Hvordan bli en mannemagnet - en idiotsikker oppskrift

Det skal innrømmes at den tidligere omtalte mangelen på mojo ikke har bedret seg nevneverdig på den måneden som er gått siden jeg begynte å skrive om lavkonjunkturene i kjærlighetslivet mitt. Dessuten har enkelte ærlige sjeler fortalt meg at jeg aldri kommer til å ha sex i denne byen igjen enn så lenge jeg skriver om de tragiske datehistoriene mine her inne (det har jeg bestemt meg for at er et ikke-problem: Det er bare å finne en kar uten datamaskin og bredbånd - easy!).

Så for å bedre mulighetene mine for ikke å dø omgitt av femti katter har jeg søkt råd hos Lisa som kan dette bedre enn meg og som smilende optimistisk lover meg at jeg aldri kommer til å bli dumpet igjen og vil bli gift innen tre år (nå har ikke jeg sånne enorme ønsker om å bli gift, men er det dét som kreves får det heller stå sin prøve). Lisa var visstnok singel ekstremt mye lenger enn jeg har vært, så hun vet nok hva hun snakker om.

Det er fem enkel regler som skal følges for å få de potensielle ektemennene på kroken:

1. Vær i sentrum av begivenhetene
Som singel er det strategisk og smart å stille seg mest mulig midt i rommet og i sentrum for oppmerksomheten.

Dette rådet forkastes som lite anvendelig. For det første befinner jeg meg sjelden i slike rom hvor det yrer av tilgjengelige menn, og for det andre er jeg for sjenert til å stille meg opp som tilgjengelig bytte. Jeg tror Lisa går i litt flere coctailselskaper enn meg, hvor dette rådet kanskje hadde vært brukbart hvis en ser bort fra denne sjenertheten min.

Hvis du er i en bar (det hender) eller på en nattklubb (aldri) bør du plassere deg på hjørnet av baren. Dette lover Lisa vil føles som "you've died and gone to dating heaven".

Now  we're talking. Dette rådet kan til og med jeg klare. Selv om det må innrømmes at jeg er litt skeptisk til om denne paradisiske tilstanden er oppnåelig blant trauste fulle nordmenn. Tror egentlig "one-night stand heaven" er mer sannsynlig.

2. Fargebevissthet
Det er visstnok ikke likegyldig hvilke farger du kler deg i hvis du har ønsker om å tiltrekke deg menn. Lisa har tatt fargepsykologien til hjelp og mener at en som datetilgjengelig hunkjønn helst skal kle seg i aprikos, rosa eller hudfarget. Og grunnen til at det er akkurat disse fargene jeg bør iføre meg er at de henspiller på hud og nakenhet har som kjent stor betydning for pardannelsen. Dessuten er dette farger som alle kler i følge den flinke damen.

Feil! Undertegnedes lyse hudtone har en viss tendens til å gå ukledelig i ett med pasteller av den hudfargede arten og jeg ville forøvrig aldri funnet på å iført meg noe som passer bedre på babyer enn voksne kvinner.

For å skjalte ut menn som er redd for sterke kvinner anbefaler Lisa rødt.

Et mer gjennomførbart råd da jeg både kler rødt og er en sterk kvinne. Det er imidlertid en liten hake ifølge eksperten, iført rødt risikerer du nemlig å tiltrekke deg menn som bare er ute etter sex. Dette krever altså at jeg må klare å skille mellom de ordentlige mennene og de som bare er ute etter å fornøye seg med kroppen min. Mine tidligere evner på dette området gir ikke noen særlig grunn til optimisme.

3. Kroppsspråk
Ifølge kroppspråksspesialisten Lisa har snakket med er det viktig at kroppspråket signaliserer at du er et "trygt bytte". Dette oppnår du ved å ta opp lite rom, altså ved å gjøre alt annet enn å breie deg. For å tiltrekke deg en mann bør kvinner ikke fremstå som sterke, overlegne og mektige. Den perfekte kroppspositur er visstnok å stå med bena ca 15 cm fra hverandre og med tærne pekende mot hverandre.

Dette rådet er jeg utrolig ambivalent til (egentlig gjør det meg litt pissed). Nå skal det sies at jeg fra naturens side tar opp lite plass så det bør jo tale til min fordel, men uansett ville jeg foretrekke en mann som syns kvinner bør ta like stor plass som menn. Lettere kalvbenthet kan jeg ikke skjønne attraksjonen med, men det koster jo ikke så mye å prøve.

4. Smil
Du skal smile mye og naturlig. Dette inngir et inntrykk av at du er vennligsinnet (Dah!).

Å smile er det enkleste rådet så langt. Det skjer jo stort sett av seg selv. Når det er sagt syns jeg at jeg har smilt riktig mye uten at det akkurat har resultert i overveldende mengder interessante invitter.

5. Lukt
Kanel og vanilje er lukter menn assosierer med kjærlighet. Lisa selger en parfyme som heter "Man magnet" som inneholder akkurat disse duftene.

Eh...gå rundt å lukte som et bakeri? Tror ikke det. Jeg vil nok også for fremtiden holde meg til mer sofistikerte franske dufter. Parfyme som lukter mat er bare ikke min greie. Jeg får begynne å bake kanelboller til potensielle drømmemenn eventuelt ta med meg en kurv på byen.

Med disse gode rådene i baklomma skal en ikke se bort ifra at jeg nok kommer til å snu den dårlige trenden rimelig raskt. Så hvis du ser en rødkledd dame i hjørnet av baren som smiler og er litt kalvbeint, og som dessuten bærer rundt på en kurv med kanelboller med vaniljesukker, er det bare å hilse for det er garantert meg.

Det er hardt å være pønker om sommeren

Som en forberedelse til nittitallet forlot jeg den rosa uniformen min og discomusikken på slutten av 80-tallet. Gjennomført pastellbekledning ble byttet ut med en like gjennomført svart en. Om vinteren var dette ikke noe problem, om sommeren var det derimot ganske slitsomt å gå rundt med tette svarte strømpebukser, boots og skinnjakke. Dessuten krever det sin kvinne å opprettholde et hvithudet ansikt når solen sniker seg inn under det svarte tjafsehåret. Så jeg svettet og peste hver sommer til langt ut på nittitallet. En kompis av meg sa alltid at det var hardt å være pønker om sommeren, og selv om jeg strengt tatt ikke var noen pønker vil jeg si at dette i høyeste grad gjaldt for meg også.

Jeg kjente en gang en pønker som hadde det hardt uansett årstid. Han var en av Trondheims første og vakte oppsikt som vaktmesterassistent på ungdomsskolen min på midten av 80-tallet. Han skilte seg merkbart ut i terrenget av rosa boblejakker og lyseblå 501 med sin stadig skiftende hårfarge og subbende gange i store militærstøvler. Noen år senere ble jeg kjent med denne karakteren og jeg var på en del fester i det lille husleieregulerte trehuset hans i sentrum. Men han var en trist type som ofte havnet utpå, og han var vel mer av en rølpepønk enn den politisk bevisste pønkeren (som jeg mistenker var og er en hyppigere observerbar art i Oslo).

En dag han våknet etter en seriøs fyllekule oppdaget han at han hadde spraymalt veggen sin siden sist han var ved bevissthet. Med store svarte bokstaver hadde han skrevet NITRIST over hele veggen. Og det ble han ganske så nitrist når han så. Først fordi det ikke var et spesielt oppmuntrende budskap å ha på veggen, dernest fordi han antageligvis måtte til med malingskosten og sist, men ikke minst, fordi det var et slikt tydelig uttrykk for hvordan sjelstilstanden hans var. Han ble faktisk så lei seg at han fant frem den totalt hemmelige plata med Muffe og Gækki (aka Creation) og hørte på den i noen timer for å gjøre det hele enda litt verre.

Så noen pønkere hadde det ubenektelig langt hardere enn mange andre og svetting blir en liten prøvelse i i sammenligning. Så "man måste jämføra" - og med det kommer man langt i livet.

Datehælvete 5 - Mannen som klinte med venninnen min

Nå skal jeg fortelle om en mann som ga meg søvnløse netter, nagende tanker som kjørte slalom mellom forskjellige tolkninger og til slutt knuste hjertet mitt. Sett i retrospektiv virker dette en smule uforståelig, men hjertet går ofte sine egne veier.

Forsøk nr.4:

Vår første offisielle date skjedde i utkanten av Oslo sentrum på et sted som egner seg til slikt, dvs et sted med passe lydnivå og flatterende belysning. Der drakk vi i noen timer og flørtet ganske bra. Etter noen timer med jevnt alkoholinntak (hvor det ikke er til å legge skjul på at han nok var ute etter å drikke meg mottakelig) begynte vi å kline og det var riktig hyggelig. Han proklamerte at jeg var en slik dame han hadde ventet på i fem år - jeg var nemlig intet mindre enn perfekt, morsom, smart og med fin rumpe (for de som har fulgt med på denne føljetongen var det ikke første gangen jeg hørte dette fra en mannsmunn - ikke nødvendigvis det med rumpa, men det om at jeg var en drømmedame). Jeg ble oppriktig glad og smigret (ja - jeg er pinlig lettlurt).

Vi gikk hjem til ham slik at vi kunne tafse på hverandre på en mer ublu måte enn vi kunne på utestedet, og jeg var både lerkeglad og opprømt over denne mannen som jeg syntes var både klinbar, hyggelig og morsom å prate med. Innenfor hans dører var det ikke til å skyve under en stol at dette var noe han hadde planlagt: Stearinlysene sto klare på bordet, vinen var temperert og to glass sto tilfeldigvis klare på den plettfrie kjøkkenbenken. Badet var mistenkelig rent til mann å være og sengen var nyoppredd.

Vi fortsatte med den fysiske utforskningen av hverandre, men jeg kunne ikke la være å legge merke til ulydene som strømmet ut av stereoen. Den ene klissete balladen avløste den andre, og da han forlot meg for å kvitte seg med noen av alle halvliterne han hadde konsumert snek jeg meg til å undersøke hva han spilte. CD-coveret avslørte at ulydene stammet fra et satanisk oppkomme av "50 love songs" - en slik samlecd som burde komme med undertittelen "pulesanger for lettlurte late mennesker uten musikksmak". Det var tydelig at han hadde hatt forhåpninger om at leiligheten hans skulle fremstå som den ultimate love shack, og med klokketro på at powerballads og honningdryppende syngedamer skulle få my juices runnin'.

