noen år senere skjønte jeg at det var mye vanskeligere enn det. Jeg lærte at menn samler på de underligste ting som de aldri vil kaste, at de har en tendens til å stjele fellesdyna hver natt, at de faktisk ikke har lyst på sex ustanselig, at de kan furte, være barnslige og kranglevorne, men også at de kan gi deg en følelse av ikke å være alene, at det er riktig fint å ha noen å holde i hånda når du går ute på gata og at lite er så fint som når noen stryker deg over håret når du er litt lei. Men det jeg lærte mest av alt er at menn ikke er så mystiske som jeg ville ha det til.

Jeg var overbevist om at jeg aldri kom til å forelske meg igjen da jeg var 32, men ett år senere lærte jeg at en aldri skal si aldri.

Looooozer Som en illustrasjon til dette innlegget poster jeg et historisk stygt bilde av meg selv som jeg har stjælt fra Lise.



To rare ting på veien

På vei til jobb idag opplevde jeg to rare ting.

For det første sto det en fyr på hjørnet av Olaf Ryes og ropte: "Dem sjikanerer fyllsjuke folk og unger!" Jeg lurer veldig på hvem de som gjorde det var, men han så litt sint ut så jeg turte ikke spørre. Det var en del sånn graving og fiksing i nærheten så jeg lurte på om det var støyen fra arbeidsfolkene som var årsaken til følelsesutbruddet hans. Jeg syns også det var fascinerende at han tydeligvis mente at folk i bakrus var en samfunnsgruppe som fortjener særskilte vilkår. Når jeg tenker meg om kan jeg egentlig være enig med ham i det, problemet er bare at folk finner på å være fyllsyke både i tide og utide og at det derfor er veldig vanskelig å regulere.

For det andre sto en varebil parkert utenfor hotellet på den andre siden av jobben min. Det viste seg at det var en liktransport bil, og to representanter fra begravelsesbyrået hentet ut en båre, en koffert og gikk inn på hotellet. Jeg sto litt lett henslengt på andre siden av gaten og latet som om jeg var opptatt av mine egne tanker, men siden jeg allerede var en time for sen på jobb kunne jeg desverre ikke stå der lenge nok til å se på at de kom ut med et lik. Jeg har selvsagt aldri sett en død person og jeg fikk en umåtelig trang til akkurat det når jeg så den bilen og båren. Dessuten har jeg tenkt ganske mye på om hvem som fant den døde og om det var en mystisk gjest uten identitet som hadde fjernet alle merkelappene i klærne sine. At det må være noe mystisk er jeg ihvertfall overbevist om. 

Fra idiot savant til kreativt geni

I mer politisk ukorrekte tider ble mennesker med eksepsjonelle egenskaper innenfor matematikk, musikk eller kunst omtalt som idiot savant, men i dag har en gått over til å benytte betegnelsen autistisk savant eller bare savant. De aller fleste savanter er autister, har Aspergers syndrom eller har skadet venstre pannelapp (hvis de er høyrehendte). Svensk tv (som tar sin rolle som folkeopplysere litt mer alvorlig enn Nrk) viste i går en dokumentar om fenomenet, som en del av serien "Resan in i hjärnan", og der ble vi presentert for Matt Savage, 13-åringen som spiller jazz på kjente klubber i New York og som lærte seg å spille piano i løpet av en eneste natt som 6-åring. Dessuten fikk vi se hvordan Stephen Wiltshire tegnet Roma med fullstendig presisjon og perfekt perspektiv etter å ha sett byen fra lufta i bare fire timer.

Disse savanteksemplene  hadde selvsagt fått følge av en rekke hjerneforskere og psykologer som uttalte seg om fenomenet, og det var svært overraskende å høre at en av disse forskerne omtale Aspergers syndrom som en form for begavelse og savanthjerner mer eller mindre som idealhjerner. Wisconsin Health Society mener slike evner er så interessante at de forsker på hvordan en kan fremprovosere lignende egenskaper hos ikke-autistiske mennesker ved hjelp av elektromagnetiske stimulans på riktig side av pannen. Vitenskapsmenneskene som uttalte seg mente slike eksepsjonelle evner følger av at disse menneskene bruker høyre hjernehalvdel (eller den venstre for venstrehendte) i langt større grad enn normalt, og at dette medfører at de er i stand til å se verden slik den virkelig er uten forstyrrelser fra tilvente måter å bearbeide synsinntrykk på.

Tidligere har jeg sett fremstillinger av fenomenet som i langt større grad har lagt vekt på de sosiale og psykologiske vanskene som går hånd i hånd med de aller fleste savant personligheter. Men den nyeste forskningen på fenomenet virket ikke så bekymret for det, det syntes som de mente at liv tilbrakt i ensomhet var en liten pris å betale for å kunne regne opp pi-desimaler i fem timer i strekk. Kim Peek, det virkelige mennesket som var inspirasjonen til Rain Man karakteren, er en mann som har memorert mer enn 12 000 bøker, og samtidig er en kløpper til å utføre kompliserte matematiske operasjoner kun ved hjelp av hodet. Men mannen er ikke i stand til å kle på seg selv, vaske seg, lage mat eller pusse tennene.

Men det mest overraskende i denne dokumentaren var at alle fagfolkene omtalte personer med savant egenskaper som kreative genier. Og det forundrer meg. En av de intervjuede forskerne omtalte kreativitet som en form for opprør mot det bestående, og jevnt over er de fleste savanter preget av det totalt motsatte. Å tegne en by med fotografisk presisjon inneholder ingen form for menneskelig fortolkning av bybildet, og inneholder derfor lite som kan betegnes som kreativt. Kim Peek har memorert disse bøkene, men er ikke i stand til å gi noen fortokninger av dem eller sette dem i noen ny sammenheng som kan si oss noe om hva det er å være menneske eller gi oss ny kunnskap. Hva er da denne lesningen verdt annet enn som et fascinerende fenomen?

Alle former for autisme medfører en viss avkoblethet i forhold til menneskelige relasjoner og følelser, og jeg vil påstå at mye kreativitet er knyttet til akkurat disse emosjonene, om så bare i form av en ærgjerrig drivkraft i forhold til å motbevise professoren din. Å kunne telefonkatalogen på rams tyder mer på et behov for å forholde seg til det gitte og det konkrete enn fri tenkning. Når vitenskapsfolk omtaler dette som kreativ bruk av hjernen er det på tide å si stopp. Verden trenger ikke mer lagringskapasitet (til det har vi harddisker som tilsynelatende kan utvides i det uendelige og som ikke trenger hjelp til å kle på seg), vi trenger hjerner som er i stand til å bearbeide kunnskap og som evner å se utover det allerede gitte. 

Lei av weblogg nå...

Nå er jeg lei av at ferdigskrevne innlegg forsvinner i det jeg skal publisere dem og at ting ikke fungerer. Jeg kommer derfor til å flytte snart i likhet med flere andre. Frem til da prøver jeg å få publisert noe, men hvis jeg opplever at ting bare forsvinner uten å dukke opp igjen blir det vanskelig.

Grrrrrrrrrrrrrrrr.

Banebrytende journalistikk - Papirblogging

Dagbladets Magasinet presenterer i dag en ny føljetong i publikasjonen: Lister nemlig! Vampus har blitt kalt inn som bloggeekspert og innvier den ikke-bloggende del av befolkningen i memefenomenet. Dagbladet beskriver det på følgende glittrende måte: "I bloggverdenen på Internett har det dukket opp et fenomen som heter meme". Her snakker vi om å kanskje være en smule for sein til timen i blogging for journalister med interesse for det som er nytt og heftig, men det er jo egentlig ikke noe nytt. Vampus svarer fornuftig for seg og gir Dagbladet det hintet de kanskje burde tatt: Hun er nemlig ikke så begeistret for memer.

