Hore? Ja, så er jeg vel det da.

Den svenske bloggeren Isobel (takk Sonitus.org) skrev for noen dager siden et utmerket innlegg som heter "Jag är hora,förstås" hvor hun argumenterer for at det tross alt er bedre å være hore enn madonna hvis en først må forholde seg til den slags. Og det må jo desverre seksuelt frigjorte kvinner gjøre. En madonna er en aseksuell skapning som til og med evner å sette barn til verden uten å kopulere først. En hore er et vesen som er så til de grader seksuell at hun tar betalt for det (noen som ser motsetningen? hm...).

Balleløse menn med morskomplekser (alle vet at mødre ikke har sex) foretrekker damer uten seksuelle behov - altså madonnaer -  som jo ikke har noe problem i verden med å knipe igjen knærne, og de mennene som liker dem fortjener vel egentlig ikke annet enn et liv dømt til evig seksuell frustrasjon. Hvis noen av disse halvmennene leser dette så håper jeg internett og høyrehånda di føles som en fullgod erstatning for et virkelig sexliv.

Ikke noe rart at kvinner som har litt større krav til livet må ta til takke med horestemplet mao, og det til tross for at vi til stadighet blir påminnet at det ikke er en måte å bli gift på. Heldigvis trenger ikke kvinner å bli gift for å få sex lenger, snarere tvert i mot. Menn er stort sett mye lettere på tråden enn kvinner, bortsett fra at de da ikke er horer, men ordentlige mannfolk. Det er en grunn til at menn trenger manualer på størrelse med bibelen for å få seg et ligg, mens kvinner bare trenger å innfinne seg på et åsted hvor sjekking foregår og smile. Der det finnes oppskrifter på hvordan du skal få damer til sengs for menn finnes det oppskrifter for hvordan du skal bli gift for damer.

Frem til den tid da menn endelig har klart å ta avskjed med mødrene sine lever jeg altså bra med horestemplet, og kan til og med finne på å ta initativer i forhold til menn og gå med utringede kjoler, selv om det visstnok dømmer meg til peppermøstatus for resten av livet. Når det er sagt tror jeg ikke på det heller fordi jeg tror det finnes mange menn som har mer baller enn som så.


Gjensyn med Gnu

For noen år tilbake (langt flere enn jeg egentlig orker å tenke på) brukte jeg å tegne krokis på Kunstakademiet. Noe jeg selvsagt gjorde for å bli flinkere til å tegne og for å menge meg med kunstkjekkaser. Det var en del raringer som tegnet der. Feks en gammel dame som bakte lefser til en ung pen mann som ble veldig flau over den 50 år eldre kvinnens ublu tilnærmelser.

Men den aller rareste var Gnu. Hun var rett og slett spik, spenna gær'n. Navnet fikk hun fordi hun var så skrekkelig tynn, og fordi hele henne var jevnt beige. Når en skal tegne med en naken modell blir det betraktet som normal høflighet å møte opp i tide, men det gjelder sikkert ikke for gærninger. Gnu brukte å komme masjerende på de største militærstøvlene jeg har sett omtrent 20 minutter etter at seansen hadde begynt, og instalerte seg på toppen av et bord i et hjørne med ark, blyanter og øl.

Stort sett var Gnu veldig fornøyd med seg selv når hun tegnet. Hun var ikke så veldig opptatt av å få det til å ligne, og hadde vel sånn sett en langt friere strek enn de fleste av oss. Hvis en var så heldig å sitte i nærheten av bordet hennes kunne en høre at hun kvittret litt fornøyd for seg selv, mens hun tegnet rette streker på arkene sine (du kan si mye om menneskekroppen, men noen særlig mange rette linjer er det ikke). Men hun koste seg og drakk øl og lo. Enkelte ganger gikk det ikke så bra, og da ble hun veldig misfornøyd, det begynte med litt murring og heftigere øldrikking enn vanlig, før det gikk over til dramatiske destruksjoner av strekene og høylytt arkknøvling og -riving. For et utrenet øye som mitt så ikke tegningene hennes noe særlig anderledes ut enn de dagene hun var fornøyd og det brukte å ende med at hun gikk fra timen ganske raskt, mens hun bannet og frådet.

I går så jeg Gnu igjen. Hun var seg selv lik, bortsett fra at hun hadde byttet ut militærstøvlene med et par utslitte røde pumps og de beige gevantene med en stor blå boblejakke. Jeg mistenker at hun fremdeles er like rar som hun engang var. Da jeg flyttet til Oslo virket det som om det var et større hull i gjerdet på Gaustad enn det var på Østmarka i Trondheim,og å treffe på galinger i fri dressur var hverdagskost (feks hanskemannen som så ut som en agent, lappedressdamen med de tapede blå brillene og eremitten ved Blindern), men i de siste årene syns jeg det har blitt færre av dem. Det er litt trist egentlig. Derfor var det godt å se at Gnu ikke er dømt til evig psykiatrisk forvaring, men får lov til å vandre rundt og gjøre bybildet litt underlig.

Hvordan sjekke damer - mest for menn

Som sikkert Norges eneste blogg kan jeg garantere menn større lykke på kjønnsmarkedet. Jeg har nemlig lest The Game av Neil Strauss, og det er en bok som inneholder dynamitt må jeg si. Jeg har jo tidligere omtalt slimålen Mads Larsens forsøk på det samme, men der dummemads bygger på nitidig internettsurfing har Neil Strauss levd i to år i et større samfunn av USAs (og antageligvis verdens) beste PUAs (kort for Pick up artist). En PUA er vanligvis en mann som ikke er en naturbegavelse, altså ikke en fyr som har hatt draget på damer siden han begynte i barnehagen, men en som stort sett har gått rundt i livet som en AFC (Average frustrated chump, en godslig type som ikke klarer å sjekke opp damer). Poenget til PUA-samfunnet er at det kun kreves noen tilegnede egenskaper for å sjekke opp damer som, og en del av den kunnskapen de bygger på har sin opprinnelse i NLP (Neuro-lingvistisk-programmering, en slags form for hypnose i våken tilstand).

Jeg kan selvsagt ikke gå igjennom opplegget i hver minste detalj her, men en oppskrift som garantert fungerer vil jeg likevel påstå at det er:

Fundament:
Dette er det vanskeligste og krever en smule øving. Kort fortalt går dette ut på at en mann for å lykkes bør ha det en kompis av meg en gang omtalte som big dick mentality, noe som i praksis (og uavhengig av penisstørrelse) innebærer at du ikke er nøden eller desperat, men utstråler at du kan få så mange damer du bare vil. Du kan begynne med å slutte og oppføre deg som en villig valp og istedet konsentrere deg om at det finnes uttallige fisk i havet slik at ikke alt står og faller på den damen du prøver deg på i øyeblikket. Dette impliserer likevel ikke at du skal oppføre deg som en neandertalermann, å være en PUA innebærer at damer skal behandles ordentlig. Du bør være smilende, velpleid og velduftende, men jeg tror en del av klestipsene som Strauss gir med fordel kan legges på hylla når det er snakk om norske damer.

Som kvinne kan jeg bekrefte at ovenforstående nok stemmer, menn som fortsetter å logre rundt deg etter at du har disset dem på det kraftigste er lengre unna trusekanten din enn toppen av Kilemanjaro. Mennesker har en tendens til å like trygge, selvsikre og morsomme mennesker.

Trinn 1: Select a target
Dette er egentlig det enkleste trinnet og innebærer bare at du finner en dame i lokalet som du liker. For PUA'ene som omtales av Strauss gjelder bare HB10 (dvs Hot babe 10, hvor tallet angir hvor heit hun er), men så kresen trenger du ikke å være.

Trinn 2: Approach and open
Hvis du er en AFC syns du antageligvis dette er veldig skummelt. Å ta kontakt med fremmede mennesker er ikke det morsomste som finnes. Imidlertid anbefaler proffene at dette er noe du øver deg på daglig, ved å prøve å få kontakt med alle slags mennesker på alle mulige steder, feks ved å snakke med sidemannen på trikken, den gamle damen på butikken eller hun som sitter og henger i parken.

Proffene vil alltid gå på grupper av mennesker ikke den enslige damen som sitter og dingler på enden av baren. Dette skyldes at en gruppe virker nøytraliserende på det du driver med og derfor kan benyttes som et skalkeskjul for hva du egentlig driver med. I utgangspunktet er det taktisk smart å henvende seg til hele gruppen og ikke bare henne, fordi dette vil få målet til å slappe av (dvs slå av sjekkemannradaren).

Her trenger du selvsagt en åpningsreplikk som ikke lyser sjekking, dvs du går ikke rett bort til målet og spør henne hva en vakker dame som henne gjør på et sted som dette. Istedet foreslår boka ting som "Dere ser ut til å ha det morsomt (til hele gruppen) og hvis det ikke var fordi jeg var homo skulle jeg lagt meg etter deg (til målet),  " Så dere de to damene som slåss utenfor?", "Hva syns du om after shaven min?". Du bør jobbe litt med disse, og gjerne ha noen på lur. Hvis det er menn i gruppa du henvender deg til snakk med mennene, hvis det er mindre attraktive kvinner der fokuser på dem.

Trinn 3: Demonstrate value
Når du har fått kontakt skal du utføre en handling som kalles "negging". Dette innebærer at du gir målet for din forførelse et kompliment som samtidig egentlig er en fornærmelse. Her må du være kreativ, men å si ting som "du har pent hår, er det ekte?" eller "Jeg liker den småklumpete formen på nesen din" er visstnok gull. Du bedre sjansene dine til å lykkes ved å få med deg gruppen på litt venskapelige mobbing av den smårare nesen, samtidig som du nok en gang har gjennomført en avvæpnende manøver.

Dette er også første steg mot å demonstrere din verdi for sjekkemålet. Du bør være selvsikker og forberedt nok til å underholde gruppen (en gruppe utgjøres av alt fra 2 personer og oppover) som helhet og viser henne igjennom dette at du er en person som folk liker. Når du har fått alle tilstedeværende til å elske deg skal du forlate selskapet for en stund, men med en forsikring spesielt til målet om at du kommer tilbake. Det beste du gjør nå er selvsagt å snakke med noen andre damer.

Trinn 4: Disarm the obstacles
Hvis du gjorde en god jobb med trinn tre er ikke dette så vanskelig, her er poenget at du feks skal få venninnen til damen du er ute etter til å godkjenne deg og bifalle dine forsøk på å skjekke henne opp. Hvis du har klart dette kan du spørre gruppen om det er greit at du snakker med drømmedamen alene eller viser henne noe på tomannshånd.

Trinn 5: Isolate the target and create an emotional connection
Å få damen på tomannshånd er nødvendig for å komme videre. Si at du har lyst til å vise henne noe morsomt. Nok en gang er forberedelse nødvendig. Boka forslår personlighetstester, spådommer, bruk av astrologi og mye mer. Poenget er at du skal få henne til å dele noe av seg selv, og at du skal gi inntrykk av å forstå henne nesten bedre enn hun forstår seg selv.

På dette tidspunktet skal du begynne å se etter det PUAene kaller IOI (indicator of interest), dette er subtile tegn en kvinne vil gi når hun er interessert i deg slik som å bøye seg fremover når du snakker med henne, uskyldige berøringer, hvis hun fikler med håret sitt, bidrar til å opprettholde en samtale ved å komme med oppfølgingsspørsmål. Når du har fått tre eller flere IOI's kan du være ganske sikker på at du har fått snøret i bånn.