Det finnes bare et ord for noe slikt: Horribelt!

Når det er sagt er jeg ikke så fin på det, selv om jeg til vanlig dater menn som har litt mer musikkfinesse. Han kom tilbake og tungegymnastikken fortsatte til tonene av "I will always Love You", "Crazy" og "Love Hurts".

Da han nok en gang skulle kvitte seg med humledrikken snek jeg meg til en rask titt i CD-hylla. Grøss og gru! Maken til møkkasamling skal en lete lenge etter. Det var et oppkomme av VG-hits, samleplater av dårlig kvalitet og ganske mye lovemakin' musikk. Menn har fortalt meg at de har plassert kjærestens platesamling bakerst i et hjørne ved inngåelse av samboerskap for å skjule møkka, og det var vel min preliminære plan på dette tidspunktet. At han heller ikke eide en eneste bokhylle og derfor heller ikke bøker, burde få meg til å innse at denne daten neppe kom til å resultere i evig kjærlighet, men verden (og spesielt jeg) vil bedras.

Etter dette traff vi hverandre ganske ofte, og bortsett fra den forferdelige musikksmaken og at han likte å se på sport mens vi spiste frokost, så alt ut til å gå i riktig retning. Han var en mann som kunne kurtisens kunst og forførte meg med både blomster og gode middager. Visstnok hadde han ikke følt noe lignende for noen på flere år og jeg trodde ham, gliste fåret og ga meg forelskelsen i vold.

Men etter tre-fire uker begynte ting å endre seg, han ble i økende grad fjern og utilgjengelig, blokket meg på msn og svarte ikke alltid på tekstmeldinger. Parallellt med at han ble mindre og mindre av mr. superlover ble jeg i økende grad forelsket (jeg er latterlig). Jeg unskyldte ham, ble fortvilet og lei meg. Han var kort og godt lunken, mens jeg var brennhet.  Etterhvert gikk det uker mellom hver gang jeg hørte fra ham, og følelsene mine vandret fra lei meg til sint, fra håpefull til rasjonell og tilbake til håpefull igjen.

Etter en lengre periode med svært lunkne signaler fra denne karen, dukket han imidlertid opp igjen (garantert fordi han hadde ønsker om å få seg et ligg), og vi tilbragte noen dager sammen i det jeg trodde var sus og dus (jeg er en erkedust). Lørdagen bestemte vi oss for å gå ut sammen og vi oppsøkte et sted mange av vennene mine frekventerer. Det ble en ganske fuktig kveld, men det unskylder ikke at denne potensielle kjæresten min klinte med en av venninnene mine. Forut for dette hadde han benektet at det var noe som helst mellom oss til den samme venninnen, noe jeg overhørte og skrev på listen over gode grunner til å gi opp denne fyren for godt. Men idet han ga venninnen min et heftig kyss rett foran øynene mine klarte jeg endelig å lese den enorme skriften på veggen og på det tidspunktet var det definitivt over og ut. "Mr totalt feil på alle måter" hadde nok et håp om få realisert den ultimate maskuline fantasi om to kvinner den kvelden, men det endte med at han sov mutters alene. 

Konklusjoner:

1. Menn som sier jeg er en drømmedame veldig tidlig i relasjonen fortjener å få en hånlatter midt i trynet.
2. Menn som fader ut er det bare å glemme så fort som mulig.
3. Dårlig musikksmak og manglende bøker er et minus. 
4. Menn som kliner med venninnene mine er defintivt ute, ihvertfall hvis det ikke er klarert med undertegnede på forhånd.

Usømmelige gymøvelser

Jeg kom nettopp hjem fra en treningsøkt og har enda ikke greid å riste av meg irritasjonen. Jeg har det med å gremmes over folks udelikate atferd når de bedriver fysisk fostring, men idag var jeg vitne til en "all time high".

Fordi jeg har lært noe nytt siden jeg begynte å trene kjørte jeg idag en runde med supersett, som i praksis innebærer at en ikke tar pauser mellom øvelsene. Jeg holdt på med en avansert kombinasjon av situps og rygghev på to ulike treningsballer, da en superdust kommer og tar den ene ballen. Jeg knurrer, men er altfor forsiktig av meg til å bite ham i hånden. Men så setter kronidioten seg på ballen og roterer underlivet...det så ikke ut som noe annet enn at han prøvde å bøte på en plagsom analkløe. Jeg tror mennesker som er mindre fintfølende enn meg ville finne dette litt udelikat.

Men den ekle mannen ga seg ikke med det: Etterpå la han seg nemlig på magen på den samme ballen og begynte å gnukke underlivet sitt mot den! Hvilke muskler han fikk trent på den måten vet jeg ikke nok om den menneskelige anatomi til å avgjøre, men det så mest ut som han drev på med noe en helst bør gjøre i enerom.

Enkelte mennesker har for lite hemninger. Basta.

Et barn av AKP-ml revolterer og bekjenner

Jeg har tidligere fortalt at jeg ble født, døpt, oppdratt og indoktrinert innenfor den revolusjonære bevegelsen som rystet vårt land på slutten av 60-tallet og i det meste av 70-tallet. Som et barn av AKP kan du ikke vokse opp og stå på egne ben før du har tatt et grundig oppgjør med trossamfunnet foreldrene dine tilhørte. Mitt oppgjør har gått i etapper som i stor grad har dreid seg om å få nok kunnskap til å konfrontere min rettroende mor.

På 80-tallet tok jeg et definitivt oppgjør med musikken. Var det noe AKP ikke kunne var det musikk. I all hovedsak dreide deg seg om Vømmøl, Raudt kor og Viss vass (som sang om bæsjing på en ellevill måte i det ene øyeblikket før de tok for seg revolusjonære emner på en ikke fullt så ellevill måte det neste øyeblikket). Ti i skuddet og Radio Luxembourg gjorde meg smertelig raskt tilvendt til det jeg da oppfattet som mer smektende toner (her har jeg definitivt utviklet meg) .

Da jeg begynte på gymnaset lærte jeg dessuten at Stalin ikke var en slik grei klut som moren min hadde lært meg og hadde lange diskusjoner med henne om hvorvidt revolusjon var den eneste riktige måten å endre verden på (på dette tidspunktet mente hun fremdeles dette). Mao begynte også å falme litt i mausoleumet sitt, men så langt kunne ikke min mors selverkjennelse strekke seg.

Som tyveåring tok jeg et opprør med den emosjonelle siden av en barndom preget av endeløs skyldfølelse for dem som hadde det verre enn deg og følelsen av å være en liten brikke i det store spillet om verdensherredømme for all verdens proletarer. Dette gjorde meg både istand til å dyrke mitt grandiose selv uten skyld og å drikke Coca Cola uten å tenke på fattigmanns blod. Dessuten var jeg den eneste filosofistudenten på begynnelsen av 90-tallet som brukte nesten to år på å lese Karl Marx og derfor kunne diskutere med kvinnen som satte meg til verden på en teoretisk overlegen måte (må nesten nevne at jeg hadde en skikkelig rebound på denne tiden, jeg hang en del sammen med Internasjonale Sosialister som tar den enda litt lenger enn AKP noen gang gjorde).

Jeg har altså lagt ned en betydelig innsats for å komme til bunns i min barndoms traumer, men må likevel bekjenne at jeg på et punkt har sviktet: Jeg har nemlig aldri lest Dag Solstad, noe som får fornyet aktualitet i disse dager. Det vil si: Jeg har prøvd. Men både da jeg prøvde å lese "Gymnaslærer Pedersen" og "Irr! Grønt!" endte det med at jeg kastet bøkene i veggen etter ca fem sider. Og jeg tror det skyldes at jeg på tross av min utrettelige innsats på området ikke helt har klart å skape den avstanden til oppveksten min som jeg må ha for ikke å bli eitrandes forbanna når jeg leser ham. Kanskje bør jeg gå på kino som en del av min egenutvikling, men jeg må innrømme at Woody Allen frister langt mer.

Så jeg vurderer eksponeringsterapi i form av en daglig dose pålydende 1 side gammel Dag Solstad, ispedd "Internasjonalen" og "Riv ned gjerdene". Sånn at jeg kanskje en lykkelig dag kan le bare hjertelig av min mor og hennes kampfeller.

Håndverkere, fagbevegelsen og elendige løgner

Forrige uke kunne vi være vitne til hoppende glade forskalkningssnekkere (vet ikke om de var det, måtte bare bruke ordet) som jublet etter at EU ikke fikk gehør for det nye tjenestedirektivet. Nå har ikke jeg studert dette forslaget spesielt inngående, men jeg har fått med meg såpass at det ville innebære fri flyt av polakker, svensker og dansker. Grunnen til at Gerd Liv Valla hoppet i sykesenga var at hun slipper å bekymre seg for det norske proletariates velbefinnende i et Europa hvor konkurransen slippes fri.

Som sosialist burde jeg være lykkelig i solidaritet med Norges samlede hærskare av hårete rumpesprekker, men jeg er ikke det. Som sosialist burde jeg fryse på ryggen av varslene om sosial dumping, men ikke så mye som et nakkehår har reist seg. Og det er ikke fordi jeg ikke syns det er riktig at folk som utfører en jobb skal få ordentlig betalt for det, men fordi jeg syns de fagforeningene som har hylt høyest om dette er en gjeng med løgnhalser med liten selvinnsikt.