Men Dagbladet vil gjerne være med på det de tror er populært så de hører ikke etter og proklamerer at de heretter vil begynne å publiserer to 10 på topp lister i uken. Når jeg leser dette ansporer det meg til å tenke litt på hvordan Magasinet egentlig har utviklet seg i det siste, og blekka er uten tvil i ferd med å utvikle seg til en bastard av passe doser ukeblad med kjendiser, mat, vin og sex og samlivsråd, avisjournalistikk som tar for seg litt lettere nyhetssaker, og enkelte gode dybdeintervjuer og artikler som ikke får plass i den tabloide formen.

Når de nå skal begynne med lister også kan vi kanskje føye til en ny sjanger: Nemlig papirblogging. Fredagsbilaget er jo på mange måter bloggete i formen. Der finner vi småfestlige ytringer fra leserne, en del personlige kronikker som godt kunne vært skrevet på en velformulert blogg, og en føljetong med memekarakter hvor ulike yngre kjendiser får fortelle om hvorvidt de har sex på første date og hvem den mest berømte personen de har klinet med er. Når Magasinet nå skal begynne å trykke lister, som de forøvrig henter fra en bok med slike (så det blir ikke snakk om så mye nytt antageligvis, mer sånt som aldri forandres: 10 høyeste fjell i verden og sånt), kan det se ut til at papirbloggingen begynner å smitte over på lørdagspublikasjonen også.

Selv kan jeg like memer, men det må innrømmes at det er slikt jeg helst tyr til når jeg ikke har så mye annet å skrive om. Det kan være interessant å lese andres, spesielt hos bloggere jeg ikke vet så mye om, fordi de jo gir et slags innblikk i personen bak bloggen. Når det er sagt kunne jeg ønske at Dagbladet i stedet for å la seg inspirere av fenomener fra denne sfæren i stedet kunne brukt litt spalteplass på å presentere ukens blogg. I stedet for å blogge selv kunne de gått til kildene og latt noen av bloggverdenens beste, morsomste og intelligente stemmer bli hørt. Dessuten lurer jeg litt på om de mangler inspirasjon der nede i Akersgata, når seriøse og betalte journalister tyr til det en del bloggere benytter når de mangler gode idéer kan en begynne å lure på hva de egentlig kan om oppsøkende journalistikk og hvilket ambisjonsnivå de finner passende den lønna de mottar.


Testikkeltrivia i en overraskende kulturell kontekst

I den Italienske valgkampen i April omtalte Silvio Berlusconi seg selv som Jesus fordi han mente han var en sånn tålmodig og inderlig god en. Som vi alle vet hjalp det akkurat like lite som den halvliteren med botox han sprøytet inn i panna si før valget (mannen mener visstnok at rike mennesker som har råd til det skylder sine omgivelser å benytte alle knep for å se vakre ut).

Men noe av det rareste han sa under valgkampen var at motstanderne hans ikke kom til å vinne fordi de var testikler. Dette syns jeg var en utrolig kuriøs og oppsiktsvekkende omtale. I mine tidligere testikkeltrivia innlegg har det vel uten tvil fremkommet at testiklene, eller Charles og Georges som jeg liker å omtale dem, ofte sees i sammenheng med en viss maskulinitet eller handlekraft. Å uttale at noen har baller er jo det samme som å si at de tør der andre tier, at de reiser seg og sloss når andre vender ryggen til osv.

Så når Sivlio heller vil være Jesus enn en testikkel undret det meg litt. Spesielt fordi mannen jo er italiener og italienere er kjent for å like machogreier, som feks å kjøre rundt en dame på moped mens han høylytt setter pris på alle hennes kvinnelige attributter. Når jeg leste dette begynte jeg å lure på hvorvidt frøposene faktisk har ulik symbolsk betydning i forskjellige kulturkretser, eller om jeg hadde misforstått totalt. Det viste seg at førstnevnte heldigvis var riktig, i Italia er visstnok testikler slang for dust. Dette gir altså symbolet en helt ny betydning, og mange av dem som ikke stemte på ham gikk visstnok med t-skjorter hvor det sto "Felici e coglioni sensa Berlusconi" (lykkelig og testikkel uten Berlusconi).

Men hvordan kan Gonadene får en så omvendt betydning av den vi normalt ser? Det lurer jeg veldig på....

Jeg funderer litt på om det kan ha noe med morsbinding, mannlig seksualitet eller forplantning å gjøre (italienere får som kjent lite barn om dagen), men jeg skjønner jammen meg ingenting av akkurat dette.

Ressurskatalog for bloggere

Det finnes etterhvert en god del pingsteder og nyttige portaler (Sonitus og depesjer feks) for bloggere, og som hjelper oss til å finne frem til interessante innlegg og nye blogger. Men jeg synes likevel det mangler noe: Nemlig en kilde til tant og fjas til inspirasjon for oss som ikke er så opptatt av å skrive om oljeprisutviklingen eller problemer innad i Høyre.

Etter at jeg begynte å blogge har jeg begynt å lese nyheter litt anderledes. Jeg leser fremdeles med en målsetning om å holde meg oppdatert og kanskje lære noe nytt, men jeg har samtidig begynt å lete etter rare nyhetssaker som kan gi meg en idé eller som rett og slett kan være utgangspunkt for et innlegg om noe jeg syns er absurd eller komisk. Jeg legger slike ting inn under linkene mine, men oppdager stadig vekk at jeg ikke får brukt dem til noe. Noe som enten kan skyldes at avisene skriver om sinnsykt mye tull eller at jeg er litt mer opptatt av å velte regjeringer enn jeg egentlig vil innrømme.

For hundre år siden (Jada - jeg er definitivt gammel LoRd X) fantes avisen Søndag søndag, og den har jeg kjent at jeg har savnet en del de siste månedene. En avis som kunne finne på å plassere "Kvinne fødte fisk" som forsidestoff kunne vært utgangspunkt for mye morsom blogging. Jeg husker at avisen en gang hadde som et av spørsmålene i sine "ti spørsmål på siste side": Hvem fikk Linda Lovelace i halsen i filmen Deep Throat? Hvis du klarte det og de ni andre utropte denne høyintellektuelle skriftssaken deg til geni. (Når jeg tenker meg om har noen av morgenbladets artikler vært utgangspunkt for enkelte morsomme blogginnlegg, så det kan virke som noe henger igjen i Søndag søndags gamle redaksjonslokaler).

Uansett: Det jeg kunne ønske meg var en slags linketjeneste med de rareste tingene en finner på nett. Dvs slike ting vi alle har liggende på maskinene våre, men som vi ikke får noe ut av. Det er jo ikke noen grunn til at gullet skal ligge å mugne på harddiskene våre?

Jeg har feks denne geniale linken som jeg gjerne deler med verden! Nå ligger den her og førstemann til mølla får den til odel og eie.

