Dagens utrydningstruede ord og gjensyn med verdens skumleste tv-serie

Dagens utrydningstruede ord er klakør (substantiv) som kommer av det franske ordet for å klappe i hendene. Utrykket ble brukt om personer som klapper for betaling, altså sånne folk som befinner seg i salen under innspilling av Carl &co (eller annet av samme humoristiske kaliber). I overført betydning benyttes ordet om en etterplaprer: Trond Giskes politiske rådgiver er en typisk klakør. Det som er veldig bra med å inkorpurere dette ordet i dagligspråket sitt er at man kan fonærme folk ganske grovt uten at de vet det, og sånt kan jeg like.

I den siste uka har jeg hatt et gjensyn med en tv-serie som ikke har hatt behov for klakører (og det hadde strengt tatt ikke passet sjangeren heller). Jeg har nemlig sett de første tre episodene av Malstrøm - grøss og gru! Av en eller annen grunn har jeg innbilt meg at dette var en påskekrim som ble telekastet da jeg var barn, men så feil kan man ta. Siden serien ble produsert i 1985 kunne jeg ikke vært yngre enn 16 år, og det begynner jo å bli en alder hvor en tåler litt mer.

Ihvertfall: Plotet går kort fortalt ut på at en engelsk dame får beskjed om at hun har arvet en tørfiskfabrikk og en større eiendom rett utenfor Ålesund. Det i seg selv er veldig mystisk all den tid hun ikke kjenner noen derfra, og enda mer mystisk blir det når det begynner å dukke opp makabre malerier, gamle dukker som beveger seg rundt i et ubebodd hus og musikk som tilsynelatende begynner å spille av seg selv. Og hun er ganske dum hun arvingen - hun ror nemlig over fjorden midt på natten for å sjekke hvorfor det ser ut som om det er noen i det ubebodde huset (som også har et avstengt rom som hun ikke kommer inn i). Og da blir det mildt sagt uhyggelig!

Alle som ikke har sett denne BBC-serien skjønner sikkert at alt ligger til rette for skikkelig skummel stemning, og det beste av alt er at jeg blir dobbelt så skremt nå (20 år etter) fordi jeg husker hvor redd jeg var sist gang jeg så den. Heldigvis har jeg fått den til odel og eie, så jeg vurderer å foreslå Malstrømkveld neste gang jeg skal på date, siden det gir meg uttallige muligheter til å snike meg inntil og å gi inntrykk av å være en kvinne i nød (noe jeg ellers sjelden gjør - men som eksperter på området anbefaler).

Ekstra bonus er det å kunne beundre hvor generelt velkledde folk var på midten av 80-tallet (mange fine hvite bukser med legg som stopper midt på leggen, skjønner ikke hvorfor ingen går med det lenger) og å høre engelskmenn snakke norsk eller å innse hvor overraskende mange nordmenn som foretrekker å snakke engelsk sammen på privaten!

Datehælvete 8: Mr uinteressert

Denne kandidaten i min evendelige jakt på den store kjærligheten var en mann jeg fant som en følge av min musikkinteresse. Jeg liker musikk som har vist seg å fungere som spansk flue på de fleste menn som var unge og rocka en gang på nittitallet, dvs ting som Nick Cave, Pixies, Pj Harvey, Joy Division, Tom Waits, The Smiths osv. Denne karen snakket jeg mye meg før vi endelig traff hverandre, og vi begynte etterhvert å snakke om mer personlige ting enn musikk, sånne personlige ting som livet, døden, kjærligheten og havet. Han var kunstkritiker, og siden jeg er en sucker for brains visste jeg på et tidlig tidspunkt at jeg var ute på farlig oppdrag. Dessuten virket han sånn passe følsom og forvirret, og det er sånt jeg også er imbesil nok til å falle for.

Forsøk nr. 7:

AEtter å ha snakket med ham i nesten en måned avtalte vi at han skulle komme på besøk til meg. Jeg hadde vasket og ryddet, tent det passende antall stearinlys (etter å ha tenkt lenge på hva som er det perfekte antall slik at det ikke ble altfor lett å skjønne at jeg hadde en plan om å forføre ham, men samtidig legge alt til rette for at forførelse faktisk skulle finne sted), og satt på den siste cd med en artist jeg visste han ikke hadde hørt, men at han kom til å like.

Jeg var vanvittig nervøs fordi jeg var like vanvittig håpefull til denne daten, og da han dukket opp var han akkurat så mørk og kjekk som jeg hadde fryktet. Etter en famlende start hvor jeg havnet i den forferdelige åpne-en-vinflaske-mens-du-skjelver-på-hendene-situasjonen gikk vi endelig i gang med drikkingen og etterhvert klarte jeg visst å fremstå som ganske så avslappet, sjarmerende og veltalende.

Vi satt i veldig mange timer og pratet før han begynte å sende meg skjeve skjelmske blikk. Oppmuntret av GT'en vi hadde gått over til da vinen var tom begynte jeg å etablere tilfeldig kroppskontakt fordi jeg en eller annen gang har lest at det er viktig at kvinnen initsierer de første berøringene. Og det så ut til å virke. Han ble stille og smilte for seg selv, og da jeg spurte hva han tenkte på og han ikke ville svare visste jeg at jeg var i ferd med å få napp.

Kvelden endte selvsagt med at han ble natten over før han sprang av gårde for å rekke et møte i kunstkritikklaget eller noe. Men han sendte meg noen sms'er i løpet av dagen, og jeg hadde sommerfugler i magen og et lurt smil om munnen.

Vi traff hverandre igjen og det var samme prosedyre som sist gang, bare hjemme hos ham. Han begynte ikke å kysse meg før det hadde gått en del timer denne gangen også (jeg er en sånn gammeldags pike som forventer at mannen skal ta initativ - ha ha. Sannheten er selvsagt at jeg er redd for å bli avvist). Før vi sovnet mobbet jeg ham litt for at han var så treg i avtrekkeren, noe han ble litt sur for. Han hadde skiftet på sengen, noe jeg satte stor pris på fordi det kan tolkes som et godt tegn (jeg hadde på dette tidspunktet ikke et eneste verbalt holdepunkt for at at dette kunne bli noe, så man får bruke de smulene man får utdelt for fortolkning).

Han sendte meg den høflige og pliktoppfyllende takk-for-i-natt meldingen dagen etter, men ble mistenkelig stille av seg etter det. På dette tidspunktet hadde jeg begynt å bli forelsket, slik jeg bruker å bli når en mann er mørk, mystisk og ikke forteller meg hva han vil med meg. Jeg hadde altså den der usikre følelsen - en slik magefølelse som egentlig forteller deg at han ikke er like interessert, men en hodefølelse som insisterer på at ingenting er avgjort og at det fremdeles er håp. Så jeg gjorde det en ikke skal gjøre i slike situasjoner. Jeg begynte å mase. Sendte meldinger hele tiden, og etterlyste svar når jeg ikke hørte noe. Jeg ble altså psycho stalker bitch. Ikke lurt.

Han hadde på forhånd advart meg mot han ble stressa av damer som var for pushy og at han egentlig foretrakk damer som ikke var interessert i ham (det siste sa han vel strengt tatt ikke, men det var lett å lese mellom linjene). All den tid jeg visste dette var det ikke spesielt smart å sende ham en forespørsel om vi skulle møtes og spørre igjen dagen etter når han avslo. Men jeg gjorde det. Når det er sagt hadde det antageligvis ikke fungert med alle strategiene i verden i forhold til denne karen. Lumske planer for å få en kar i havn fungerer aldri. Sannheten var selvsagt at han ikke var noe særlig interessert i meg i det hele tatt.

Etter å ha holdt på slik noen uker, uten at vi traff hverandre, tok jeg endelig den voksne avgjørelsen om å sende ham en direkte forespørsel om han i det hele tatt hadde lyst til å treffe meg igjen(legg merke til at jeg er langt fra voksen nok til å ta en telefon når det gjelder slikt, oppfører meg som en jævla fjortis). Noe han selvsagt ikke ville. Han ga meg en sånn halvkvedet vise om at det var veldig hyggelig hver gang vi traff hverandre og sånn, men at han nok ikke kom til å bli forelsket i meg. Jeg tenkte en stund på å sende ham et par værtestikler i posten, for å gjøre et poeng ut av at han ikke var noe særlig til mann. Jeg var sur og lei meg, og følte meg så mye bedre når jeg bestemte meg for at han var en tufs. Desverre måtte jeg bite sannheten i meg å  innse at han nok ikke hadde oppført seg spesielt dårlig i det hele tatt, og at det var undertegnede som ikke var riktig navla.

Konklusjoner:
1. Mørke mystiske menn må jeg passe meg for, uansett hvor stor hjerne de tilsynelatende har.
2. Når en mann ikke kaster seg over deg andre gang dere treffes etter å ha etablert seksuell kontakt er det defintivt et dårligere tegn enn at nyvasket sengetøy er et godt ett.
3. Å oppføre seg som galemarja er ikke en spesielt tiltrekkende egenskap.
4. Når jeg har spurt en kar om å treffe meg og han har sagt nei, er det opp til ham å ta initativet en eventuell neste gang hvis det er noe han har lyst til.
5. Hevn i form av påpekning av manglende baller i form av postsendte værtestikler (eller musetestikler som jeg også var inne på fordi de er så pittesmå) fører ingen steds hen.

Bedre å drikke fra toalettet

Katt som drikker
Er du blant dem som gremmes når bikkja eller katta drikker fra do? Da bør du definitvt ikke si ja takk til is i brusen din hvis du spiser på McDonalds eller Burger King. Aftenposten kunne nemlig opplyse oss om at bakteriologiske prøver tatt av isen de bruker for å tynne ut det skvipet de selger som brus på MacDonalds inneholdt 3450 mikroorganismer, mens vannet i do inneholdt 20.

Desverre druknet dette uimotsigelige argumentet mot å spise eller drikke noe fra de nevnte steder en smule i e-coli angst og påfølgende bakteriefrie kjøkkentips.

Forøvrig planlegger undertegnede å publisere et nytt datehælveteinnlegg i løpet av kvelden, noe som forhåpentligvis ikke blir like kvalmende som dette.

Ps: Det er ikke undertegnedes katt som er avbildet her, min katt holder seg til å drikke vannet som ligger under badekaret .

Bloggens fictio personae

De aller fleste bloggere er anonyme i en viss forstand, og det har blitt kritisert av både Anders Giæver og Sissel Benneche Osvold. Vampus ble i desember omtalt av Anders Giæver som hevdet "bloggerne er i ferd med å bli den digitale versjonen av sen-åttitallets maskerte demonstranter fra miljøet rundt Blitz. De er sinte, engasjerte og høyrøstede - de har bare ikke fortalt det til familien ennå.". I følge Anders Giæver kan det synes som om han mener at anonyme ytringer er mindre verdt enn ytringer foretatt under fullt navn og det undrer jeg meg litt over.

I den spede begynnelse av internetts mer allmenne bruk ble det skrevet lange bekymrede artikler, og fortalt enda mer dramatiske historier, om at folk på nettet kunne operere med fiktive personligheter. Skjult bak forførende og feminine nick kunne det befinne seg en eldre, korpulent herre fra Gudbrandsdalen som oppnådde en pervertert nytelse ved å lure godtroende. Nå er de fleste av oss klar over akkurat dette, og kommuniserer med personer på nett med en bevissthet om at denne typen kommunikasjon ofte innehar et element av fiksjon ved seg. For tre år siden var det utstilt et verk på Høstutstillingen som besto av bilder av mennesker med nicket deres under, og bare et raskt kast på det kunne fortelle oss at Luke Skywalker var en kvisete og kvapsete geek og at Nightqueen var en skinnmager blondine.

Det virker ikke som om Ander Giæver forstår bloggingen som sjanger eller har noen større forståelse av hvordan en nettpersonlighet fungerer. Jeg vil påstå at blogging, uansett hvor høye ambisjoner man har, alltid bærer preg av at det er fiktive personer som skriver dem. Vi forstiller oss i mer eller mindre grad, enten ved å bygge opp en identitet som er fullstendig anderledes enn den vi har ute i den virkelige verden eller ved å gjøre konsekvente valg i forhold til hvilke sider av oss selv vi beskriver. En bloggs stemme kan derfor sammenlignes med en litterær stemme. I litteraturteorien har forfatterbegrepet vært ute i hardt vær de siste 40 årene, og alle forestillinger om at litteratur er en virkelig persons ytringer har blitt byttet ut med en forståelse av at forfatteren er en fiktiv karakter på lik linje med en hvilken som helst annen karakter i et litterært verk. I stedet for å snakke om forfatteren som en biografisk person har man begynt å benytte begrepene fictio personae (en oppdiktet person) eller Prosopopeia (et skapt ansikt).

Til tross for at Vampus nå har blitt Heidi Norby Lunde når hun uttaler seg om Vampus' verden i det offentlige, er fremdeles ikke Vampus Heidi. Hun skriver med en skapt stemme som mer eller mindre ligner på den personen hun egentlig er, og når journalisten Anders Giæver skriver er han antageligvis ikke Anders han heller. Når en skriver er en alltid maskert, til og med selvbiografisjangeren har i de siste tiårene fått et stempel som en fiktiv sjanger som ikke har noe med virkeligheten å gjøre.

I mine mer grandiose øyeblikk har jeg forestilt meg at jeg skulle skrive, innsiktsfult og følsomt, om den store kjærligheten. I stedet har jeg skrevet om min totale mangel på suksess på dette området når jeg for første gang har skrevet om emnet for flere enn meg selv. Forfengeligheten min hadde kanskje foretrukket en Datehimmel føljetong (som Iversen etterlyste i en kommentar), men jeg vil påstå at verken himmel eller hælvete hadde vært den fulle og hele sannhet om undertegnedes kjærlighetsliv. Det er kanskje mer sannhet i Datehælvete innleggene mine enn jeg egentlig hadde foretrukket, men de valgene jeg har gjort i forhold til hvilke dater jeg beskriver,og hvordan jeg beskriver dem,  gjør prosjektet til en fiktiv fremstilling av mine opplevelser på dette området (jeg kunne for eksempel sikkert skrevet langt mer om min sårhet og skuffelse, men det oppleves som for personlig og umorsomt).

Så når Anders Giæver mener at blogging har en lavere verdi enn journalistikk (som skiller seg fra blogging ved mer enn at han får betalt for det) når en ikke viser ansikt og står frem med fullt navn, viser han liten forståelse for hvordan et jeg endrer karakter i det det blir skriftliggjort. Mangel på anonymitet betyr ikke noe for andre enn dem som har lyst til å grisebanke deg fordi de er uenige med deg og dem er det vel få av oss som er spesielt intressert i.


Salige skadefryd!

De fleste familier jeg vet om har et anstrøk av dysfunksjonalitet ved seg, og jeg tror ikke min er noe ekstraordinær i så måte. Den er sånn passe uoversiktelig ettersom folk har skilt seg og giftet seg på nytt, og den har noen mer eller mindre sjarmende særegenheter. Men stort sett trives jeg faktisk i familien min.

Faren min pleier å invitere med seg damene sine, dvs hans nye kone, min søster og jeg, på utenlandsturer med jevne mellomrom. Det er stort sett veldig hyggelig, selv om det alltid medfører at lillesøsteren min og jeg blir fullstendig punpa fordi vi springer og gjøre de tingene vi har lyst til (ofte shopping, men ikke bare) imellom det fastlagte programet. To ting er viktige når vi er på turene våre, som alltid går til en storby, vi må på guidet busstur så vi får sett det viktigste (det er min stemors krav) og vi skal spise mye god mat (det er alles krav, men aller mest min fars).