I fjor sto nesten alle heisene på kontoret jeg jobber pga at en av Norges sterkeste fagforeninger var i streik. Heismontørene var nemlig prompesure på grunn av flommen av billig EØS-arbeidskraft som tøffet innover det ganske land i de slitne Ladaene sine. Denne adelen av fagforente håndverkere fremstilte det som om de streiket i sympati med den billige arbeidskraften fordi de ikke ville at noen skulle behandles som sekunda vare i vårt sosialdemokratiske paradis. Definitivt en hederlig tanke, men definitivt også ljug fra ende til annen. Ikke bare var det en løgn, men dessuten en så dårlig en at elever på de laveste barneskoletrinnene kunne gjort det bedre. Alle vet at de streiket mot økt konkurranse slik at de kan beholde lønninger som tilsvarer det en gjennomsnittelig profesor har utbetalt. 

(Det er ikke uten grunn at undertegnede aldri så snurten av en heismontør da hun gikk i niende klasse og ble presentert for de ulike skolevalgene. Jeg mistenker at heismontør er en jobb du arver, med pålegg om ikke å fortelle noen om det.) 

Mens jeg vandret opp og ned de ni etasjene på jobb, fikk jeg mye tid til å ta standpunkt til den hederlige streiken spesielt og håndverkere generelt. Det er min påstand at håndverkerne her hjemme på berget burde bruke like mye energi på selvrefleksjon som de bruker på å streike og demonstrere. Håndverkere fortjener all den konkurransen de kan få all den tid de opererer med en timespris som overgår kongens eller Rimi- Hagens, og så lenge de har fagforeninger som er verdensmestere i grådighet og syting.

Pris:
Alle som har hatt en håndverker innenfor døren vet at det dømmer deg til havresuppe og strieskjorte i lang tid. En bekjent av meg tilkalte rørlegger for å montere opp en baderomsvask. Da han var ferdig presenterte han en regning på 8 500 kr. Dette innkluderte bla betaling for reisetiden frem og tilbake til hjemmet deres (tre timer). Hvilke andre yrkesgrupper kan ta seg betalt for tiden det tar å komme til jobb? Finnes det mennesket i verden som er verdt over 8000 kroner for en halvtimes utført jobb? Tror ikke det.

Pålitelighet:
En håndverker kommer aldri når han skal. Enten kommer han ti minutter for tidlig, dvs mens du står i bare trusa og panisk prøver å gjøre deg klar til å ta i mot ham på et ugudelig tidlig tidspunkt. Eller så kommer han et par timer for sent pga noen viktige deler, som du ikke aner hva er. En håndverker kan finne på å ankomme klokka syv om morgenen, jobbe frem til kvart på åtte, for så å reise til noen andre som er flinkere til å kommuniserer med håndverkere. Noe som resulterer i at mannen må komme til deg klokka syv dagen etter også for å gjøre ferdig jobben.

Kvalitet:
Historiene om slett håndverkerarbeid til minimum 3000 kroner timen er mange. Feks det vegghengte toalettet som havnet 10 cm over gulvet fordi de hadde hengt det opp før de støpte gulvet eller alle historiene om skeive armaturer og dusjvegger hengt opp på øyemål. Det er ikke få fliser som har blitt revet opp pga slett håndverk.

Frynsegoder, fusk og fanteri: 
Håndverkere har uendelige muligheter til å tjene litt på si, har en av dem lyst på nytt boblebad på verandaen kan han bare jobbe litt for venner og bekjente for halv pris i timen. Dette er et av frynsegodene som tilkommer yrket og det er ytterst få håndverkere som ikke gjør det i ny og ne. En vanlig lønnsmottaker som får tilbud om fakturaløse ytelser takker som oftest ja fordi det bare betyr at du må leve på havresuppe i en måned. Når håndverkeren så skal montere opp boblebadet sitt trenger han ikke å tilkalle en av de svindyre kollegaene sine, enten fikser han det selv (helt lovlig i motsetning til alle oss andre som gir seg DIY i vold) eller så har han en kompis som fikser det for en slikk og ingenting.

Mye av det som står ovenfor kan du slippe ved å forhandle med håndverkere på forhånd, men hvem finner på å spørre om han medregner reisetid og lange lunsjer (de fleste av arten spiser jo et helt brød i slengen) på sluttregningen? Dessuten har de en sjargon som gjør dem i stand til overhøvle meg på null komma niks. Jeg vil påstå at en god del av håndverkerne har godt av konkurranse både på pris og kvalitet. Og at fagforeningene bør ordne opp i egne rekker før de bruker krefter på falsk solidaritet og elendige løgner.

Livsfarlige istapper

Nå er det mange gigantiske istapper å se rundt omkring, de henger og sikler på oss myke trafikanter som tussler av gårde mens vi skotter litt skeptisk oppover. En herreekvipasjebutikk (som er spesialister på størrelse korpulent) på veien til kontoret hadde hengt opp en haug med plakater hvor det det sto: "Livsfarlige istapper!" og "Istapper dreper!". Jeg fikk litt angst for å forsere akkurat det fortauet, men hadde valget mellom å gå der eller gå ut i veien hvor alle byens elleville taxisjåfører og budbiler fløt forbi - så i valget mellom to potensielle måter å krepere på valgte jeg den statistisk minst dødelige.

Når det er sagt lurer jeg litt på hvorfor denne butikken var så opptatt av å advare så veldig. Kanskje en av deres ansatte faktisk hadde vandret heden etter å ha fått en meter is i hodet? Jeg håper han var korpulent så han kunne begraves i en dress fra stedet han hadde jobbet.

Det ser heldigvis ut som om redningen er nær. Jeg så senere en mann i tjenesteuniform, som fjernet istapper ved hjelp av en lang stang som han stakk ut av diverse vinduer. En fin jobb å ha. Mye fri, hvis han da ikke er så uheldig å være den samme mannen som fjerner skarpe steiner på sandstrendene om sommeren. Eller så er Istappfjernertjenestemannslauget en særdeles sterk fagforening som har fått arbeidsgiverne til å forstå at den jobben ikke er noen spøk fordi istapper dreper!

Markedsføring til å spy av

1) Mc-Donaldsreklamen hvor en mor støvsuger opp hamsteren og betaler seg ut av det ved å sponse et happy meal på sønnen sin. Her snakker vi om barndomstraumer av dimensjoner - undertegnede klarte selv å kverke hamsteren sin i treårs alderen og det har satt varige spor. Budskapet om at en tur på en hamburgerkjede kan erstatte ett levende dyr (om enn en ganske patetisk eksistens som hovedsakelig består av løping i hjul og soving) er totalt moralsk forkastelig. Dessuten vet alle at det ikke er voksne som gjør barna glade ved hjelp av McDonalds, men omvendt. De voksne blir glade fordi de slipper å lage middag og å vaske opp etterpå, dessuten kan man pælme snørrungene inn på ballrommet etter at alle de unyttige karbohydratene er fortært slik at en får lest avisen i fred.

2) Alle reklamefilmene på Cartoon Network som er rettet mot jenter. I all hovedsak reklamer for den siste Barbiedukken eller Bratz. Disse reklamene er så kvalme at jeg får lyst til å knuse tv-apparatet. For det første er det en enerverende stemme som i et skrikende høyt toneleie forteller om hvor utrolig vakker og skjønn figuren du skal lures til å kjøpe er. For det andre presenteres alle produktene i en sukkersøt spyrosa ramme. Det er gjort undersøkelser som viser at reklamer rettet mot barn er veldig forskjellige: Jenter trenes opp til å bli konsumenter av produkter som i all hovedsak dreier seg om å forandre dem selv, mens gutters leker handler om å forandre verden omkring.  Underforstått kan ikke kvinner endre verden før de er ferdige med å sminke seg og sette opp håret. 

3) Den siste Libressereklamen hvor tusener på tusener av kvinner går i tog for å få bedre mensbeskyttelse. Hvis det er slikt som får kvinner til å demonstrere bør det foretas en kollektiv intelligenstesting av hunkjønnet. Når det er sagt har jeg en mistanke om at de svartkledde og designerbebrillede reklamemenneskene undervurderer kvinner i stort monn her. Egentlig en ganske fiffig videreføring av forrige punkt: Kvinner kan ikke endre verden før de er ferdige med å sminke seg, sette opp håret og demonstrere for bedre bind.

4) Er du lei av å sjekke hvert eneste plagg for flekker? Sier ikke mer...

Slapp søndag

Litt tilbakesatt etter tilnærmet utagerende festing i hedonismens navn i går. Så i dag har jeg bare sett på tv og spist potetgull fremfor å gå på skitur eller gallerirunde. Som den skiløse urbanisten jeg er vil jeg forsøke å kompensere her inne ved å poste to bilder av kunsten til min favorittkunstner Anselm Kiefer.

Melancholia

I likhet med mange andre av instillasjonene/skulpturene til Kiefer er dette flyet lagd av bly og og han har kalt det "Melancholia". Jeg har prøvd å si noe om denne skulpturen, som er enorm i virkeligheten, men jeg får det ikke til. Det har noe med tyngde og letthet, form og innhold å gjøre, men intellektet mitt er ikke akslet for den slags akkurat nå.

Kiefer 2- Dome

Dette maleriet heter "Dome", og og hvorvidt det kan betraktes som et trist bilde eller et optimistisk ett kan vel diskuteres. Jeg syns det er litt begge deler. Inne i den blå domen er mennesket alene og avskåret fra omgivelsen, men samtidig er det vakrere der inne enn utenfor.

Anselm Kiefer er også mannen bak blybiblioteket  som finnes i Astrup Fearnleys faste samling. Neste gang det stilles ut anbefaler jeg et besøk på det varmeste.

Tilbake til teven - jeg formelig hører Big Brother eller noe annet av samme kvalitet rope på meg...

Testikkeltrivia 2 - FrP, små hjerner og Matthew Barney

"Stol aldri på en mann med testikler" 
(Jo Brand, engelsk komedienne)

I mitt forrige Testikkeltrivia innlegg må det ha sneket seg inn en feil. Jeg skrev der at normalstørrelsen på Charles og George kunne variere mellom 14 og 35 kubikkcentimeter. Som en kommentator gjorde meg oppmerksom på er det siste tallet enormt stort! Det er derfor svært mulig at det skulle være kvadratcentimeter i stedet, noe som fremdeles er stort, men allikevel litt mer overkommelig.