Søttende mai er jeg sannelig ikke glad i

Å tilby seg å ta over ansvaret for toggåing istedet for læreren for å få god-vilje-poeng - lurt
Å ta over ansvaret for 23 tiåringer med maur i baken på årets mest folksomme dag - ulurt
Å kjøpe hvit sommerkjole som året 17. mai antrekk til avkommet - lurt
Hvit sommerkjole i regn og gråvær - ulurt
Ulltrøye og tykk strømpebukse under hvit sommerkjole - lurt
Vanfast maskara - lurt
Glemme å tisse før jeg gikk hjemmefra - ulurt
Glemme kamera - ulurt
Glemme flagg - ulurt
Ha høyhælte sko - ulurt
Ha 17. mai sløyfe - lurt
Komme for sent til togoppstilling når jeg har ansvaret - ulurt
Få navneliste over alle som skal være med - lurt
Ikke å være sikker på hvem alle på denne lista egentlig er - ulurt
Begynne å gå i tog med fine rekker og orden og system - lurt
Oppdage at jeg går rett foran en pøbelgjeng av små vålerengakrek som synger supportersanger - ulurt
Ha med paraply - lurt
Ha med bare en paraply  - ulurt
Gi vått barn i sommerkjole paraply - lurt
Å være så lav at alle andres paraplyer drypper ned på hodet mitt - ulurt
Gå i tog og rope hurra og drive med bonding med avkommets medelever - lurt
Gå to mil i tog i høyhælte sko i grus, på brostein og i søledammer - ulurt
Ha med plaster - lurt
Miste kontroll over 23 tiåringer som har lommene fulle av penger og springer inn på kiosken mens vi venter på å tilsluttes hovedtoget - ulurt
Være voksennazi og piske dem på plass - lurt
Stå i 20 minutter i regnet og vente på vår tur - ulurt
Endelig begynne å gå mot storting og konge - lurt
Gire opp ti åringer før de skal se kongen - lurt
Nrk med tvkamera midt i toget - ulurt
Rette alles oppmerksomhet tilbake til kongefamilien - lurt
Å miste 90 % av tiåringene du har ansvar for å overlevere til foreldrene nede på rådhusplassen - ulurt
Å finne igjen de fleste - lurt
Å miste noen andre mens du fant de du mistet først - ulurt
Ringe foreldrene til de du mangler for å oppdage at kronidiotene har plukket dem med seg uten å si ifra - lurt

Å overlate all søttende mai feiring til avkommets andre genetiske opphav neste år - lurt

Hijab - forklart for barn

Minime og undertegnede havner stadig i nye teologiske og eksistensialistiske diskusjoner. Og den siste diskusjonen vi havnet i handlet om hijabbruk. Det var ikke akkurat noen nybegynnerdiskusjon for å si det slik, dvs den var et typisk eksempel på en diskusjon man er glad man kan ta når man har begynt å opparbeide seg en viss kompetanse på foreldreområdet.

Første gangen vi var i nærheten av en slik samtale forløp den utrolig greit. Da var hun to år og satt i vognen på vei til barnehagen. Mot oss på veien kom en kvinne ikledd en abaya med tilhørende niqab (se illustrasjon under). Jeg kunne se at synet ble funnet svært interessant der nede i trilla og da kvinnen hadde passert utbrøt hun gledesstrålende: "Hun hadde gjemt seg hun mamma!". Og jeg kunne egentlig bare bekrefte at det hadde hun jammen meg rett i. End of discussion.

Abaya med niqab
Men 8 år senere krever slike samtaler litt mer kunnskap og fintfølelse enn den gang. Minime fortalte om en ny jente som hadde begynt i klassen. Nysgjerrig som jeg er var jeg interessert i hvor hun kom fra, noe Minime på sedvanlig vis finner totalt uinteressant, og jeg derfor spurte om hun hadde glatt eller krøllet hår som et ledd i benyttet eliminasjonsmetode.

"Vanskelig å svare på egentlig, hun går alltid med sjal", svarte barnet.
"Ok. Tar hun aldri av seg sjalet da?", spurte mor.
"Kanskje når vi har gym, men jeg gidder ikke stå å glane. Og du trenger ikke spørre, jeg vet hvorfor hun går med det"
(hun er vant til sin mors mer belærende sider)
"Hvorfor gjør hun det da?"
(mor klarer ikke å la være å sjekke om avkommet har fulgt med i timen)
"Fordi hun er muslim vel...Men det er jo Zahra og Ehlam også, og de går ikke med slør, så det kan ikke være bare derfor. Hvorfor går egentlig noen muslimer med slør og noen ikke?"
"Det er fordi det er frivillig det, og så kommer det litt an på hvor en kommer fra. De fleste begynner heller ikke med det før de blir ungdommer eller voksne, men noen jenter vil gå med det fordi moren deres gjør det."
"Hm...men hvorfor vil noen av dem gå med slør hvis det er frivillig da?"
"Vel, det er vel fordi de har lyst til å vise at de er muslimer, og fordi de mener at muslimske kvinner ikke skal vise frem håret sitt."
"Hæ? Hva har håret med gud og sånn å gjøre da?"
(vantro ansiktsuttykk)
"Veel - det har kanskje mest med å gjøre at de ikke skal vise frem at de er kvinnelige"
"Men de er jo damer da. Det kan jo alle se selv om de har på seg slør. Og hvorfor skal de skjule det da? Hvorfor begynte de med det liksom?"
"Jeg tror det har noe med forholdet mellom kvinner og menn å gjøre. Det er noe med at menn ikke skal se på andre kvinner enn dem de er i familie med"
(mor begynner å bli litt svett)
"Hvorfor skal ikke mennene det da?"
"Det er fordi de ikke skal få lyst til å bli kjæreste med dem det, fordi sånne kjæresteting er litt strengere i Islam enn vi er vant med".
"Hæ? Det er jo helt snålt. En får jo ikke lyst til å bli kjæreste med noen bare fordi en ser håret deres vel"

(Gigantisk forklaringsproblem her siden vi ikke har kommet så langt i seksualopplysningen at jeg har forklart at en kan ha sex med folk uten å være kjærester, og at ett av hovedargumentet en del muslimske kvinner selv bruker for slørbruk er at dette motvirker seksuelle tilnærmelser)

"Vi som ikke er muslimer gjør kanskje ikke det. Men jeg lurer på om håret betyr noe annet for dem. Feks at håret blir sett på som ekstra vakkert eller noe?"
"Det syns jeg var en rar og ganske dårlig forklaring mamma!."
"Jeg klarer visst ikke å forklare det bedre tror jeg. Kanskje jeg skal spørre noen på jobben."
"Gjør det. Men nå begynner Tom & Jerry Mania på Cartoon så jeg stikker."

Ikke så gode forklaringer fra opphavet altså. Guds talerør på jorden har kommet meg til unnsetning før og hvis Gud har en kommunikasjonslinje med Allah kan hun kanskje forklare dette bedre? Inshallah!

Ikke i mitt nabolag

Like sikkert som at løvetann, pollenallergi og skolekorps dukker opp om våren kommer diskusjonene om hvor byens mest ulykksalige egentlig skal holde til. Egentlig er det ikke noen diskusjon om hvor de skal holde til engang, det dreier seg stort sett bare om erklæringer om hvor de ikke skal holde til. Hver vår og sommer bestemmer politikere og politi seg for at narkomane, prostituerte, lassaroner, fylliker og tiggere skal kjeppjages fra de områdene av byen hvor turistene kan finne på å oppholde seg. Og i vår har en diskusjon om agressivt kroppssalg i Karl Johan kommet samtidig med en diskusjon om hvor det nye sprøyterommet skal ligge.

Det er nemlig ingen som har lyst til å ha de nigerianske kvinnene, de slitneste rekeheroinistene, snifferne eller somaliske guttergjenger i sitt nærmiljø. Vi har ikke lyst til å se dem og "Nei -  vi har ikke lyst til å kjøpe kroppen din, hasj eller å gi fra oss noen småpenger."  Vi vil ikke at folk skal avruses, sette sprøyter eller ha et lavterskels botilbud på samme sted som vi oppholder oss. Men hvor skal de være da?

I trøste og bære sektoren benyttes ofte uttrykket "not in my backyard". Som gode sosialdemokrater er de fleste av oss enige om at vi må ta oss av de som har det vanskeligere enn oss selv, så lenge det skjer på den andre siden av byen. På vestkanten i Oslo oppstår det store naboprotester hver gang de skal få noe i bomiljøet sitt som de ikke liker, enten dette er en ambassade eller en metadonklinikk. På vestkanten har de mange spreke pensjonister og hjemmearbeidende kvinner som kan gjøre en innsats for å frede nærmiljøet for uønskede elementer. I sentrum skal de ikke være fordi næringsstanden ikke liker det og turistene skal forskånes for virkeligheten. Og hva handler dette i bunn og grunn om? Det handler om at vi ikke vil se dem. Disse menneskene er stort sett fullstendig harmløse, og å springe fra en person som har en lang ruskarriere krever ikke all verdens kondisjon.