Trinn 6: Close
Når du har fått tre IOI's kan du forsøke å kysse henne, og dette kan du simpelthen gjøre ved å spørre om hun har lyst til å kysse deg. Derfra kan du velge selv, enten spør du om telefonnummeret hennes eller så går du videre og tar henne med deg hjem. Det er imidlertid viktig at du ikke legger fra deg den avslappede typen når du har kommet så langt, å avsløre din indre valp på dette tidspunktet vil antageligvis ødelegge for deg selv.

Det finnes selvsagt mange varianter av dette opplegget og boka gir også en videre oppskrift på hvordan du kvalifiserer deg for sex, så hvis du er interessert i å finne ut av dette kan du lese boka. Den er skrevet i romanform og har egentlig særdeles lav verdi som sådan, men inneholder likevel en del triks som jeg som kvinne nok (desverre kanskje) må si har noe for seg.

Hvis det er noen kvinner som leser dette og etterlyser en tilsvarende oppskrift for sitt kjønn er den særdeles enkel: Smil til de mennene du er interessert i, gi dem IOI's og det er i boks.

For spesielt interesserte kan det nevnes at Neil Strauss visstnok skal være gjest hos Skavlan i morgen og det er jo mulig han kommer med noen tilleggsopplysninger da.

De hjelpeløse mennene

På mandag var jeg på åpningen av Alternativ til volds nye lokaler. Alternativ til vold jobber med å behandle mennesker som utøver vold i nære relasjoner, i all hovedsak menn. Dette er en organisasjon som startet som et pro-feministisk tiltak hvor en av hovedtesene er at en for å stoppe volden mot kvinner og barn har nødt til å behandle mennene som utøver den.

En av innlederne var Kjell Erik Øie, en mann jeg er glad i. Nå er han statssekretær i Barne- og likestillingsdepartementet, men jeg hadde mest med ham å gjøre da han jobbet i Kirkens bymisjon. Han sa noe jeg syns var veldig bra: "Jeg håper på at vi snart får en revitalisering av likestillingsdebatten her i Norge. En revitalisering som medfører en ny forståelse av mannsrollen, hvor menn finner en rolle hvor det ikke er nødvendig å utøve vold for å være mann." (sitert fritt etter hukommelsen).

Utøvelse av vold er på mange måter maktesløshetens maktutøvelse. Når du ikke klarer å uttrykke det du ønsker ved hjelp av ord tyr du til knyttnevene. Det siste årets mange drap på kvinner i Norge illustrerer dette - enkelte menn opplever det som den eneste løsning å drepe partneren sin fremfor å leve med sorgen over å ha mistet henne. At menn også er overrepresentert på statistikker som viser at menn på mange måter er tapere på alle fronter, på alt fra skoleprestasjoner til kriminalitet viser at Kjell Erik Øie har rett i at samfunnet bør bidra til at mannen får mulighet til å definere sin rolle på nytt.

For ca 20 år siden fantes det en gruppe småsinte menn som kalte seg Mannsforbundet, som kjempet for menns rettigheter i forhold til barna sine. Problemet med denne gruppen var at de i all hovedsak bidro til å opprettholde stillingskrigen mellom kjønnene, hvor menn og kvinner kjempet mot hverandre fremfor sammen. Feminismen har ført til at kvinnens rolle har blitt totalt endret de siste tiårene, og det sier seg selv at en mannsrolle som ikke har endret seg tilsvarende vil få problemer. Når det er sagt hevder jeg ikke at norske menn ikke har forandret seg, men jeg tror likevel at mannsrollen befinner seg i et slags limbo hvor uendelig mye gjenstår.

Jeg etterlyser derfor et nytt Mannsforbund som kan ta for seg de særegene maskuline problemstillingene uten dermed å definerer kvinnene eller feministene som fiende. Behovet for en mannstenkning er stort fordi kvinner og barns velbefinnede er avhengig av det, men først og fremst fordi mannen selv ikke bør ende opp som det marginaliserte kjønnet som ikke evner å tilpasse seg samfunnets krav.

Datehælvete 9: Verdens høyeste kvinne

Jeg tror mine tidligere forsøk på kjønnsmarkedet til fulle demonstrerer at jeg ikke akkurat er overselektiv i mitt valg av potensielle beilere. Verken alder, utseende, personlighet eller sykkelferdigheter ser ut til å diskvalifisere noen. Jeg tok et valg på at dette heller ikke skulle være tilfelle når det gjelder kjønn, og bestemte meg i en periode for å date damer også. Når det er sagt er jeg rimelig sikker på at min seksuelle legning ikke gir meg dobbelte muligheter på lørdags kveld, men en kan jo ikke vite noe sikkert før en har prøvd (og jeg lever nesten etter mottoet om at alt skal prøves minst en gang).

Forsøk 8:

Siden jeg ikke følte meg moden for å sjekke damer ute på byen plukket jeg opp denne kandidaten på det tidligere omtalte snuskete nettstedet. Hun var en del eldre enn meg og hadde erfaring med kvinner, noe jeg så på som en fordel fordi jeg antok at hun kunne ta litt føringen. Etter at vi hadde snakket sammen en stund og gjennomført en telefontest (viktig fordi svært mange menn opptrer i kvinneham på nettet for å få tak i frigjorte kvinner eller fordi de har et håp om dirtytalk som inneholder pikesex).

Vi avtalte at vi skulle møtes på en uteresturant i sentrum hvor vi kunne spise, drikke vin og nyte en sigarett etter måltidet. Det skal sies at jeg ikke var så veldig nervøs før dette møtet, jeg kan kvinner på sett og vis, og tenkte at hvis jeg bare fikk et par glass vin innabords skulle jeg sikkert klare å flørte med en også. Jeg ble imidlertid ganske overrasket da vi traff hverandre i en sidegate til resturanten. Det var nemlig selveste Madame Maxime som sto foran meg. Hun var minst 1.95 høy, noe som var 15 cm høyere enn ca 1.80 som hun hadde sagt hun var. Selv rager jeg omtrent halvannen meter over havet så vi var defintivt et umake par, og jeg rakte henne omtrent til puppene.

Det første hun utbrøt var "Du var jo ikke akkurat høy da!", hvorpå jeg tenkte i mitt stille sinn "Men det var jaggu du!". Personlig har jeg egentlig ikke noen problemer med høyden til folk (av naturlige grunner...) og har datet folk mellom 1.64 og 1.98. Jeg har hatt en kjæreste på 1.96 og opplevde aldri høydeforskjellen som noe problem. Problemet med denne kvinnelige goliaten var for det første at hun hadde løyet (og sånt er ikke spesielt sjarmerende) og at hun helt tydelig hadde store komplekser for høyden sin. Hun var riktig så krumbøyd og fortalte med hele sitt kroppsspråk at hun ikke likte å vandre gatelangs med en hobitt som meg. At noen syns det er pinlig å befinne seg i ditt selskap legger ikke akkurat ting til rette for heftig flørt.

Vi spiste og drakk imidlertid sammen, men hun var tydelig ukomfortabel hele tiden og måtte legge seg tidlig til tross for at jeg faktisk prøvde å legge an en småflørtete tone etterhvert (merkelig fenomen, jeg har absolutt ingen problemer med å flørte med mennesker jeg egentlig ikke har noen interesse av). Jeg fikk kanskje et lite innblikk i hvordan det er å være mann, og slikt er jo nyttig lærdom, siden det var jeg som måtte dra konversasjonen og oppleve at hun ikke lo noe særlig av vitsene mine. Da jeg fikk en melding fra henne dagen etter om at hun ikke syntes vi hadde noen kjemi var ikke akkurat det noen bombe, selv om hun kanskje kunne vært ærlig å si at det var fordi hun følte seg som en kjempe ved siden av meg.

Konklusjoner:
1. Stol minimalt på opplysninger folk gir om seg selv på nettet (bombe!).
2. Mennesker som har store komplekser og dårlig selvtillit klarer sjelden å slappe av såpass at det legges til rette for forførelse.
3. Kvinner kan være særdeles rare de også.
4. Å sjekke opp kvinner er antageligvis mye vanskeligere enn å sjekke opp menn.


Kvinne levde som mann og ble psykiatrisk pasient

I påsken leste jeg om en kuriøs sak i Aftenposten om en kvinne som infiltrerte mennenes verden i halvannet år. Eksperimentet har resultert i boka A self Made Man som beskriver Norah Vincents opplevelser både i arbeidsmarkedet, på strippeklubb, i en selvhjelpsgruppe for menn og i kloster. Som mannen Ned datet hun opptil 30 forskjellige kvinner, og ifølge Aftenposten endret dette synet hennes på kvinner. Hun opplevde nemlig disse kvinnene som egosentriske og lite forståelsesfulle i henhold til menns følelser. Dessuten hadde hun innbilt seg på forhånd at en kvinne i en mannskropp ville være enhver kvinnes drømmemann, men dette viste seg ikke å være tilfellet. At kvinner kan være kjipe når det gjelder menns tilnærmelser er vel egentlig ikke så overraskende, og ei heller at en kvinne i mannskropp ikke er drømmen. Vincent lever til daglig i et lesbisk forhold, og jeg vil tro at dette er en av årsakene til at hun blir overrasket når det viser seg at kvinner foretrekker maskuline og stoiske menn.

Norah VincentI det hele tatt syntes Norah Vincent det var ille å være mann, og de 18 månedene som Ned førte til at hun brøt helt sammen og ble innlagt på en psykiatrisk institusjon. Riktignok var det ikke opplevelsene som mann i seg selv som førte til dette, men snarere det å leve som en annen.

Det som er overraskende med denne saken er at Norah Vincent ender opp som en stor sympatisør med menn, som hun mener lider under kravet om å opprettholde et tøffere ytre enn de egentlig har, og at de ikke har de nødvendige arenaer for å utforske følelsene sine sammen med andre menn. I utgangspunktet hadde hun en forestilling om at kvinner var bedre enn menn på alle måter, men at menn hadde mange fordeler som kvinner ikke har. Dette ble helt snudd på hodet, og hun ender opp med en forestilling om at menn og kvinner er to diametralt forskjellige vesener. For første gang i sitt liv opplevde hun seg heldig som lesbisk fordi hun mener heterofile må bygge bro over forskjeller som synes uoverkommelige.

Jeg klarer likevel ikke å befri meg fra å spekulere omkring hvor mye av menns virkelighet hun egentlig har opplevd. Vincents opplevelser av hvordan det er å være mann er preget av at hun opplever det som kvinne, og jeg vil tro at hun opplever kjønnsrollen som en ekstra belastning fordi den er ukjent. Hun forteller også at de aller fleste hun ble kjent med som Ned trodde hun/han var homofil, noe som kanskje kan forklare hennes dårlige erfaringer på sjekkemarkedet og det umenneskelige kravet om maskulinitet. Når det er sagt er selvsagt prosjektet likevel interessant, kanskje mest for menn som har større mulighet til å avgjøre hvorvidt Ned's opplevelser er representative for det enhver mann opplever og hvorvidt dette er så vanskelig å leve med som Norah Vincent opplevde det som.

Mis(s) Demeanor's husarrest og AKP til ære for LoRdx

Cosmo aka snikende pelsdott aka Mis(s) Demeanor har fått husarrest fordi hun ikke klarer å finne veien hjem. De siste ukene har jeg stiftet stadig nye bekjentskaper fra hele byen som har funnet den vandrende kattestrofen langt hjemmefra. Hun er så til de grader forvirret at jeg begynner å mistenke at det er noe alvorlig feil med dyret. Hovedteorien er at hun er en ukastrert hannkatt fanget i en sterilisert hunnkatts kropp og derfor er på stadig jakt etter parringsvillige artsfrender av samme kjønn. Dyret er altså katteverdenenes første kjente transseksuelle og jeg tror hun går harde år i møte all den tid jeg ikke har tenkt til å spandere på henne en kjønnsskifteoperasjon. Det er selvsagt mulig hun lengter hjem til vestkanten, hun stammer nemlig derfra, noe som kan forklares med servering av mer gåseleverpostei og roastbiff enn hun får i mitt semivegetariske hjem.