(Kontramelding: Mannen med det klingende navnet Utovertiss har gjort meg oppmerksom på at kommentatoren har fulgt like dårlig med i matematikktimene som undertegnede (som forøvrig har eminente standpunktkarakterer i 3MN). Derfor er ovenforstående dementi feil og de opprinnelige opplysningene helt korrekte!)

For å oppnå enda mer kunnskap om mannenøttene har jeg googlet både baller og testikler. Baller ga ikke så mange interessante resultater, der handlet det mest om fotballer, basketballer osv, men jeg fant en interessant artikkel om at  menn overkompenserer når de føler at maskuliniteten sin er truet. En amerikansk forsker har foretatt en empirisk undersøkelse av sannhetsgehalten i myten om at menn med liten tiss kjører stor bil. Akkurat det kunne han visst verken bekrefte eller avkrefte, men det er interessant å lese at:  "Hvis du gjør menn usikre på sin egen maskulinitet, uttrykker de mer homofobe holdninger, de har større tendens til å støtte krigen i Irak og vil oftere foretrekke en svær firehjulstrekker (SUV) fremfor andre biler". Av dette er det særdeles nærliggende å trekke den konklusjonen av menn med små baller antageligvis stemmer FrP.

Et søk på testikler ga imildlertid langt flere interessante treff, selv om det må sies at en svært stor del av dem handlet om sykdommer, seksualopplysning for ungdom og dyreavl. Men jeg fant en artikkel som ga nyttig tilleggsinformasjon omkring polygami og monogami. En gruppe forskere har nemlig påvist at det blant ulike flaggermusarter er en klar sammenheng mellom størrelsen på testiklene og hjernen. Det er ikke bare slik at de polygame artene har større testikler enn de monogame, men de har også tilsvarende mindre hjerner. Hva genetikken kunne fortalt oss her kan vi bare gjette oss frem til, men det synes som en logisk konsekvens at mye sex gir mindre hjerne. Akkurat det finner jeg litt bekymringsverdig. 

Dette er likevel utmerket og nyttig forskning, men jeg har fremdeles ikke kommet til bunns i hvorvidt menneskehannen kan regnes som monogam eller polygam. At de monogame artene hadde større hjerner forklares med at de trenger større intellektuell kapasitet for å innynde seg hos hunnene. I forhold til menneskehannen kan dette tale til deres fordel, idet svært mange kvinner ihvertfall gir inntrykk av at de er monogame og ikke bedriver coitus utenfor parforholdets trygge rammer.

Til sist fant jeg en interessant opplysning om en av verdens fremste samtidskunstnere: Matthew Barney, som hadde en fantastisk utstilling på Astrup Fearnley i 2003, har oppkalt den store filmsyklusen The Cremaster Cycle etter den muskelen som refleksivt heiser og senker testiklene for å beskytte gensuppa. Dette er helt klart et bevis for at gonadene spiller en ikke ubetydelig rolle i kunsten, hvor muskelen antageligvis konnoterer til både beskyttelse, varme/kulde, ukontrollerbare handlinger og forplantningsdrift. Matthew Barney er en hederskar, som atpåtil er gift med Bjørk, så jeg tar utvilsomt dette som et tegn på at jeg er på rett spor her.

Hardyguttene - om å lese menn

Jeg har tidligere ytret en viss bekymring for at bloggen min skulle utvikle seg til en balleblogg, men faren er like overhengende for at den holder på å bli en manneblogg. Det er vel bare å erkjenne at den handler ganske mye om mitt forhold til, og mine mer eller mindre vellykkede møter med, menn.

Her om dagen hadde jeg en god samtale med Vaktmesterinnen som utviklet seg til å blant annet handle om litteratur. Ad mange omveier kom vi innpå bøker som Ari og Martha liker og anbefaler, og hun trakk frem begrepet føling i fjæra, som er intet mindre enn genialt i denne sammenhengen. Det handler om følsomme ytringer som bare beveger seg i fjæresteinene og ikke ut på de tusen favners dyp (det aner meg at Behnrex ikke har sett de fulle konnotasjonene av begrepet). En av de forfatterene som blåblodingene har trukket frem er Carsten Jensen, og det er ham jeg vil starte med når jeg her påbegynner en ny føljetong som handler om mannen i litteraturen. Jeg tror dette kan bidra til å utvide grunnlaget mitt for å si noe om menn da jeg utvilsomt vil ha store problemer med å date alle de ulike variantene som finnes.

Den siste boka jeg leste var Jeg har sett verden begynne av den kongelig anbefalte Carsten Jensen. I begynnelsen syntes jeg den var riktig bra idet den beskrev reiser i en del av verden hvor jeg selv har vært, men etterhvert fikk jeg mer og mer emmen smak i munnen. Dette skyldes i hovedsak to ting: Jensens selvopptatthet og hans forhold til kvinner.

Selvopptatthet:
Jensen har skrevet en subjektiv reiseroman og det er det ingen grunn til å mislike ham for. Faktisk er det et interessant tema: hvordan en oppfatter seg selv når en møter andre kulturer og hva som skjer når man er alene i en fremmed verden gir uten tvil et godt grunnlag for selverkjennelse. Men desverre eskalerer jeg- dimensjonen i teksten. Det blir mer og mer Carsten Jensen og mindre og mindre av det som eksisterer rundt ham. I begynnelsen av teksten stiller han seg undrende og uvitende til verden omkring, etterhvert blir han selvforherligende og selvopptatt.

Da jeg var student opplevde jeg den kategorien av det menneskelige hannkjønnet som jeg i all ettertid har kalt unge alvorlige menn. Disse mennene har jeg hatt et særdeles ambivalent forhold til i og med at jeg ofte har likt å oppholde meg i deres selskap, samtidig som jeg har funnet dem en smule selvhøytidelige og i overkant selvsikre. Jeg har studert til dels kvinnedominerte fag, men det har likevel vært et ubestridelig faktum at de unge mennene har vært de som har snakket høyest (og i de mest imponerende ordelag) om hva de har lest og hva de kan. De har vært ambisiøse og fremadstormende, men likevel gjort det stort sett langt dårligere på eksamen enn de flinke pikene på lesesalen. At de i ettertid også har endt opp med de mest prestisjefylte jobbene er ikke overraskende.

Jeg mistenker at Carsten Jensen har vært en slik alvorlig ung mann. Han har garantert vært av typen som har snakket høyt til sine omgivelser om hva han vet og kan og med den største selvfølgelighet tatt det for gitt at det han sier har interesse for andre enn ham selv. Det kreves selvsikkerhet for å ta slik plass. Og det kreves en ekstraordinær selvsikkerhet for å skrive nesten 1000 sider om hans subjektive opplevelse av verden utenfor Danmark. Imidlertid er ikke en slik selvsikkerhet spesielt sjarmerende når den ikke kombineres med ydmykhet og selvransakelse. Og dette blir mer og mer borte idet han oppholder seg lengre hjemmefra. Det kreves en stor posjon ydmykhet for å sette seg selv som fortolker av tusenårige sivilisasjoner og denne dimensjonen forsvinner i økende grad til fordel for Jensens subjektive og kvasifilosfiske refleksjoner. Teksten gir språk til en mannsperson som er seg selv nok.

Forholdet til kvinner:
Carsten Jensen er ganske opptatt av kvinner og de figurerer ganske hyppig i Jeg har sett verden begynne. Imidlertid blir ikke disse kvinnene verdsatt for noe særlig utover sitt utseende. De interessante samtalene i boken skjer i all hovedsak med menn, kvinnene bare flørter og fallbyr seg, og blir beskrevet som objekter på lik linje med skulpturene han betrakter i Angkor Wat. Dessuten er forfatteren veldig opptatt av å fortelle hvor utrolig draget han har på disse skjønnhetene.

Nok en gang er det fristende å sammenligne med mine erfaringer fra universitetet. Der kan man nemlig ofte observere det jeg kaller stipendiatsyndromet. Ærgjerrige unge menn som oppnår å få et doktorgradsstipendiat blir ofte promiskuiøse som et resultat av at de får en tilgang på kvinner de aldri tidligere har opplevd. Det er ikke få av disse mennene som har avsluttet forhold, de frem til da har befunnet seg i, for å velte seg i velvillige og vakre studiner på lavere nivå. Akademias kvinner er og blir "suckers for brains", og de er villige til å se bort ifra både manglende fysisk tiltrekningskraft og sosial intelligens når det gjelder intellektuelt sterke menn. Bemerkelsesverdig er det at stipendiatene utelukkende kopulerer med de peneste damene de kan få og ikke de mest intelligente. Case closed.

Som europeer i Kambodsja og Vietnam vil de fleste menn ha draget på kvinner i kraft av sin økonomi og statsborgerskap. Overraskende er det at en mann av et såpass høyt (om enn selverklært) intellektuelt kaliber som Carsten Jensen likefult lar seg forføre av denne tiltrekningskraften. Maskuliniteten og hans ego vokser i takt med de unge yndenes tilnærmelser og han forsyner seg også av dem på en særdeles egosentrisk måte. Han oppfører seg som de nyslåtte stipendiatene idet det tilsynelatende bare er den ytre fremtoningen som betyr noe og ikke hvorvidt han er i stand til føre givende samtaler med dem (han har feks et forhold til en vietnamesisk kvinne som ikke snakker engelsk overhode).

Hvilke slutninger jeg kan trekke etter å ha lest Carsten Jensen er jeg litt usikker på. Jeg har en hypotese om at han er talsmann for en gruppe menn som uten ydmykhet stiller seg i sentrum for verden, og dyrker seg selv i sin egen rett. Hvorvidt dette er noe vi kvinner bør ta lærdom av eller om jeg bare skal forkaste det som motbydelig vet jeg faktisk ikke.

Kostymestress og lår

På grunn av at avkommet har forventinger om å forvandles til karakteren nedenunder blir det lite tid til blogging. 

Dessuten er symaskinen avgått med døden så forvandlingen må skje ved hjelp av håndsøm, noe som gjør at undertegnede har store forventninger om å motta prisen for årets snilleste (eventuelt dummeste) mor. 