Da platamiljøet ble jaget i forkant av sommeren 2004 merket de sentrumsnære bydelene dette godt. På Grünerløkka skole plukker de hver mandags morgen en vaskebøtte med sprøyter, og sommerstid trenger du ikke å bevege deg lenger ned enn mot Blå før du treffer på folk som sitter og injiserer. Eikamiljøet er stort sett overtatt av guttegjenger som skal selge deg dop på en relativt pågående måte. Plata var aldri et hyggelig sted, for en utenforstående var det derimot et utrolig trist sted. Men at folk lever slik er ikke mindre trist fordi vi ikke ser det. Forskjellen mellom tiden da plata var stedet hvor salg, kjøp og bruk av de tyngste stoffene og nå er at det samme foregår i bomiljøene til folk. Og i valget mellom å la turistene få et glimt av dette hvis de svinger feil ut av flytoget og at barn skal møte dette hver dag på skoleveien sin syns jeg faktisk det er ganske enkelt. Det Oslo bystyre fortalte oss da de oppløste plata var at turistenes velferd er viktigere enn trivsel og trygghet for oss som bor i denne byen.

Når et større og bedre sprøyterom nå skal åpnes kommer protestene fra Anker hotell som mener de er belastet nok fra før med Eikaklientellet, og nok en gang er det turistene som brukes som hovedargument. Det mest absurde i dette er at et sprøyterom jo faktisk bidrar til å fjerne det vi ikke vil se, nemlig folk som bedriver rusmisbruket sitt til offentlig beskuelse. En kan selvsagt diskutere om østsiden av byen fortjener nok et slikt tiltak, men kjenner jeg vestkantbeboerene rett ville et vedtak om å plassere sprøyterommet i deres retning ført til en langvarig utsettelse av tiltakets utvidelse. Og etablering av sprøyterommet er det første fornuftige narkopolitiske vedtaket Oslos politikere har gjort, og bør derfor møtes med velvilje og samarbeid fra byens borgere. Og om det er noe vi bare klarer å mobilisere på østkanten får det heller være med det.

Ufattelig dumme menn

Det finnes en art menn som jeg virkelig ser ned på med avsky, de såkalte eventyrerne. Det er slike menn (og noen få kvinner) som må utsette kroppen sin for mest mulig ubehag for å bevise at de er utstyrt med penis og dertil hørende cojoñes. Du kan dele dem opp i to hovedgrupper, hvor den ene er ekspedisjonsmenneskene og den andre er såkalte illusjonister. Begge disse gruppene har skapt seg en form for levebrød av å bedrive mest mulig selvpining, og for dette avkrever de verden honnør og applaus. Selv syns jeg ikke disse folkene burde blitt møtt med noe annet enn et unisont tullingbrøl. 

Ekspedisjonsmenn drar til kalde og ubehagelige strøk av verden hvor de skal gå fra punkt A til punkt B på mest mulig stupid vis, vanligvis på ski eller med klatrestøvler. Fordi dette er gjort utallige ganger tidligere har det blitt et poeng for disse kronidiotene å finne nye måter å gjøre det på, dvs ved å anvende minimalt med moderne hjelpemidler eller ved å pålegge seg selv handikap ("Se på meg! Jeg skal bestige Mount Everest i underbuksa bare ved hjelp av mine to bare hender!" eller "Første mann til Nordpolen på sløve skøyter, det er meg det!"). Alle oppegående mennesker ser umiddelbart hvor idiotisk slikt er. For det første er både Norpolen og Sydpolen oppdaget for lenge siden, det er antageligvis ganske uforandret siden Amundsen, Nansen, Scott og de gutta beskuet området for første gang. Dvs det er forandret i den forstand at du nå kan nyte en varm kopp kaffe og et wienerbrød mens du googler deg selv for å sjekke hvor mye oppmerksomhet ekspedisjonen din har fått i media.

For det andre koster slike ekspedisjoner masse penger og idiotene i næringslivet (dvs menn som tror de får større tiss av å bruke masse penger på totalt unødvendige ting) betaler villig millioner for at den brave helt skal snørre seg frem over skruisen. Dette er selvsagt penger som befolkningen i den tredje verden kunne hatt god nytte av, feks kunne en av disse ekspedisjonene finansiert noen hundre brønner i Somalia og samtidig bidratt til et lavere konfliktnivå, men det er kanskje ikke like maskulint å gjøre en innsats for fred i verden.

For det tredje vet ethvert normalt fungerende menneske at livet har mer å by på enn å sove i en klissblaut sovepose i femti minus mens du spiser tørket innheradssodd med proteinklumper. Å foretrekke en slik livsstil fremfor å sove i en varm, myk seng, spise gode resturantmåltider, se en god film og å ta seg en varm dusj når en føler for det, vel - det sier vel egentlig det aller aller meste om det gjennomsnittlige intelligensnivået til disse eventyrerne. En av disse hjernekirurgene, Børge Ousland, syntes det var viktigere å forsere grønnlandsisen (som folk uten armer og ben antageligvis har ålet seg over allerede) enn å være hjemme hos sin gravide kone og etterhvert nyfødte barn. Her snakker vi om et ekte mannfolk som har prioriteringene i orden!

Men det mest irriterende av alt er at disse mennene krever respekt og anerkjennelse når de kommer hjem også. Da skal de først avbildes i avisen hvor vi kan lese om hvor slitsomt og farlig det har vært, dernest skal alle landets næringslivstopper halvsove seg igjennom foredrag om "Å finne sin indre urmann" eller "Styrken innenfra - Isbjørn, sult og kløende ullunderbukser". Idioten som har utsatt kroppen sin for dette håver inn penger mens han viser frem ekle bilder av frostskader og frossent snørr, og forteller om hvor ubehagelig det er å ha diare når den fryser til istapper i rumpa på deg.

gullfiskDen andre typen av disse neandertalermennene er de som har spekulert seg frem til at du ikke trenger å reise noe særlig langt for å utsette kroppen din for påkjenninger, men at det er fullt mulig å gjøre dette i nærheten av Mac Donalds og en irsk pub. I denne kategorien finner vi  David Blaine, som for ikke så lenge siden fikk den glupe idéen å prøve å leve som gullfisk. Da ikke dette var spekulært nok skulle forsøket avsluttes med at han skulle sette verdensrekord i å holde pusten under vann, dvs over ni minutter. Heldig for ham er en av bivirkningene av å holde pusten så lenge hjerneskader, men det har han jo allerede så det er ikke så farlig. 

Alle vet jo at det disse kraftimbesillene utsetter seg for er sånt du kan dø av ,og at noen er villige til å betale penger for at folk kanskje skal dø er utover min fatteevne. Å dø er jo noe av det minst oppsiktsvekkende i verden, enten du gjør det frivillig i det du kveles av dine egne ekskrementer i en gullfiskbolle eller når du et mett av dage etter et liv med familie, villa og kontorjobb. Men verden vil tydeligvis bedras. 

Testesteron må være et merkelig dop, men jeg syns definitivt disse kara burde funnet noe bedre å bruke hyperaktiviteten og dødslengselen sin pål. De kunne for eksempel tatt et tak for sulten i verden eller å utrydde malaria, eller rett og slett holdt seg hjemme og oppfostret barna sine og tatt inn og ut av oppvaskmaskinen. Men det aner meg at de ikke lar noen stoppe kjeften sin så lett. Noe som fører meg til en endegyldig løsning på hvordan vi kan blitt kvitt disse plageåndene. Jeg foreslår nemlig at vi dumper dem alle som en på et ganske stort isfjell hvor de foran kamera kan sloss med bare nevene til det bare er en igjen av dem. Så kunne verden kost seg med bilder av at han sultet ihjel etter å ha spist opp både Erling Kagge, Rune Gjeldnes og Børge Ousland. Godbiten David Blaine hadde sikkert druknet for lenge siden idet han forsøkte å sette verdensrekorden i å være naken under vann i femti minus uten å ta til seg verken vått eller tørt. Hvis det hadde blitt sendt på tv kunne jeg kanskje tenkt at det var litt tøft.