Siden hun er en katt og ikke et barn har jeg derfor bestemt meg for å holde henne inne en stund. Men det er selvsagt dyreplageri og hvis hun ikke får utløp for energien sin medfører det ustanselig jakt på mine ben og generell herping av omgivelsene. Så løsningen har blitt innkjøp av sele slik at hun kan gå tur med meg, eller snarere at jeg kan få lov til å gå etter henne. Her om dagen hadde vi jomfruturen og det virker som om det er enda vanskeligere å få henne til å gå pent i bånd enn å få en gammel hest til å trave eller noe sånt.

For det første er det selvsagt utrolig flaut å gå rundt med en katt i bånd, både for henne og for meg. Denslags er liksom forbeholdt litt eldre rullingsrøykende damer i pels med persere. Dessuten gikk selvsagt katta berserk da vi la ut på denne hyggeturen. Først nektet hun plent å røre seg, noe som resulterte i at hun fungerte som mopp på noen av Grünerløkkas mange støvete gater. Ekstremt pinlig. Da gategåing medfører i overkant mye oppmerksomhet fra forbipasserende bar jeg henne ned til bakgården til kunstakademiet hvor det var lite folk. Dvs det var lite folk frem til hun fant det for godt å gjemme seg innunder en stor rullestolrampe, og jeg måtte ligge med rumpa i været for å få tak i henne. Akkurat da fant selvfølgelig et par kunststuderende kjekkaser det for godt å ta en røykepause rett i nærheten. De sto der fremdeles da hun tisset i blomsterbedet rett etter at jeg hadde fått hentet henne ut. På dette tidspunktet begynte jeg å få nok og grep resolutt tak i henne for å avslutte promenaden. Men det skulle hun ikke ha noe av og for første gang utsatte hun meg for et regelrett angrep mens hun skrek slik katter som sloss gjør. Jeg begynte å blø fra to steder i ansiktet og måtte bare godta at hun nesten bet av meg den ene hånden og at folk som gikk forbi himlet med øynene og sikkert tenkte jeg var en fullstendig gal kattetyv eller noe.

24434-49Men jeg kan ihvertfall trøste meg med at selveste LorRdx har lovet meg en armkrok. Og fordi han har gjort det og fordi jeg mistenker at han liker sånt skal jeg poste mitt første (og sikkert eneste) AKP-innlegg i anledning fredagen. Her snakker vi selvsagt ikke om det politiske partiet AKP (som jeg ikke har få barndomstraumer knyttet til), men til Alminnelige-Kvinners-Pupper. Siden jeg er en sånn bluferdig en poster jeg selvsagt bare bilde av utringningen min, noe annet ville vært litt for porno for denne seriøse bloggen.

Utringning 4



Her er altså utringningen min i to forskjellige vinkler (akkurat sånn passe utydelig)



Et uskikkelig barns hjemmelekser

I går hadde Minime en hjemmelekse i Natur og Samfunn (hvor har det blitt av O-fag sier jeg bare) som lød slik: Hva leker du i friminuttene? Minime er av den snusfornuftige sorten så hun skrev en finfin liste over oppbyggelige leker som Har'n, Boksen går, Katt og mus, Politi og Røver, Fisken på det røde hav osv. Bare ordentlige leker altså, slik seg hør og bør for snille piker. Men jeg klarte ikke å la være å tenke på hva klassekamerat "Knut" skrev (navnet er ombyttet av hensyn til anonymiteten). Kanskje noe sånt:

Den beste leken jeg vet er å banke 1.klassinger og å få dem til å grine. Det er skikkelig morsomt når de prøver å forsvare seg og jeg bare gruser dem i asfalten. Dessuten liker jeg veldig godt å snakke frekt til utelærerene og se om jeg får dem til å bli sinte. Når det ikke er noen småunger eller lærere å se, liker jeg godt å sparke og slå bort i alt mulig for å se om det går i stykker, eller å stappe doene fulle av papir så de blir tette. Å kaste småstein på gamle damer som går forbi kan også være morsomt, spesielt nå på våren hvor det er så mye stein overalt. Av og til får jeg tak i sprittusj og det er det veldig morsomt å skrive på ting med, feks vegger og sånn, spesielt stygge ord. Friminutt er det beste på skolen, men av og til er det litt kjedelig og da pleier jeg å leke at jeg stikker av, og da blir det ikke kjedelig lenger fordi jeg både kan snakke med alle raringene i parkene og ligge bak en busk å spionere på de fra klassen min som er sendt ut for å lete etter meg. 

Hva denne leksa tjener til for å lære barn om natur og samfunn skjønner jeg ikke helt, jeg mistenker at det er noe lærerkonspiratoriske greier for å finne ut hvordan ungene egentlig har det - og da sitter "Knut" i saksa.

The Soundtrack of My Life - Internatdager med rødvin

Siden jeg har blitt beskrevet som en person som hovedsakelig blogger om popmusikk passer det bra at jeg fortsetter miniføljetongen om musikken jeg har hørt på igjennom årene (så får jeg et pusterom fra en syk person som raljerer i kommentarfeltet under et tidligere innlegg).

Da jeg var ferdig på videregående var jeg en dame med en plan. En ganske bra en faktisk. Jeg skulle bli ingeniør og hadde alle planer lagt for en lykkelig fremtid som siv.ing. Siden denne planen var slik en fornuftig en bestemte jeg meg for å ta et litt anderledes år og søkte meg inn på Nansenskolen (Norsk Humanistisk Akademi skal du vite). Der skulle jeg studere filosofi, humanøkologi, feminisme, kunst og litteratur. Fint med litt myke fag før jeg gir meg naturvitenskapen i vold. Så jeg dro av gårde til Lillehammer med kasettspilleren i hånden, oppgradert til en stereoutgave og med tokasettsmulighet (noe som forenklet kopiering av andres godsaker).

Det som hendte i løpet av det året jeg befant meg på Mjøsbyen var at jeg både møtte ekte vestkantmennesker (eksotisk for en trønder) som hadde cd-spillere med seg og at jeg begynte å høre på mye ny musikk. Det var en del visesang, som seg hør og bør innenfor folkehøyskolebevegelsen, men hovedsakelig gikk det i rock. I likhet med mange av mine medstudenter vendte jeg blikket bakover og hørte stort sett på gammel musikk som jeg ikke hadde oppdaget før da (svært skeptisk til mine foreldres platesamlinger):

Gamliser:

1)  Patti Smith
2) AC/DC
3) The Doors
4) Rolling Stones - spesielt Sticky Fingers som inneholdt the ultimate klinelåten Wild Horses
5) The Beatles - Revolver, White Album
6) Bob Dylan
7) Frank Zappa
8) Creedence Clearwater
9) The Clash - mye
10) Sex Pistols
11) Muddy Waters
12) Janis Joplin
13) Pink Floyd
14) Soundtracket til Easy Rider (tro det eller ei)

Ganske gammelmodig å foretrekke for en gjeng 19 åringer, men det hørte til stemningen. Da jeg sluttet på skolen besto garderoben min utelukkende av indiske skjorter og kjoler, jeg gikk med silkepannenbånd og hadde kilovis med eksotiske smykker (pluss noe jeg hadde rappa fra min mor).  Det skal innrømmes at jeg både har forkastet klesstilen og musikken. Men jeg fant noen nyere ting å høre på også, som jeg har levd med i mye lengere ettertid:

Ynglinger:

1) Throwing Muses - dette bandet er jeg fremdeles glad i
2) Joy Division
3) Nick Cave - den beste mannen
4) Pixies (som jeg så på Roskilde sommeren etter at jeg var ferdig på Nansenskolen)
5) Susanne Vega
6) Dalbello
7) Raga Rockers
8) September When

Jeg lærte en del om musikk som jeg ikke visste fra før i løpet av dette året, feks om Bootlegs og Peel-sessions. Lærte en del om andre ting også, både faglig og menneskelig. Dessuten ble jeg istand til å drikke to flasker rødvin uten å bikke. Det er kanskje ikke nødvendig å si at jeg ikke sto nystriglet på første rad da ingeniøskolen åpnet dørene høsten etter.

Agrippa svarer og jeg argumenterer

Jeg har fått to svar fra to forskjellige representanter for Redd Barna Våre (RBV) og jeg velger å legge begge ut her fordi kommentarfeltet til mitt opprinnelige innlegg om saken begynner å bli litt uoversiktelig.

Den første kommentaren kom fra Marianne Haslev Skånland, som såvidt jeg forstår er redaktøren til Agrippabloggen:

18. april 2006

Det medfører ikke riktighet at omsorgsovertagelsen av Svanhild Jensens barn skyldtes forhold i hjemmet. Det er en av de uriktige påstandene som er spredt. Slike påstander fra barnevernets og det offentliges side er det som fører til at f.eks flere i sine kommentarer her "har det inntrykk at", uten å kjenne sakene. Leser man selve saksdokumentene i barnevernssaker, finner man særdeles ofte at barnevernets påstander motsies eller direkte motbevises, og ikke sjelden av barnevernet selv.

Ta kontakt med familier som er blitt mishandlet av barnevernet. Hør hva de har å si og les deres dokumentasjon. Ingen hindrer trådstarter i å lukke øynene igjen for Agrippas blogg eller andre artikler om barnevernets mørke sider, naturligvis. Men generelt gir det jo dårlig basis for egne meninger å ikke ville lese? Om Svanhild Jensens sak, les for eksempel Joar Tranøys uttalelser (lenker nedenfor). Jeg kjenner godt både saken, Joar Tranøy, Lena Hellblom Sjögren, og deres arbeid og publikasjoner.

Med hilsen
Marianne Haslev Skånland

Når det gjelder Svanhildsaken fremkommer det faktisk av en av de lenkene Marianne Haslev Skånland henviser til at barnefaren hadde betydning for barnevernets vedtak om omsorgsovertakelse. Det står at en av psykologene som ble hentet inn vurderte det som at : "Det er ikke alvorlige mangler ved den daglige omsorg som de to barn har fått fra sin mor". Jeg har i mitt første innlegg ikke sagt noe som helst om hvorvidt Svanhild Jensen var egnet som mor, men at barnevernets reaksjon var forårsaket av at faren både var voldelig og hadde rusproblemer. Dette har ingen av oss fått fullstendig innsyn i enn så lenge ankerettsaken ble ført for lukkede dører etter barnefarens ønske. At hans rolle i saken var betydelig fremkommer dog: "Det er satt av mye tid for å klarlegge hans rolle overfor Svanhild og barnevernet/sosialkontoret i tiden fra barna ble født, og til han flyttet fra Burfjord". 

Når det er sagt opplever jeg det som relativt meningsløst å diskutere Svanhildssaken her all den tid verken jeg eller Agrippa kjenner alle sakens detaljer. Når det gjelder medias fremstilling av barnevernssaker er det like fullt et faktum at pressen vanligvis stiller seg på foreldrenes side, så også i Svanhildssaken. Når barnevernet og det offentlige uttaler seg i spesifikke saker kan de bare gjøre dette med utgangspunkt i det generelt gjeldende lovverket, så når Marianne Haslev Skånland mener det er det offentlige som sår tvil om folks omsorgsevne i media er dette en argumentasjon som ikke holder vann overhodet. Selv om foreldrene opphever taushetsplikten i en sak betyr ikke det at alle fakta nødvendigvis legges på bordet for alle å granske.