Imidlertid føler jeg det presserende å formidle ny og oppsiktsvekkende kunnskap på lårfronten. De aller fleste kvinner føler en viss bekymring for størrelsen på lårene sine og spesielt er det innsiden og yttersiden som gir grunn til uro. På treningsstudioer kommer denne bekymring til uttrykk ved at de aller fleste kvinner bruker ekstre lang tid på de apparatene hvor en enten skal presse vekt utover eller innover med lårene. Oppsiktsvekkende er det da at informasjonen fra FFSL (Forbundet for Fremme av Smekre Lår) ikke har blitt spredt (eventuelt klistret opp på disse apparatene som advarsel). Det apparatet hvor du presser utover for å ungå den velkjente ridebukseanatomien trener en muskel som er omtrent to cm lang og denne lille stumpen vil ikke gjøre noe med ridebuksene dine om du så trener den til du ser mannen med ljåen. Enda mer oppsiktsvekkende er opplysningen om at øvelsen som går ut på å presse vekt innover, og som dermed gir forhåpninger om lår som ikke gnisser mot hverandre, desverre bidrar til at lårene faktisk har blitt bredere hos et betraktelig antall kvinner.

Hvem skal opplyse Norges lårutfordrede kvinner om denne faren for å bruke verdifull treningstid på trening som ikke virker, ja endatil på trening med motsatt effekt enn den ønskede? Hvor er forbrukerombudet når vi virkelig trenger dem? 

Telefonterror

Som Telephonofobiker har utviklingen innen teleteknikken det siste tiåret både fordeler og bakdeler. At jeg til daglig bærer rundt på en av mine verste fiender er ikke av fordelene, men jeg er en stor tilhenger av at telefonen min forteller meg hvem som ringer før jeg eventuelt tar den. I fasttelefonens tid måtte jeg pent akseptere at faren min var pratesyk klokken halv ti en fyllesyk torsdag.

Men telephonofobikere verden over har også fått en tilleggslidelse: Nemlig angsten for ukjente nummer. Jeg svarer konsekvent ikke hvis det er et ukjent eller skjult nummer, noe som ikke er så praktisk hvis noen tilfeldigvis skulle få lyst til å ringe og tilby meg drømmejobben eller for å fortelle meg at jeg har vunnet en million. Heldigvis finnes det praktisk nett-tjenester som er til uvurderlig hjelp for oss som lider av denne sykdommen, slik at vi får mulighet til å utelukke at det er den hemmelige beundreren Mr. drømmehunk eller Norsk tipping som har ringt.

Men telefonnummeret mitt har utvilsomt dårlig karma om dagen fordi de siste dagers tapte anrop og i noen tilfeller det etterfølgende telefonkatalogiske dektetivarbeidet har gitt følgende resultater:

1 stk oppringning fra Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress - utvilsomt merkverdig idet jeg verken er spesielt voldelig eller traumatisert av meg. Muligens vil de ha meg til å komme og holde foredrag om fordelene ved ikke å være det, men jeg mistenker at det ikke er tilfellet.

1 stk oppringning fra NrK Hordaland, som faktisk hadde lagt igjen en talemelding, med beskjed om at de ønsket en uttalelse om den nye helsevernsrapporten fra Osloskolen. Den skjønner jeg absolutt ingenting av. Har aldri hørt om rapporten, og har absolutt ingen faglige forutsetninger for å uttale meg om den heller. Jeg har derimot ingen problemer med å fortelle NrK at jeg syns det er en skam at ungene ikke har toalettpapir og såpe på do, eller at de må dusje med sokker på for ikke å få muggutslett på bena. Men det er mine helt private meninger og de tror jeg egentlig ikke NrK er så interessert i.

6 stk oppringninger fra et uregistrert mobilnummer. Her skjuler antageligvis den tidligere omtalte beundreren seg. Utan tvekan. Når det er sagt foretrekker jeg drømmemenn med abonement og ikke kontantkort.

8 stk oppringninger fra skjult id. Disse kan absolutt ikke bringe noe godt nytt. Her er det enten noen som driver med telemarketing eller pengeinndrivelse, og dem har jeg absolutt ingen planer om å snakke med.

2 stk oppringninger fra fasttelefonen til et ektepar i Glåmdalen. Hva de vil meg er en stor gåte.

Datehælvete 4: Det rabiate blekansiktet

Kandidat nummer tre i min jakt på rosenrøde dager og himmelstormende kjærlighet var en mann jeg traff på et snuskete nettsted. Møtet med ham var også min første og siste blinddate. Det vil si: Jeg hadde sett et bilde av ham med kiss-sminke (sørgelig sant - det burde egentlig ha fått noen varsellamper til å lyse). Han hadde sett flere bilder av meg, fordi utseende betydde ganske mye for ham. Tufsen opererte nemlig med en viss skjønnhetsstandard for eventuelle partnere.

FORSØK NR. 3:

20.05:
Jeg ankommer noe småandpusten og stressa. Stedet er nesten tomt så det var ikke vanskelig å finne den eneste mannen som sitter alene med nystrøken skjorte.

Han: "Dæven så liten du er!
(Jeg tenker: Du er jammen meg ikke noe fruktfat. Ser jo ikke ut som du har vært ute i friluft på flere år. Hvordan er det mulig å oppnå en så gusten hudfarge? Du er faktisk historisk bleik, og resten av deg er ikke akkurat fristende det heller. Dette var kanskje en dårlig idé...)

Jeg: "Jeg fortalte deg jo at jeg ikke akkurat rager i terrenget."
Ansiktsuttrykket hans avslører at han er misfornøyd med dette, og at det nok ikke passer inn i den definerte standarden hans. 
(Hvordan våger du - har du sett deg selv i speilet i det siste? Dette var en dårlig idé. Hvor tidlig kan jeg gå hjem uten at det er uhøflig?).

20.10:
Jeg bestiller kaffe da jeg allerede hadde fastslått at denne mannen ikke kan drikkes pulbar om jeg så drakk all alkoholen i verden.

20.11:
Smalltalk om at det er litt nervøst å skulle møte ukjente.
(Kjenner at jeg er litt irritert over at han var så opptatt av at jeg skulle tilfredsstille hans skjønnhetsidealer når han selv ikke ser ut i måneskinn)

20.13:
Prater om jobb.
Han: "Jeg leter etter jobb for tiden"
Jeg:  "Det er kanskje vanskelig å finne jobb som journalist?"
Han: "Ja det er det. Dessuten vil jeg ikke selge ræva mi heller. Det er forbanna mange tullinger der ute."

Han blåser seg grundig opp i det han snakker om arbeidsmarkedet og ignorante redaktører. Folk på nabobordene titter på oss i smug idet lydnivået begynner å bli langt høyere enn det sosialt aksepterte på en rolig café. Han blir hissigere og hissigere og alle andre i verden dummere og dummere, faktisk så dumme at han konkluderer med at det egentlig kan være det samme hvis ingen innser hva han er verdt.
(Denne fyren er virkelig ikke helt god! Angrer veldig på at jeg gikk med på å møte ham. Må vel gi ham en time eller noe. Argh...Tre kvarter igjen.)

20.20: Jeg later som jeg er enig. Ser på klokka og drikker vond kaffe.

20.22:
Snakker om barna våre.
Han: "Jeg hadde en samtale med læreren til sønnen min her om dagen. Hun er en skikkelig tulling"
Jeg: "Å ja?"
Han: "Hun uttrykte såkalt bekymring for at sønnen min ikke spiller fotball"
Jeg: "Hvorfor var det bekymringsverdig da?"
Han: "Han har ingen venner, og læreren mente det skyldtes at han ikke var med i friminuttene." 
(Hvorfor ofret jeg viktig kvalitetstid med tv'en min for dette? Hvorfor tok jeg på meg den fine røde kjolen min?)
Han: "Jeg fortalte henne noen sannhetsord da. Jeg sa at jeg ikke syns noe om metodene hennes. At det skulle være sånn fotballdiktatur liksom. Dustekjerring."
Jeg: "For å være helt ærlig er det vel trist hvis han ikke har noen venner da?"
Han: "Hva mener du med det? Er du enig i at alle må spille fotball for å få venner? At vi bare skal godta at det er sånn det er?"
Jeg: "Nei. Men hvis det er den eneste måten han kan få venner på så hadde det kanskje vært idé?"
(Hvis sønnen din har arvet dine sosiale evner er det kanskje ikke så merkelig at han ikke har noen venner. Stakkars unge!  Dette er jo ulidelig. Nå hisser han seg opp igjen også. Faen som jeg angrer. Hvorfor dusjet jeg før jeg møtte ham?Tok til og med på meg den dyre parfymen min som det er så lite igjen av!)
Han: "Så du er enig med henne da?"
Jeg: "Eh...er vel kanskje det"
Han: "Nå snakker du om noe du ikke forstår deg på. Jeg vil ikke at sønnen min skal bli en sånn sportstulling. Sport betyr alt for mye. Intelligente mennesker driver ikke med idrett. Sånn er det bare! Sønnen min er smarting!"

20.40: (Guuud....fyren er jo fullstendig gal. Snart over nå. Høflighetsgrensa er snart nådd. For en dust)

Han: " Jeg har skikkelig høy iq skjønner du."
Jeg: "Å ja?"
Han: 138
Jeg: Ja, det var høyt.
(Hva er det slags tema? Du kommer ikke i buksene mine om du så var føkkings Einstein. Angrer på at jeg tok på meg rene klær, angrer på at jeg sminket meg, angrer på at jeg har dusjet den siste uka!)
Jeg: "Vel, jeg slår deg. Med cirka 20.
(Det har gått en faen i meg)

20.45:
Han: "Hva jobber du med egentlig?"
Jeg: " Vel noe av det jeg jobber med for tiden er et prosjekt for somaliere"
Han: " Somaliere ja. Hm...interessant. Jobber du med omskjæring og sånn da?"
Jeg: " Ikke direkte, men kommer borti det også"
Han: " De som driver med sånt er faen meg ikke helt gode!"
Jeg: " Vel, det er jo ulike grunner til at de gjør det da, vanskelig å sette seg inn i for oss som er oppvokst i Norge. Det er viktig å prøve å forstå hvilke kulturelle beveggrunner som ligger bak sånne tradisjoner, vi kan ikke bare fortelle folk at det de gjør er galt og noe de sporenstreks bør slutte med"
Han: "Mener du at vi liksom skal prøve å forstå sånne barbariske skikker?
Jeg: "Eh..ja"
Han: "Faen, er du helt idiot eller? Kan jo ikke forstå sånt. For meg handler dette om å sette en klar grense skjønner du! Vi må bare si at dette ikke er akseptert. Finito! Går ikke an å være et intelligent menneske samtidig som en liksom skal prøve forstå det! Det må du vel skjønne! Høres jo for helvete ut om du som godtar det!
Jeg: Det har jeg ikke sagt!
Han: Nå provoserer du meg. En kan ikke være så jævlig ryggløs. Må ta et klart standpunkt mot sånt! Er ikke noe å diskutere! (Han snakker med utestemme nå...)
Jeg: "Vel - vi får vel bare enes om å være uenge om dette da!
(Puh...timen er snart over. Frihet!!!)