Spising, ved siden av øldrikking, utgjør nesten hele moroa for faren min, og det er noe han tar svært seriøst. Da jeg var liten pleide han alltid å sende meg postkort når han var ute og reiste (veldig ofte), og ordlyden på disse postkortene var nesten alltid helt lik:

"Hei jenta mi!

Nå er Pappa i Los Angeles i Amerika. Her er det varmt og fint. I går spiste jeg den største hamburgeren jeg noen gang har sett, og i forrigårs spiste jeg en blodig biff. Til lunsj i dag spiste jeg enda en hamburger, og i morgen skal vi spise kinesisk på en veldig bra resturant.

Klem fra Pappa!
ps: Jeg tar med amerikansk tyggegummi."

Hvis han hadde vært i Frankrike fulgte nesten likelydige beskrivelser av skalldyrmåltider og god vin, hadde han vært i Tyskland var det mye pølser og Eisbein. Da jeg var 6 -7 år syntes jeg egentlig disse postkortene var utrolig kjedelige, selv om jeg likte å få bilder og frimerker fra hele verden.

I fjor sommer dro vi til Riga og der var det fint. Stort sett spiste vi ganske bra også til min fars store glede. Vanligvis er det han som får æren av å velge resturanter siden det er han som betaler, men en av kveldene var damene klar for et litt lettere måltid. Vi revolterte derfor ved å kreve å få spise på en italiensk resturant i stedet for hans foretrukne gourmetresturant, men det skulle vi aldri gjort. Mannen ble nemlig pottesur, og han gjorde absolutt ingenting for å skjule at han var det heller. Resturanten vi hadde funnet var nemlig i hans kategori "suppekjøkken", altså den desidert dårligste typen serveringssted du kan finne. Han furtet seg gjennom menylesning og bestilling. Først så fniste vi litt av ham, men senere ble stemningen litt sånn halvamper rundt bordet.

Søsteren min og jeg bestilte salatbar og pasta. Men da vi oppsøkte den såkalte salatbaren innerst i lokalet viste det seg at det var en salatbar helt uten saltat! Det var ikke en frisk grønnsak å skue i det hele tatt. Alt som befant seg der var bønner, kikerter, og noen ulike former for syltede grønnsaker som er vanlig i østeuropa. Det så ut til å ha stått der en god stund også, og jeg vandret sporenstreks bort til servitrisen vår og spurte hvor salaten var. Hun pekte tilbake mot der jeg kom fra og insisterte på at det faktisk var salatbaren, selv når jeg påpekte at det ikke befant seg noe salat der. Litt småsurt avbestilte vi bestillingen, og lusket tilbake til bordet.

Faren min hadde fremdeles et skikkelig surpomptryne da vi kom tilbake, men han fikk igjen litt glød i øynene da vi fortalte om den dårlige salatbaren. Rødvinen vi ble servert  hadde et ikke ubetydelig hint av edikk  og da begyntete han faktisk å kommunisere litt igjen, hovedsakelig gjennom å påpeke at vi nok heller burde hørt på ham. Da maten så kom på bordet viste det seg at min stemors mat manglet, og at de hadde glemt hele bestillingen hennes, og da ble hun ganske sur, dels fordi hun var sulten og dels fordi faren min hadde vært så tverr. Maten hennes kom ikke før det hadde gått nesten en halvtime og da var hun blitt relativt aggressiv. Faren min derimot begynte å bli riktig så blid igjen, det så faktisk ut som at han riktig koste seg der han satt.

Min fars kone hadde bestilt pasta med pesto, men det hun fikk servert da maten endelig ankom var alt annet enn det. Det var bare spagetti med olje og oppskjærte tomater. Det var et lite snev av grønt mellom tomatene, men ikke nok til at det kvalifiserte som pesto. Da ble hun faktisk illsint, og begynte å skjelle ut serveringsdamen, og endte med å næmest brøle "I dont even eat tomatos!" da personale påsto at det var dette hun hadde bestilt. Det endte med at stemoren min sendte maten tilbake i harnisk og på dette tidspunktet begynte min far å bli sitt gamle smørblide selv igjen.

20 minutter senere befant vi oss på en annen resturant (som min far selvsagt hadde valgt), hvor vi spiste oss mette, og hvor vi alle, med hånden på hjertet måtte avlegge ed om at vi aldri mer skulle velge resturant igjen.


Reality challenged anbefaler: Tegneserier

Undertegnede er mer opptatt av husarbeid og kakebaking i dag enn av blogging, og gjør det derfor enkelt for seg selv: Jeg lager en liste over tegneserier som bør leses. En god del mennesker leser tegneserier, men altfor mange gjør det ikke. Selv var jeg så oppslukt av genrer en periode at jeg vurderte å skrive hovedoppgave om det, noe som hadde vært langt tøffere enn det emnet jeg til sist endte opp med.

1. Frank Miller: Batman, Daredevil, Sin City og Elektra. Frank Miller er en stor kunstner. Det å klare å fremstille Batman som en litt sliten og livslei superhelt er ikke annet enn en genistrek.

2. Joakim Pirinen: En tegneserieskaper jeg først ble kjent med gjennom den utmerkede publikasjonen Folk og røvere (Trondheims svar på Gateavisa, men med bedre kvalitet både artikelmessig og i layout-eksisterer desverre ikke lenger). Pirinen fremstiller en mørk mørk verden, med mye galgenhumor og finesse.

3. Lauzier: En ung manns bekjennelser var den første "voksne" tegneserien jeg leste, og som tenåring var det interessant å lese om en ung mislykket manns forsøk på å debutere seksuelt. Lauzier skriver mye om sex i ulike varianter, og har også bidratt med uttrykket "Sikken dejlig røv" fordi jeg har lest det meste av ham på dansk.

4. Jason: Første nordmann. Har et absurd blikk på verden som er både melankolsk og uhyre morsomt. Den eneste tegneren som har fått meg til å vri meg på gulvet av latter bare ved hjelp av tegninger av figurer med totalt uttrykksløse ansikter.

5. Joe Sacco: Palestine er en tegnet dokumentar fra de palestinske områdene. Den lærte meg utrolig mye, og er sjangeroverskridende på mer enn en måte. En politisk og viktig tegneserie.

6. Yslaire: Jeg var en stor fan av Sambre serien som er en storslått, dramatisk og romantisk tegneserie. Fantastiske tegnet og et utmerket eksempel på fransk tegneseriekunst. Desverre fikk jeg aldri lest ferdig de 10 delene  (eller hvor mange det endte opp med) fordi man sluttet å oversette heftene til dansk og jeg mangler franskkunnskapene som kreves for å komme videre.

7. Claire Brechter: En yndet tegneserieskaper av 68. generasjonen som lo godt av De frustrerte, en rekke serier hvor folk stort sett sitter i dype sofaer og filosoferer over livet. Hun har også kreert Når du bliver kvinne som på forbilledlig og komisk vis fremstiller de overgangsritene jenter må igjennom, feks å sette inn en tampong for første gang.

8. Christopher Nielsen: Jeg er glad i denne karen, selv om han verken er den flinkeste til å tegne eller til å fortelle historier. Har et fantastisk persongalleri hvor gutta fra Calcutta og de gale deltakerne på Blitz Tours er blant favorittene. Illustrasjonene til Jokke sine plater, som kom med hele serier i de gode gamle lp'tidene, har også klassikerstatus.

9. Mainstream franske serier: Jeg er veldig glad i Viggo, Spiralis, Sprint, Lucky Lucke, Astrix mm. Veldig underholdende og passer veldig godt med smågodt ved siden av.

10. Neil Gaiman: Dystert og fantasirikt. Sandman og døden forkledd som gothere. Avhengighetsskapende.

11. Marjane Satrapi: Har lagd Persepolis som er en selvbiografi over hennes oppvekst i Iran. Jeg har ikke lest den enda fordi jeg kjøpte den først i går, men jeg er sikker på at den er veldig bra og fortjener en plass her. Dessuten har jeg umåtelig lyst til å reise til Iran, men har ikke funnet noen som har den samme fasinasjonen for ferie uten alkohol med slør.

Om å ramme mennesker

Mohammed Omer skriver om Nyanser av en krise i den siste utgaven av Morgenbladet. Omer er avisens faste reporter fra Gaza, og beskriver hvordan den Israelske grensepolitikken har ført til en videre uttæring av palestinerne. Det er akutt melmangel i Gaza, noe som i all hovedsak skyldes at Israelerne har stengt Karni-grenseposten. Sykehusene mangler nødvendig materiell og alvorlig syke får ikke de medisinene de har behov for.

For halvannen måned siden var Kristin Halvorsen ute i hardt vær fordi hun forsvarte en boikott av Israelske varer. Ved siden av at dette brøt med regjeringens offisielle politikk, mente israelelskerene i oposisjonen at Halvorsens private boikott av Israelske appelsiner og vin var "skuffende fordi boikottvåpenet rammer bare sivilbefolkningen" . At den palestinske sivilbefolkningen rammes er altså ikke så farlig som at den israelske gjør det. At Israelerne jevnt over sitter uhorvelig mye bedre i det enn palestinerene, og også har langt større tilganger på naturressurser og derved på langt nær ville rammes like sterkt, gjør dette til en uforståelig argumentasjon.

Diplomatiske midler har blitt benyttet for å legge press på Israel for å endre sin grensepolitikk og dermed oppnå en løsning på matmangelen i Gaza, men det har så langt ikke ført fram. En offisiell handlesboikott ville vært et middel til å si ifra at Norge ikke aksepterer Israels politikk i forhold til Palestina.

Det er valg i Israel 28. mars og det er bare å håpe at Israels befolkning stemmer på dem som ønsker en oppmykning i forholdet til palestinerne. Og en handelsblokade ville kanskje ført til at den jødiske befolkningen stemte mot en grensepolitikk som er direkte årsak til at 40 % av Gazas barn er feilernærte.

Banksys ballongjente

Illustrasjon: Banksys veggmaleri på den israelske segreasjonsmuren.

Mamma - jag vill ha en italienare!

Da jeg handlet grønnsaker hos tyrkeren på hjørnet i dag var det to unge italienske menn som handlet samtidig med meg. Og jeg kommer gjerne ut av skapet som en dame som er svak for italienske cassanovaer. De var vakre begge to, velkledde og pratet kontinuerlig. Jeg lusket etter dem under hele handleturen, men sendte dem stort sett bare skjeve blikk fra gjemmestedet mitt bak nuddelpakkene og da en av dem strøk forbi meg var jeg veldig opptatt av å studere jordskokkutvalget.

Nå er det selvsagt utrolig teit av en voksen dame som meg selv å sikle på italienere, slik bør en være godt ferdig med før en runder 25. Men italiensk er det mest sexy språket i verden, og fordi jeg forstår minimalt av det de sier innbiller jeg meg at de snakker om god mat det meste av tiden, og det på en sånn sensuell og nytelsesfull måte (hvis ikke jeg snart får meg jobb i Cupido vet jeg ikke hva som skal til- vel, kanskje litt mer om dampende blikk over cilantroen og ublu tafsing ved hylla med de indiske sausene, før jeg går hjem til min deilige ektemann).

Kanskje er det fordi jeg ikke har hatt noen forhold til en fyrrig pastamann at jeg fremdeles blir like lidderlig av å være i nærheten av dem. De fleste som har hatt et forhold til en eller flere av arten mener de ikke er så mye å samle på. Men jeg har ihvertfall klint med en italiener. Og det er en historie som kanskje bør skrives til skrekk og advarsel for yngre lesere. 

Da jeg var nitten dro jeg på den ritualmessige dannelsesreisen Europa rundt. Jeg reiste sammen med en kompis av meg, som jeg forøvrig hadde vært ulykkelig forelsket i en god stund, noe som hadde en svært preventiv effekt i forhold til at turen ble både en dannelses- og en sexreise (slik det ofte blir når skandinaviske jenter reiser på tur til sydligere strøk).

Ganske tidlig på turen befant vi oss i Firenze, og der var det ubegrenset tilgang på Chianti som på den tiden var min foretrukne rusdrikk. En av dagene vandret vi bare rundt i gatene og så på folk og hus, og det er lite som er bedre enn å gjøre slikt på en fin liten rødvinsrus. Så vi kjøpte den ene stråkagga etter den andre, supplert med brød og tomater. Resultatet ble selvsagt som forventet og da kvelden kom var vi snydens begge to. Kompisen min fikk da den glimrende idéen at han ville kjøre buss rundt i byen, noe jeg ikke hadde lyst til å være med på, så jeg ble sittende igjen utenfor jernbanestasjonen i Firenze. Alene og rødvinsfull etter solnedgang. Ikke så smart.

Selv om jeg tilsynelatende var opptatt av å skrive noe i en bok kom det stadig forskjellige menn bort til meg der jeg satt, noe som ikke er til å undres over da jeg garantert så ut som ett ekstremt lett bytte. Imidlertid var det en av disse mennene som ikke ga seg så lett som de andre og som klinte seg inntil meg og pratet i vei. Han var busssjåfør og ihvertfall 20 år eldre enn meg. Full som jeg var klarte jeg ikke å kvitte meg med fyren (jeg var så full at jeg hadde sånn tidsmessig etterheng, altså utrolig treg i reaksjonen), og reagerte egentlig ikke før han begynte å beføle puppene mine. Jeg klarte vel knapt nok å reagere når sant skal sies, dvs før omtrent 20 unge menn kastet seg over bussjåføren og var såpass brutale at han pilte av gårde med halen mellom bena. Da begynte det å gå opp for meg at jeg kanskje ikke befant meg på det hyggeligste stedet å være for en enslig ung kvinne med noen liter rødvin innabords, så jeg reiste meg for å gå. Men da ble jeg omringet av disse italienske ridderne som alle kom med ulike tilbud for å gjøre kvelden hyggeligere ( så de var nok ikke bare høviske).  

En av dem var veldig søt så jeg tok imot invitasjonen hans om å gå å drikke vin - det er veldig lurt å drikke mer når du allerede er full som en alke. Han snakket ikke engelsk så vi kommuniserte på spansk, eller ihvertfall det jeg trodde var spansk, men som tatt i betraktning min elendig standpunktkarakter i faget antageligvis var fullstendig kaudervelsk. Men det føltes som om vi hadde det riktig moro. Etter at vi hadde kjøpt vin endte vi opp foran en renessansebygning hvor vi drakk og klinte, og det var egentlig den ultimate klineopplevelse. Ikke fordi kliningen var så fantastisk per se (jeg hadde tannregulering på den tiden - trenger kanskje ikke si så mye mer), men fordi jeg klinte i vakre, romantiske omgivelser med en vakker mann.

Han var selvfølgelig ikke fornøyd med bare munnkontakt så etter en stund mente han at jeg måtte bli med bort til hotellet hans fordi han skulle hente noe (sikkert mer vin trodde jeg). Dum, naiv og full som jeg var fulgte jeg vellvillig med og endte opp i en bakhage med en spinnvill liten italiener som fortvilet prøvde å dra av meg buksene mens jeg ropte "No sex! No sex!". Han prøvde å overtale meg med å vise frem det han hadde å tilby ("it is big"), men jeg fikk ham relativt raskt til å forstå at det ikke kom til å bli mer moro. Vår lille téte a téte endte derfor med at han fulgte meg tilbake til jernbanestasjonen hvor en rådvill kompis sto og ventet på meg. De vekslet hatefulle blikk, jeg fikk en adresse i Roma og der slutter min erfaring med italienske menn.

Og nå er jeg altfor gammel til den slags - italienertoget har gått (jeg har blitt for fornuftig). For igjen å oppleve den samme interessen og ivrige beilingen fra det motsatte kjønn må jeg antageligvis dra til Gambia, men det frister egentlig ikke.