Når redaktøren bak Agrippabloggen så hevder at jeg bør "Ta kontakt med familier som er blitt mishandlet av barnevernet. Hør hva de har å si og les deres dokumentasjon. Ingen hindrer trådstarter i å lukke øynene igjen for Agrippas blogg eller andre artikler om barnevernets mørke sider, naturligvis." kan jeg møte dette med følgende:

Jeg har aldri møtt en eneste familie som har blitt mishandlet av barnevernet. Derimot kjenner jeg mange som arbeider innenfor det støtteapparatet som Agrippa angriper, både saksbehandlere, pedagoger og fosterforeldre. Deres historier er mange og forteller om et barnevern som har kniven mot strupen og som ikke har kapasitet til å ta tak i alle de sakene de burde ta tak i. Felles for alle disse menneskene er at de har ønske om alt annet enn å overta omsorgen for barn, tvertimot ønsker de så langt det er mulig å legge til rette for at barna vokser opp i sine egne hjem.

Når jeg nå innrømmer min manglende befaring med mennesker som har blitt mishandlet av barnevernet kan jeg kanskje bruke den andre representanten for Redd Barna Våre som har lagt igjen en kommentar hos meg: 

Arild Holta skriver følgende:

Jeg har 18 års erfaring med barnevernsovergripere.
Dersom man plasserer fascister og nazister sommen med kollektivistene på venstresiden, DA, og bare da, er jeg langt til høyre. Det er dumme mennesker som tror det er mulig å plassere alle på en høyre/venstre akse. Ellers er jeg en kristen mange kristne vil ta avstand fra...

Jeg stod ikke bak "listene" som kom for et par år siden. Derimot står jeg bak Redd Barna Våre - r-b-v.net. Jeg sprer listene på likestilling.com velvillig og samarbeider gledelig med folk fra barnasrett.no.

Jeg har hatt ti barn (Første døde i krybbedød. Vi fulgte nemlig myndighetenes anbefalinger mht varme, liggeplass, liggestilling etc hvilket flerdoblet mengde krybbedød på 80-tallet.)

Barnevernet har plaget oss i 18 år. Nylig forsøkte de å ta barna fra oss. Begrunnelsen var:
- Folk sier jo så mye rart.

De lyktes ikke. Vi var blant de 20-30% som vant i fylkesnemnda.

Men det er sant at folk sier mye rart. Om oss, om barnevernet. Innledningsartikkelen her inneholdt mye rart. Overskriften kunne vert:
Jeg er hjernevasket og trives med det.

Jeg skulle gjerne likt å vite hvorledes barnevernet har mishandlet Arne Holta og hans famile. Og jeg tviler på at barnevernet ikke har bedre ting å henge fingrene i enn å overvåke en familie uten grunn. Det jeg ikke tviler på er at det er ubehagelig å bli oppsøkt av barnevernet, og at det er uutsigelig trist for alle foreldre å miste omsorgen for barna sine, enten de selv har ønsket det eller ei. Jeg klarer ikke å lese Holtas kommentar som noe annet enn en viderføring av det jeg problematiserte ved Agrippabloggen i utgangspunktet, nemlig at den inneholder historier som ikke er underbygd og at den bærer preg av ondt blod og behov for en fiende.

Hvorvidt jeg er hjernevasket er vel et spørsmål som kan tas opp til diskusjon. Jeg har tidligere nevnt at jeg kjenner mange som jobber innenfor barnevernet. Dernest har jeg møtt voksne som har vokst opp i fosterhjem og er veldig takknemlige for at de har vokst opp der fremfor hos sine biologiske foreldre.  Hvilken løsning har Agrippa for disse barna? Hvor mener Agrippa at foreldrene som selv tar kontakt med barnevernet med ønske om hjelp skal henvende seg? En forening som heter Redd Barna Våre burde bekymre seg over at barn vokser opp med "forelder som er narkoman, en forelder som har forsøkt å drepe deg, en forelder som har glemt å gi deg mat i ukesvis, en forelder som har stengt deg inne i ukesvis eller å møte barn som er et halvt år gamle og så understimulerte at de ikke engang kan holde sitt eget hode." (sitat Delirium) .

Mitt utgangspunkt for å skrive om barnevernet er at jeg mener at barn skal beskyttes og sikres de best mulige oppvekstvilkår uansett. Alle vet at det er langt lettere å forplante seg enn det er å oppfostre barn, og de barna som ikke har omsorgspersoner som ivaretar dem på en tilfredsstillende måte bør få den omsorgen de har rett på uavhengig av familie eller andre nære relasjoner (som vil være alternativet på utsiden av en offentlig organisering, og som er altfor vilkårlig til at et velferdssamfunn kan bygge på det). En av ulempene ved at det offentlige har et ansvar for barneomsorgen her til lands er at det kan gjøres feil og at folk kan oppleve å få en barnevernssak mot seg som ikke har grunnlag i noe som helst. Jeg kjenner folk som har blitt utsatt for det også, og denne familien betraktet det faktisk som en trygghet at de opplevde at en bekymringsmelding ble fulgt opp og at det ubehaget som fulgte ved å få sine foreldreevner gransket var en pris de gjerne betalte for denne tryggheten for andre barn.

Jeg mener likevel det er en styrke at vi kan vokte forvaltningen av lovverk i Norge, og kunne absolutt møtt en blogg som Agrippa velkommen hvis det var en blogg som tok for seg begge sidene ved barnevernets arbeid, både der de gjorde feil mot foreldre og feil mot barna. Hvis Agrippa brukte like mye energi på å påvise situasjoner hvor barn vokste opp under umenneskelige forhold uten at barnevernet grep inn hadde jeg kunne trodd på at de jobbet for barnas beste.

Forøvrig vil jeg henvise alle til Røverdatters og Deliriums eminente innlegg om saken.

Postscript: Pga tekniske problemer måtte jeg fjerne noen av linkene som Skånland hadde vedlagt sin kommentar. Jeg beklager dette, men de finnes i innlegget hun har skrevet om meg på Redd Barna Våre.

The Soundtrack of My Life - ungdom

Når en begynner å bli litt opp i årene (men fremdeles er særdeles ung...) kan en se tilbake på mange år med bevisst musikkbruk. I mitt tilfelle har jeg kjøpt plater i mer enn 20 år, og det gir meg litt å se tilbake på, og det overraskende er hvor mye de forskjellige musikkartene jeg har hørt på forteller om meg som person i et gitt tidsrom. Jeg skal derfor gjøre noe så selvopptatt som å liste opp hvilken musikk jeg har hørt på i ulike perioder. Imidlertid er jeg så pratsom at jeg nok må dele det opp i flere deler.

Det første platekjøpet:
Den første voksne plata jeg kjøpte var Rise and Fall med Madness. Jeg husker at jeg likte "Our House" utrolig godt, og det var vel den jeg stort sett hørte på. Før denne tid hadde jeg klart meg med samlekasetter med hiter som jeg tok opp på monokasettspilleren min (Ti-i-skuddet, med Vidar Lønn Arnesen (han snakket kanskje ungdommens språk eller noe) og Radio Lux). Heldigvis hadde jeg ikke så mye penger på den tiden så jeg kjøpte ikke så mange plater, men jeg eier fremdeles Micael Jackson, The Whams samlede verker, Genesis, Communards, Janet Jackson, Chrush Groove og Eurytmics. Da jeg var i 14-15 års alderen hang jeg stort sett med break dancerne i Trondheim, men det bærer desverre ikke platesamlingen min preg av (med untak av Krush Groove). Jeg begynte å høre på Prince også i denne perioden og det varte frem til jeg var over 20, så jeg har fremdeles Princes samlede verker.

Musikalsk oppvåkning:
Det var ikke før jeg ble 17 at jeg fikk bedre musikksmak. Og det var en periode av åpenbaringer. Jeg brukte å låne store hauger plater av en venninne som hadde eldre søsken med en enorm platesamling og husker jeg satt i sengen på rommet mitt og bare smilte. Jeg hadde funnet musikk som gjorde meg lykkelig, og som jeg følte sa noe om hvem jeg var. På denne tiden hørte jeg på musikk døgnet rundt. Musikken jeg oppdaget i siste halvdel av tenårene inneholder lite jeg hører på i dag, men mye av det var ganske bra.

1. Siste stopp Sorgenfri - den første singelen til Dum Dum Boys. Jeg danset rundt som en gal til B-siden som var Har du hørt? Bapshuari og Blodig alvor ga meg enda mer glede, og da jeg ble gammel nok så jeg dem ganske ofte på Samfunnet i Trondheim (Litt kuriøst var det at jeg så Wannskrækk allerede som 15 åring, på okkupasjonsfest, men det var jeg ikke klar over da).

2. Alt av The Smiths - En venninne og jeg pleide å synge oss igjennom platene deres på den tiden vi var de eneste som ikke kom inn på byens utesteder, forårsaket av at vi så ut som barnerumper begge to.

3. Alt kan repareres - Jokke. Stort da jeg var 18. Jeg så ham på Uffa, men var sliten og så derfor konserten fra scenekanten med hodet på den ene monitoren. Jokke syns det var helt greit.

4. Dead Kennedys - Når jeg var agressiv. Morsomt å syngevræle med på når det var vorspiel.

5. The Cure - jeg har danset mye til Love Cats. Jeg gikk en hel sommer og hørte på Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me ved hjelp av en vidunderlig gul walkman.

6. Janes Addiction - den første plata deres er fremdeles en klassiker. Jeg falt pladask for semihiten Jane Says, og jeg lette lenge etter plata før jeg fant den (den ble først å oppdrive da de slo igjennom med den 2. platen sin).

7. Sugarcubes: Utrolig bra, og Bjørk var det ultimate forbildet når det gjaldt hår og klær.

8. The Pouges: Rølpemusikk som det var gøy å rase rundt til.

9. Leonard Cohen: Jeg fant min mors gamle plater, og hørte på dem hver gang livet var litt trist og leit. Noe det var med jevne mellomrom i den alderen.

Neste epoke kom da jeg begynte på folkehøyskole, men det får jeg komme tilbake til i neste musikkblogginnlegg.

Agrippa- en blogg jeg ikke vil lese

Jeg oppdaget bloggen Agrippa forleden, og den kan leses som et eksempel på hva blogging ikke bør brukes til. Det er en blogg som springer ut av en forening som har som siktemål å motarbeide barnevernet, ja faktisk fjerne barnevernet totalt. Den inneholder en rekke av historier om hvordan barnevernet er de virkelige overgriperene, fremstilt på en endimensjonal og lite faktabasert måte.
Foreningens hovedargument synes å bygge på at Barnevernet består av onde mennesker som utelukkende er ute etter å rettferdiggjøre sin egen arbeidsplass og fratar naturlige foreldre deres rettigheter basert på mer eller mindre fabrikert bevisførsel.

Først vil jeg si: Barnevernet, som alle andre offentlige instanser, kan selvsagt gjøre feil.
For det andre: Antallet barn som blir fratatt foreldrende er forsmedelig lavt i forhold til antallet barn som vokser opp i hjem hvor omsorgen overhode ikke er tilfredsstillende. Jeg mistenker at det er de samme menneskene som står bak Agrippa som også står bak den svartelisten over navngitte personer som jobber innenfor barnevernet som dukket opp for et par år siden.

Agrippa fremhever Svanhildsaken som et eksempel på en sak hvor barnevernet har blitt avkledd iom at barna nå er tilbakeført moren. I media ble den mye omtalte IQ-testen anført som barnevernets hovedargument for å hente barna ut av hjemmet. I ettertid fremkom det imidlertid at Svanhild bodde sammen med en mann som var rusmisbruker og mishandler, og at dette var hovedårsaken til omsorgsovertakelsen. Av hensyn til personvernet er ikke dette opplysninger verken barnevernet eller media kan benytte seg av.