21.00:
Vi forlater caféen fordi jeg må tidlig på jobb i morgen.

21.05:
Jeg mottar følgende sms: " Hei igjen! Det var hyggelig og treffes! Men jeg har vel funnet ut at jeg nok ikke er klar for noe seriøst forhold akkurat nå. Men vi kan godt være venner!"

21.06:
Jeg sender følgende sms: "Vi kan nok aldri bli venner en gang! Lykke til videre!"

KONKLUSJONER:

1. Undertegnede skal aldri gå på blinddate igjen. Riktignok betyr ikke utseende så mye, men jeg skal ihvertfall kreve noenlunde samme standard tilbake som noen eventuelt krever av meg.
2. Menn som klarer å bli sinte og kranglevorne tre ganger i løpet av en time er nok ikke helt "my piece of pie".
3. Å ha gode samtaler er viktig.
4. Jeg er altfor høflig og det må jeg øve meg på å slutte med!
5. Denne mannen var et komplett håpløst tilfelle. Og det burde egentlig vært den eneste konklusjonen.

Datehælvete 3: Selverkjennelse - en objektiv vurdering

Det er på tide med et nytt Datehælvete innlegg snart, men jeg har bestemt meg til å vente med å legge ut en av mine verste historier noen sinne til kjærlighetens dag (også kjent som føkkings valentines day). Men jeg har kommet frem til at det er på sin plass med en evaluering av meg selv. Jeg har nødig lyst til å stå frem som en sutrende sak som gir andre skylda for min manglende suksess. En annen god grunn til at jeg bør evaluere meg selv er selvsagt den vitenskapelige gehalten i dette prosjektet. I all vitenskap må en være særdeles nøye med måleapparatene. Det er mitt eget sjarmerende jeg som er måleapparatet her, og det kan ikke skyves under en stol at jeg har mine svakheter. Datehælveteprosjektet er ubestridelig en kvalitativ analyse og ikke en kvantitativ, noe som gjør selverkjennelsesbiten ekstra viktig.

Når det er sagt har jeg hatt mine tvil i forhold til å fortsette å skrive om dette. Det første innlegget medførte absolutt ingen problemer. Men når det gjelder Mannen som ikke kunne sykle møtte jeg mer motbør idet karakteren som omtales tilsynelatende dukket opp i kommentarfeltet. Men all god forskning møter motstand og innsigelser - enkelte vitenskapsteoretikere vil mene at det faktisk er dette som fører vitenskapen videre, så jeg er fast bestemt på å fortsette.

Dette innlegget skal derfor ta for seg et av premissene for disse analysene: Undertegnedes psykologiske forutsetninger i møte med de forskjellige kjærlighetskandidatene. Fordommer må settes under lupen og lytene mine bringes opp i dagen. Da disse premissene med nødvendighet medfører at jeg stilles i et kritisk lys og er nødt til å innrømme mine svakheter er dette en av de vanskeligste oppgavene hittils. En evaluering på et senere tidpunkt kan være nødvendig for å utvide perspektivet.

Psykologiske premisser:

Forskningssubjektet er passe hverdagsnevrotisk, noe som kan medføre abnormal sms-hyppighet i perioder hvor hun er i startfasen av en forelskelse. Hun er dessuten tilbøyelig til å tolke intet nytt som dårlig nytt, noe som resulterer i enda større sms-frekvens. Videre lider hun en smule av telephonofobi så å være voksen nok til at hun tar en telefonsamtale i denne fasen er tilnærmet utelukket.

Å snakke om følelser i de innledende faser av relasjonen er bannlyst for subjektet. Dette skyldes en innbitt angst både for å høre ting hun ikke har lyst til å høre og for å oppleves som "krevende klam kvinne". Denne tilnærmingsmetoden har en viss svakhet fordi subjektet da er henvist til å tolke motpartens subtile signaler, noe som helt klart er en stor kilde til feilinformasjon.

Tidligere erfaringer på kjønnsmarkedet har resultert i en viss avstumpethet i forhold til menn, noe som i praksis viser seg ved at subjektet trekker seg raskt tilbake når hun møter motstand i form av manglende svarrespons på tidligere omtalte sms-mani eller hvis objektet for hennes interesse er inne i en hektisk fase på jobben eller har en syk mor som trenger pleie.

Hun er dessuten relativt rasjonell i forhold til romantiske følelser. Dette har resultert i at hun bedriver en viss form for emosjonell bytteøkonomi som i praksis betyr at objektet må gi før subjektet gjør det. En slik rasjonaliserende og selvbeskyttende atferd medfører ofte at objektet enten responderer på akkurat samme måte eller gir fullstendig f....

Forskningssubjektet har, under påvirkning av begynnende forelskelse, en viss tendens til å forsøke å være det hun tror motparten ønsker seg. Dette er intet annet enn en stupid strategi, all den tid hun kun er seg selv og ikke klarer å spille skuespill særlig lenge. Dernest medfører slik tilpasningsdyktighet ofte at hun fremstår som en kjedeligere person enn hun egentlig er, da hun ved å skjule sine dårligere sider ofte ikke klarer å vise frem de gode heller.

Som frigjort kvinne stiller hun også til tider spørsmål ved hvorfor hun i det hele tatt gidder å bruke så mye som en kalori på å endre sivilstand. Når hun likevel har gjort det har det vært en konsekvens av kjedelige søndager, labert sexliv og et ustyrlig behov for sommerfugler i magen. Som moderne menneske stiller hun også store krav til en eventuell partner, kanskje endatil så store at en slik partner kan være umulig å finne i den virkelige verden. Kombinasjonen av disse holdningene gjør ikke prosjektet spesielt enkelt å forstå seg på fordi det kan se ut som forskningssubjektet verken har noe spesielt sterkt ønske om kjæreste på nåværende tidspunkt eller tror hun vil finne noen som er bra nok til å forelske seg i. Dette gir god grunn til å problematisere hvorvidt hun går inn for oppgaven med den nødvendige energi og pågangsmotet som kreves.

Konklusjoner:

Jeg er et skikkelig funn.
Jeg er et skikkelig funn.
Jeg er et skikkelig funn.


Rhetorica Bloggica

Å trekke en analogi mellom oldtidens greske og romerske retorikk og blogging er kanskje litt pretensiøst, men etter å ha lest Dagbladets intervju med VamPus synes jeg likevel det er en god sammenligning. Bloggverden er som et gresk torg hvor de som vil kan komme med sine mer eller mindre velfunderte synspunkter på dette og hint. 

De fleste som har tatt ex.phil husker kanskje gruppen som i pedagogisk øyemed blir kalt  "retorikerne". Disse operererte samtidig med Sokrates, og hjalp mindre veltalende frie borgere av Athen til å vinne rettsaker og politisk makt mot betaling. Retorikerene hadde lav status blant filosofene fordi de ikke bare hadde en forkjærlighet for Mammon, men også for en utstrakt forskjønnelse av talen. De "ekte" filosofene derimot elsket visdom og vakre ynglinger. For retorikerene helliget målet midlet, mens filosofene var mer opptatt av midlet i seg selv. Der retorikerne var opptatt av å overtale, var filosofene opptatt av å overbevise.

For retorikerne var det utformingen av de offentlige talene og ikke hva taleren egentlig mente som var poenget. De vant debatter på grunn av veltalenhet og logikk av "Mor Nille er en sten" typen. I motsetning til dette sto den sokratiske metoden, som i enkle trekk gikk ut på å få debattmotstanderen til å forstå at han ikke forsto noe som helst og derfor måtte revurdere det han eller hun tidligere hadde ansett som sannhet. De gode argumentene skulle få debattmotstanderen til å reflektere med økt innsikt som endemål.

Bloggverden er unektelig et retorisk forum hvor de som formulerer seg best og morsomst er de som blir lest, og som derfor får en mulighet til å påvirke. VamPus, som ifølge Dagbladet har flere tusen lesere pr dag og derfor har større påvirkningskraft enn mange lokalaviser, er både morsom og veltalende. Uten å ha lest hele bloggen hennes vil jeg likevel påstå at feks Muhammedinnlegget hennes bærer mer preg av veltalenhet enn argumentasjon. Og i innlegget Ytringsfriheten brenner  demonstrerer hun dette på en bra måte:

 "Vi støtter ytringsfriheten, men den medfører også forpliktelse til ikke å skade eller såre andre," sier lederen for Islamsk Råd Norge Muhammad Hamdan. Feil. Ytringsfriheten kan ikke begrenses ut fra et så subjektivt grunnlag. Kristne opplever vel så ofte, eller oftere, å få sin religion spottet på - og uten at liberale politikere tar seg bryderiet med å be om at disse skal respekteres. VamPus respekterer ytringsfrihet, demokrati og enkeltmenneskets rett til å utfolde seg. Hun respekterer ikke trusler og vold."