Dagens utrydningstruede ord

Jeg kjøpte forleden boka Utrydningstruede ord av Astrid Skår. Det var litt overraskende at jeg fant såpass mange ord i den boka som jeg bruker nesten daglig, feks fusentast og enfoldig. Jeg må altså bare finne meg i at jeg snakker et antikvert norsk og får heller trøste meg med at kjerringtesten viste at jeg er et stykke unna pensjonsalderen likevel.

Jeg kan trenge noen hvileskjær innimellom alle mannehistoriene mine, og hva er bedre enn å utvide ordforrådet? Poenget her må selvsagt bli å finne passende kontekster å bruke ordene i og jeg begynner derfor med et ord jeg mener kan benyttes med stort hell på tidligere omtalte Mads Larsen (allerede beskrevet som både fusentast og høker). Den sjofle skribenten kan nemlig beskrives som en plattenslager. En plattenslager betegner opprinnelig enn blikkenslager, men disse var kjent for også å lage falske mynter og derfor betyr det også en "skrønemaker", derav uttrykket  "Å slå en plate" som jo betyr å ljuge.

Mads Larsen fortjener betegnelsen fordi han ljuger på seg kunnskap han ikke har, kfr en av mine kommentatorer som han har prøvd å sjekke opp uten å få napp. Dessuten er ljug den fremste sjekkestrategien i følge den samme mannen. Og med dette håper jeg egentlig siste ord er sagt om denne mannen her i bloggen.


Hvordan bli en mannemagnet 2 - en komplett idiotisk oppskrift

I forrige oppskrift på å bli en mannemagnet benyttet jeg meg av Lisas velmenende, men realtivt ubrukelige råd, så jeg har grepet til litteraturen denne gangen. På grunn av et historisk dårlig mammututsalg, i kombinasjon med en viss kjøpemani, endte jeg opp med å kjøpe Pornopunghåndboka av erkeslimålen Mads Larsen. Undertittelen 123 sjekketriks for menn og kvinner var vel det som fikk meg til å være imbesil nok til å spandere 80 kroner på makkverket.

Mads Larsen bygger på en eneste idé i begge bøkene sine, nemlig at kvinner har det enkelt og menn har det vanskelig på kjønnsmarkedet. Den stygge dumme mannen mener at sjekking kun bør foregå med et mål for øyet - nemlig å skaffe deg så mye sex som mulig og helst så mye at du havner i 1500+ kategorien (han har et merkelig tallsystem som jeg først ikke skjønte noe av, men etter å eliminert muligheten for at det kunne dreie seg om alderen på intervjuobjektene, kom jeg til at det måtte dreie seg om antall sexpartnere). Tufsemads mener imidlertid at triksene hans kan hjelpe deg med å få kjæreste også, og siden jeg langt fra føler meg utlært i forførelsens kunst har jeg lest verket fra begynnelse til slutt.

Etter å ha pløyet igjennom kapitlene om hvordan du skal gå fra kjærestegutt til sjarmerende drittsekk, hvordan du skal unngå å bruke kondom (skikkelig lurt hvis din fremste målsetning er å pule så mye og så bra som overhodet mulig) og hvordan du skal bli kvitt ennattsligget ditt dagen etter (tom uten å gi henne frokost) kommer en så til kapitlet som vel burde ha mest å lære meg - nemlig kvinnekapitlet.

For kvinner nøyer han seg med omtrent 20 råd, noe som samsvarer godt med hans tese om at kvinner kan få så mye sex de bare vil. Det føles passe pedagogisk å ta en gjennomgang av noen av disse og vurdere verdien av dem (ganske mange er utelukket fordi de dreier seg om å sjekke menn utelukkende for å ha sex med dem):

1. Kvinner kan ha så mange sexpartnere de vil
Dette er noe de fleste kvinner vet fra de er omtrent 15 så han har ikke akkurat funnet opp kruttet denne storsjarmøren. Sex er forøvrig ikke noe problem å skaffe for undertegnede.

Så kommer noe vissvass om at jeg må forstå sjekkemarkedet (nemlig at jeg har en fordel menn ikke har) og at jeg kan sjekke selv (det vet jeg). Dette lærte jeg definitivt ikke noe nytt av.

2. Kresenhet
Når en leser Datehælvetehistoriene mine kan en kanskje komme til den konklusjon at jeg må være kresen. Mads har noen løsninger på det han kaller kresenhetssyken. For det første er det visstnok ikke kresen jeg er, men ute av stand til å kommunisere godt med mennesker, og for det andre er det  visstnok et problem jeg bør deale med.

Jeg vil selvsagt benekte at jeg er kresen, og at jeg gir mange forskjellige menn en real sjans før jeg finner ut at det ikke funker. Hvis en ser på listen min over de mennene jeg har datet bærer ikke akkurat disse preg av utmerket forarbeid med formål å skjalte ut upassende kandidater.

Unge ulovende Larsen mener jeg bør prøve to praktiske øvelser:

a) Jeg skal ikke slutte å snakke med en mann før jeg finner minst en ting jeg virkelig verdsetter ved ham.
Jeg vil påstå at en eneste prisverdig egenskap er å legge lista ekstremt lavt hvis det er kjæreste jeg er ute etter. Dessuten har jeg liten lyst til å kaste bort tid på erkeidioter uten sjarme og sosial intelligens - såpass av en misantrop tillater jeg meg å være.

b) Ha sex med en god kompis
Jeg skjønner ikke helt hva dette har med saken å gjøre, visstnok skal det hjelpe meg å komme over kresenhet. Nå er jeg egentlig enda mer selektiv i forhold til hvem jeg velger som venner enn jeg velger som sexpartnere så dette tror jeg virkelig er et skudd i blinde. Dessuten har jeg gjort det.

3. Smiger, komplimenter og ikke skremme ham

At smiger og komplimenter bringer deg langt når det gjelder å sjekke opp menn kan selv en atomfysiker forstå.

Dette kan jeg selvsagt prøve når jeg ser noen som fortjener et kompliment.

Ponopungprofeten mener dessuten at damer ikke bør være altfor pene, når de er på sjekkern, fordi dette kan skremme bort potensielle beilere. Jeg bør heller satse på å være blid og energisk.

Merkelig teori, men jeg kunne selvsagt prøvd å gå ut med minimalt med sminke og litt sånn halvslappe klær. Det frister egentlig lite all den tid jeg liker å pynte meg. Tror jeg forkaster det rådet uten å argumentere noe mer. Lisa mente også at man skulle være blid, og jeg konkluderte da med at jeg ikke akkurat følte meg som noen mannemagnet selv om jeg stort sett smiler som bare det. Ubrukelig råd mao.

Mads mener dessuten at det kan lønne seg å spille litt full, dum og hjelpeløs...Grrrrrrrr

Nok et sånt råd som gjør meg pissed. Jeg vil ikke ha noen mann som foretrekker dumme og hjelpeløse damer, dessuten ville han jo ganske fort oppdage at jeg verken var dum eller ute av stand til å klare meg selv.

4. Behold drømmemannen på kroken
Visstnok er det lurt å skaffe seg en elsker som du så lurer til å bli kjæresten din. Dette gjør du ved å være kald, likeglad og uinteressert - kul og ikke klengete. Ved å opptre sånn kan du snike deg inn under huden hans og bli der.

Jeg tviler ikke på at dette kan virke, men problemet er jo at jeg har lyst til å forelske meg, og da oppfører jeg meg ikke kult og uinteressert. Dessuten er det veldig kjedelig å gå og vente på at elskeren din skal bli kjæresten din når du ikke er sikker på at det kommer til å bli resultatet - jeg tror faktisk det stort sett ikke skjer. Jeg er dessuten naiv nok til å tro at forhold bør bygges på ærlighet, jeg er nok litt gammeldags sånn.

5. Ikke knip igjen beina
Ifølge sjekkehøkeren er mange menn "så vant til å tenke erobring at dypere følelser er noe som først kan oppnås etter at sexen er tilbakelagt"

Dette er selvsagt helt omvendt av det trikset som vanligvis benyttes av kvinner som vil gjøre de sjarmerende drittsekkene til kjærestegutter. Og dette er det eneste jeg er enig med Mads i egentlig. Hvis en mann ikke vil ha deg fordi du har sex med ham på et tidlig tidspunkt ville han nok ikke ha deg i utgangspunktet.

Når jeg leser igjennom dette opplever jeg vel at Mads hadde enda færre brukbare råd enn Lisa hadde, og det sier ikke lite. Boka er vel først og fremst egnet på folk som er følelsesmessig avhøvlet og syns nye hakk i sengegjerdet er stor stas. Selv føler jeg kanskje at jeg er litt over det stadiet og at jeg helst vil ha noen å holde i hånden og sånn.

Jeg er ikke noen kjerring og stolt av det!

Endelig har jeg, for første gang i min bloggertid, blitt noe som ligner på å være tagget -  Saccarina har oppfordret meg til å ta kjerringtesten. Jeg må innrømme at jeg selvsagt er livredd for å komme ut av skapet som kjerring her, altså en som er mer opptatt av gardiner enn av politikk eller mannfolk om du vil (det har skjedd noen damer jeg kjenner og jeg betrakter dem som kjerringfisert - og sånne damer blir fryktelig kjedelige).

Her er altså testen:

Hvis du nikker gjenkjennende til mindre enn 5 av kjerringtegnene under, kan du slappe av vel vitende om at du langtfra er noen kjerring. Treff på 5 -10 kjerringtegn viser at du er i faresonen. 10 - 20 JA viser at det definitivt er fare på ferde, mens over 20 JA tyder på at du burde gått av med pensjon.

Du bruker mer penger i uka enn i helgene
NEI
Du har duk og blomsterpotte på TV-en
NEI
Du rydder jevnlig i dypfryseren
NEI - har ikke dypfryser en gang
Du hører på Nitimen
NEI
Du synes det kunne vært gøy å prøve "en sånn hurtigvin"
NEI - yakk.
Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag
NEI - vet ikke hva jeg skal ha til middag på søndag før søndag omtrent kl 17.00
Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær
JA - Å bake med tørrgjær er bare tull, resultatet blir mye bedre med fersk.
Du synes middag kl 19.00 er sent
NEI
Du har fem kasser med julepynt
NEI
Du kjøper julepynt på salg i januar
NEI
Du snakker heller med kvinner på fest
NEI (bombe...)
Du blir lykkelig over en ny kjele
NEI
Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester.
NEI
Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer.
NEI (men jeg spiste veldig mye Tenor en periode, men de produseres ikke lenger så jeg slipper heldigvis å si ja her)
Du spiser alltid rekecocktail til forrett.
NEI
Du synes det er festlig med fiskekabaret.
NEI
Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor.
NEI (Har aldri hatt noen svigermor, men jeg bruker en juleduk etter mormoren min)
Du har ferdiglagede middager med på påskeferie.
NEI
Du synes dronning Sonja har mange artige hatter.
JA
Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt.
NEI
Du har tellekant på trusene.
NEI
Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe.
NEI
Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger.
NEI
Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben.
NEI
Du synes det er for sent å gå på nier'n på kino.
NEI
Du får såpe i julegave.
NEI
Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker.
NEI - hvis jeg gjør det er det alltid med baktanker!
Du bruker samme tepose to ganger.
NEI
Du har med pute når du skal kjøre langt i bil.
NEI
Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset.
NEI (Jeg melder meg inn i bokkllubbene for å få gratis bøker i innmeldingsgave)
Du har våtservietter i bilen.
NEI (Har ikke bil)
Du soler deg i vanlig BH.
NEI
Du danser swing til all slags musikk.
NEI
Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret.
NEI
Du kjøper "gode" sko.
NEI (Jeg kjøper de skoene som til enhver tid passer)
Du har paraply i håndvesken.
JA
Du tar selv initiativ til slektsstevne.
NEI
Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass.
NEI
Du bruker sukkerbit til kaffen.
NEI
Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap.
NEI

Hurra og Puuh!
Med mine tre ja ligger jeg trygt under faregrensa - men noe sier meg at dette nok har en sammenheng med sivilstatusen min og mine elendige evner til å planlegge livet mitt.

Postscript: Jeg må jo tægge noen videre så jeg utfordrer Iskwew, Lise, Grubeline og Iversen (fordi jeg tror han har veldig lyst)

Veggisblogging

I disse truende mattider har jeg blitt oppfordret av Lasse, som jeg forøvrig har gått på ungdomsskolen sammen med og som jeg fant via bloggen hans, til å reklamere litt for vegetarmatens fortreffelighet. Når det er sagt liker jeg egentlig ikke så godt å profetere for den slags, og kan vel bare regne med få kommentarer som at "Blodig biff er best", men det får stå sin prøve.

Jeg har ikke spist pattedyr på snart 20 år, men er strengt talt ikke vegetarianer fordi jeg spiser fisk og skalldyr. Når folk hører at jeg ikke spiser kjøtt blir de ofte veldig intressert i å diskutere det med meg og jeg har hatt utallige nachspieldiskusjoner om dette. Men jeg er vel av den oppfatning at folk får velge selv og at det ikke er spesielt intressant å diskutere hvorvidt mennesket naturlig tilhører toppen av næringskjeden (selvsagt er vi kjøttetenede dyr, men jeg identifiserer ikke meg selv med dyreriket, dessuten har aldri mennesket spist så mye kjøtt som i moderne tider, da dette i steinalderen begrenset seg selv). Selv lever jeg bra på det jeg har moral til å drepe selv, og hvis andre har moral til å spise de søte dyra så er det greit for meg. Jeg savner pinnekjøtt på julaften og bacon når jeg er i bakrus, men det er det eneste. Det er heller ikke sikkert at det er det sunneste for alle å følge mitt kosthold, men det er liten tvil om at de aller fleste mennesker vil nytt godt av å bytte ut kjøttet et par, tre ganger i uka med grønnsaker.

Fordelene med å spise vegetarisk er mange:

1. Du slipper å bekymre deg for at maten din kommer fra steder som dette og trenger heller ikke å ha dobbelt opp med kniver og skjærefjøler og en innsikt i hygiene som krever husmorskolen.
2. Folk som lever på et vegetarisk kosthold har en betydelig lavere forekomst av både overvekt og kreftformer som er livsstilsbetinget.
3. Ved å spise mat fra grønnsaksriket slipper man at maten en spiser har forbrukt 40 ganger (er ikke helt sikker på tallet her) så mye energi under produksjon som det som blir igjen når det ligger som kjøttkaker på tallerkenen din. Dette er bra for verden sett under ett, både i forhold til miljøet og i forhold til mengden mat som produseres. Hvis den vestlige verden begrenset kjøttinntaket sitt ville dette kunne løst verdens sultproblemer.
4. Du slipper å tenke på at maten kan ligge i opptil 7 dager i magen din før den er ferdig fordøyd - og når den ligger sammen med grønnsaker, brødmat og melk kan du tenke deg hvilken tilstand den ender opp i.
5. Kjøttproduksjon er stort sett en etisk uforsvarlig form for dyrehold som påvirker det produktet som selges.

Dessuten kan en spise like godt som når en spiser kjøtt, veldig mange av de vanligste matrettene kan med fordel lages i kjøttfri form, feks pizza, pasta, gryteretter, og veldig mange etniske retter. Det finnes pølser, hamburgere og "kjøttboller". Men de vil jeg ikke anbefale for nybegynnere, det smaker rett og slett fælt for utrenede (jeg syns det er godt).

Jeg avslutter med en av mine favorittoppskrifter, nemlig på Quesedillas:

1 boks cottage cheese blandes med omtrent lik mengde revet oss (feks cheddar, norvegia, Jarlsberg)
Hakk en neve jalapeños og bland i osten (kan byttes ut med grønn chilli hvis en ikke er så glad i sterk mat)
Tilsett 1 eller 2 fedd hvitløk.