Når det gjelder den jevne nordmanns kunnskap om barnevernets virke bærer den preg av medias formidling av slike saker. Barne- og familiedepartementet har gjort en undersøkelse som viser at når barnevernet fremstilles i media er dette svært ofte ensidig og emosjonelt preget. Dette innebærer vanligvis at det kun er foreldrenes syn som fremstilles og at media fremstiller overtagelsen som negativ. Agrippa benytter den samme metoden. De beskriver feks en sak hvor en kvinne har etterlat en treåring alene på et hotellrom for å ta et glass vin og hvor barnevernet har fratatt henne omsorgsretten som en følge av denne hendelsen alene. Alle som har litt innsikt i hvor vanskelig det er å få igjennom en sak i fylkesnemda, hvor barnevernet må bevise gjentatte tilfeller av omsorgssvikt og hvor foreldrene har egen advokat, vet at denne kvinnen antagelivis gjentatte ganger har forlatt barnet sitt for å drikke fire flasker vin.

Fagpersoner innenfor barne- og familievernet har omtalt Barnevernsloven som kom i 1993 som en foreldrevernslov fremfor enn barnevernslov fordi den trygger foreldrenes rettigheter i langt større grad enn barnas rett på en trygg oppvekst. At barnevernet er nødt til å bevise grov omsorgssvikt over et lengre tidsrom og i de aller fleste tilfeller setter inne flere hjelpetiltak i hjemmet før omsorgsovertakelse blir vurdert, kommer ikke frem i media. De første erstatningssakene (feks Gamviksaken) mot barnevernet pga manglende inngripen har allerede dukket opp, og folk som jobber innenfor feltet er redde for at de kommer til å bli mange i årene som kommer.

Når Agrippa nå har begynt å benytte enda et media for ensidig fremstilling av hvordan foreldre blir utsatt for maktmisbruk (som de kaller det) er dette nok en kamp som kjempes til fordel for foreldrene og ikke til vern for barna.

Fakta faen

Siden det visstnok er den tristeste dagen i kirkeåret i dag, og jeg enda ikke helt har kommet over champagnebadingen jeg var med på for et par dager siden, gjør jeg det enkelt for meg selv.

Delirium har utfordret meg til å ramse opp 5 tilfeldige fakta om meg selv:

• Jeg har jobbet som torskefiletør i Vardø
• Jeg vokste opp i Trondheims eneste drabantby
• På jobb savner de visst latteren min mest av alt hvis jeg er borte
• Det hender jeg kjøper Dagbladet og oppdager at det eneste jeg har brukt den til er å løse sodukuen
• Jeg har ti egenproduserte malerier på veggene mine

Forøvrig har jeg sett tre filmer det siste døgnet: Two Towers (som jeg ikke hadde sett før - jeg henger en smule etter på den sjangeren), Batman Begins (elsker Batman - tøffingen) og en film som ble sendt på Z-tv og som het noe i tråd med Office Life (den var ikke spesielt bra).


Jeg vil ha tilbake penga mine!

Jeg skrev forleden at jeg hadde lyst til å prøve speeddating, rett og slett i datehælvetes tjeneste. Å gjøre unna 20-30 menn på en kveld er jo både tidsbesparende og skrudd på en bra måte. Dessuten kan nyere forskning fortelle at det bare tar få minutter før vi har avgjort hvilken relasjon vi kan få til et menneske vi introduseres for. Vi bruker visstnok så lite som tre minutter på denne avgjørelsen, noe som burde fortelle oss at vi definivt burde "cut the crap" og ta en uttalt evaluering etter fem minutter. Speeddumping burde få en langt større utbredelse.

Imidlertid ser det ut til at speeddatingen allerede har hatt sin storhetstid i hovedstaden, alle i den aktuelle målgruppen har kanskje funnet hverandre allerede(dvs hvis konseptet var ekstremt vellykket), eventuelt fungerte opplegget så dårlig at det var de samme som kom uke etter uke (og da forsvinner poenget totalt). Og hvorfor ingen her til lands har begynte med bokdating er utover min fatteevne, der snakker vi om definert målgruppe, og dette er visst en datetrend som sprer seg utover bøkenes verden. Kunne kanskje vært noe for matbutikkene feks? Så kunne de som var interessert i mat treffe hverandre, eventuelt bare slå to fluer i ett smekk. Mat og sex - de to primærbehovene. 

Mens jeg drev å lette etter aktuelle speeddatingskonsepter kom jeg over en datetjeneste på nettet som lovet større treffrate enn de andre. Ja, faktisk gikk de så langt som å hevde at 75 % av medlemmene søkte etter noe som kunne forandre deres liv, og de hadde oppnådd dobbelt så mange inngåtte ekteskap som noen annen datetjeneste i verden! Imponerende tenkte jeg. Kanskje noe som er verdt å prøve? Det sto til og med: For deg som tar kjærligheten på alvor! Det gjør jeg selvsagt (eller kanskje ikke helt; men men, folk har drevet på med verre bedragerier før).

Imidlertid koster det penger å være på denne tjenesten, dvs hvis du har lyst til å kommunisere med folk. Og jeg har en følelse av at det er ganske nødvendig hvis det skal bli noe kjærlighet ut av det. Men jeg registrerte meg som gratismedlem, dvs en alle kan glo på og kommunisere med, men som gjør meg til en umælende mehe. Så nå får jeg hundre mail fra denne tjenesten hver dag. Og når jeg går igjennom disse mailene må jeg jammen si jeg er veldig glad for at jeg ikke betaler for å være der. Faktisk er resultatet så forsmedelig at jeg ville krevd pengene mine tilbake hvis jeg hadde betalt noe.

Jeg får meldinger annenhver dag eller noe med en oversikt over menn tjenesten syns passer for meg. For det første er disse mennene gjennomført mye eldre enn meg, stort sett i midten av 40 årene. Nå skal ikke jeg være en aldersrassist, men det er bare slik at jeg alltid har likt yngre menn - noe altså kjærestebutikken forteller meg ikke er helt normalt. Dernest bor majoriteten minst 15 mil unna (i luftlinje) og har barn, hus, jobb og en engelsk setter (ikke så veldig flyttbare mao). Og for å være helt ærlig, de fleste ser ganske kjipe ut. Jeg får altså tilsendt en gjeng med middelaldrende gubber. Nå vil kanskje enkelte mene at jeg bør ta hensyn til min egen fremskredne alder, og godta at det er den kategorien jeg har havnet i, men jeg krever min rett til å bedrive selvbedrag i mange år til.

Dessuten får jeg minst 20 virituelle kyss tilsendt hver dag. Det er tjenestens måte å gjøre det enkelt for folk på. De trenger ikke finne på noe å si, de trykker bare på en knapp hvor det står "Send et virituelt kyss". En tilnærmingsmetode som selvsagt apellerer til menn som liker det enkelt og greit. 90% av disse mennene har ikke et bilde av seg selv en gang. Det aner meg at denne kjærlighetsformidlingskanalen skyter seg selv i foten her. Menn er jo ofte noen latsabber og damer liker å late som om de er high maintenance. Dårlig match altså.

Mennene som gidder å investere litt mer, og som kanskje liker bildet mitt ekstra godt (det eneste jeg mistenker de er opptatt av), kan sende en melding. Dvs hvis de er betalende medlemmer. Og så langt har jeg ikke fått en eneste melding fra noen som er det minste aktuelle å vurdere som utgangspunkt for en ny datehælvetehistorie. Det er en eneste gubbstim av folk som er interessert i biler, motorcross, fotball og i å drepe dyr.

Så hvis jeg hadde betalt for tjenesten ville jeg defintivt ha skrevet et langt surt brev og fortalt dem at vareutvalget deres er altfor dårlig og at tjenesten jeg har betalt for langt fra tilfredsstiller de forventninger jeg hadde om evig kjærlighet. Enten må de altså skaffe meg en kjæreste pronte eller betale tilbake utleggene mine med renter.

Vil du se min smukke navle?

Jeg har blitt utfordret av Tiram til å poste et bilde av navlen min siden vi har like føflekker. Dessuten er visstnok navlebeskuelse en venstreradikal aktivitet, noe som har medført et ras (et bittelite ett) av navler.


Navlebeskuing

Tittelen på dette innlegget er selvsagt hentet fra en av min ungdoms største filmopplevelser, som handlet mest om å forelske seg og å debutere seksuelt. Interessant når man er 13. Nesten samtidig kom Petters Baby, som fortalte oss hva konsekvensene kunne bli av de aktivitetene som ble skildret i Vil du se min smukke navle? Det var litt kjedeligere.

Tilbake til navler og navlebeskuelse. Den slags introvert aktivitet er egentlig et utmerket symbol for all verdens bloggvirksomhet. Det var selvsagt en setning som utelukkende var ment som en brannfakkel inn i de evigvarende bloggdebatter omkring bloggingens betydning i den offentlige debatten.


Dannet hurlumhei referert med utrydningstuede ord

Jeg tilbragte fredags kvelden i selskap med Blondinen og Juristen. Blondinen er en smart utgave av arten og gjør for tiden stor suksess i en del av det private næringsliv som hovedsakelig er dominert av menn, mens Juristen er en vakker smarting som har mye å lære bort i kunsten å sjekke opp menn (hun har triks i ermet som kan ta brodden av den mest avanserte Pickup Artist).

Etter lengre tids akkedering for å finne smutthull i våre mer eller mindre velfylte dager ankom vi endelig Süd Øst en halvtime senere enn opprinnelig avtalt, dvs etter den sedvanlige sms'ing av beskjeder om at "dette rekker jeg aldri". Heldigvis er alle tre ganske durkdrevne i kunsten å komme for sent så ingen av oss ble sittende viggo. Det startet svært sordent i baren, mens vi ventet på bord, hvor vi passierte om de siste måneders hendelser mens vi inntok kveldens første glass med chablis. Stedet var fylt av kolleger på fredagspils og støynivået var relativt høyt til tross for at klokka bare var åtte (slik det ofte blir når du begynner å drikke rett etter jobb uten å spise ordentlig først, og som vanligvis resulterer at du blir fullstendig pirum før gullrekka engang har startet).

Imidlertid bekreftet gjestene det jeg leste i siste utgave av møkkapublikasjonen Natt og Dag, nemlig at det nok ikke lenger er det hippeste stedet i byen, og det er en bra ting. Damene på nabobordet befant seg i en særdeles eksaltert tilstand, og skrålte høylytt om hvor kjipe alle de andre på jobben var og hvor mye kulere, dyktige og arbeidssomme de selv var. Mitt koteri var enn så lenge av den langt mer belevne sorten, med fornøyelig konversasjon og uten ublu speiding etter flørteobjekter. Men vindrikking på tom mage har en uungåelig effekt, så da bordet vårt var klart etter en time begynte vi alle å bli både mer fnisete og høyrøstede. Vi spiste en bra middag og drakk en enda bedre vin, og satt i en utmerket tilskuerposisjon til mannebordets fremstøt mot blondinebordet. Mannebordet besto av unge foretningsmenn i lyseblå skjorter, mens blondinebordet besto av tre peroksiderte spraybrunede damer, med buksene stukket ned i sine høyhælte og spisse støvletter, "on a mission". Så vi kunne beskue en arketypisk fremstilling av hvordan menn sirkler inn og går til angrep på typiske byttedyr, samtidig som vi snakket om sex, jobb, ferieplaner og litt dritt om felles kjente. Da vi kom frem til desserten begynte vi å bli en smule puerile og fant stor underholdningsverdi i å disse en oppmaiet dame som la an på alle sine eplekjekke mannlige kollegaer med vekslende hell.