Å avfeie et argument som subjektivt er klassisk i retorisk forstand. Nærmest alle argumenter er subjektive på en eller annen måte og er derfor en påstand vi ikke kan argumentere imot. Til og med vitenskapene har vært tvunget til å bite i seg at forskningen deres ikke er fullstendig objektiv. Når hun i de neste setningene først påpeker at det finnes andre grupper som ikke forsvares like sterkt og dernest trekker fram moralsk høyverdige begreper som "Ytringsfrihet, demokrati og enkeltmenneskets rett" setter hun opp enda noen imperativer det er vanskelig å argumentere imot. Når et menneske skjuler seg bak veltalenhet er det vanskelig å komme med motargumenter som ikke vikler oss inn i diskusjoner omkring begreper vestlige mennesker holder like hellig som muslimer holder Muhammed. At Islamsk Råd benytter høyrefolks parole om "frihet under ansvar" uten at VamPus tar noe standpunkt til dette, utover å avfeie det som en feilslutning, er ikke annet enn merkelig og oppsiktsvekkende.

Når dette er sagt oppfordrer VamPus til diskusjon og debatt på siden sin, og hun setter i følge Dagbladet pris på motargumenter og opplever endog slike som utviklende og lærerike. All ære til henne for det, men retorikken hennes klarer likevel ikke å overbevise meg om at det var riktig å publisere karrikaturene av Muhammed.

Testikkeltrivia

Nå føler jeg at jeg sitter på noen skikkelige frøpose-godbiter. Er litt skeptisk til om enda et innlegg om emnet vil gjøre bloggen min til en balleblogg, men det får stå sin prøve (og jeg vil mye heller ha en balleblogg enn feks en hekle- eller kristenblogg).

Testikkeltrivia 1: Polygami og monogami
Blant pattedyr er det slik at ballenes relative størrelse i forhold til resten av kroppen avhenger av hvorvidt dyret er polygamt eller monogamt. Desto flere de skal befrukte desto større forråd av sperma.

Når det er sagt har jeg enda ikke kommet til bunns i hvorvidt menneskehannen er polygam eller monogam.

Testikkeltrivia 2: Størrelse
Den normale størrelsen på ballene er mellom 14 cm3 og 35 cm3. Hvordan dettes måles og hvorvidt målet gjelder hele pungen eller den enkelte testikkel vites ikke.

Testikkeltrivia 3: Temperatur
For å oppnå optimal sædkvalitet må spermaene oppbevares under idéelle forhold temperaturmessig (nesten som god vin mao). Den optimale oppbevaringstemperaturen er litt under kroppstemperatur og forklarer derfor hvorfor mannens anatomi er slik laget at han oppbevarer de små rakkerne i to hendige poser på utsiden av kroppen.

Men det er enda smartere også: På grunn av en spesiell muskel (som har et ganske vanskelig navn) kan testiklene bedrive en slags temperaturkontroll. Dette kan observeres ved bading i fjellvann - hvor Charles og George trekker seg så langt opp mot skrotum som de bare makter. Når det er varmt og behagelig henger de slapt og fritt for å avkjøle svømmelaget litt. Denne muskelens arbeid forklarer hvorfor menn som ønsker å bringe genene sine videre enten bør bruke boksershorts i naturmateriale eller gå uten undertøy. Den samme muskelen trekker også testiklene opp mot kroppen i stressede situasjoner, kroppen beskytter altså sin forplantningevne ved ikke å la de edlere deler henge og dingle under feks fektekamper eller hver gang menn løper fra en gjeng mannevonde hunder. Menn som er redd for kvinner får sikkert også mindre baller i bokstavelig forstand, noe som forklarer en god del.

Testikkeltrivia 4: Symmetri
Og når du trodde det ikke kunne bli bedre så blir det faktisk det!

Svært få menn har symmetriske familiejuveler, den ene (som oftes den venstre) er gjerne litt større og henger litt lavere enn den andre. Dette beskytter dem fra å gnisse ubehagelig mot hverandre, men bidrar også til å opprettholde en optimal temperatur. Dette betyr at kvinner som er på utkikk etter en sæddonor bør gå for den mannen som er mest asymmetrisk i balleregionen (dette er kuriøst fordi mennesker vanligvis ønsker seg seksualpartnere med høyest mulig grad av symmetriske trekk).

Og dette var dagens leksjon om en mannlig kroppsdel som aldri slutter å overraske!

Systemløs tenking

Tanker har en tendens til å flagre hit og dit. Da jeg var student arbeidet jeg en periode med såkalt "stream of consciousness" litteratur (et elendig begrep som jeg kunne raljert mot). Jeg fikk noen poeng på muntlig eksamen da jeg påpekte at tankestrømmene som James Joyce, Virginia Woolf og William Faulkner beskrev var langt mer strukturerte enn tanker har en tendens til å være i det virkelige liv. Uansett hvor ellevilt løssluppent folk mente disse skrev i modernismens spede begynnelse, finnes det klare strukturer i den litterære fremstillingen av dem. Når det er sagt kan det hende at det finnes det mennesker som er flinkere til å kontemplere på en strukturert måte enn undertegnede. Av mine tanker er kanskje 1% interessante og resten bare møl.

Det hadde vært superstilig å kunne illustrere dette med et realistisk utsnitt av alle mine tanker i fem minutter, men det blir både for personlig og for krevende akkurat nå. Så jeg tar bare utgangspunkt i noen strukturerende begreper for å snakke om de mest interesannte tankene jeg har hatt hittils i dag:

African time: En kollega og venn av meg som er av somalisk opprinnelse har påpekt at jeg er den eneste nordmannen han kjenner som lever etter denne særegne tidsoppfattelsen, noe som i praksis innebærer at jeg nesten alltid kommer for sent til ting. Siden jeg ikke er født på det afrikanske kontinentet må jeg nok innrømme at det kanskje har mer å gjøre med at jeg er et surrehue og relativt slapp av meg (dvs at jeg ikke orker å stresse).

Feminisme: Hvorfor finnes det ikke et maskulint motsvar til dette? Maskulinisme?

Demonstrasjoner: Jeg er oppvokst i demonstrasjonstog for abort og mot det meste annet, så jeg har utviklet en form for paroleallergi. Men jeg håper inderlig at dagens demonstrasjoner for Muhammed forløper i rolige former.

Selbekk/frisører: Fusentassen og slimsekken Selbekk burde definitivt skifte frisør. Han har den styggeste frisyren siden Eli Hagen og Donald Trumph.

Innimellom dette har jeg selvsagt tenkt på masse som er totalt meningsløst, som feks at jeg må huske å kjøpe dopapir og kaffe, irritert meg over økosystemet som har oppstått på kjøkkenbenken min fordi jeg stadig utsetter å vaske opp, studert dørkarmen på badet som trenger et malingsstrøk - osv  osv i det kjedsommelige. 

Fredagsglad blogger med norgesrekord

Lenge siden jeg har ristet av meg en liste nå og siden denne dagen er en smilende vakker en, med sol, hvit snø og istapper som ramler i hodet på de som går på gata utenfor vinduet mitt (like moro hver gang), slår jeg til med en skikkelig happybappy liste.

Ting som gleder meg akkurat nå:

1. At Lord X omtaler meg på en smigrende måte i sitt KRF innlegg av dagen.
2. Katten jakter på rulleteksten på CNN og blir like skuffet hver gang hun ikke klarer å fange noe -ustyrtelig stupid.
3. At det bare kom en regning i posten i dag
4. Jeg sitter på en kuriøs informasjon om Charles og George (eller testikler om du vil) som jeg gleder meg til å skrive om.
5. Dessuten er jeg nesten 100% sikker på at jeg innehar den kvinnelige norgesrekorden i å ha minst antall par med sko. Pt har jeg bare ETT eneste skopar i bruk: Noe som skyldes en kombinasjon av dårlig råd og at vinterkolleksjonene i barneavdelingene er svært stygge i år (undertegnede har abnormt små føtter).

Cojones

Nå kan det kanskje virke som om jeg er en antydning besatt av mannens familiejuveler siden jeg faktisk skriver om dem for andre gang på tre dager, men jeg tror ikke jeg er det.

Men Iversen, som tydeligvis er flinkere til å se på Discovery Channel enn meg, kunne fortelle at manglende baller kan være forårsaket av innavl. Det syns jeg rett og slett var intet mindre enn genialt. For en bra måte av naturen å si ifra om at denne mangelen på naturlig utvalg og "survival of the fittest" ikke faller i god jord!

Ihvertfall har jeg bestemt meg for at en undersøkelse av ballenes sosio-økonomisk-kulturelle-biologiske betydning kan være et bra sideprosjekt til det mer grunnforskningspregede Datehælvete prosjektet.

Jeg begynner med litt synonymisk inspirasjon (på engelsk siden jeg ikke har evnet å grave opp så mange norske):

  • acorns
  • agates
  • apples
  • apricots
  • back wheels
  • bags
  • ballocks
  • balls
  • bangers
  • bannocks
  • baws (Scottish)
  • beechams
  • beans (sometimes accompanied by franks)
  • bean bags
  • berries
  • bollocks
  • bolls
  • boys
  • boys in the basement
  • bozack (US)
  • camp canabrels
  • Charles and George
  • chicken nuggets
  • chin ornaments
  • cobblers (Cockney rhyming slang)
  • cods
  • coin purse
  • crown jewels
  • eggs
  • family jewels
  • flesh balloons (from the cartoon television show Family Guy)
  • giggle berries (Sometimes accompanied by "twig")
  • gonads
  • goolies (UK)
  • my guys
  • hairy danglers
  • Huevos
  • jacobs
  • jawbreakers
  • klackers
  • knackers
  • loins
  • man ovaries
  • marbles
  • men that guard the ass fort
  • mommy-daddy buttons (Spy Who Shagged Me reference)
  • nadgers (UK)
  • nads (UK, US) (from gonads[as in: "Nate's greasy nads])
  • nana's Purse
  • nards
  • no-nos (possibly a Venture Bros. reference)
  • nuts
  • orchestra stalls
  • pebbles
  • ping and pong
  • plums
  • potatoes
  • quarter-pounders
  • richard's bells
  • rocks
  • stepchildren
  • stones
  • store
  • stugats (New York - New Jersey Italian)
  • tackle
  • teabags
  • tests
  • three-threes
  • troy petersens
  • the twins
  • uncle frank's suitcases
  • watermelons
(Kilde: WikiSaurus)

Jeg må si at jeg ikke syns alle disse navnene var like festlige - tror ikke jeg hadde blitt nevneverdig imponert av en kar som omtalte ballene sine som vannmelonene og jeg hadde kanskje funnet agatene bittelitt pretensiøst. Men jeg hadde garantert fnist av Charles og George.