Rør sammen og fyll tortiallas med en skje i hver, brett dem sammen til firkanter og legg i ildfastform med skjøten ned. Topp med revet ost og sett i ovnen på 225 grader til osten er gylden.

Serveres med salat, tomat, hakket rødløk, salsa, rømme, jalapeños.

Til barn kan det anbefales å lage noen tortillapakker med feks en blanding av tomatbønner og mais, det er alltid en favoritt og ganske næringsrikt også, da bønner som kjent er en god kilde til proteiner.

Og dette tror jeg jammen meg jeg skal spise til middag i dag!

Snurte journalister med liten selvinnsikt

Da jeg leste Sissel Benneche Osvolds Blogg, blogg ble jeg nok en gang skuffet over et menneske jeg trodde var oppegående, kanskje mest fordi det er så tydelig at hun så gjerne vil mene noe om noe hun egentlig ikke har noe særlig greie på. Og det merkelige er at dette er noe av det hun angriper eller latterliggjør bloggere for, og det i en halvironisk stil som ikke er helt lett å begripe. Hun fremstår egentlig mest som litt forurettet og snurt, og det er et lite kledelig modus å bedrive selverkjennelse i.

Hun syns tydeligvis (selv om jeg som nevnt er svært usikker på hva hun egentlig mener) at det er for mye uprofesjonell synsing og for mye muntlig språk i bloggene hun har lest:

 "Sånn snakker vi jo ikke lenger når vi debatterer som voksne. Ordet i de gamle mediene er overtatt av de profesjonelle og trente debattantene, med toppolitikerne som verdensmesterne".

Men kanskje er det mangelen på tydelige standpunkter som er den største mangelen ved den jevne tabloidjournalistikken i dag? Det finnes liten nerve og lidenskap der (annet enn hos kronikkforfattere), og jeg vil påstå at det bærer skrivingen deres preg av. De største norske avisene er stort sett blodfattige nyhetspushere som først og fremst har ønske om å tilfredstille "folk flest" og å selge mest mulig aviser.

Sissel Benneche Osvold tilkjenner bloggerne en evne til å komme til saken som journalistene kanskje kunne lært noe av. Men for henne raser visst alt sammen av at bloggere ikke bedriver seriøs argumentasjon og ikke er villige til å se begge sider av saken (og dessuten sier ting som veldig liksom). Nok en gang: Hun kan ikke ha lest så mange blogger. Dessuten: når en sak fremstilles på en poengtert måte får det folk til å ta egne standpunkter fordi de får reaksjonsrefleksen vår til å våkne. Ikke tror jeg bloggere generelt er så uintelligente som damen vil ha det til heller: Mange klarer på fortreffelig vis å vise frem flere sider av en sak og å la argumenter for mer enn et syn stå side om side (her er det fristende å trekke frem 0803).

De største norske avisene er oven i kjøpet svært sjelden særlig velskrevet heller (så Sissel Benneche Osvold sitter i litt av et glasshus her), og det til tross for at det er profesjonelle skribenter som står bak. Kanskje det er jeg som er vanskelig, men det er ytterst sjelden jeg leser en avisartikel (ihvertfall innenfor det vanlige nyhetssegmentet) som slår meg som velskrevet nytelse. Når jeg langt oftere leser blogger som slår meg som velformulerte og med en særegen skrivestil enn avisartikler kan en jo spørre seg hvilken yrkesstolthet disse profesjonelle journalistene har.

Så i stedet for å sutre over at et annet media får oppmerksomhet (også fra journalister) burde kanskje journalistene og avisene gå seg selv etter sømmene, noe som kanskje kunne resultert i at de ikke bare var opptatt av å selge aviser, men av å lage et godt produkt også.

Skamme seg!

Det er mye metablogging blant bloggere om dagen, men igår kom jeg over sak om en fyr som gjør mine utleveringer av meg selv og andre til uskyldig moro. Dagbladet kunne i går fortelle om Steve Williams som har en hjemmeside som kun går ut på å få folk til å skamme seg for ting de har gjort eller ikke gjort. Det begynte visstnok med at mannen la ut bilder av datterens rotete pikerom, og er nå en side som kun dreier seg om å legge ut bilder ting som en bør skamme seg over. Siden har elendig design og går fryktelig sakte, men har visstnok 50 000 treff i uka.

Familieterapeuten Edel Rønning advarer mot å publisere familiære intriger på nettet, noe jeg selvsagt er dypt uenig i. Det er lite som er morsomere enn å henge undertøy til tørk i all offentlighet, og i vår vidunderlige nye verden har vi så uendelig mange flere (effektive) metoder å benytte. Vi kan vel alle være enig om at det ikke finnes noen bedre måte å oppdra drittunger på enn ved å ta i bruk moderne kommunikasjonsmidler som ungdommene selv benytter (kommunikasjonsformen snakking benyttes som kjent ikke av tenåringer som holder seg til grynting og snøfting). Så når Steve Williams benytter internett for å stramme opp datteren sin er han selvsagt veldig lur, og avkommet hans er ikke tapt bak en vogn hun heller - som hevn har hun visstnok publisert bilder av sine fulle far som danser rundt med dameveske.

Jeg ser frem til en norsk utgave av internettasisstert barneoppdragelse, en hvor vi får følge Kurt Roger som både har en ADHD-diagnose og er overvektig til samme tid. Dette kunne vært blogging med langt høyere underholdningsverdi enn de sedvanlige babybloggene: Se nå har Trulta Trude tatt sitt første skritt og lært å spise grøt selv (selv om mye havner utenfor - fnis). Vi får dokumentert hans spede barneår, med referater fra barnehagens bekymringssamtaler og hvor mange unger han grisebanker. Igjennom skoleårene kan vi følge med på utagerende atferd, forsøk med Ritalin, familiedisputter vedrørende Kurts oppdragelse, hjelpeapparatets tilkortkommenhet, dårlige lærere og hans gode og dårlige venner. Når han gjør noe galt dokumenteres dette med bildemateriell og dertilhørende timeout tider og reaksjonsmønster. Kurts stadig økende vektproblem blir selvsagt dokumentert på samme måte, for ikke å snakke om hans tilbøyelighet til å leke med lego langt inn i tenårene.

Desto mer jeg skriver om dette desto mer gleder jeg meg. Lista er jo uttømmelig - dårlige karakterer, den første fyllekula, de første mislykkede forsøk på å innynde seg hos det annet kjønn, grining over bagateller, raserianfall og depresjoner. Jeg håper inderlig noen føler seg kallet til å ta fatt på dette, mitt eget barn er altfor normalfungerende til at det ville blitt noe særlig moro.


Her kommer tøffe tøffe tøff

Jeg har tenkt litt på det å være tøff i det siste. I den siste datehælvetehistorien min viste jeg jo frem en ganske barsk side når jeg kastet dusten ut av sengen min, mens jeg i Blekansikthistorien var en høflig noksagt som ikke turte å si ifra om at nok fikk være nok.

Men jeg har nok et ganske pragmatisk forhold til det - jeg er tøffest når det virkelig er påkrevd og lar det ligge hvis det ikke gjør noen forskjell for meg. Et strålende eksempel på det siste er blekansiktdaten - hvis jeg hadde satt ned foten måtte jeg antageligivs forklart hvorfor jeg gjorde det og jeg mistenker at det hadde krevd mer energi enn å sitte å nikke i en times tid. Hvem hadde hatt noe å lære av det foruten ham? Jeg visste jo fra et tidlig tidspunkt at han var uhelbredelig tomsing.

Det er totalt fåfengt å prøve å oppdra voksne mennesker, og ikke har jeg noe å vinne på det heller. Så hvis noen oppfører seg bedritent mot meg velger jeg vanligvis å trekke meg unna istedet for å kjøre konfrontasjonslinja - fordi jeg ikke syns det er verdt å bruke energien min på det stikker jeg vanligvis hodet i sanden og lever helt bra med det.

Når det er sagt er det selvsagt sjelden så enkelt. Det hører liksom med at en skal stå på sitt og forsvare sin rett. Men som sagt er jeg pragmatiker og jeg gjør det derfor ikke før det dreier seg om folk jeg virkelig setter høyt og som jeg vil skal fortsette å bety noe. Og selvsagt er jeg konfliktsky, men er egentlig det en så dårlig strategi? Folk som er det motsatte av konfliktsky er i hvert fall veldig slitsomme å forholde seg til, slike som suges mot emosjonelle kollisjoner som fluer til søt saft.

Men jeg har vært skikkelig tøff noen ganger og andre har syntes det også. Feks en av de psykisk utviklingshemmede jeg en gang jobbet med. Vi gikk på postkontoret en travel lørdag, en gjeng Pu'ere og jeg. En av dem jeg hadde med meg var av den litt asosiale typen, iden forstand at han ofte ikke skjønte helt hvor grensene for kommunikasjon gikk og som medførte at jeg måtte bedrive kontinuerlig brannslokning i forhold til gamle damer og unger som han skremte vettet av. Han snakket med en veldig høy stemme og gjentok veldig ofte det samme om og om igjen - ikke akkurat noen drømme-medkunde i postkøen mao. Det befant seg en av byens løseste fugler på postkontoret samtidig som oss og han var skikkelig hissig og agressiv. Jeg merket fort at han irriterte seg veldig over vår høyrøstede venn og at han begynte å bli tilsvarende høyrøstet tilbake. Tilslutt satte han avgårde i retning oss og begynte å brøle og å virke direkte truende (han burde også egentlig hatt en miljøarbeider med seg ut i verden). Og da ble vår venn redd, veldig redd. På dette tidspunktet veide denne karen 125 kg og var nesten 1.90 høy, og han stilte seg bak meg for beskyttelse. Dvs han ruvet over personen som skulle beskytte ham fordi undertegnede er 40 cm lavere og veide 85 kg mindre. Men jeg var streng med løsfuglen og tror faktisk jeg viftet med pekefingeren mot ham også, noe som resulterte i at han etterhvert raste avgårde (antageligvis mot sitt neste offer). Og da var jeg tilnærmingsvis superhelt i flere timer etterpå (dvs helt til jeg tvang ham til å vaske badet).


Datehælvete 7: Mannen som spurte og fikk et svar

Dette er en merkelig historie på sett og vis. Dels fordi jeg ikke helt vet om det skal karakteriseres som en date eller om det skal karakteriseres som en klassisk onenightstand. Jeg har falt ned på at det var det første fordi vi faktisk traff hverandre på et sted hvor det drikkes alkohol, vi satt på hver vår side av et bord og snakket om Anselm Kiefer og Bjørk, og vi hadde faktisk snakket om lignende emner før vi havnet ved det bordet.

Forsøk nr. 6:
På papiret var dette en interessant kandidat, vi likte mange av de samme tingene (bøker, kunstnere, musikk) og hadde likt utdannelsesnivå og samme sosioøkonomisk bakgrunn (dvs selvproletariserte halvakademiker foreldre som pt befinner seg trygt plassert i middelklassen).

Vi traff hverandre på samme utested som kandidat nr 4 (han som klinte med venninen min) og hadde en helt grei kveld. Det var litt enerverende at det ble arrangert et bryllup i rommet ved siden av, noe som gjorde at det ble en litt rar stemning fordi en hvitkledd og beslørt brud stadig svinset forbi for å ta en røyk og for å gå på do. Jeg blir litt muggen av sånne overlykkelige damer.

Han var av typen jeg umiddlebart tenkte "ok" om. Ikke spesielt sjarmerende, men ikke spesielt usjarmerende heller. Dessuten likte han meg veldig godt. Så godt at jeg ble veldig avslappet og mye mer flørtete enn jeg egentlig burde vært (merkelig fenomen som burde utforskes: Hvorfor det er så mye lettere å flørte med menn du egentlig ikke har så lyst på). Men han spilte kortene sine bra, og klarte på sett og vis å sjarmere meg (og å bidra til at jeg fikk en realtivt høy promille). Så da han foreslo at vi skulle gå videre var jeg med på det.

Vi dro hjem til meg og drakk mer av den berømmelige whiskyen min (sånn som jeg alltid gjør når jeg vil tøffe meg) og hørte på Jaques Brel. Det gikk selvsagt slik det ofte pleier å gå når du tar med deg menn hjem og later som om du ikke ser at de alltid gir deg nærmest dobbelt så mye sprit som de drikker selv. Dessuten har jeg en tendens til å bli overkosete av fransk visesang. Han havnet i sengen min til tross for at jeg egentlig var ganske lunken til hele prosjektet. Det var en av de situasjonene du tenker tilbake på uten egentlig å angre, men mer sånn at du trekker på skuldrene og tenker "hvorfor gadd jeg?".

Ikke nok med at jeg var lunken, men han var ganske dårlig i senga også. Han var av typen som hele tiden skulle snakke, og jeg hater sånn standby kommentering og konstante forespørsler om tilbakemeldinger (go figure hva han lurte på). Det var ikke dirty talk, men mer sånn : "Ah....føles dette bra?" ...."Stønn"..."du liker dette hva?". Tjat, tjat, tjat mao. Av og til tok han noen hvileskjær hvor han skravlet enda mer. I løpet av en av disse nedkjølingspausene presterte han å spørre meg om hvor mange sexpartnere jeg hadde hatt. Jeg aner ikke om han mente det var opphissende informasjon (jeg mistenker at han hadde et ønske om at jeg skulle bekrefte at jeg var skikkelig lettlivet) eller at det var noe som skulle bringe hverandre nærmere, men jeg svarte. Ærlig. Hvorpå han utbrøt: Det tror jeg ikke noe på! Jeg svarte selvsagt prompte med "hva mener du med det (din superdust)?" hvorpå han fikk seg til å påstå at jeg måtte ha hatt flere sexpartnere (jeg kan ikke ljuge og gidder ihvertfall ikke ljuge til folk jeg ikke liker noe spesielt - også en ting som bør undersøkes: Jeg er dønn ærlig mot folk jeg ikke har respekt for). Han presterte å surne ganske kraftig på grunn av min lemfeldige omgang med det han mente måtte være sannheten om mitt sexliv. Men mr-"tramp i klaveret" klarte ikke å skjule sin selvtilfredse mine i det han konstaterte at han hadde ligget med mange, mange flere enn meg (skikkelig turn on) og fortsatte å gnåle om å jeg måtte fare med usannheter og at han ikke trodde noe på meg.

Siden fyren både var et dårlig ligg og totalt usympatisk på toppen av det hele kostet det meg ikke en kalori å kaste ham ut av sengen min på dette tidspunktet, og alt jeg følte da ytterdøren min smalt igjen var en umåtelig lettelse.

Konklusjoner:

1. Jeg må lære meg å være like sjarmerende mot folk jeg virkelig liker som jeg er mot de jeg egentlig er likegyldig til.
2. Ikke drikk whisky og spill Jaques Brel hvis jeg ikke har lyst på sex.
3. Menn som er pratmakere under akten og attpåtil stiller upassende spørsmål på totalt upassende sted er ikke noe å gå til sengs med.
4. Menn som dessuten påstår at jeg ljuger når jeg ikke gjør det, og dessuten insinuerer at de ser på meg som litt skjøgeaktig, har verken baller nok eller selvtilitt nok til at jeg bør ha noe mer med dem å gjøre.
5. Hvis man er stolt av et stort antall sexpartnere har man egentlig skjønt ganske lite.

Selg alt!

I går solgte jeg alle aksjene mine. Ringte til megleren min og ropte: selg alt - nå !!! Og det er ikke til å legge skjul på at Oslo børs skalv når markedet plutselig ble overflommet av Mihoeaksjer. Selv sitter jeg og teller meg svett på de 6000 kronene jeg har tjent på investeringene mine.