Etter en kjapp diskusjonsrunde bestemte vi oss for å forflytte oss til stedets underliv, dvs nattklubben i kjelleren og på dette tidspunktet bar vi alle preg av å ha drukket med begge hendene i en del timer, uten at vi hadde tenkt til å la det stoppe oss med det første. Etter ca fem minutter ble vi invadert av en fysak som var av den svært utholdende sorten, men siden han så til de grader la sin sårbarhet på bordet inntok vi en litt moderlig holdning og byttet på å underholde ham så lenge han holdt seg i skinnet. Siden både Blondinen og Juristen er godt etablerte slapp jeg billig unna siden venninnene mine skjønte at det var lurt å avskjære ham fra den eneste single damen i selskapet.

Uansett kan en ikke nekte for at damer liker oppvartning så vi kalte inn forsterkninger når vi kjente at tiden var inne for uskyldig flørting og balstyrig risting av endepartiet. Noen sms'er sener ankom så to nybeslåtte ungkarer som er akkurat slik opptatte damer liker dem. Nemlig passende beundrende, men ordentlige nok til at de holder fingrene fra ulovlig frukt. Damer trenger oppmerksomhet uansett sivilstand, men det må innrømmes at vi var påseilet nok til å skaffe oss dette uten de innkalte styrkene. Jeg klarte for eksempel å overtale Blondinen til å gni seg inntil en spradebass som danset alene og utagerende rett foran bordet vårt, noe som var ustyrtelig festlig fordi det viste seg at han benyttet de innbydende bevegelsene sine for å tiltrekke seg en annen dame og at han ble livredd da den blonde gasellen gikk til angrep på ham. Dessuten falbø vi oss en annen kar med en plan om at han skulle tro vi var klare for ham alle tre, noe som selvsagt kan være utrolig slemt når det bare er en spøk, men han tok det med godt humør og forlot stedet ikke lenge etterpå med en dame på armen (visstnok er det et bra sjekketriks å ha andre damer på armen enn den du egentlig har pekt deg ut).

Den uterlige atferden endte med at jeg ga Blondinen hennes første pikekyss nesten samtidig med at stedet plutselig ble fullt opplyst (og avslørte at vi var alt annet enn sordene på dette tidspunktet, men heller relativt utflytende på alle områder) og da var det på tide å avslutte. De innkalte ungkarene, som på umerkelig vis plutselig hadde blitt tre, var klare for mer alkohol, men tre slitne damer (som ikke lenger var så veldig veldduftende, veltalende eller belevne) befippet oss hjemover på høye hæler med en visshet om at det var den eneste fornuftige tingen å gjøre.

Kommunikasjon dagen etter avslørte av Blondinen hadde sovnet på do, Juristen tydeligvis hadde fusket i vindrikkefaget (siden hun var i god form) og Naima-hudpleier lurte på om jeg kunne trenge en ny øyenkrem som virket bedre mot hovne og blodskutte øyne.

Lp-nerding og fyll

Ah...jeg havnet helt uforvarende på grisefylla i går og det har jeg planer om å blogge mer om, men selv om det snart er 20 timer siden jeg bælmet i meg det siste glasset med Chablis er ikke kroppen helt med på at ettervirkningene bør gi seg snart. At bakrusen blir verre desto eldre en blir er visst ikke annet enn naturens måte å si at utagerende festing er noe en bør gjøre seg ferdig med i begynnelsen av 20 årene. Men jeg er visst ikke nevneverdig fan av å innrette meg etter naturen, så jeg holder ut svettetokter, hodepine og hjertebank (av den negative sorten). Heldigvis holdt jeg meg for god til å sende tekstmeldinger som aldri skulle vært sendt i løpet av natten, noe som alltid er en ekstra hemsko til alle de fysiske plagene. 

De gangene jeg blir animert hjemme hos meg selv ender det ofte opp med at jeg spiller LP'er. Og tilfeldigvis leste jeg en riktig fornøyelig omtale av innerposer hos Earl Grey i dag. Han drev nemlig på med det jeg alltid var skikkelig nazi på, nemlig å bytte ut innercoverne som platene lå inni med sånne hvite med plastforing. Disse beskytter nemlig kostelighetene bedre og bidrar til mye mindre statisk elektrisitet (noe som igjen medfører mindre knitring). Å anskaffe sånne covere og systematisk bytte dem ut er i enkelte miljøer et tegn på at du er en ekte samler, i andre kvalifiserer det deg ikke til annet enn betegnelsen snåling. Jeg hadde en kjæreste som var nesten ti år yngre enn meg en gang og han visste nesten ikke hva en platespiller var, og da jeg forklarte hvorfor det lå dobbelt sett med innercovere i en plate (hvor jeg hadde tatt vare på det originale fordi dette var dekorert og en del av den totale plateopplevelsen) mente han at det var noe av det rareste han hadde hørt om i hele sitt liv, og at han ikke visste om han skulle være imponert eller le. Men vi har alle våre særheter.

Forøvrig fryder jeg meg over at Utovertiss, som har omtalt meg som sjæfskoneemne nr 1 (særdeles smigrende, og oppmuntrende en sliten lørdag (selv om jeg ikke har så store koneambisjoner)), ikke synes å ha hatt større suksess på sjekkemarkedet enn undertegnede. Og sånt er det jo en viss trøst i.


Lister...

Lise har tægget meg og bedt meg servere både en liste over land jeg har reist i og mine 10 favoritt resturanter. Og jeg lar selvsagt aldri en mulighet for listeblogging gå fra meg så her kommer de:

Land jeg har besøkt:
Sverige
Danmark
Finnland
England
Tyskland
Belgia
Nederland
Sveits
Østerike
Frankrike
Italia
Spania
Portugal
Hellas
Serbia
Kroatia
Ungarn
Tsjekkia
Latvia
Thailand
Kambodsja
USA

- og så har jeg vært mye i Finnmark og det er nesten det mest eksotiske stedet jeg har vært.

Land jeg vil reise til:
Iran
India
Laos
Vietnam
Egypt
Somalia
Tanzania
Algerie
Mali
Japan
Mongolia
Tibet
Tahiti
Jamaica
Cuba
Bora Bora
Færøyene
Sri Lanka

Ser altså ut til at jeg har mange morsomme reiser foran meg!

10 favoritt resturanter i Oslo:

1. Dinner - elsker sterk mat
2. Markveien mat og vinhus
3. Teaterkafeen
4. Nam Fah: Oslos beste take away og utmerket thaimat
5. Dehli: Min favoritt indisk
6. Sushi take awayen nederst ved Karl Johan...mmm
7. Punjab: Nok en indisk. Hverdagsmat til ingen penger. Oslos beste pakora.
8. Taj Mahal: Stedet minime og jeg spiser indisk annenhver uke.
9. Pascal i Drammensveien: Verdens beste franske kaker.
10. Riverside: Fransk mat på en utmerket måte til en rimelig penge.


Jeg har fått passet mitt påskrevet som kvinne

I går fikk jeg den første virkelige negative kommentaren på et av datehælveteinnleggene mine. Når det er sagt har dette egentlig overrasket meg litt. Jeg fikk noen småsnurte kommentarer fra en viss i syklist etter innlegget om Mannen som ikke kunne sykle, men ellers har folk tilsynelatende funnet det underholdene.

Altså inntil i går hvor jeg fikk følgende kommentar fra Jo (til Datehælvete 8):

"Du kan vifte så mye du vil med filosofi hovedfag og din hang til menn med hjerne.
Men faktum er at du er en impulstyrt bavian når det gjelder menn.
Ærlig talt: Du blir benket første daten og går rett i transe når mannen deretter er avisende.
Vær litt kostbar. Du er overhodet ikke koneemne med din manglende diskresjon."

Dette var en så til de grader underholdende kommentar at jeg ikke ville nøye meg med å svare på den i kommentarfeltet. Første ble jeg litt forvirret da det sto Jo der fordi den første ordentlige kjæresten min het det. Men det er ikke ham fordi han har ganske bra sans for humor. Denne Jo har lagt fra seg få spor foruten navnet og en ip-adresse som viser at han bor i Kongberg. Altså ikke noen link som kan fortelle meg mer om denne karen som gir meg disse gode rådene angående mitt liv og levned.

Men her kommer altså mitt svar til Jo:

For det første har jeg ikke hovedfag i filosofi, men mellomfag. Jeg har hovedfag i litteraturvitenskap. Hvorvidt jeg vifter med dette i betydningen av å skryte vet jeg ikke, men at jeg liker menn med hjerne er et ubestridelig faktum. For det første er hjernen en essensiell del av menneskekroppen, for det andre liker jeg hjerner av den velutviklede sorten. Det er vel bare sånn jeg er, noen liker pupper, jeg liker hjerne.

At jeg ikke bør skryte av utdannelsen min kommer godt frem i andre setning: Jeg er nemlig en impulsstyrt bavian (som Fjordfitte bemerket bragte henne kjapt tilbake til barndommen hvor akkurat bavian var det ultimate skjellsord) når det gjelder menn. Altså kan jeg ikke være spesielt smart. Når det er sagt har jeg vel aldri påstått at jeg opptrer på noen superintelligent måte i mitt forhold til menn, snarere tvert i mot. Det var jo akkurat min manglende innsikt og forståelse for området som bragte meg til prosjektet i utgangspunktet. Ved å skrive om datehistoriene mine håpet jeg å forstå litt mer og klare å analysere dem på en slik måte at jeg kunne lære noe til senere bruk.

Likevel vil jeg påstå at selv om et menneske er komplett idiot på noen områder kan det fungere utmerket på andre. Studiemessig har jeg hatt absolutt ingen problemer i forhold til intelligensen min, så jeg tror det er en del tungtveiende faktorer som taler i mot at jeg er en bavian. Når Jo hevder at jeg er impulsstyrt så kan han nok ha rett i det, faktisk har jeg prøvd å utvikle den siden ved med meg selv de siste årene, dvs handle mer og tenke mindre.

Hva Jo mener med dette blir utdypet i neste setning: Jeg har blitt benket (på) den første daten!

Her snakker vi krutt!

Jeg er altså av den slags lettlivet og primalt vesen som faller for fristelsen for å ha sex med noen jeg treffer for første gang! Ojojoj!  Alle vet jo at ordentlige damer venter med den slags til de øyner muligheten for ring på fingeren, og at desto mer kostbar du er desto mer intressert blir mannen! For menn er nemlig noen primitive skapninger som liker å jakte på byttet og liker dessuten best det de ikke kan få, altså slike byttedyr som er vanskelige å nedlegge. Siden jeg er en primat (altså en bavian) burde jeg jo egentlig passet hånd i hanske med en slik naturmann, men naturen er litt underlig inrettet akkurat her.

Så er jeg altså ikke en slik dame som later som om jeg ikke er interessert og kniper igjen bena selv om jeg har lyst til akkurat det motsatte. Sannheten er nemlig at jeg syns at den teorien Jo bygger på her er grande bullshit!

For det første lar jeg meg ikke benke av noen som helst, og har aldri gjort det heller! Jeg nedlegges aldri av noen, og har jeg sex er det fordi det er noe jeg har lyst til. For det andre befant jeg meg dessuten øverst i den omtalte benkehistorien, så det var vel snarere jeg som benket ham.

Teorien om at menn ikke bør "få" sex før det er strategisk lurt "å gi dem det" (en terminologi som passer svært godt til den bakenforliggende ideologien om at kvinner ikke bør være seksuelle vesener på samme måte som menn er det) har jeg tenkt mye på. Konklusjonen min er at det driter jeg faktisk i! Hvis en mann mister respekten for meg fordi jeg har sex med ham så kan det være det samme. Hvis han ikke har baller nok til å leve med at jeg har de samme lystene som ham kan han finne seg en annen dame, en som garantert kommer til å være utrolig mye kjedeligere i senga enn meg og som kanskje ikke en gang liker sex noe særlig. Be my guest!