Kan voldtekt være morsomt?

Jeg har til tider en ekstremt svart sans for humor. En sånn humor som synes det er helt greit å le av lyter, tragedier og sånn. Dette er antageligvis ikke min beste egenskap, og da jeg for noen dager siden oppdaget at litt flere enn jeg hadde regnet med tar meg ganske alvorlig ble jeg litt bekymret. For å illustrere hvor grotesk humor jeg har skal jeg fortelle om en av de gangene jeg var virkelig slem.

For en del år tilbake pleide jeg å lese på kjemilesesalen på Blindern. Det skyldtes hovedsaklig at Mat-Nat, da som nå, var et mindre populært studiested enn Hist-Fil, noe som i praksis betydde at en ikke trengte å stå opp grisetidlig om morgenen for å få plass på lesesalen. Så jeg forsaket de kjekke, svartkledde og livsleie histfilguttene til fordel for kvalitetstid med bøkene mine og sunn frisk ungdom.

En dag satt jeg og leste med en venninne som plutselig begynte å hviske meg en historie hun hadde lest i avisen. Den handlet om en mann som hadde blitt voldtatt på en kirkegård av en annen mann. Og jeg er så slem at jeg syns det var en historie som var fniseverdig. Allerede her regner jeg med at noen rynker kraftig på nesen, men dette er altså en tid for bekjennelser.

Dernest fortalte hun meg at en kompis hadde stått og runket mens han så på voldtekten, og da begynte jeg å le ordentlig. Jeg forsto det nemlig slik at det var kameraten til han som ble voldtatt som fant dette såpass opphissende, og det syns jeg var ustyrtelig morsomt. Her snakker vi om en ultimat dårlig venn, en sånn venn jeg bare unner greikluter som George Bush, og da jeg forestilte meg hvor skuffet voldtekstofferet ble for dette ble historien i mine øyne en knallmorsom historie. 

Faktisk begynte jeg å le så mye at brille, gummistøvel, sekk og matpakke- juntaen rundt meg begynte å sende meg veldig agressive blikk fordi den halvkvalte latteren min forstyrret konsentrasjonen deres på viktige kjemiting. Fordi det var slemt å le av denne historien i utgangspunktet og fordi jeg befant meg et sted hvor lyder ikke var sosialt akseptert fikk jeg total latterkrampe. Denne groteske historien var i mine øyne så ustyrtelig festlig at jeg måtte forflytte meg tvekroket ut i gangen hvor jeg endte opp på gulvet vrælende av latter. Venninnen min synte ikke det var spesielt morsomt i det hele tatt, og sto og tittet oppgitt på meg (hun er et bedre menneske enn meg, dessuten visste hun at det var kameraten til voldteksmannen, og ikke offeret, som sto og runket, noe som gjør historien litt mindre morsom). Da en av de innfødte, dvs en kjemistudent, kom ut og sa i fra at de hørte meg utmerket godt inne på lesesalen fremdeles, hjalp ikke akkurat det på mitt ondskapsfulle humør. Jeg klarte faktisk ikke å slutte å le før jeg  endte opp to etasjer lenger ned hvor jeg satt og ristet inntil et monter med gamle reagensrør og slike ting som kjemikere liker å pynte opp med.

Så hva er moralen i denne historien da? Si det. Jeg syns fremdeles det er en komisk historie, men voldtekt hører jo ikke inn under de tingene som jeg synes det er lov å le av. Jeg kan selvsagt unnskylde meg med at jeg er vokst opp i en landsdel hvor vi generelt er lite forfinet og ikke har så høy moral, men jeg har vel strengt tatt bodd lenge nok sørpå til å ha plukket opp noe. Konklusjonen får vel bli at jeg ikke er spesielt snill rent humormessig, og at det er veldig bra at jeg ikke har andre arenaer enn denne å spre ondskapen min på. Dessuten er jeg veldig snill med barn, gamle, blomster, trær og dyr og sånn - der ute i det virkelige liv.

Jordbærdrømmer

I dag er en slik dag hvor jeg mest av alt vil ligge på gresset og drikke vin. Dessuten ønsker jeg meg en søt fyr som kunne ligge sammen meg på det blå teppet mitt og som jeg kunne flørtet med og dultet uskyldig borti når sola hadde gjort kroppen klar for den slags (du vet den der halvdøsige, total avslappede og fullstendig bekymringsløse tilstanden hvor morgendagen ikke eksisterer). Og så kunne vi klint litt før vi drakk opp vinen og tuslet hjem i forsommernatta. Akkurat en slik dag har jeg lyst på i dag. Men istedet sitter jeg på et iskaldt kontor uten noen som helst utsikter til klining og det blir jeg litt gretten av kjenner jeg.

Så for å muntre meg opp litt har jeg tatt en rekke tester på Ok-cupid, men det fikk en motsatt virkning av den intenderte. Kanskje mest fordi disse testen fortalte meg i klartekst at jeg egentlig burde være en sterk kandidat for klining i det minste, om ikke så mye for romantisk klisj.
 
For det første er jeg visstnok 67% "slut", men den testen tar jeg ikke så veldig seriøst fordi den var full av sånne "true love waits" spørsmål og sikkert laget av noen som tror på den slags. I prinsippet skulle jo slutiness tilsi mye klining, men det har jeg ikke sett så mye til, så jeg har en følelse av å ha misforstått noe. Derettert tok jeg en test som skulle fortelle meg hva slags datingtype jeg er og kom ut som "Playstation", dvs: Random, Gentle, Sex,  Master: " Easy to turn on. Hard to beat... You're a nice girl, and you have lots of sex. It's therefore highly likely that you're attractive, and you're certainly outgoing & friendly. Plus, this healthy physical attitude of yours indicates deeper emotional well-being and stability... When guys dare to dream, they dream of you... You don't get attached too easily, and, to wit, you're not necessarily looking for something long-term right now...Normally, this is the part of the description where we offer some life-correcting advice, but honestly, we can't think of anything about you we'd change. Keep on fucking, partner..." Hm...Nok et slikt resultat som skulle tilsi mye klining mao, eller kanskje ikke...Her snakker vi kanskje hardere valuta enn uskyldig tafsing i sommersolen. For å virkelig gni det inn endte jeg opp som "The Punching bag"  i den siste testen jeg tok og fikk til råd å knipe igjen knærne litt mer - Pføøøyth!!!!

Konklusjonen må altså bli at hovedgrunnen til at det ikke blir noe klining og romantikk på meg er at jeg rett og slett er for sexy. Aldri så godt at det ikke er galt for noe med andre ord. Hva jeg skal med all denne sexappeallen er meg egentlig en gåte, selv om noen umiddelbare bruksområder faller meg i hu. Den eneste trøsten jeg fant i forhold til mine dårlige utsikter til en sommerromanse var en nazitest som fortalte meg at jeg ikke hadde vært nazist hvis jeg hadde levd i 30-tallets Tyskland. Hvorvidt dette øker mulighetene mine for kroppskontakt med en hunk i parken vet jeg egentlig ikke, men det kan ihvertfall ikke skade.

Bokblogging og svar til Aslak Sira Myhre

For en stund tilbake skrev jeg et innlegg om Aslak Sira Myrhes nye jobb som leder for det nye litteraturhuset som skal åpnes i Oslo, og for noen uker siden la selveste Aslak igjen et spørsmål i kommentarfeltet mitt om hva som skal til for å være en belest person. Jeg hadde nemlig påstått at jeg ikke syntes han var passende til jobben fordi han ikke fremstår som særlig belest og fordi han fordømmer kanonisert litteratur som snobberi og tungt tilgjengelig.