Avsnittet over får det til å se ut som om jeg faktisk skjønner hva aksjespekulasjon dreier seg om, ihvertfall litt (for et utrent øye). Sannheten er at jeg tok ut mine surt oppsparte midler fra aksjefondet jeg har spart i. Jeg kommer aldri til å bli noen bra kapitalist all den tid jeg bruker opp pengene mine på husleie, strøm og mat istedet for å flytte inn på Burj al arab og svømme i kaviar, champagne og glorete gull (egentlig en ekstremt dårlig look for undertegnede som foretrekker platina).

Desverre viste det seg at det tok noen dager å frigjøre den nødvendige kapitalen, så istedet for utagerende uteliv (og potensielle datedrømmemenn) er jeg henvist til hjemmekos med oliven, ost og hysterisk dårlig tv-underholdning. Når det er sagt har jeg festet ellevilt tidligere i dag, i bowlinghallen med 10 stk tiåringer. Minime fylte 10 år i dag, og det måtte selvsagt feires. På denne tiden for akkurat ti år siden sov jeg for aller første gang med et lite mørkhåret nurk ved siden av meg. Nå er hun nesten like stor som meg, og kan forklare meg hva kommersielt betyr og hvorfor enkelte kvinner bruker hijab.

Nå ble jeg nesten litt vedmodig og sentimental her, så det er kanskje best at jeg vender tilbake til det minst bedritne programmet jeg kan finne på tv. Dessuten skal jeg lese ferdig Ponopunghåndboka (referat kommer) som jeg kjøpte på århundrets verste mammutsutsalg og bestemme meg for hvem jeg skal skrive om i neste Datehælvete. Forøvrig har kattekreket gått på bar igjen så jeg må vel ut å slepe henne hjem i løpet av natta.

Testikkeltrivia 5: Det groteske...

NB: Dette innlegget bør ikke leses av folk med svake hjerter eller personer under 16 år, og det advares mot sterkt biledmateriell.

Abnorme testikler

Fenomenet med baller som vokser totalt utover sine normale dimensjoner skyldes en tropisk sykdom som heter elephantiasis og som visstnok har sitt opphav i en slags innvollsorm....Jeg er så rystet over hvor utspekulert jævlig naturen kan være at jeg nesten blir stum (men klarer ikke la være å fryde meg over at det er litt praktisk at sykdommen tydeligvis er mest utbredt blant folkslag som har et avslappet forhold til påkledning).

Noe som er litt morsomere på en mer politisk korrekt måte er at en fyr har solgt sin onkel Bobs testikkelprotese på e-bay. Jeg fant en som skulle selge noen ekte testikler (hele to) på samme sted, men den linken har jeg mistet. Uansett er det ikke vanskelig å konkludere med at e-bay er verdens beste sted å bruke penger.


Samtaler man ikke har lyst til å ha

Jeg betrakter meg selv som en slik hemningsløs, frigjort og frittalende en, men ett sted går definitivt grensen. Og den grensen befinner seg ved foreldre og sex. Ikke har jeg lyst til å tenke på opphavet som vesener med den slags lyster og jeg foretrekker at de later som om de tror jeg er ukysset også. Dette bør faktisk være en stum overenskommelse mellom foreldre og barn som begge parter tjener på. Jeg har absolutt ingen ønsker om å snakke om den slags med mitt genetiske opphav overhode.

Imidlertid virker det ikke som om moren min er helt enig i at vi trenger å ha en slik avtale, tvertimot mistenker jeg henne for at hun syns det er helt betimelig å diskutere sex med meg. For et par uker siden satt vi på et serveringssted i sentrum og hun begynte (i likhet med min far) å etterspørre spennende nytt i kjærlighetslivet mitt. Etter en lengre utredning, som etterhvert begynte å bære mer og mer preg av å være en forsvarstale, konkluderte jeg med at det kanskje var like greit at ting var som de var. Og det var da dama begynte å tråkke litt rundt i min salat av hemninger.

Min mor mente nemlig at jeg burde skaffe meg en "venn" - en "spesiell" en. Det kan ikke tolkes som noe annet enn at hun mente jeg burde gå ut og skaffe meg en knullekompis (Sånn mens du venter på noen å forelske deg i som hun sa). Sånt skal vel strengt tatt ikke en mor foreslå! Det er liksom ikke så moderlig. "Du trenger jo å hygge deg litt" fortsatte hun og blunket litt sånn smålurt. Heldigvis kjente jeg at jeg måtte veldig tisse akkurat da, og kunne stikke før jeg måtte videreføre samtalen vedrørende mitt  (i min mors øyne manglende) sexliv. Da jeg kom tilbake kunne vi heldigvis snakke om fjerne grener av slekta som jeg plutselig hadde fått et brennende behov for å vite mer om.

Jeg kom meg altså ut av dette samtaleemnet på en relativt elegant måte, noe jeg imidlertid ikke klarte like bra for en del år tilbake da min daværende svigerfar bragte opp temaet. Og er det noe som er verre enn å diskutere sex med sin mor må det være å diskutere det med foreldrene til ham du faktisk har sex med. Denne aldrende mannen er psykolog og tilsynelatende langt over normalt frigjort omkring å snakke om emner vi andre har litt hemninger for å snakke om sånn på tvers av generasjonene. Det var den første julen etter at minime var født, hvor han i et øyeblikk han hadde meg på tomannshånd begynte å ytre bekymring omkring sexlysten min. Han begynte å forklare meg at det i såfall var helt normalt siden jeg hadde blitt mor og sånn, men at jeg burde jobbe med det. Svigerfar la i vei om synkende libido og alt man kunne gjøre for å få igjen futten. Desverre måtte jeg ikke på do da, og ikke hadde jeg et avslappet nok forhold til ham til å avslutte temaet heller, så jeg satt rødmende og stotrende og led meg igjennom et foredrag om kvinners lyst som tilsynelatende aldri tok slutt. Hvorfor han hadde begynt å bekymre seg for sexlysten min aner jeg ikke, men det var uansett noe av det pinligste jeg har opplevd i mitt liv. Det gjorde absolutt ikke saken bedre at det virket som om han tok opp emnet med meg for å forsikre seg om at sønnen hans fikk det han hadde behov for. Resten av den jula (og alle andre besøk hos ham i ettertid) hadde jeg alltid masse å gjøre i alle andre rom enn der herr-hemningsløs oppholdt seg alene og pratsom.

Når jeg tenker meg om vet jeg ikke om den grensen han overskred en gang eksisterer. Det er et så usmakelig emne å diskutere i en slik kontekst at det ikke burde være lov å tenke tanken. Sex og svigerforeldre burde være begreper som gjensidig utelukket hverandre. Noe mer er det egentlig ikke å si om den saken. 

Det måndelige avhøret

Om altfor kort tid (relativt til hvor langt jeg er kommet i forberedelsene og at jeg sitter her og blogger) sitter jeg og spiser med min far og blir gjenstand for det måndelige avhøret om livet mitt og sivilstanden min. I forhold til det sistnevnte er det jo uhorvelig lite nytt å melde, og det aner meg at faren min kommer til å legge ansiktet i en smule mer alvorlige folder enn da han gjorde det sist. Ansiktsuttrykket hans har nemlig forandret seg gradvis ettersom tiden har gått. Da jeg ble singel var han uhyrlig optimistisk og fortalte meg at menn vokste på trær og at det bare var for meg (hans uimotståelige datter) å strekke meg høyt nok etter de saftigste eplene. Halvannet år etter er han ikke like positiv og har begynt å ymte frempå at en kar som kan hjelpe ham å beise huset neste sommer vil holde i massevis.

Det er helt greit at han bryr seg om dette (selv om det er litt enerverende at han har begynt å bekymre seg), men jeg undrer meg litt over talemåtene hans. Han spør meg nemlig på samme måte som han gjorde da jeg var seks år gammel, litt sånn halvmobbete og lattermildt. Noe som jeg undrer meg enda mer over er at jeg faktisk reagerer på nesten samme måte som da også - nemlig ved å fnise og si til ham at det ikke er noe han trenger å bry seg med.

Og nå må jeg definitivt løpe alt jeg klarer.

Han er solen og jeg er månen og sammen er vi...

Noe av det fineste med å være singel er at man må ut å skaffe seg nye venner. Når en har levd suburbialivet i nok år, og stort sett tilbragt lørdagskveldene i parmiddager med tre retter og tilhørende viner, så har en ikke så mange igjen å gå på grisefylla med eller diskutere hva som er den beste taktikken for å få mr-håpløs-ringer-deg-bare-klokka-tre-på-natta på kroken (selvsagt totalt meningsløst). Jeg skaffet meg mange nye venner etter at jeg ble singel og de har dekket mine behov, for diskusjoner om noe annet enn Jesper Juul og boligrenta,  på en utmerket måte.

En av de nye singellivvennene mine er Vaktmesterinnen. Og hvis du tar med Dama og Putikksjefen så ligner vi ikke så rent lite på gjengen i Sex and the City - minus skoene, de fete NY leilighetene og ikke rent lite annet heller. Av oss fire var det bare putikksjefen som var lykkelig usingel - en bra ting for å balansere det hele og å endre persepektiv innimellom. Det vil si - inntill for noen måneder siden. Først ble Dama dama til en annen enn oss og nå har jaggu meg vaktmesterinnen gått hen og blitt lykkelig forelsket også (God forbid!). De smarteste skjønner kanskje tegninga - jeg er den eneste single igjen. Og sånt er jo både veldig hyggelig og relativt kjipt (på en totalt selvopptatt måte).

Uansett: Det er rart hvordan det å bytte ut fire års singelliv med fire ukers kjæresteliv forandrer et menneske. Hun har både begynt å handle mat på storsentret en gang i uka og å foretrekke kvelder i armkroken med en god film. Men transformasjonen stopper ikke der. Vaktmesterinnen har nemlig sett lyset og forstår nå alt så mye bedre når det gjelder menn og sånn...(fnis). Så når vi snakker om livet generelt og menn spesielt har hun nå begynt å si ting som: Men du skjønner at menn....og Mr.vaktmester og jeg....vi....Det er sånn at når du treffer noen du klikker med så er det bare....Det jeg har skjønt....Når vi....  osv. osv. osv.

KRMF!!! Kvinnemennesket har gått hen og blitt en føkkings samlivsekspert. Vi er blitt et nytt standaruttrykk. Pøh! har blitt byttet ut med Åhhh. Og "he's a føkkings loooser" har blitt byttet ut med "han er så fin".

Som den eneste enslige personen igjen (enslig er et sånt oppløftende ord) kan jeg selvsagt ikke annet enn å gremmes og å glede meg totalt uforbeholdent på hennes lykkelige vegne (og har begynt å se meg om etter noen nye venner). Og hvis jeg høres en smule bitter ut nå var det fullstendig intensjonelt.

SEX

I dag har jeg skrevet om skumle sexting i 0803. Det er mulig det blir mitt eneste bidrag til bloggosfæren i dag også - siden det er tid for hyttemøte og en slags avskjed med vaktmesterinnen som skal flytte nesten til Nordpolen.

Hjorthen - kom tilbake!!!

Da jeg nettopp skulle innom for å lese de siste kommentarene til Hard Blog Café oppdaget jeg at Hjorthebloggen kun har et innlegg: Et hvor han tar farvel eller på gjensyn: Med ønske om å bruke kreativiteten sin på andre ting enn blogging.

Og jeg kommer til å savne den lune og morsomme mannen veldig hvis han ikke kommer tilbake.


Jeg stiller meg til disposisjon til styreverv

Siden jeg regner med at alle Norges toppledere jevnlig leser blogger på jakt etter nye friske hoder stiller jeg meg velvillig til disposisjon til alle disse kvinnestyrevervene som må besettes i disse kvoteringstider. Jeg har selvsagt ikke så mange forutsettninger for å gjøre en slik jobb, men jeg er både lærervillig og positiv. Dessuten har jeg drakt, perleøredobber og kan gå i høye hæler. Er såpass verdensvant at jeg kan spise med kniv og gaffel og koke jævlig god kaffe.

Forskning viser at det er en negativ sammenheng mellom kvinneandel og verdiskaping i stryrer, og kommer til den konklusjon at dette kan skyldes kjønnsblanding - så jeg lover med hånden på hjertet at jeg ikke skal flørte eller bruke noe som helst kvinnelist for å få det som jeg vil. Altså bare saklig argumentasjon herfra.

Dessuten kommer jeg ikke til å kreve så stort styrehonorar heller. Jeg er jo tross alt kvinne og greier meg med dårlig betaling.


Mye ull og lite tull - den virkelige konflikten i bloggverden

I uka som har gått siden 0803 oppsto har det dukket opp en slags konflikt, hvor tilsynelatende ulike bloggpoler har stilt seg opp mot hverandre og hvor en diskusjon om feminisme har endt opp som en diskusjon omkring blogging. Jeg er av den konfliktsky typen så denne diskusjonen har jeg valgt å holde meg unna, men vil noen lese mer om dette anbefales den eminente Hjorthens kommentar Hard blog café.

Konsekvensen av ovenstående diskusjoner har vært at bloggriket har gått glipp av en langt mer dramatisk konflikt, hvor både nedrig bruk av unge kvinnekropper, karrikaturer og handelsblokkade har blitt brukt som virkemidler, Det jeg snakker om her er den konflikten som har blusset opp som et resultat av tilsynelatende uforenelige motsetninger mellom strikkere og heklere, eller mellom de som foretrekker ull og de som foretrekker bomull om du vil.

Vaktmesterinnen satte meg på sporet av denne konflikten ved å peke på StrikkeOL's etterlysning av en av sine mest trofaste bloggkommentatorer: Bob Kåre. I et blogginnlegg etterlyser de ham, men konkluderer fortrøstningsfult med at han sikkert er så opptatt av strikkingen sin at han ikke har tid til å kommentere i bloggen. Etter å ha utført nitidig dektektivarbeid har jeg ved hjelp av sikre kilder fått vite at Bob Kåre er en strikkingens Judas!  Han har nemlig ikke vært opptatt av strikking i det siste, men hekling (denne avsløringen medførte at Olga Kristiansen, som frem til dette hadde vært veldig betatt av  Bob Kåre's spillopperier, strikket veldig masse feil i det kompliserte selbuvottmønsteret og derfor måtte rekke opp ihvertfall 20 omganger).

Ettersomt jeg leste meg innover i internetts utallige irrganger ble det snart tydelig at konflikten gikk dypere enn Bob Kåre. Håndarbeidsgrupperingene beskylder hverandre gjensidig for ufine metoder. Og det er ikke til å skyve under en stol at det var heklerne som utløste skredet. Heklenålsfantastene har nemlig fått uventet drahjelp av de aller kuleste snowboardgutta de siste årene - siste nummer av snowboardmagasinet Fri flyt (eller noe sånt...Det skal innrømmes at jeg ikke leser publikasjonen) har en hekler på forsiden. Snowboardere med respekt for seg selv hekler nemlig mellom slagene i halfpipen. Alle vet at der det er snowboardgutter er det fine damer, og disse damene har også hevet seg på heklefarsotten (og siden de mest henger i campingvognene rundt Hemsedal har de all verdens tid til å trylle frem lekre og tidsriktige kreasjoner). Dette har medført ikke akkurat lite objektivisering av kvinnekroppen idet de selvsamme damene ofte stiller opp til fotografering kun iført minimale heklebikinier.

Så det er egentlig ikke så mye å undres over at Bob Kåre har gått over til fiendens rekker!

Den gjennomsnittelige strikkedame er godt voksen og brydde seg i utgangspunktet ikke så mye om heklernes fraternisering med hippe subkulturer, dvs inntil disse bikinidamene dukket opp og strikkernes allerede uttynnende rekker ble enda tynnere på grunn av rekruttering også fra topinnenes egne (vi må huske at strikkerne led til dels store tap under 70-tallets slagrop mot strikkepinner, som ikke alle helt forsto innebyrden av og trodde at det var strikkingen i seg selv som var kvinneundertrykkende).