Å være kostbar gidder jeg altså ikke av noen som helst grunn. Hvis det medfører at jeg kommer til å være singel resten av livet får det heller være sånn. Det betyr imidlertid ikke at jeg alltid har sex med den første og beste, akkurat som det ikke betyr det hvis menn ligger med noen første kvelden heller. 

Jo konkluderer med at jeg absolutt ikke er noe koneemne med min manglende diskresjon og det har han kanskje rett i. Men nå har det aldri vært min fremste ambisjon i livet å være noens kone, snarere tvert imot. Jeg er ikke giftesyk, og hvis det å være koneemne innebærer å være et ikke-seksuelt vesen kommer jeg nok aldri til å bli det. Jeg kommer visst heller aldri til å bli noe emne for et langvarig forpliktende forhold så lenge jeg er indiskret. Hvorvidt det er uforsvarlig av meg å fortelle mine egenopplevde historier her inne har jeg vel reflektert omkring før, både i forskjellige innlegg og kommentarer. Imidlertid kan jeg med hånden på hjertet fortelle at det finnes historier jeg aldri ville fortalt noen (hverken her eller noe annet sted), at historiene er anonymiserte og at jeg neppe kom til å fortelle noen Datehælvetehistorie om noen jeg ble så forelsket i at jeg kunne tenke meg å innlede noe forpliktende forhold til ham.



En dag av nye opplevelser

Dette har vært en merkelig dag: Den begynte med at jeg møtte opp en dag for tidlig til foreldresamtale noe som ikke var så overraskende all den tid jeg er presenil om dagen. Dernest ble jeg intervjuet og fotografert av Aftenposten i noen timer, før jeg kjente at solen varmet for første gang siden i fjor sommer. På ettermiddagen fant jeg min første bookcrossing bok og lagde den verste middagen jeg noensinne har laget (den var faktisk totalt uspiselig, noe som resulterte i middag bestående av brødskive, eple og popcorn). I kveld har jeg lært å si noe nytt av en mørk, smart og mystisk mann og dessuten fått min første virkelig mugne kommentar her inne. Den kommentaren fortalte meg så til de grader hvor skapet skulle stå så den kan ikke stå ubesvart. Men det får bli morgendagens lille bloggprosjekt, og frem til den tid får jeg pusse uzi'en min.

Proust-meme

Jeg har gjort noe så intelligent som å tægge meg selv. I bloggen Cum tacet nox fant jeg en Meme som har sitt opphav hos Marcel Proust og da jeg syns dette på sett og vis bringer meme'ene opp til et nytt nivå og ikke har så mye å melde i dag benytter jeg sjansen.

I følge Erlend besvarte den godeste Proust to slike memer og den nedenforstående var en han besvarte i ung alder. Når det gjelder Proust rent generelt kan jeg fortelle at det er en forfatter som har lært meg mye om livet. Det høres sånn passelig pretensiøst ut, og passer utmerket inn i "snobbeleser" kategorien som Aslak Sira Myhre vil til livs. Jeg leste Proust for første gang for snart 15 år siden, og siden jeg var inne i en mørk og dyster periode av mitt liv hvor jeg hadde behov for en time out, leste jeg hele verket på 12 bind på en måneds tid. Det er en opplysning jeg lurer inn hvis jeg prøver å imponere folk av den mer intellektuelle sorten. Men når det er sagt er "På sporet av den tapte tid" en fantastisk bok som forteller deg alt du trenger å vite om hvorfor mennesker har en tendens til å være tiltrukket av de som ikke er tiltrukket av oss og om hvordan ting som en gang syntes som det viktigste i verden plutselig ikke lenger betyr noe. Dessuten lærer en svært mye som kan synes totalt unyttig: Feks hva slags kutymer som lå til grunn i de franske salonger på slutten av 1800-tallet.

Your favourite virtue: Ydmykhet, lydhørhet, godhet.

Your favourite qualities in man: Intelligens, selvtillit, vidd, cojoñes, humor, selvironi.

Your favourite qualities in woman: Intelligens, selvtillit, vidd, cojoñes, humor, selvironi.

Your favourite occupation: Reise, tenke, lese, skrive, danse, elske, spise, drikke, samtale.

Your chief characteristic: Ambivalens, melankolsk sangviniker med islett av flegmatisme.

Your idea of happiness: Sjelsro og kjærlighet.

Your idea of misery: Pengeløs, venneløs og håpløs

Your favourite colour and flower: Rødt og svart. Liljer.

If not yourself, who would you be? En person med mye penger og mye fritid.

Where would you like to live? Italia ved havet, sydøst Asia, New York.

Your favourite prose authors: Feks: Virginia Woolf, Thomas Bernard, Margueritte Duras, Fjodor Dostojevskij, Don de Lillo, Herman Brock.

Your favourite poets: Feks: Olav H. Hauge, Inger Christensen, T.S Eliot, Percy Bysshe Shelley, Gunnar Ekelöf, Wallace Stevens.

Your favourite heroes in real life: Mennesker som tror på noe, kjemper for det og går utenfor de opptråkkede stier

Your favourite heroines in real life: Samme som over

Your favourite heroes in fiction: Kong Ødipus

Your favourite heroines in fiction: Jinny fra The Waves 

Your favourite food and drink: All mat med mye krydder og GT

Your favourite names: Bibelske navn

Your pet aversion: Husarbeid

What characters in history do you most dislike: Her kan listen bli uendelig lang, men alle mennesker som har utøvet makt med ondskap. I de siste tiår: Bush (d.e og d.y)

What is your present state of mind? Litt urolig fordi jeg skal intervjues i dag.

For what fault have you most toleration? Alle erkjente.

Your favourite motto: Is that a gun in your pocket or are you just happy to see me?

Jeg tægger ingen fordi den slags egentlig er en uting!

Litteraturens hus og Aslak Sira Myhre

I går ble det kunngjort at Aslak Sira Myhre blir daglig leder for det nye Litteraturhuset som skal åpnes i Oslo. Stiftelsen Fritt ord oppretter huset med et et ønske om at det skal "bli en møteplass for alle som har interesse for litteratur – lesere, forfattere, studenter, skoleelever og folk i bokbransjen, og at institusjonen vil inspirere til debatt og økt interesse for skjønn- og faglitteratur."

Et slikt hus er selvsagt kjærkomment for enhver som leser bøker, men jeg stiller meg undrende til valget av leder. En kan si mye om Aslak Sira Myrhe, men særlig belest slår han meg ikke som. Han har i de siste årene vært leder for Foreningen !Les (jeg hater den språkkonstruksjonen), som skal bidra til økt litteraturkonsum blant barn og unge. Da han fikk denne jobben var det antageligvis med utgangspunkt i at han var en offentlig person, at han var realtivt ung og at han var mann. Foreningen hadde nok et ønske om at han skulle skape blest om foreningen igjennom sitt navn og sitt ry som radikal og sinna, men jeg er litt overrasket over at han ikke har klart å skaffe flere presseoppslag enn han har gjort.

Jeg har ikke satt meg nok inn i det til at jeg skal sette meg til doms over mannens virke som leder for !Les, men merker meg at han hovedsakelig har markert seg ved to kampsaker. For det første har han hatt et ønske om å få gutter til å lese mer, for det andre har han kritisert bruken av kanonlitteratur i skolen. Og i Dagbladartikkelen "Tvangslesing dreper boka"  (februar 2005) fremgår det at han mener disse to henger sammen. Fordi skolen tvinger elevene til å lese de norske klassikerne faller altså guttene av.

For det første vitner dette om manglende forståelse for hvordan leseopplæringen foregår i den norske skolen - barna får ikke utdelt Bjørnstjerne Bjørnson på barnetrinnet. Snarere tvert i mot, lesingen på de lavere trinn er styrt etter lystprinsippet, dvs at de får lese det de vil og at det er lesingen i seg selv som er målet. Så det er å skyte langt over mål å hevde at Ibsen og Undset er hovedårsaken til at guttene faller fra. Leselyst er noe som skapes fra småbarnsalder, dvs lenge før barna begynner å lese selv. Ingen kan lære seg å sykle før de lærer å gå, og det vet faktisk pedagogene utmerket godt. Som leder for en forening som skal fremme leselysten blant barn og unge er det oppsiktsvekkende at han tilsynelatende er kunnskapsløs når det gjelder både skoleverk og barnelitteratur.

Når Litteraturhuset åpner høsten 2007 synes jeg det er trist at det ikke er med en leder som fremstår som mer belest og reflektert, men samtidig evner å få pressen i tale og å skape fokus på litteraturen i media. Å finne en slik person er visst umulig i Norge. Et glitrende eksempel på det er at Bokbadet ledes av Anne Grossvold (og nå også av selvsamme Aslak Sira Myhre), som til tider er en utmerket journalist, men som benytter Norges mest populære litteraturprogram til å koseprate seg igjennom bestselgere med kjente forfattere. Konseptet har fått seere, i motsetning til tidligere litteratursatsninger NRK har prøvd seg på, men er det nødvendigvis slik at en litt større abstraksjonsnivå enn historien som fortelles i en roman ville skremt bort seerne? Jeg tror ikke det. Faktisk vil jeg hevde at det er fullt mulig å formidle litteratur som fjernsynsunderholdning uten at det nødvendigvis trenger å bestå av innholdsløs småprat. Men det er en usedvanelig krevende form, som både krever et svært godt produksjonsapparat og en meget dyktig programleder som må bære stødig både journalistfaglig og litterært.

Aslak Sira Myhre hevder at litteraturverdenen er preget av snobberi når folk svarer Ulysses og Don Quijote på spørsmål om hva som er den beste boka de har lest, og at dette er " fryktelig vanskelig tilgjengelige bøker. Førstnevnte er nesten uleselig, og desto finere er det". Ikke overraskende fra en tidligere leder av RV kanskje, men trist fra en fremtidig leder av Litteraturhuset. Selv tilhører jeg antageligvis en slik type lesergrupper som kun syns bøker er gode fordi jeg er snobb og ikke fordi jeg finner litterære kvaliteter i dem. Å stille opp en slik grense mellom de andre (dvs de som leser bøker fordi de er litterære snobber) og oss (vi som liker mer tilgjengelig litteratur) er et lite ambisiøst utgangspunkt for en sentral stilling i litterturformidlingens tjeneste. Nå vil ikke jeg hevde at det er saliggjørende for alle mennesker å lese James Joyce, men en kan ikke forkaste all kanonisert litteratur av den grunn. Mange klassikere er faktisk klassikere fordi bøkene er ekstraordinært bra og folk fortsetter å lese dem akkurat derfor.

Når vi altså får et litteraturens hus kunne jeg ønske det var med en leder som kunne fungere som en slags litteraturens Knut Jørgen Røed Ødegaard, en person som med entusiasme, fortellerevne og kunnskap klarer å gjøre det som er vanskelig tilgjengelig.  En person som klarer å ivareta litteraturens selvstendige kvaliteter, uavhengig av salgstall og lesermengde. Dette er en vanskelig oppgave og jeg tror desverre ikke Aslak Sira Myhre har den ballasten som kreves for å klare den.

Jeg lar sløret falle...

Og poster et selvportrett som ikke er mitt vakreste (så jeg kan altså ikke beskyldes for å utnytte utseendet mitt for å trekke flere lesere slik Utovertiss antyder kan være en bieffekt av den slags).

Meg selv

Forøvrig vil jeg tilføye at jeg svært sjelden befinner meg på bussholdeplasser med en uzi i hånden.