Så hva mener jeg med å være belest?

For det første må en ha lest mye og over en lengre periode, en må ihvertfall ha lest mye relativt til alder. For det andre må en ha lest forskjellige forfattere og sjangere. En person som har lest alt som er utgitt av krim, men ingenting annet, er ikke belest i mine øyne. Å ha lest mye forskjellig innebærer også å ha lest en del av den såkalt kanoniserte litteraturen. Når Aslak fordømmer klassikerene mistenker jeg ham for ikke å ha lest dem fordi mange av disse bøkene er eksepsjonelt god litteratur og fordi ikke alle av dem er spesielt vanskelige å lese heller. Don Quijote er for eksempel ikke spesielt vanskelig tilgjengelig og er til tider hysterisk morsom også. Dostojevskijs Forbytelse og straff er en suggererende tekst som ikke slipper taket på leseren, noe en kjenner igjen fra sjangere som krim og kjærlighetsromaner (som tradisjonelt plasseres lavere i kvalitetshierarkiet). Det finnes selvsagt ikke en endegyldig liste over bøker en må ha lest for å være en belest person, men å utelukke klassikerne synes jeg tyder på et snevert litteratursyn hvor fordommer mer enn kvalitet styrer lesningen.

Siden vi er så heldige å ha kommet til den varme årstiden vil jeg til sist anbefale to knallbøker til avnytelse i skyggen av et tre:

Jeg har nettopp avsluttet Diary av Chuck Palahnuk, og det er noe av det beste jeg har lest på lenge. Boken handler om en middelaldrende kvinne som jobber som servitør på et hotell, men som igjennom en rekke dramatiske opplevelser får hele livet sitt snudd på hodet i løpet av kort tid. Palahnuk skriver i et enkelt og ukunstlet språk, i likhet med mange andre gode amerikanske forfattere, og klarer likevel å ta for seg kompliserte emner og stille viktige spørsmål ved hva det er å være menneske. Boken leker mye med sjangere og både hovedpersonen og leseren blir etterhvert usikre på hva som er fiksjon og hva som er virkelighet. Slutten er overraskende og gir ikke noe endegyldig svar på hva som faktisk var sant, men romanen er en nytelse hele veien igjennom og anbefales på det varmeste.

Den andre boken jeg vil anbefale er The Violent Bear It Away av Flannery O'Connor, nok en amerikansk forfatter. Boka ble utgitt i 1955 og har mange likhetstrekk med Nick Caves And the Ass Saw the Angel. Den handler om en foreldreløs gutt hvis grandonkel mener han er en profet, og at han er forutsett til å døpe sønnen til en ateistisk slektning av dem. O'Connor er en forfatter som skriver om mørke og vanskelige temaer, men med en satirisk  vri, og kampen mellom det gode og det onde (hvem som er hvem er langt fra entydig) beskrives på en morsom måte.  Hun levde hele livet igjennom med sykdommen lupus, og med vissheten om at hun kom til å dø ung (noe hun gjorde da hun var 39), og dette preger nok bøkene hennes til en viss grad. En mørk bok med andre ord, men jeg har tro på at vi har godt av litt motvekt mot all sommergleden slik at vi står bedre rustet til å møte vinteren når den kommer. Dette er en forfatter som regnes blant de amerikanske klassikerene uten at det bør skremme noen fra å lese den, den er verdt hvert minutt.

Dugnadsspøkelset er over oss

Når 17. mai nærmer seg skyller dugnadsånden over vårt ganske land. Det er helligbrøde for ethvert menneske med respekt for seg selv og landet ikke å ha nyspylte bakgårder og glitrende rene vinduer på nasjonaldagen. En lapp i postkassa forteller deg at nå er det bare å stille opp med godt humør og arbeidslyst, og bare dødsfall i den aller nærmeste familie er god nok grunn til ikke å stille.

DugnadGerhardsengenerasjonen elsker dugnad. Generasjon X-Y-Z derimot  - vi foretrekker å ha fritiden vår i fred til viktige ting som internettsurfing og tv-titting. Borettslaget mitt leker ikke dugnad. Vi blir innkalt tre dager på rad, og det er jeg sikker på er norsk rekord. Og jeg hater dugnad. For det første er jeg en generell latsabb. For det andre er jeg ikke så opptatt av at det ikke er mose inntill gårdsveggene eller at søppelkassa er så ren at du kan spise middagen din oppi den. Men når borettslagslederen, som har fått vervet på livstid tror jeg, stiller opp i den grå kjeledressen og en 20 siders lang oppgaveliste (det er ikke tull en gang) må jeg pent nødt til å dra meg ut av den behagelige sofaen min.  Borettslagslederen har bodd i gården min siden krigen og kan det der med dugnad. Dessuten vet han utmerket godt hvordan borettslaget kan spare mye penger på vedlikehold fremfor å la ting slites ned. Han er litt diktatorisk på det der og nekter å høre på den yngre generasjons ymting om at det kanskje hadde vært like greit å male takene i oppgangen hvert femte år fremfor å vaske dem to ganger i året.

VaskingOg vasking er det mye av i gården vår. Og vasking er Gerhardsengenerasjonen overbevist om er en typisk damejobb. Det vil si - jeg blir alltid plassert i vaskelaget av mer eller mindre fornøyde og smånynnende damer. Vi vasker tak, vegger, gulv og vinduer. Vi polerer gelender og lampeskjermene. Vi farer rundt som virvelvinder mens salmiakken river i nesa og gardintrappene svaier, men rent skal det bli og rent blir det. Jeg må innrømme at jeg er av den typen kvinne som foretrekker andre former for forefallende arbeid, feks beising og maling. Dvs arbeid som du ser varige resultater av. Har du malt en vegg står den der og er fin og flott i lang tid etterpå. Har du vasket et vindu kan du garantere at det kommer en fugl og driter på det etter to dager.

Men det er ikke mye opprør å spore blant oss damene. Vi vasker ufortrødent videre. I fjor grep imidlertid en mann vaskefilla, ikke uventet en av de yngre, og menget seg med østrogenjuntaen i grønnsåpetåken. Da grep borettslagslederen resolutt inn og fortalte ham at den der vaskinga klarte kvinnfolka utmerket godt alene. Men han holdt ut - antageligvis til allmenn humring (for ikke å si spott) blant kara med slipemaskinene og malingsspannene.

Nå skal det sies at jeg ikke er så tøff i trynet som jeg later som her. Jeg får utrolig dårlig samvittighet hvis jeg ikke stiller opp så det gjør jeg uansett hvor mye jeg misliker den slags arbeid. Og det er en bra ting med dugnad - nemlig kaffepausen. Da får vi saft, kaffe, og hjemmelagde vaffler med jordbærsyltetøy. Og så snakker vi med naboene våre. Det gjør vi ikke så ofte ellers - kanskje fordi vi ikke har så mye annet til felles enn at vi tilfeldigvis bor samme sted. Men naboer du kjenner litt kan være gode å ha, feks hvis du går tom for sukker, brekker nakken når du skifter en lyspære eller skulle finne på å dø mutters alene. Deltagelse på dugnad er med andre ord en slags investering mot at jeg skal bli spist opp av katten. Og det er en utrolig bra ting.

En unnskyldning

Jeg har bedre kommentatorer enn jeg egentlig fortjener, og disse har gjort meg oppmerksom på at innlegget mitt om Siv Jensen var ondsinnet og ikke spesielt smart av meg. Og det har de fullstendig rett i. Så her kommer en uforbeholden unnskyldning til mine lesere. På skrivetidspunktet var jeg hakket for sur og pollenallergisk til å bedrive intelligent politisk satire og endte derfor opp i uintelligent personsjikane.