I det skjulte begynte derfor to rette og en vrang grupperingen å vise motstand ("Her nøtter det ikke lenger å stikke nesa ned i Aranmønsteret og nekte å innse fakta!"). Som en følge av det de opplever som markedsføring som ikke hører hjemme i et land av håndarbeidselskende, og hånlig nedvurdering av Selbumønster og hønsestrikk, har de truet med handelsblokkade av alle garnbutikker som ikke tar klart standpunkt og slutter å selge heklemateriell. Dette har medført at en betydelig mengde av landets ullpushere ikke lenger tar inn heklenåler, mønstre på påskeduker og tynt bomullsgarn.

Heklerne har svart med å publisere noen hånlige og strikkeblasfemiske karrikaturer av trege gamle damer som stadig legger pinner i kors og som aldri kunne prestert noe som helst i en halfpipe. At disse har blitt publisert i Alt om håndarbeid er oppsiktsvekkende all den tid publikasjonen ønsker å fremstå som livssynsnøytralt. I de mørkeste og mest skjulte strikkebloggene går det nå løse rykter om at Hjemmet kommer til å publisere noen enda verre karrikaturer neste uke så det er bare å følge med!

Siden jeg er av den konfliktsky typen vil jeg bemerke at jeg ikke tar noe som helst standpunkt i denne konflikten, og at jeg håper makramedamene snart er på banen som fredsmeglere - før noen blir funnet med en strikkepinne i øyet eller en heklenål et unevnelig sted!

Metablogging

I dag er det akkurat et halvt år siden jeg startet å blogge, og det må jo markeres på et vis. Egentlig hadde jeg tenkt til å fremlegge en godt underbygd analyse av de ulike bloggene som finnes, jeg hadde en sånn bloggevisjon om å finne ut av hva som bygger en blogg og hvilke former som fungerer best, men jeg tror rett og slett jeg skal innse mine begrensninger (søndag med mye fysisk fostring og dertil tom hjerne - aner en sammenheng her).

Jeg skal derfor være såpass navlebeskuende at jeg kun ser litt på min egen blogg (jeg har som sagt begrenset hjernekapasitet i dag). For å sitere Iversen startet jeg skikkelig kjipt, og skrev mest om den nye leppestiften min og la ut dikt av forfattere jeg liker og sånn. Når jeg tenker meg om tror jeg ikke jeg begynte å blogge ordentlig før det hadde gått omtrent tre måneder. Og det tok vel ikke helt av før jeg begynte å skrive om datehistoriene mine, testikkeltrivia og Muhammed.

Når jeg nå har lest langt flere blogger, og mange utrolig  bra, har jeg kanskje forstått litt mer av hva som fungerer og ikke fungerer. Og det som strengt tatt irriterer meg mest med mitt eget bloggprosjekt er at det ikke er noe tydelig og definert prosjekt - jeg flagrer en del hit og dit, skriver om lettspydde emner og mer seriøse ting om hverandre. For å være helt ærlig skulle jeg ønske jeg skrev en tematisk blogg - kanskje en om metafysikk, med særlig hovedvekt på fenomenologien - eller kanskje ikke. Jeg opprettet  Kollibri, som skulle være en litteraturblogg, men det viste seg at jeg ikke klarte å være systematisk overhode, og jeg har så langt bare publisert ett eneste innlegg. Men jeg liker tematiske blogger.

Når det er sagt er det mange tematiske blogger jeg syns er litt merkelige, feks strikkeblogger, agilityblogger, kristenblogger og sånne vi er gravide, har fått en baby blogger osv. Sånne blogger er nok mest for spesielt interesserte. Og en sånn er jeg litt glad for at jeg ikke skriver.

Jeg tror nok ikke Reality challenged kommer til å utvikle seg til en temablogg, og jeg tror ikke jeg har så lyst til å ta et valg på hvorvidt jeg skal være alvorlig, full av f.... eller morsom heller. Men jeg skulle ønske jeg kunne være litt mer rabiat kvinne innimellom, fordi jeg liker sånne. Så det får være forsettet for det neste halvårets blogging, rett og slett bli litt sintere innimellom (men kjenner jeg meg selv rett kommer ikke det til å skje). Og så har jeg et håp om å bli litt mindre dyslektisk.

Når stort møter smått

Minime (aka datteren min) er inne i en eksistensialistisk periode for tiden, og en av de livsmysteriene som volder henne størst problemer er forholdet til Gud. For ett år siden proklamerte hun at hun hadde lagt barnetroen (som var litt av en gåte da hun ikke er oppdratt i den kristne tro) på hylla med utsagnet: "Jeg tror ikke på Gud, men på tilbehøret".

Tilbehøret var engler og etterlivet i himmelen - spesielt det siste fordi hun måtte ha et sted å plassere katten Fia og mormors hund. Å gi fra seg muligheten til evig liv er vanskelig for de fleste av oss.

I går hadde vi en bra diskusjon omkring de store spørsmålene, mens vi gikk en tur fikk vi snakket om verdens skapelse og menneskets opprinnelse. Etter en kjapp gjennomgang av både Darwins utviklingsteorier og Bing Bang kom selvsagt det store mysteriet opp for dagen: Nemlig hva som hadde skapt universet.

Vi er begge ens om at det er litt vanskelig å svare på, men Minime mente at det ihvertfall ikke kunne være den formen for spøkelse som kalles Gud som kunne være årsaken til alt liv. For som hun sa: Gud ville ikke fått min stemme i Idol ihvertfall (for den er det nemlig Alexander, Vivian eller Iselin som skal få). Se der har vi en bra logikk: Idol er alle tings målestokk og en gammel mann med skjegg har ikke sjans.

Når det er sagt: Hvis Gud hadde meldt seg på Idol så lurer jeg på hva dommerene ville sagt. For det første er han jo urgammel, for det andre har han liten apell blant ungdommen, men som allmektig er det jo mulig at han er en djevel til synge?

Postscript: Nå har Gud trådd støttende til i denne trengselens stund, dvs hans talerør på jorden Elvis Bling Laden, og Minime og undertegnede kan derfor legge denne slags refleksjoner på hylla - puh!

Fiksjon og virkelighet

Jeg leste en interessant kronikk i Aftenposten i dag, eller snarere - jeg leste en artikkel som hadde en tittel som tatt fenget mer enn selve innholdet: Den het "Farlig å leve i en fiksjon" og handlet om Gymnaslærer Pedersen og AKP (igjen). Nå skal ikke dette bli nok et blogginnlegg om min oppvekst innen vekkelsen, men snarere om noe langt mer elitistisk enn det som ville passert i de kretser (det var en skikkelig dårlig catch frase...). 

Poenget  til Helge Rønning, som har skrevet denne artikelen, er at det var fiksjonen om et fritt og klasseløst samfunn som var det virkelig skumle med AKP, fordi det å leve i en fiksjon med nødvendighet fører til at en mister kontakten med virkeligheten. Forholdet mellom fiksjon og virkelighet syns litteraturnerden i meg er en interessant problemstilling, og min tese er at fiksjonen overgår virkeligheten, men at vi som fiksjonskonsumenter ikke mister kontakten med det virkelige liv av den grunn. Snarere tvert i mot lærer litteraturen oss å forstå verden rundt oss akkurat ved at fiksjonen kan tydeliggjøre, eksemplifisere, forstørre, fortolke og forbedre det vi oppfatter som livet.

(Akkurat nå kjenner jeg at jeg nok har tatt meg uendelig mye vann over hodet...Å prøve og løse et av litteraturteoriens store problemstillinger i et passelig langt blogginnlegg er dømt til å mislykkes)

Med utgangspunkt i forestillingen om at litteraturen etterligner virkeligheten ga Aristoteles oss begrepet Mimesis, og han argumenterte for at de virkelig gode greske tragedier kunne etterligne på en så gjenkjennbar måte at tilskuerne ville oppnå erkjennelse og katharsis (renselse mao). I Aristoteles' poetikk gir tragedien mennesket et grunnlag for å gjøre bedre etiske og eksistensielle valg, fordi de får eksemplifisert mennesker som er både større og mindre enn seg selv.

Aristoteles hadde altså et rimelig optimistisk syn på litteraturens innvirkning på mennesket, men etter den tid har ikke alle vært like postivt innstilt. Som en følge av dette har verden fått en del veldig morsom teori og store mengder urkjedelig teori. Men siden jeg mener litteraturen selv er den beste lærebok i litteratur vil jeg heller trekke frem to romaner som problematiserer forholdet mellom fiksjon og virkelighet:

Madame Bovary (Flaubert): Veldig kort fortalt en roman som handler om å forlese seg på romantiske romaner, hvorpå Emma Bovary tar sitt eget liv som følge av tapt kjærlighet og økonomiske problemer. Det er mulig å lese denne historien som en advarsel mot å la seg rive med av fiksjonen fordi det kan ende opp med å ødelegge ditt liv. Men det er mulig å lese den helt motsatt også: Kanskje den handler om litteraturens muligheter til å transcendere det hverdagslige og stillestående, i romanene kan vi finne liv som er større enn dem vi lever selv og følelser vi bare kan drømme om å oppleve. Romanen kan altså leses både som en advarsel mot og som et forsvar for fiksjonens betydning i det enkelte menneskes liv.

American Psycho (Ellis): Dette er en bok jeg kunne sagt mye om, men først og fremst syns jeg romanen viser oss hva resultatet av mangel på virkelighet kan bli. Sean Bateman eksisterer ikke i kraft av seg selv, han opplever at ingen husker hva han heter eller hvem han er. Samtidig har han en selvfølelse som bygges opp av reklamens og merkevarenes identitet - han er ingen. For å bøte på mangelen på selvvirkelighetet begynner han å drepe, fordi Bateman ved hjelp av bestialiteten opplever å bekrefte seg selv og dermed oppnår en form for katharsis. I denne romanen stilles fiksjon og virkeligheten kontinuerlig opp mot hverandre, og kanskje er det fiksjonen som taper.

To bisarre eksempler på hva litteraturen kan lære oss om det virkelige liv kanskje - siden det ender opp med død og fordervelse i dem begge. Men poenget her er selvsagt at vi som lesere jo utmerket godt vet at det er fiksjon, men at vi samtidig får en mulighet til å reflektere omkring det vi leser - vi kan ta stilling til hvorvidt det er riktig å la seg rive med i den store drømmen om lidenskapen eller å drepe for å føle seg jordet. Når vi leser gis vi altså en mulighet for katharsis som innebærer økt forståelse av oss selv og verden omkring oss. Det virkelige i fiksjonen skapes idet vi som lesere fortolker det og enten velger å benytte oss av det vi lærer eller ikke.

Så når Rønning mener at å leve en fiksjon er farlig så har han vel strengt tatt ikke forstått helt hva fiksjon er. Det virker som han blander fiksjon med psykose, dvs hvor du lever i en virkelighetsoppfattelse som skiller seg markant fra det omgivelsene dine oppfatter. Hvorvidt AKP'erne levde i en kollektiv psykose vil jeg ikke ta stilling til her, men å påstå at fiksjoner kan føre til tap av virkelighetsforståelse er et realt bomskudd.

Hvorledes jeg blev så flink...

er tittelen på et innlegg jeg idag har publisert på 0803. Det må anføres at undertegnedes normale bloggvirksomhet nok lider en smule under denne dobbelbloggingen. Men jeg har en plan om å skrive om hvorfor virkeligheten ikke kan måle seg med fiksjonen senere i dag, dvs når jeg er ferdig med lørdaspitsan og den grusomme tv-underholdningen som vi presenteres for på dager som denne!


Damer med baller 2....

Det var visst svært så mange damer jeg hadde glemt eller utelatt på listen nedenfor, og nå er jeg veldig i tvil her (så mye i tvil som man kan bli over ufullstendige lister). Jeg vurderte å snike inn noen flere navn, sånn i det skjulte, men da ville det jo sett rart ut om man leste kommentarene hvor det sto at de manglet. Så rett får være rett - her er et knippe beballede damer til som burde vært med i forrige runde (i urrangert rekkefølge):

9. Annie Sprinkle: En seksualopplyser, med en bra vri på ting, som har bearbeidet pornoindustrien innenifra.

10. Jenna Jameson: Nok en pornodame som gikk fra å bli utnyttet for alt hun var god for til å ta over all makt over seg selv som produkt.

11. Ayaan Hirsi Ali: Henne er jeg litt i tvil om fordi jeg ikke vet om metoden hennes egentlig er den beste. Men mørkredd er hun ihvertfall ikke.

12. Somalisk kvinneforening: Disse damene er beintøffe selv om det ved første øyekast ikke ser sånn ut. Gjør viktig arbeid både i forhold til moskeen, omskjæring og kvinners seksualliv.

13. Amalie Skram: Ikke en like god forfatter som Virginia Woolf, men like uredd iforhold til å skrive om ting som ble oppfattet som svært ubehagelige og upassende i sin samtid. Min Skram lesning som barn satte varige spor - Jeg hadde lenge mareritt om barn med store mørke føflekker i ansiktet.

14. Ragnhild Jølsen: En bohem som også skrev om farlige ting i begynnelsen av 1900-tallet.

15. Margareth Olin: Tror hun har fortalt mange noe viktig om kroppen sin.

16. Katti Anker Møller: Utga Norges første bok om seksualopplysning og var en forkjemper for at abort skulle legitimeres tidlig på 1900-tallet.

Og så kunne det selvsagt vært tusner på tusner av andre damer her...men det blir for mye for meg her i natten.


Testikkeltrivia 4 - Damer med baller

Da jeg startet opp dette underprosjektet mitt til Datehælvete, sa jeg noe om at damer også burde ha baller. Det står jeg fremdeles ved. Jeg opplever at det begynner å bli på tide å snøre inn noen av beveggrunnene til at jeg er så opptatt av denne tildeles lille del av den mannlige anatomi. I et anfall av intellektuelle optimisme forsøkte jeg for noen dager siden å skrive en retorisk analyse av frøposene, som et kulturelt symbol og et eksellent eksempel på en synekdokisk språkkonstruksjon. Men jeg har falt ned på den konklusjon at det er nødvendig å ta noen små skritt for å tydeliggjøre alle de ulike betydningslagene det er mulig å lese ut av de tilsynlatende uunseelige kara Charles og George. Dessuten er retorikk såpass av en akademisk øvelse at det er svært vanskelig å gjøre det spesielt morsomt.

Jeg velger derfor å starte med å si noe om hvordan damer kan ha cojones. Hvis jeg sier at en dame har baller, betyr ikke dette at hun er utpreget mandig. Damer med baller vil kanskje automatisk asossieres med damer som Condi Rice, Margareth Thatcher og vår egen Gro. Men det er ikke slike damer jeg forbinder med uttrykket. Snarere betyr det at hun er modig person, et menneske som ikke lar seg begrense av det som forventes av henne. For å ha baller må hun tørre der andre tier, eller handle der andre velger å se en annen vei. En dame som møter verden på strak arm er en dame med baller. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ser på det slik, men tror det må ha en sammenheng med at testesteron ofte settes i forbindelse med en viss dristighet og uredd atferd (inntil det stupide i enkelte tilfeller).

Den enkleste måten å illustrere dette på er selvsagt å gi eksempler på damer med baller og enkelte forklaringer på hvorfor de har det (selvsagt i overført betydning - underlivene deres ellers vet jeg lite om):

1. Xantippe - antageligvis verdens første damer med baller (dvs som verden vet om). Visstnok et rivjern, noe som ikke nødvendigvis er en forutsetning for betegnelsen, men en dame som visste å si ifra om hvor skapet skulle stå.