Den rosa fare

Etter at Biskop-ingen-vil-ha-Kvarme gjenopptok det brennaktuelle temaet seksuell reorientering har det skjedd ting som ikke bør forbigås i stillhet. Den hemmelige psykologfraksjonen Rosa reorientering har samlet kreftene og bestemt seg for å gi et tilbud til de mange heterofile som ønsker å konvertere til den andre siden. Rosa reorientering melder i en pressemelding til Blikk at de spesielt har mottatt mange henvendelser fra både menn og kvinner som ønsker å bli bifile ("det er ikke til å legge skjul på at mange vet dette vil øke mulighetene deres på lørdagskveldene", sier en talsmann for fraksjonen). Men også reorientering mot homofil er etterspurt, spesielt av single kvinner i 40-årene som enda ikke har funnet en mann som forstår dem. Som Kvarme riktig har insinuert er jo ikke seksuell legning noe som har med biologi eller psykologi å gjøre, det er snakk om valg av livsstil. Rosa reorientering har en søknad liggende på Giskes (nye minimalistiske) skrivebord om økonomisk understøttelse til å bygge ut dette behandlingstilbudet. Søknaden følger som en konsekvens av at pastor Jan Åge Torp ønsker offentlig støtte til Exodus arbeid i Norge. Den rosa gruppen er optimistiske i forhold til at Giske vil stille seg postive til dette da Trond som kjent har en forkjærlighet for dyre damesko.

Kvarme har enda ikke kommet med noen uttalelse om hva han syns om Rosa reorienterings alternativ de psykologene og psykiaterne som tilbyr reorientering for de som ikke trives under regnbueflagget og heller ønsker å finne et hjem i den trygge norske kirke. Livsstilsbyttet som følger som en nødvendig konsekvens av reorientering, dvs når et menneske har byttet ut barkrakklivet med kirkekaffe virker svært ofte forsterkende på omvendelsen. Alle vet jo at gjennomsnittsalderen på den slags arrangementer ligger jevnt rundt 80, og at det verken er særlig mye testesteron eller østrogen i fri flyt på den slags steder. Selv om Jesus er en sterk venn er det ikke nødvendig å utfordre skjebnen. Svært mange av de reorienterte melder at det er en befrielse å skifte ut cosmopolitans med hjemmebakst, og at golfjakke er en langt mer komfortabel uniform enn skinnbukser. Dessuten: Når ten-sing koret drar til skikkelig svinger det ikke så mye mindre enn Madonna og Village People.

Rosa reorintering har også sterke kort å spille på etter at legningsskiftet har funnet sted: Større tilgang på sex, morsomme fester og mindre stereotype kjønnsroller kan for mange synes som en svært fristende livsstil. Dette er en livsstil som apellerer til mange yngre urbane mennesker, og siden trenden i dag er at svært mange av oss har lyst til å være akkurat unge og urbane kan det synes som om konkuransen kan bli hard. Dessuten bærer de homofile miljøene preg av mye frihet, det er få mennesker som er ute etter å fortelle deg hvordan du skal leve ditt liv eller legge begrensninger for din hedonisme. Mye moro mao.

Når det gjelder omvendelse til heterofilien har det vært en del undring over at statskirken ikke lenger ser ut til å ta slike oppgaver alvorlig. Det kan synes som en falitterklæring fra de kappekledde at de overlater den slags viktig arbeid til psykologene. Imidlertid tror jeg ikke dette skyldes annet enn at Kvarme er opptatt av andre og mer presserende oppgaver. Han har nemlig bestemt seg for å ta et skikkelig skippertak i forbindelse med alle de hjemsøkte prestegårdene som finnes rundt omkring i landet. Da det vandrer flere spøkelser enn åpne homofile rundt på de mange geistlige eiendommene i landet tilbringer Kvarme mye tid på å finne ut hvordan en skal ta kverken på disse onde åndene.

Mis(s) Demeanor og desperate kvinnfolk

oh,oh,oh,oh,oh,oh,oh,oh
I'm,I'm,I'm,I'm,I'm really,really
Hot,Hot,Hot,Hot,Hot

Let me holla' at the d.j.
Come on d.j. put that record on the replay
Don't you see how them bitches move they bootay
Everytime you play this record, smell like coochie
Follow dem',Screamin' like a groupay
Misdemeanor move my nookie like a hoochay
For them hatas fuck whatever you say
Because you know I'm too cool for you anyway
I'm just a bad bitch

(Missy Elliot)


Den vandrenede kat(t)astrofen Cosmo er ute på vift igjen. Jeg mistenker at hun driver med mannfolk. Det er jo allerede bevist at den unge damen går på bar , og jeg har prøvd å holde henne inne på lørdagene etter det. Sist hun fikk være ute en lørdag ble jeg oppringt søndagen etter av noen som hadde funnet henne i forvirret tilstand på St. Hanshaugen (vi bor på Grünerløkka... et godt stykke unna altså). Hun hadde sikkert blitt med en eller annen suspekt Mons hjem etter barrunden, en som ikke var gentleman nok til å følge henne hjem etterpå (sånn er dem Monsene). Men igår gikk jeg i baret igjen og slapp henne ut, og kanskje har hun funnet den store kjærligheten for hun har enda ikke gitt lyd fra seg.

Men det er jo hyggelig at noen i familien får snøret i bånn. Undertegnede har ikke hatt noen i kikkerten siden november. Faktisk er det slik at jeg begynner å bli litt bekymret for at jeg kommer til å gå tom for datehælvetehistorier snart hvis jeg ikke skjerper meg og begynner å gjøre en innsats. Derfor har jeg begynt å vurdere speed-dating. Jeg så på Coupling i går hvor Jane uttalte: " I dont have time for men that isn't really desperate", og det summerer vel egentlig ganske godt opp tilstanden min hvis jeg hiver meg på noe sånt. Når det er sagt ville jeg selvsagt oppsøkt noe slikt utelukkende for å oppnå noe å blogge om (ha ha). Problemet er at jeg syns det lyser litt vel mye desperasjon av meg hvis jeg oppsøker den slags evenement alene, og siden alle rundt meg ser ut til å befinne seg i lykkelige omstendigheter (dvs forelskelse) om dagen har jeg et problem. Jeg prøvde å overtale en gift venninne av meg til å bli med, men hun endte opp med at det kanskje var litt umoralsk. Bortsett fra at hun er drop dead gorgeous (og derfor ville blitt en hard konkurent for undertegnede) kan jeg ikke helt se problemet. Jeg mistenker nemlig at 99% av alle deltakerne på noe sånt ljuger om essensielle ting og ekteskapelig status er vel ikke det verste.

Bombay Surprise!

Jeg må blogge litt mer om mat før jeg oppgir emnet (jeg har ikke tenkt til å bli en matblogg). Som semiveggis eller pescianer er indisk mat en stor favoritt og noe jeg spiser ukentlig. Minime har indisk blod i årene så hun har mumset i seg poppadums, pakoras og dal siden hun var rundt to, til stor fornøyelse for gjester og personale rundt om på Oslos indiske resturanter.Indisk dame som bader

Å spise indisk er ofte løsningen når en ikke spiser kjøtt og befinner seg i land hvor det ikke er tett mellom vegetarrettene på den lokale menyen. Og indiske resturanter finner en på de mest overraskende steder - den beste indiske maten jeg noen gang har spist inntok jeg i fjor sommer oppe i en fjellandsby i Kambodsja (en skikkelig gangsterby med bare prostituerte og drugdealers - et oppbyggende miljø å ta med seg barn i, spesielt fordi vi ankom på moped kjørt av en fyr på speed....tror ikke jeg kvalifiserer til årets mest hysteriske mor prisen). Det var mer som en privat spisestue enn en resturant og så ikke spesielt tillitvekkende ut, men maten var sinnsyk god (og kostet 6 kroner).

Selv lager jeg en del indisk mat, men det er svært tidkrevende hvis en skal gjøre det ordentlig. Jeg har en indisk kokebok som faren min har tatt med til meg fra India og hvis du skal lage noe derfra krever det at en bruker en dag på innkjøp (3000 forskjellige krydder som skal ristet, blandes og mortes), og en dag på kjøkkenet. Jeg har vært ambisiøs nok til å lage indisk ost og min egen garam massala, men har vel funnet ut at ekte indisk mat er litt i overkant for en norsk arbeidende kvinne. Egenprodusert nanbrød har jeg enda ikke lyktes helt med og det kommer jeg ikke til å gi meg på før jeg klarer. I mangel av tandoorovn har jeg på følelsen at det kreves høyer varme enn jeg har brukt (gode råd og oppskrifter mottas med takk fra eventuelle indiske lesere).

På tirsdag feiret hytteforeningens damer Putikksjefens fødselsdag og da var det på tide å koke sammen en skikkelig curry. Og her kommer oppskriftene:

Kheera raita:

4 dl yoghurt naturell (jeg bruker gresk yoghurt, men den nye matyoughurten kan sikkert også brukes - den greske er mye tykkere i konsistensen og smaker bedre enn vanlig naturell youghurt)
1-2 grønne chilli, finhakket
2 ss korianderblader
½ agurk, finhakket
½ ts chilipulver
½ ts malt spisskarve (cummin)
½ ts salt

Grønnsaksrelish:

225 g tomater, finhakket i ½ cm stykker
225 g agurk, finhakket som tomatene
1 gul løk, finhakket
2-3 grønne chilli, smak på dem slik at du vet hvor sterke de er før du tilsetter. Finhakket uten frø.
½ ts salt
¼ ts sukker
3 ss sitronsaft
2 ss fersk koriander, hakket

Begge disse rettene kan lages en god stund før de skal spises, de blir bedre av å stå og "sette seg" i kjøleskapet en times tid før servering. Kan serveres ved måltides begynnelse ved siden av poppadums, som du kan kjøpe ferdig (enten helt ferdig eller som gjør det selv pakke hvor de poppes opp i olje før servering).

taj mahal

Peanøtt- og egg karri: 

50 g kokos (den i blokkform som kan raspes er bra)
1 ts korianderfrø
½ ts spisskarvefrø (cumminseeds)
frø fra 6 kardemommekapsler (det finnes sånne frø som er ferdig pillet ut av kapslene, det er ca 10 frø i hver kapsel. Sparer en del tid fordi det er plundrete å plukke dem ut)
2 ss solsikkeolje
2 løk i ringer
2 hvitløksfedd (mindre eller mer etter smak, jeg bruker ca 4)
4 cm frisk ingefær, hakket
½ - 1 ts kajennepepper
1 ts gurkemeie (haldi)
½ ts salt
1 boks hakkede hermetiske tomater
225 g peanøtter
2ss fersk koriander, finhakket
1 ts sukker
pepper
3 dl grønnsakskraft (rør ut grønnsaksbuljong i vann hvis du ikke har så god tid at du koker din egen)
2 hardkokte egg, delt i to
1ss presset sitronsaft
korianderblader til pynt

1. Rist korianderfrøene, spisskarven og kardemommefrøene i en tørr stekepanne til du kjenner krydderlukten. Krydderne males så i morter.
2. Varm oljen i en gryte og fres løken på svak varme så den blir blank og gjennomsiktig.
3. Tilsett de malte krydderne, kokosen, hvitløk, ingefær, kajennepepper, gurkemeien og saltet. Fres forsiktig i 5 min.
4. Tilsett tomatene, peanøttene, korianderen, sukkeret, pepperen og kraften. Kok opp og la retten småkoke uten lokk i minst 30 min (desto lenger den koker desto bedre blir den - gjerne halvannen time).
5. Rør forsiktig inn de hardkokte eggene og sitronsaften. Kok videre i 10 min.
6. Pynt med korianderblader før servering.

Serveres med basmatiris, ferdigkjøpte chutneyer, ovenforstående raita og grønnsaksrelish.

Som avslutning på måltidet hadde vi sjokolademousse, men det er en hemmelig familieoppskrift så den legger jeg ikke ut her.

God middag!