Overraskende mange skjønte ikke at det var ljug, og det betyr at det var dårlig ljugd. Men det var altså ljug fra ende til annen. Jeg har aldri utvekslet et ord med Siv. Hadde scenarioet jeg beskrev i posten virkelig funnet sted ville jeg aldri sagt et ord om det fordi jeg faktisk hadde respektert Siv Jensens rett til et privatliv i et slikt tilfelle.

Den største unnskyldningen fortjener lesbene og BDSMerene. Å sette disse menneskene i sammenheng med noen jeg misliker, dvs Siv Jensen, var fullstendig stupid av meg. Jeg burde heller skrevet at hun er en kjip dame som kjøper kjipe ting på butikken (det eneste stedet jeg har vært vitne til damen irl).  Jeg har absolutt ingenting imot verken lesber eller SM'ere, faktisk tvert i mot.

Hvis jeg noensinne skal skrive noe igjen om Siv Jensen og møkkapartiet hun leder, forplikter jeg meg herved til å gjøre dette på en sakelig og ordentlig måte.


Om MSN og Siv Jensens avvikende seksualitet

Jeg fikk i dag, i likhet med LoRdx,  en mail fra biip.no om at "en av vennene mine" hadde sjekket om jeg hadde blokkert dem på msn. Jeg vil tørre å påstå at biip har valgt ordene sine litt dårlig her - det er kanskje ikke noen venn siden jeg antageligvis har blokkert vedkommende. I motsetning til lorden tror jeg ikke den personen som har sjekket det er en eks som har lyst til å ha sex med meg igjen - da hadde han antageligvis sendt meg en sms halv fire på natta - men tvertimot garantert en eller annen person som er skikkelig sur på meg. Jeg blokkerer og sletter folk på msn rett som det er, det skal jeg ikke legge skjul på. Og det er det mange ulike grunner til, noen gode og tilgivelige, noen ondskapsfulle og mindre tilgivelige. Vaktmesterinnen og jeg testet forøvrig en av de andre tjenestene som tilbød en slik sjekk, og hun fikk ikke opp at jeg hadde blokkert henne selv om jeg faktisk hadde gjort det. Ingenting å stole på altså. Så til deg som sjekket om jeg hadde blokkert deg vil jeg bare si at det har jeg helt sikkert ikke, vi har trolig divergerende døgnrytmer og tjenesten fungerer altså ikke.

Her sto det opprinnelig et ondsinnet og løgnaktig avsnitt om Siv Jensen. Dette har jeg slettet fordi det var dårlig ljugd!



Same shit, new wrapping

Siden jeg blogget om klær i går blogger jeg like gjerne om klær i dag også. Noe vi har lite av her hjemme på berget er moteblogger. Svenskene derimot er store på blogging om "kläder, mode och smink", men akkurat det syns jeg vel det er like greit av vi nordmenn ikke er. Her hjemme kan Vampus av og til finne på å blogge om skoene sine på fortreffelig vis og Drusilla har hatt noen utmerkede innlegg om kleskonspirasjoner av ulik art. Men ellers er ikke norske bloggere så opptatt av klær, og det sparer oss heldigvis for begredelig kjedelige blogginnlegg om Gudruns siste funn på H&M eller Thomas' luksuriøse fantasier om Tom Ford og Georgio Armani .

Når det gjelder anskaffelsen av klær er det likevel mye å gripe fatt i. Det er nemlig ikke måte på hva vi konsumenter må akseptere for å føle oss fikse og fine (som min mormor ville sagt det - leker ikke ungdomsblogg her). At konfeksjonsindustrien er en djevelsk bransje av ondskapsfulle sultne skapninger er det ingen tvil om:

Utvalg:
Hvis en ikke er millionøse må en ta til takke med det som noen homofile klesdesignere i Italia eller Frankrike har bestemt at vi skal ikle oss enten dette kler oss eller ikke, dvs vi må vandre rundt i kjedebutikkenes fortolkning av det de har sagt er gjeldende for kommende sesong. Er det opplest og vedtatt at knebukser, rysjebluser og bolerojakker er det som gjelder er det akkurat det du finner i klesbutikkene i litt forskjellige fortolkninger. Har trendsjefene sagt at det er hoftebukser som gjelder må de fleste av oss bare akseptere å gå med halve rumpa hengende utenfor enten det er kledelig eller ei.

Hvis du ikke liker det som tilbys for sesongen må du enten bruke enormt mye tid på å lete etter noe annet, eller bare gå med klær du har fra tidligere sesonger. De store kleskjedenes snitt er det samme uansett, det er bare stoffene og fargene som til en viss grad varierer. Løsningen her er selvsagt å handle inn et lager når det snittet du foretrekker, og som kler deg best , er det som er moderne, men all erfaring tilsier at du er historisk blakk det nanosekundet  det skjer.

Det er ikke bare snittet på de forskjellige klesplaggene som er det samme, men fargene er det også. Så snart januarsalget er over strømmer det inn pastellfargede sommergevanter i butikkene. Før jul har 90% av alle plagg spagettistropper og er dekorert med strass og paljetter, noe som er særdeles upraktisk hvis du trenger en ullgenser. Og nå i den siste uken før 17. mai dukker de forhatte 17.mai antrekkene opp, grusomme kreasjoner i rødt, hvitt og blått (grøss og gru!).

Størrelser:

Her snakker vi rendyrket ondskap. Det er ikke annet enn infamt at det som er størrelse medium i en butikk kan være small eller large i en annen. Det betyr at du alltid må prøve og det er slitsomt og tar tid. Dessuten begynner de fleste å lure på om de har lagt på seg hvis de må gå en størrelse opp eller om de har fått bendelorm hvis de må en størrelse ned. Universalstandarer kunne vært på sin plass.
 
Som en perfeksjon av fandenskapen tilbyr herreekviperinger langt flere størrelser enn dameekvipering. Hvorfor det er slik er et stort mysterium all den tid kvinnekroppen formmessig er litt mer komplisert enn mannekroppen, dvs der mannekroppen er relativt rett er kvinnekroppen desto mer bølgete. Hvorfor kan menn velge ulike skjortestørrelser med utgangpunkt i hvor tykk hals de har, mens kvinner ikke kan velge skjortestørrelser ettersom hvor store eller små pupper de har? Jeg vil anta at det er like stor variasjon blant kvinners pupper som det er blant menns halser. Dresser finnes i utrolig mange størrelsesvarianter fra liten, spelemmet til høy og korpulent, mens kvinner må ta til takke med small, medium og large. 

Enkelte har dessuten påpekt av enkelte kvinneklær størrelsesmessig passer bedre for barn enn for voksne kvinner, men det skal ikke jeg disse fordi jeg er veldig fornøyd med akkurat dette. Siden jeg ikke ser ut som gjennomsnittskvinnen slik den er definert av nordeuropeiske klesprodusenter fryder jeg meg over mikrosmå spanske, engelske og franske klesmerker. Men buksene til feks Mango burde vært utstyrt med helseadvarsler som ligner dem vi finner på røykpakker: Å være så tynn og lang kan føre til langsom og smertefull død. Disse buksene er nemlig lagd for kvinner som er 1.78 og er omtrent 40 cm over baken.

Vedlikehold:
Noe av det mest irriterende med klær er at de må vedlikeholdes. Drusilla har gått til krig mot håndvask, og den kampen støtter jeg fullhjertet. Enda verre enn håndvask er klær som må renses - jeg har truser som må renses i henhold til vaskeanvisningen( Hallo! Den dagen jeg leverer en truse til rens bør jeg leveres et sted med stor lås på døren). Alle vet imidlertid at overmerking er de fandenivoldske klesprodusentenes måte å forsure livene våre på. Ved å si at et plagg ikke kan vaskes overhode har du ingenting du skulle sagt hvis det viser seg at plagget ikke tåler vann.