2. Jean de Arc - like liten som meg, men likevel en dame med mye guts (selv om hun trodde hun fikk hjelp av det hinsidige). Lot seg ikke pille på nesen av noen - og det kan jeg like!

3. Virginia Woolf - hun "overlevde" misogyni, suspekt psykiatri og overklasseoppdragelse og produserte noen av de bøkene jeg setter aller høyest i verden. Skremte mange menn og det kan være en bra ting.

4. Pippi - En dame som kan løfte en hest og skremme livet av to av de verste skurker verden har sett ( Dunder og Blom tror jeg de heter) - jeg sier ikke mer.

5. PJ Harvey, Kim Deal og Kim Gordon - bare tre eksempler på beintøffe rockedamer som spiller og synger for full pupp og alltid gir jernet.

6. Madeline Albright: Etter utsagnet om at helvete har et eget sted for kvinner som ikke hjelper andre kvinner grodde hun permanente baller.

7. Hytteforeningens damer: Vaktmesterinnen, Dama og Lise. Damer som kan hytte mot verden grusomheter (aka ting det er lett å bli sint på) har baller - basta!

8. Min mor - ingen over, ingen ved siden.

Om mitt fremtidige sexliv...

Jeg har sagt det før, men må visst si det igjen - jeg kommer aldri til å ha sex i denne byen igjen. Nå begynner det å bli en betydelig mengde menn, både her inne og andre steder, som forteller at de aldri ville turt å date meg og det er jo litt forsmedelig all den tid jeg ikke har noen ønsker om å leve i sølibat resten av livet (hm...nå har vel egentlig ikke sex vært det største problemet å skaffe til veie). Når det er sagt skjønner jeg meg ikke helt på hva som er så skummelt med meg.

Det er jo opplest og vedtatt at jeg slett ikke er den som kommer dårligst ut i disse Datehælvete historiene mine - eller kanskje ikke. Selvsagt fremviser jeg en elendig bedømmelsesevne når jeg går med på å møte dette bunnslammet av norske menn, og selvsagt har jeg latt hjertet mitt flagre altfor fort av sted i de tilfellene hvor de ikke har vært bunnslam. Av og til kan jeg kanskje være litt slem og kanskje har jeg ikke lagt godviljen til i like stor grad som jeg burde (men når det er sagt er jeg ikke føkkings mor Theresa heller).

Men det må da finnes en kar der ute som syns han overgår disse kandidatene mine, og som har evne til å se meg i øynene og snakke samtidig. Jeg tror nesten jeg kan love at det hadde vært verdt det. For som jeg sier til meg selv med jevne mellomrom: Jeg er fandens til pike!

Datehælvete 6 - Den rike mannen

Det må innrømmes at jeg har sviktet datehælveteprosjektet mitt i det siste. Nå er det 10 dager siden forrige analyse av det empiriske datematerialet mitt. Og hvis jeg skal ha noen forhåpning om å finne ut hvor alt begynte å gå så skjevt bør jeg jobbe ufortrødent videre. Hvor dette prosjektet vil ende opp begynner jeg egentlig å bekymre meg litt for. Det er svært mulig at jeg finner ut at "all men are bastard's" eventuelt at jeg er et komplett håpløst tilfelle som ingen ved sine fulle fem vil ha. I såfall har jeg skaffet meg grunnlag nok til å påbegynne mine karriere som enslig galemattja med 50 katter.

Forsøk nr. 5:

Denne mannen hadde jeg møtt på tidligere omtalt snuskete nettsted, og tatt i betraktning hvor bra den forrige daten jeg plukket opp derfra gikk burde jeg antageligvis ha tenkt nøyere gjennom hele greia. Som den idioten jeg var så jeg igjennom fingrene med to faktum som burde fått meg til å avslå å treffe ham: For det første var jeg usikker på alderen hans - han oppga at han var 37, noe jeg syns var litt rart fordi han hadde en datter på 19. Men nå har det hendt før, og også med bra folk, at noen får barn når de er 18. For det andre sendt han meg et bilde av seg selv sammen med kongen, og som den ikke-rojalisten jeg er syns jeg det var en merkelig ting å fremheve ved seg selv. På denne tiden var jeg imidlertid opptatt av ikke å være så forutinntatt, og heller møte verden med et åpent sinn (det må jeg snarest slutte med), dessuten er det lurt å ha noen øvelsesdater innimellom.

Så jeg skjøv jeg all tvil til side, og gikk med på å møte ham på ett av yndlingsstedene mine: En vinbar ikke så langt hjemmefra. Den karen som ventet på meg var defintivt ikke 37, men snarere i midten av 40 årene (kanskje egentlig nærmere 50 enn 45). Han minnet meg egentlig litt om faren min - og det er som kjent ikke sexy i det hele tatt. Som den høflige tufsen jeg er holdt jeg foreløpig kjeft om dette, satte meg ned og nøt et glass utmerket Chablis.

Vi pratet om litt forskjellig og i kometfart kunne jeg fastslå at dette ikke var  "my piece of pie". Han satt derimot og kurret som en fornøyd hane i hønsegården, og fortalte meg gjentatte ganger hvilket bra stykke dame jeg var og tittet ubeskjedent ned i den halvdiskrete utringningen min. I løpet av snikksnakkpraten fremkom det ganske snart at han var en fyr med penger, og at det ikke var snakk om penger av det gamle slaget (når det er sagt har jeg verken penger av det nye eller det gamle slaget så jeg burde egentlig ikke holde det mot ham). Først fortalte han meg om boblebadet han var i ferd med å bygge på balkongen (vulgært overforbruk av naturresurser spør du meg), den nye store båten (jeg tenkte på neste studielånsavdrag som jeg ihvertfall ikke hadde penger til) og om alle reisene til fjerne himmelstrøk.

Før det hadde gått to timer hadde han invitert meg på båtferie i sydeuropa, Singapore (hvor jeg kunne få shoppe mens han drev med forretninger), samt til å spise hummer i nærmeste fremtid. Det var tydelig at han mente han hadde alle de riktige kortene på hånda, mens jeg bare ble blekere og blekere. Jeg har aldri betraktet penger som en god personlig egenskap (selv om jeg vet det finnes kvinner som gjør det) og har aldri latt meg forføre av kredittverdigheten til en mann. Faktisk har jeg vel knapt nok hatt ett forhold til en fyr som tjener mer enn meg, og det er ikke fordi jeg tjener spesielt mye.

Etter det fjerde glasset med Chablis - han drakk lettøl (jeg mistenker at han var gammel nok til å bekymre seg for alkoholens innvirkning på potensen og at han hadde et håp om at han skulle ende opp som en heldig mann i løpet av kvelden)- begynte jeg å gi nok f... til å konfrontere ham med alderen hans. Han innrømmet at han nok hadde oppgitt feil alder, men ville ha meg til å gjette hvor gammel han var - og jeg er sikker på at han fremdels løy da han nikket på 43. Som en forklaring på denne feminine atferden oppga han at det var fordi han ikke tente på damer på sin egen alder, og at de damene han pleide å omgås var mer spretne i kroppen. Det han som en oppfølging til dette fortalte om sine tidligere erobringer fremgikk det tydelig at dette var en mann som var vant til å få de damene han pekte på, og da han ikke akkurat så ut som noen cassanova, gjetter jeg på at det skyldtes pengene.

Han fulgte meg hjem etter noen timer, og fikk ikke bli med inn på kaffe selv etter langdryg tryggling, masing og forsøk på overtalelse. Dagen etter sendte jeg ham et avslag på grått papir (dvs en mail), og bortsett fra noen tekstmeldinger som ramlet inn i dann og vann var han ikke vanskelig å bli kvitt - antageligvis fordi det finnes haugesvis av damer som syns penger er mer sexy enn meg.

Konklusjoner:
1. Penger betyr særdeles lite for meg i denne sammenhengen, ihvertfall så lenge de har penger til kontantkort og et glass vin i ny og ne.
2. Menn som lyver på alderen er patetiske (det samme gjelder menn som har bilder av seg sammen med Harald Rex, men det tror jeg neppe jeg kommer til å oppleve igjen).
3. Jeg må bli mer kritisk i mitt valg av dateobjekter.
4. Menn som nærmest bønnfaller om sex er faktisk ikke særlig tiltrekkende

Om selvbestemt abort

Jeg har postet nok et innlegg i 0803 

Når veiene krysses i blinde

For noen år tilbake befant jeg meg utenfor Blindes hus på Fagerborg og der var jeg vitne til et komisk hverdagstablå som var uovertruffent.

Jeg gikk bak en blind blond jente som bar med seg en ikke ubetydelige mengder plastposer med tomflasker (hm...kanskje hun var flaskesamler - en vanskelig jobb når du er blind). I motsatt retning kom det en annen blind jente med en førerhund. Hunden hadde litt vanskeligheter med å beregne avstanden til flaskejenta fordi hun var langt bredere enn normalt noe som resulterte i at hundejenta gikk rett inn i posene. Sistnevnte var av surblindtypen så hun snerret høylytt: "SE DEG FOR FOR FAEN!". Blondinen skvatt høyt og så ut som om hun hadde ramlet ned fra månen, noe som ikke er rart da det unektelig er ganske uhøflig å be en blind person om å se seg for.

Et øyeblikk lurte jeg på om jeg skulle løpe frem å forklare at de begge var blinde, men det virket litt merkelig å skulle fortelle dem noe de visste fra før, så jeg lot det være.

Spillepanikk og boktørke

Da jeg leste overskriften Du blir hva du spiller i Dagbladet i går fikk jeg litt panikk. Både for at avkommet skulle utvikle seg til en liten gal italiener i blå kjeledress som slår folk i hodet med en stor hammer, og for at jeg selv skulle bli en lettbent arabisk prins med forkjærlighet for å hakke folk i småbiter. Selvsagt er ikke påvirkningen så bokstavelig, men hvis datteren min blir en stum optimist på leting etter Prinsesse Peach vet jeg ikke om det er så mye bedre enn hvis hun får bart og blå caps.

Ved gjennomlesning viste det seg at de som sto i fare for å endre personlighet var de som spilte rollespill, enten dette var online eller irl. Jeg innrømmer gjerne at rollespillmennesker er noen underlige karakterer, men om de er spesielt monsteraktige av seg vet jeg ikke. Forskningen viser altså at folk som spiller karakterer som er snille og greie blir omgjengelige også i det virkelige liv, spiller de onde antihelter blir de mer asosiale ute i verden. Selvsagt kan dette bli et interessant verktøy i terapeutisk øyemed, men jeg lurer veldig på hvordan behandlingsapparatet skal klare å overbevise folk om at det er morsomt å spille et spill uten fiender (det blir som cowboy og indianer hvor deltakerene på forhånd har blitt enig om at både hvithuder og rødhuder er like snille). Hvis det da ikke finnes mennesker som burde bli mer voldelige som kan ta disse rollene - men de tror jeg det blir vanskelig å finne.

Forøvrig oppsøkte jeg Mammutsalget idag, og det var en gigantisk nedtur. Jeg tror det må være det kjedeligste salget i manns minne, få interessante titler og untakene har vært på salg før. Tidligere var starten på boksalget nesten større en julaften for undertegnede, men når jeg endte opp med Pornopunghåndboka av erkeslimålen Mads Larsen og en bok om mat med med lavt karbohydratnivå er det ikke annet enn forsmedelig. Imidlertid kjøpte jeg meg Serafin og hans makeløse mesterverk i forrige uke, og den var akkurat så fantastisk som jeg husket den. 

Feminismeblogging

Jeg har idag postet "Selvsagt er jeg feminist" i 0803 og oppfordrer alle til å følge med der i ukene fremover.

Når fulle menn forsøker å få snøret i bånd

Vaktmesterinnen og jeg var en tur på byen i går, og jeg er derfor ikke helt påregnelig i skriveøyeblikket. Dvs. antallet alkoholenheter overgikk en smule det anbefalte antall for en kvinne av min størrelse, og dagen i dag har vært brukt til å betale for mine synder.

Jeg fulgte Lisas gode råd og oppholdt meg stort sett på hjørnet av baren (noe som like gjerne kan forklares med at når jeg først har klart å klatre opp på en barkrakk har jeg en tendens til å bli der). Som jeg mistenkte resulterte dette langt i fra følelsen av å ha dødd og ha kommet til datehimmelen. Som ved en naturlov var en av lokalets minst tiltrekkende menn raskt på pletten, og mr Paddes inntak av øl hadde resultert i det sedvanelige lave nivå at selvinnsikt (dvs: evnen til å vurdere sine muligheter på kjønnsmarkedet på en realistisk måte), og dertil svarende døvhørthet for både subtil hinting og kontant avvisning. 

Han begynte med å fortelle meg at han hadde sett meg på My Space (et gigantisk amerikansk nettsted hvor jeg kan ha Sonic Youth, Leonard Cohen, Kent osv på vennelista mi), og dette mente han tydeligvis gjorde oss til "a match made in heaven" - akkurat som at vi begge befinner oss på et nettsted (med omkring 5 millioner brukere) gjør at vi har noe som helst til felles. Jeg hadde tydeligvis ikke svart på noen av meldingene han hadde sendt meg der inne (Ta et føkking hint loser!), noe jeg verken kunne bekrefte eller avkrefte all den tid jeg kjente ham igjen i det hele tatt. Men vaktmesterinnen og jeg har vært i Afrika før, og fikk ristet av oss den ekle kleggen for en stakket stund.

Men ifølge naturloven om stadig tilbakevendende stygge dumme menn kom han selvsagt tilbake.Og nå gikk han mer aggresivt til verks (her skulle det bli no' enten vi ville eller ikke). Etter å ha mast om vi ikke skulle danse en fem minutters tid (med tilhørende "snakk til ryggen min"), begynte han fusentasten å kreve en god forklaring på mine manglende ønsker om å danse med ham. Et godt tips til alle menn: Hvis en dame ikke svarer ja, ikke begynn å mas på forklaringer - slik oppførsel henter frem våre slemmeste sider og du kan regne med å få svar på tiltale. Jeg har jo visse problemer med høfflighet, dvs jeg er altfor høfflig, så jeg svarte først at jeg ikke hadde lyst. Da han mente det ikke var en bra nok begrunnelse (en skikkelig masochistisk type) sa jeg fra i veldig utvetydige ordelag om at jeg ikke var interessert og hans selskap var særdeles uønsket. Vaktmesterinnen underbygde på en fullkommen måte ved å fortelle at vi var både lesbiske og frigide, men det bare pøh'et han av (han hadde visst vært ute en vinternatt før han også). Det gikk en lang stund før han innså det enderlige nederlaget og det virket som om han ventet på at en av oss skulle få tykke nok ølbriller til vi plutselig ville se hvilken åpenbaring av en mann han var.

Den andre karen som prøvde seg slo til et kvarter før stengetid og det er en garantert "deal-breaker". Han var defintivt av typen som må drikke uanstendig mye før han slår til, og han presterte å spørre om jeg likte spanking som en del av sjekkeopplegget sitt. Når det ble en gangbar replikk i reportoaret til håpefulle menn vet jeg ikke, men han burde defintivt gå opplegget sitt i sømmene. Jeg fortalte ham at noe slikt ville krevd at jeg elsket ham dypt og inderlig, og det var han oppegående nok til å skjønne at ikke var tilfellet for øyeblikket.

Det er kanskje unødvendig å si at jeg både dro alene hjem og uten noen interessante nye telefonnummere på mobilen.

Note: Innlegget ble skrevet i nedadgående promille, og skribenten er derfor dyslektisk utover det normale.

Når man ikke har noe å blogge om kan man sladre

I dag har jeg løpt på vinmonopolet og var fremme akkurat 14.59 og rakk derfor å få innkjøpt den nødvendige forsyningen av Bombay som jeg følte for i anledning lørdag. Etter at jeg var ferdig med køståingen, gikk jeg en tur innom Shoe Lounge (siden jeg er en dame med bare ett par sko og på utkikk etter et par til), og der var det jammen meg rene kjendistreffet. Både Trond Giske og han programlederen fra Newton var på skojakt.

Kulturministeren ankom samtidig som meg, og det viste seg rimelig kjapt at han ikke er noen gentleman da han gjorde alt annet enn å holde opp døren for meg. Nå er ikke jeg en sånn dame som ikke kan åpne dører selv, men hvis jeg går først inn en dør og det følger noen i hælene mine syns jeg det er en hyggelig gest å holde døren oppe til denne personen er kommet innenfor (Jeg er litt bekymret for hvordan Trond klarer seg i kretser hvor sivilsert atferd er mer påkrevet enn i mitt nærvær). Men Tronds rare atferd stoppet ikke der, han kikket nemlig på damestøvletter! Jeg sto ikke nærme nok til å høre hvorvidt han spurte etter dem i størrelse 44, men jeg merket meg at han definitivt var ute for å kjøpe noe. Kanskje han følte for noe nytt for å øke sine sjanser for å bli invitert på nye spennende naschspiel?

Dernest må jeg bare innrømme at det var meg som sendte nakenbilder til Odd Einar Bjørndalen, men vil tilbakevise på det sterkeste at jeg har truet med å selge bildene til tabloidavisene. At han ikke klarte å ta noen ussle gullmedaljer i Torino fraskriver jeg meg derfor alt ansvar for. Å sende naken-mms sprer seg visst som en farsott om dagen, i går kunne førstesiden på Dagbladet fortelle oss at en 19-årig jente hadde blitt vekket (!) av en mms midt på natten! Jeg er veldig glad for å ha Dagbladet på min side i denne saken og regner med full pressedekning neste gang jeg mottar slibrige sms (eller "Hva gjør du?") midt på natten.

Til slutt må jeg poste morgendagens Horoskop for single (jeg får disse tilsendt med jevne mellomrom, er ikke helt sikker på hvorfor):
You might be a bit of a motormouth now, but considering how interesting everything you're saying is, no one's going to tell you to shush. You might even find yourself revealing something you never thought you would

Og dette var kanskje akkurat det lille sparket jeg trengte til å blogge om det jeg gjorde idag!



Et middelmådig menneske med for store tanker om seg selv

Nå skal jeg blogge om noe som er litt pinlig. Men samtidig har jeg tro på å stille sine lite fordelaktige sider til skue slik at ingen får for store forhåpninger om meg og blir skuffet.

Når vi blir født har vi ikke evner til noe annet enn å tro at vi er verdens midte og at alt dreier seg om oss selv. Hvis vi har velfungerende foreldre tar det også en stund før denne oppfatningen blir stilt på prøve. Men gradvis sosialiseres vi inn i samfunnet og vi må begynne å bite i oss at ikke alt handler om oss og at vi kanskje ikke er så fantastisk enestående som våre foreldre har fått oss til å tro. Vi må foreta en kopernikansk vending i miniatyr hvor vi erkjenner at det ikke er planetene som sirkler rundt oss, men at vi er små støvkorn i det endeløse universeret som forhåpentligvis har tyngdekraft nok til ikke å sveve av sted i det store intet.

Selv om de fleste av oss, dog ikke alle (feks Hyland-Eriksen, Idol-Stenseng, Ari Behn), forstår at vi ikke er så enestående som vi i utgangspunktet trodde, har virkeligheten gitt oss en real utfordring her. En av mine teser om det å bli voksen handler nemlig om å erkjenne at vi stort sett er noen middelmådige småkryp hele gjengen.

Som barn og ungdom trodde jeg at jeg skulle bli prima ballerina - det ble jeg ikke. Som ung voksen hadde jeg en periode hvor jeg gjerne ville bli rockestjerne, aka Kim Deal eller PJ Harvey, en fantasi som var fullstendig bak mål for en person som i sin tid ikke ble inntatt i skolekorpset pga sine manglende evner til å lære noe på notekurset, og som heller ikke har noe spesielt vakker sangstemme (det må tilføyes her at jeg var ungdomsskolemester i Rock i 1985). Dernest har jeg gått igjennom fantasiene om å bli Norges fremste tenker og å skrive århundrets største roman.

Felles for alle disse fantasiene er selvsagt tanken om å være et ekstraordinært menneske på et eller annet vis, noe som ikke er en særlig sunn strategi å møte virkeligheten med. Langsomt, men sikkert har jeg altså vært nødt til å innse at jeg nok ikke er noe spesiell på noen måte, men heller sånn passelig middelmådig.

Og når sant skal sies er de aller fleste av oss akkurat det, og det fungerer helt fint. Thomas Bernhard, en av mine yndlingsforfattere og en av verdens sinteste menn, har skrevet en bok om hvordan det oppleves å møte sin egen middelmådighet. I Havaristen gir hovedpersonen opp alle sine fremtidsplaner om å bli konsertpianist idet han hører Glenn Gould spille Goldbergvariasjonene for første gang. I møte med det eksepsjonelle og geniale mennesket havarerer hovedpersonen fullstendig og går mer eller mindre til grunne som menneske. Boken er en refleksjon over hvordan vi kan leve med at vårt grandiose selvbilde møter veggen og at det finnes ufattelig mange mennesker som er så mye, mye flinkere enn oss selv. Thomas Bernhards bok gir ikke noen endegyldig løsning på dette, men jeg møtte en kamerat av meg for en stund tilbake som sa noe interessant.

Denne kameraten min er nemlig en person som har gjort stor suksess i arbeidet sitt og oppnådd å bli hyllet som Norges redning og fornyer innen sitt felt. Da jeg møtte ham var han midt oppi et stort prestisjefylt prosjekt i utlandet, men samtidig oppfattet jeg ham som mer desillusjonert enn han noen gang har vært. Vi begynte å snakke om hans internasjonale triumfer, men plutselig sukket han og sa: Det jeg har forstått er at jeg egentlig ikke er noe spesielt flink til noe som helst. Jeg er middels flink til en del forskjellige ting, og fordi jeg har kombinert dem har jeg kommet dit jeg er i dag.

For hverdagsmennesket er det selvsagt dette det dreier seg om - å finne de tingene vi er sånn passe flinke til og å viderutvikle dem. Så får det heller være at triumfene ikke kan sammenlignes med Glenn Goulds eller et annet fantastisk og enestående menneske.

Postscript: Jeg må bare nevne at dette er mitt 100. blogginnlegg og det hersker ingen tvil om at aktiviteten har krøpet inn under huden på meg. I natt drømte jeg at Hjorthen sa meg et alvorsord fordi det hadde vært litt mye om katten min i bloggen i det siste.

Hurray!!!!

Pusen er tilbake! Hun befant seg en kilometer hjemmefra og var både tynn, skranten og kald. Etter at jeg hengte opp en haug med etterlysninger fikk jeg også et innblikk i hennes hemmelige liv. Natt til lørdag var hun nemlig på bar, og natt til tirsdag hang hun på Deli de Luca. Konklusjonen er at hun både er urban og at hun hadde en mer utagerende helg enn undertegnede.

I dag ringte to gale nordlendinger som kunne fortelle meg hvor hun var. Vaktmesterinnen og undertegnede var derfor raskt på pletten med kattekurv og engstelige blikk, og fikk reddet katten ut av klørne på en djevelsk barneflokk som kastet snøballer på henne.

Kattejakt
Nå har katten spist alt av mat og snorker tungt i kurven sin og denne damen er strålende blid igjen.

Den feige generasjonen

Jeg tilhører 38-generasjonen både i kraft av at jeg ble født på slutten av 60-tallet og at jeg har lagt en oppvekst bak meg som er helt oppskriftsmessig i forhold til betegnelsen. Uttrykket 38-generasjonen kan erstatte Couplands begrep om "Generation X"  - en real drittbok som klarte å sette fingeren på noe sant.

Det sies at 38-generasjonen aldri klarer å bli ferdig med 68'erne, noe mine tidligere blogginnlegg om AKP-oppveksten min kanskje kan bidra til å underbygge. Min generasjon er furtne over at våre foreldre sto på alle barrikadene og brant alle bh-bålene - og som alle vet er ikke det foreldrene dine gjorde spesielt sexy (for å bruke et uttrykk fra dette århundre). Som en passende surmulende reaksjon på dette har barna deres tatt avstand fra all ideologi i den sanne postmodernismens ånd.

Folk på min alder har øyensynlig ikke hatt noe å protestere i mot. Da jeg var 19 befant jeg meg på en folkehøyskole hvor de fleste av oss anså oss selv som trygt plassert på venstresiden og fulle av ungdommelig pågangsmot. Problemet var at ingen av oss var miljøvernere utover å bruke resirkulert papir, ingen av oss var pønkere med et okkupert hus å forsvare og ingen av oss var opplyste nok til å innse hvor blodig urettferdig verdensgjelden var. Når sant skal sies var vi langt mer interesserte i litteratur, teater, poesi og eksistensfilosofi.

Vi demonstrerte to ganger i løpet av skoleåret og disse demonstrasjonen illustrerer godt hvor lite vi egentlig hadde å bekymre oss over. Den første gangen for bedre mat generelt og pannekaker spesielt (det hører med til historien at vi gjennomsnittelig la på oss 10 kg hver så maten på internatkjøkkenet kunne ikke vært så ille). Den andre var en demonstrasjon vi gjennomførte i forbindelse med 8. mars. Vi følte at en markering ute blant folket i småbyen vi befant oss i var på sin plass. Siden vi både var lei av å gå i tog (vi gikk så meget i den slags som barn) og ikke hadde noe særlig reflektert forhold til hvilke kampsaker som hadde betydning, adopterte vi våre mødres paroler og spraymalte antiporno-slagord. Det resulterte i slagkraftige "Knus pornosjappa Narvesen" og "Knus pornokongen Heiki" (Heiki var vår faste leverandør av VHS og en kar vi egentlig var veldig glade i). Narvesen hadde vel det ordinære sortimentet av mykporr og Heiki mistenker jeg hadde et minimalt utvalg innenfor sjangeren.

Sett i ettertid var dette en rimelig patetisk markering. Og enda mer patetisk er det kanskje at vi var klar over at det var det. Sprayingen var like mye en spøk som en seriøs meningsytring. Vi var ironiske mao. Og ironi er som kjent min generasjons adelsmerke.

Å bruke ironi som argumentasjonsform er helt i tråd med ideologiløsheten. Ironien oppsto antageligvis som et resultat av at enkelte ting var forbudt å si og ga folk mulighet til å si det ulovlige. Mye ironi innebærer at det bare er de innvidde som forstår hva taleren egentlig mener. I verden etter 68-generasjonen finnes det lite det ikke er lov å si, og de farlige tankene er ditto fraværende.

Boka L av Erlend Loe er en langt bedre fremstilling av mine jevnaldrende enn Couplands og et kroneksempel på hvor forskrudd og meningsløs generasjonen min er. Som en reaksjon på at hele verden er oppdaget og at det norske hus tilsynelatende er ferdigbygget, reiser en gjeng kompiser til en ubebodd sydhavsøy. Når de er vel fremme der, setter de seg navlebeskuende ned i vannkanten og ironiserer, klager og sutrer. Boka fremviser på eksellent vis hvor lite disse gutta egentlig mener, hvor lite de egentlig tør stå for og hvor få slag de har å utkjempe. Hadde det vært mer tak i dem hadde de dratt til ett av de mange stedene i verden hvor frivillig innsats for fattige og sultne kunne bydd på mangfoldige utfordringer. Men i tråd med mangelen på mening og betydning foretrekker de å fjerne seg helt fra verden utenfor. Hvis du mener noe risikerer du å bli tatt for det, og min generasjon foretrekker å "slide down the surface of things" på en velformulert, vittig og uhåndgripelig måte. Ved å vise ditt sanne ansikt kan noen som er smartere, eller mer belest enn deg, bevise at du tar feil.

Det hører med til historien at alle gutta i Erlend Loes bok jobber i kultursektoren, hovedsakelig med film og litteratur. Det er ikke uten grunn at barna av 68-generasjonen endte opp med enorme studielån etter tiårige studier på historisk-filosofisk institutt. Det er passe tilbakelent og utstyrer oss med den teoretiske overlegenhet vi trenger for å kunne forfekte vår rett til ikke å ta standpunkter som kan angripes. Vi foretrekker å være dommere og fortolkere fremfor å slite skoene våre i demonstrasjoner for Attack-bevegelsen. 38'erne liker seg best på tv, i intellektuelle tidsskrifter og i avisene hvor de kan harselere over folk som mener mer enn dem selv.  

Trist...

Når jeg leser igjennom dagens testikkeltriviainnlegg må jeg innrømme at jeg ikke er helt fornøyd, jeg syns liksom ikke det ble så veldig morsomt. Og det har en helt enkel grunn: Katten min er savnet (ja - jeg er en av de mange bloggedamene med katt). Hun gikk ut mandags kveld tydelig bestemt på å tilbringe natten i selskap med bakgårdens to hannkatter. Da jeg våknet tirsdags morgen var det ingen katt utenfor vinduet og full snøstorm. Nå har jeg lett og lokket, og antageligvis sett ut som en rar dame som går rundt å roper for seg selv (høl i gjerdet på Gaustad).

Så hvis noen har sett en kald og  trist gråpus som heter Cosmo (noe den forøvrig ikke er klar over at den heter) blir jeg glad.

hjertesmerte

Testikkeltrivia 3: Blue balls

Blue balls (også kjent som ballespreng på norsk) er et fysisk fenomen som kan opptre som følge av manglende utløsning. "Blue" kan her forstås både i bokstavelig og overført betydning, idet Charles og George kan få en blålig kulør som følge av manglende tilfredsstillelse og at de kan bli litt deppa (og med det også innenhaveren av dem) som en konsekvens av det samme.

For å være helt ærlig trodde jeg egentlig ikke at dette var et virkelig fysiologisk problem. Snarere tvert i mot: Jeg trodde det bare var en testesteronmyte som ble benyttet av gutter i tenårene. Ballespreng ble nemlig anført som uknuslig argumentasjon i hine hårde dager da guttene svært gjerne ville forplikte hunkjønnene til å stå hele løpet ut. Som 15-åring var  det ikke uvanlig å høre utsagn som "Faen heller, det gjør faktisk dritvondt for meg hvis vi ikke fortsetter!", og de ble vanligvis plassert i den samme haugen av ubrukelige argumenter som alle andre ( feks: "Jeg liker deg jo veldig godt (selv om vi bare har kjent hverandre i tre kvarter)"). Det er en kjent sak at tenåringsgutter ljuger ufattelig mye for å oppnå det de aller helst vil, og enhver spirende kvinne bør lære seg å gjennomskue denne tilbøyeligheten til kreativ retorikk snarere enn svint.

Men etter at jeg begynte å studere denne delen av den mannlige fysiologi nærmere har altså min kynisme i forhold til dette problemet blitt utfordret. Ballespreng er faktisk en medisinsk realitet, men litteraturen kan berolige meg med at det vanligvis ikke er spesielt smertefullt og at det kan sammenlignes med det samme ubehaget kvinner kan oppleve etter en prematur ejakulasjon. Når det er sagt kan faktisk blåballer medføre mer alvorlige medisinske tilstander, som innebærer tilstopping av væske i prostatakjertelen. I mer seriøse tilfeller anbefales derfor bruk av ispose.
 
Som en illustrasjon poster jeg et bilde av et par dumme amerikanske menn som demonstrerer mot fenomenet, men hvor alle kan se at bedre hårklipp og nye briller kanskje ville hjulpet bedre!

blå baller