Det aller verste er likevel knapper som faller av så snart du har fått plagget opp av posen. Klær med knapper kunne likegodt blitt levert som et helvetes DIY-prosjekt hvor du fikk utlevert nål, tråd og knapper, så slapp du ihvertfall å gå ut og kjøpe sytråd hver gang du mistet en knapp. Resultatet av en slik ordning ville for mitt vedkommende blitt som i dag: Ingen knapper i mine jakker og frakker.


Jeg hadde visst litt for mye å si om dette, hadde egentlig tenkt å ta for meg elendig service i butikker og sånt også. Men det får jeg spare til en dag jeg ikke har noe bedre å blogge om. Jeg tror likevel konklusjonen er rimelig klar: Klær skaper ikke kvinnen, men uhorvelige mengder frustrasjoner som hindrer oss fra å oppnå verdensherredømme og den slags. Og det var selvsagt planen til konfeksjonsindustrien fra begynnelsen av (det er derfor menn har flere størrelser å velge mellom).

Jeg har fått en datter som ikke virker

Jeg skal ikke prøve å legge skjul på at jeg er av den forfengelige typen. Dvs jeg er et frivillig offer for feminin fåfengthet og slutter aldri å tro på at det finnes lipglosser som faktisk kan gjøre leppene dine større og at ansiktsmasker til 500 kroner tuben utretter mirakler. Dessuten liker jeg klær, sko og vesker, og syns bra shopping kan være den beste severdigheten i en storby jeg besøker. Sånn - der var det ferdig bekjent.

Da minime ankom verden trodde jeg at hun skulle bli som meg. Derfor har jeg latt henne få ubegrenset tilgang på tant, fjas, glitter og gull. Den store fienden under min oppvekst, Barbie, var jeg spesielt opptatt av at hun skulle få. Dette var selvsagt intet annet enn kompansasjon for min oppveksts totale mangel på amerikansk plastikk og store tilgang på kjønnsnøytrale treleker. Moren min lekte ikke barndom da jeg var barn, og hun lekte ikke spesielt forfengelig heller, selv om hun brukte mascara i smug (og holdt på å bli kastet ut av kvinnefronten for det). Som en konsekvens av dette underskrev bestevenninnen min og jeg en gjensidig bindende kontrakt på at vi både skulle sminke oss og gå med høye hæler den dagen vi ble voksne nok til å bestemme selv. Og jeg har i hvert fall overholdt den kontrakten samvittighetsfullt.

Men minime er antageligvis utrolig mye lurere enn jeg var. Hun har forlengst forkastet det lyserosa barbiehælvete av eventyrprinser, sukkerspinn og klisj og finnes ikke det minste interessert i sminke eller klær heller. Faktisk er hun såpass tidlig modnet at hun forkastet rosa allerede i 4-års alderen, og det innebærer ikke så lite av et problem da 90% av alle klær for jenter faktisk er rosa. Minime er interessert i data, tv-spill, anime, japanske jenteband og bøker, og det skal jeg selvsagt ikke klage over. At hun ikke maser om å få gå med bar mage og lipgloss er jo unektelig en utrolig bra ting.

Men jeg tillater meg å være bittelitt skuffet ovet at hun ikke er det minste interessert i klær, og at det er lite hun hater mer enn å gå på jakt etter den slags. Når solen titter frem begynner jo barn å gro og da blir buksene for korte, genserene for trange, og skoene for små (akkurat det har vi løst på fortreffelig vis siden hun nå bruker samme skostørrelse som sin mor og kan traske rundt i mine joggesko). Og jeg må drasse rundt med en dritsur unge som hater rosa, alt som strammer og helst vil ha svarte klær med søte (og psyko) japanske figurer på. Kort fortalt: De få klærne hun liker er ikke å oppdrive i Oslo.

Så mens jeg gleder meg til puberteten blir jeg nødt til å lete på e-bay og i byens mange barnebutikker etter nøytrale skjørt og bukser med strikk i livet og bruke unødvendig mye penger fordi de billige klesfabrikantene sparer penger på å produsere alt i rosa. Men jeg kan ihvertfall trøste meg med at hvis det fortsetter sånn kommer hun garantert aldri til å bli noen Big brother deltaker, det er ikke sjans i havet.


Mobilteknikk for viderekommende

Når du har ringt folk nok ganger klokken halv fem søndags morgen for å spørre om de sover begynner du å lengte etter mobilteknologi som enda ikke er utviklet (ihvertfall ikke som jeg kjenner til). Mens vi venter på teknologien som hindrer oss fra å ringe bestemte mennesker når vi er påvirket av alkohol er det imidlertid enkelte gode råd som kan fungere:

Telefonlisten:
Det er på dette området du kan gjøre mest på det katastrofeforebyggende området. Ukritisk samling av nummere på mobiltelefonen er nemlig å be om trøbbel.

1. En god regel er ikke å ha mennesker du har en seksuelle interesse av lagret på telefonlisten overhode. Skriv ned disse nummerene i en liten bok du alltid har liggende hjemme, dvs låst inne i en safe som du ikke husker koden til (koden har du selvsagt gjemt på et utrolig lurt sted som du ikke husker når du er full).

2. Slett systematisk i telefonlisten. Den personen du har hatt et nummer med, men som du ikke har tenkt til å ha et nummer med igjen, bør ikke være et nummer på telefonlisten din. Da kan du nemlig få noen gode idéer når du er full eller bakfull som viser seg ikke å være så lure likevel. Det eneste stedet nummeret til ekser og den slags bør ligge er i den lille boken i safen du ikke husker koden til. Mennesker du ikke har kommunisert med det siste halvåret er det sikkert en grunn til at du ikke har kommunisert med, du bør derfor ha noe lurt å si hvis du bestemmer deg for å gjenoppta kontakten. Du har aldri noe lurt å si med promille! Basta!

3. Bruk de ulike telefonlistekategoriene, dvs skill private, familie og jobb. Det er ikke gøy å forklare Trond på jobben hvorfor han fikk en melding fredag kveld som inneholdt vulgære forslag eller flørtete beskjeder på en tirsdag.

Praktisk telefonbruk:

1. Lån aldri bort telefonen din til såkalte gode venner som syns det er morsomt å sende  tilbud om seksuelle tjenester til Terje - svogeren din - som er Jehovas vitne (feks). Eller som syns moren din vil ha moro av å få en mms av sin håpefulle datter i det hun er i ferd med å ta en bodyshot på IT-Jon eller prøver å snuse, røyke og drikke på en gang.

2. Ikke lær ordlisten din for mange stygge ord, slik at det første den foreslår er pule, når du forsøker å skrive sove. Kombinasjonen melding til et nært familiemedlem som står i nærheten av seksuelt interessant person på telefonlisten og grove ord gir deg dobbelt opp med forklaringsproblem, og den slags bør en alltid ungå dagen derpå.

3. Hvis du alltid våkner dagen derpå med en ubeskrivelig angst for hva som ligger på listen over sendte sms'er er batteritrikset godt å ha. Ta aldri med deg telefonen hvis ikke batterinivået har blinket rødt en stund. Da vil du gå tom for batteri idet du tar den første telefonen eller hiver deg ut i tøylesløs sms mania.

4. Eventuelt kan ovenstående triks benyttes med kontattelefon. Hvis du bare har et par kroner igjen på kortet kan du ikke gjøre mye ugagn og du kan fremdeles ringe etter brannvesenet hvis det skulle bli behov for det.

Hvis intet av det ovenforstående hjelper er faktisk eneste løsning å legge mobiltelefonen i safen du ikke husker koden til hver gang du kjenner lukten av alkoholholdig drikk og ikke slippe den ut igjen før du vet at du ikke har noe alkohol igjen i blodet.