Komplimenter på utenlandsk

Sommeren 2005 var jeg som tidligere omtalt i Kambodsja sammen med avkommet. Før en reiser på en slik tur kan det være lurt å sette en ni-åring inn i de sosiale kodene som gjelder og jeg fortalte henne både om hvorfor det ikke er lurt å ta buddister på hodet, at peking ikke er spesielt akseptert i noen kulturer og at det er helt normalt at asiater ler høyt når en går skikkelig på snørra.

Imidlertid ble hun en smule skuffet over at de samme reglene hun selv var nøye med å overholde ikke virket så viktige for khemerene selv.  Hun opplevde kontinuerlig at folk både pekte på henne og klappet henne på hodet. Dessuten ble hun i voksende grad irriteret over at folk uten stans ropte "baby" etter henne.

Det kuliminerte imidlertid en ettermiddag hvor en kvinne grep fatt i henne og høylydt begynte å fortelle alle omkring hvilken "beautiful fat white baby" hun var. En ting er å være baby, noe helt annet å bli omtalt som feit i samme åndedrag. Hun er på ingen måte overvektig, men ved siden av de innfødtes fyrstikktynne barn ser hun velfødd ut. Det så også ut til at hun med ett forsto hvorfor nesten alle vi møtte hadde et ustyrlig behov for å knipe henne i de myke kinnene eller underarmene.

Å være ni år og forstå at det som er negativ omtale i hjemlandet kan være et kompliment i en annen del av verden er ikke så lett. På samme måte som heller ikke sult og matmangel er lett å forstå for noen av oss.

En TV-slaves bekjennelser

Som et ekte barn av 70-tallet vokste jeg opp med at tv-apparatet var et av de ultimate tabuer. Det sto ikke høyt i verdi blant AKP-foreldre, og var et omdiskutert emne. TV var nesten like ille som Coca Cola, kapitalister og Trotskii. Likevel tilhørte jeg en av de heldige få som hadde en 14 tommers svart-hvitt bortgjemt i et hjørnex.

24434-25
Illustrasjon: Hannah 9 år

Det var ikke få barn som ble tv-skadd på 70-tallet. Jeg har beregnet at et vanlig Nrk-tittende barn på denne tiden maksimalt kunne få med seg rundt 120 minutter tv i uka, da de ikke viste barnetv på mandager og det dreide seg om 20 minutter om dagen. Dessuten så mange av oss ikke på barnetv på søndager fordi det bare ble vist Jesus-barnetv den dagen, som bortsett fra å være politisk ukorrekt også var gudjammerlig kjedelig. Så hvordan noen kunne bli tv-skadd av 100 minutters tv-titting i uka (omtrent det samme som dagens barn konsumerer før frokost) er en gåte. En kompis av meg fikk diagnosen i 1975: Han kunne sitte i flere timer å se på prøvebildet.

Som niåring dro jeg med faren min til Los Angeles og kom derfor til tv-nirvana. Jeg brukte femti dager foran de 120 kanalene, mens faren min forsøkte å bortforklare det hele med at jeg at sikkert lærte engelsk på den måten. Da jeg kom hjem var jeg ubestridt den meste tv-erfarne ungen i gjengen og hadde til og med sett på skrekkfilm (noe som ellers var forbeholdt barn av mindre opplyste foreldre).

Ting endret seg gradvis idet vi opplevde det moralske forfall som kom med 80-tallet. Vi fikk halvsju (som ga lørdagen en hel times tv-ekstravagansa) og senere både Dynastiet og kabel-tv. På denne tiden var jeg imidlertid mest opptatt av å være en bedriten tenåring som enten trente eller drakk hjemmebrent. Da jeg var ferdig med mine mest forvorpne dager levde jeg i selvpålagt tv-sølibat idet jeg forsøkte meg som asketisk nihilist og derfor i størst mulig grad skulle ha det jævlig.

Så kom det store tilbakeslaget.

Helt tilfeldig flyttet et tv-apparat inn hos meg og jeg ble raskt sugd inn i tv-narkomaniens forførende helvete. Denne avhengigheten aksellererte fortere enn avhengighet av crack og snart så jeg på tv omtrent ti timer per dag. Jeg så på såpeserier (feks Days of Our Lives som var må-tv, Melrose Place, Beverly Hills, Far and Away), dokumentarer, nyheter, filmer, realityserier (svenske og norske Robinson, Big Brother, Real Life), MTV, talkshows (Ricki Lake, Oprah, Letterman, Jay Leno, O'Connor) og til og med sport (tennis, skiskyting, fotball, håndball). Livsmottoet mitt på denne tiden var "Det finnes alltid noe interessant på TV". Denne ukritiske hangen varte i over tre år og var i all hovedsak det jeg gjorde (jeg skrev en hovedfagsoppgave på si). Jeg så faktisk så mye at jeg enkelte dager ble fysisk dårlig - kvalm, svimmel og totalt uten evne til å kommunisere med den virkelige verden. Dessuten ble alle planer lagt med tv-programmet i den ene hånden og fjernkontrollen til videoen i den andre.

Sett i retrospektiv kan jeg bare konkludere med at dette var det siste som gjensto for å bli voksen. Tv-avhengigheten min kan forklares som en motreaksjon på restriksjonene for televisert underholdning i barneårene. Trangen til det totale forfall var plantet i meg som barn og slo ut i full blomst.  

Hva moralen i denne historien er vet jeg ikke. Kanskje at vi alle har kimen i oss til å leve fullstendig meningsløse liv uansett hvor bra oppdragelse vi har fått.

X: Historien bak denne 14-tommerens tilstedeværelse i mitt barnedomshjem er nokså kuriøs. Da jeg vokste opp var foreldrene mine studenter og hadde ikke spesielt mye penger. Imidlertid solgte min far doktorgradsoppgaven sin til Pentagon og brukte pengene på den lille Bang-Olufsen teven. Dette var under Vietnamkrigen hvor Pentagon ikke akkurat kunne sies å ha en høy stjerne blant rettroende, men min far var visst gladere i penger enn i prinsipper. Min mor (som var langt mer politisk aktiv) fikk ikke vite sannheten om dette før i slutten av forrige århundre.


Grow some f....... balls

En gang i tiden var definisjonene på en mann og en kvinne enkle. De er ikke det lenger. Og jeg er heller ikke så inspirert pt at jeg vil forsøke meg på noen.

Men det er fremdeles forskjeller som går utover at noen av oss har innovertiss, mens andre har utovertiss. Jeg setter pris på disse forskjellene og liker menns evne til å kalle en spade for en spade, manglende lyst til å skape intriger og at de ikke sutrer uten grunn. Desverre har jeg også møtt menn som har legemliggjort de verste "feminine" egenskaper på en særdeles usjarmerende måte.

Men noe som står helt klart for meg er at menn definitivt bør ha baller. Ikke bare i bokstavelig forstand, men også billedlig. Menn som er feige, unvikende og krumryggede har ikke gjort seg fortjent til ballene de faktisk er utstyrt med. Og balleløse mannfolk er det verste som finnes.

Når det er sagt syns jeg faktisk damer bør ha baller også, om enn bare i overført betydning.


Datehælvete 2 - eller mannen som ikke kunne sykle

Dette er en historie jeg har hatt lyst til å fortelle lenge. Og den handler egentlig mest om hvorfor et forhold tok slutt og faller derfor strengt tatt ikke inn under datehistoriene, da denne mannen hadde klare forestillinger om ham, meg, suburbiarekkehus, 1,8 barn og volvo (barna og volvoen var allerede på plass). Men det gikk ikke slik. Og dødstøtet kom etter en sykkeltur.

FORSØK NR 2:

Vi reiste bort på en langhelg sammen i volvoen. Det er romantisk på en middelaldrende måte. Vi hadde piknikker, vin og sex på stranden og alt føltes bra inntil vi (egentlig jeg) fant ut av vi skulle ta en sykkeltur. I utgangspunktet hadde jeg foreslått en ridetur, men da "herr-litt-engstelig-for-alt-mulig" ikke syns hester er spesielt sjarmerende dyr leide vi sykler i stedet. Glade og fornøyde la vi av sted innover skogen. Men etter en halv kilometer eller så begynte jeg å ane ugler i mosen. Jeg syklet nemlig fra ham kontinuerlig, noe som kunne hatt en rasjonell forklaring hvis jeg var en topptrent atlet. Det er jeg definitivt ikke. Dessuten syklet jeg på en litt for liten pikesykkel, med små hjul og uten gir, mens hans sykkel var en herresykkel med store hjul og ti gir. Han prøvde i utgangspunktet  å bortforklare det hele med at det var noe feil med sykkelen hans, men da jeg mente vi kunne snu og bytte den var visst ikke sykkelen så ille likevel. Det sprutrøde fjeset hans og den korte pusten forklarte egentlig alt. Jeg begynte derfor å sykle så sakte jeg klarte, men måtte fremdeles stoppe ca hver 500 meter for å vente på ham. Og han ble flau og sur. Alle forsøk på å spøke litt med det ble abrupt mottatt med furtne grynt, og jeg gikk derfor over til å late som jeg trodde på at det var sykkelen sin skyld (yeah right).

Dagen endte med det som skulle være en hyggelig middag med vin på en pittoresk kro (men som strengt tatt var et middelmådig måltid på en overpriset turistfelle). Der hadde vi vår første krangel. Ikke om sykling, men om hvorvidt det er hyggelig gjort å gå fra bordet en halvtime for å snakke i telefonen. Jeg hadde dessuten drukket ¾ av vinflaska (mens han snakket i telefonen), og var derfor såpass beruset at den dalende respekten for hans maskulinitet slo ut i full blomst . Da vi forlot resturanten slengte jeg meg elegant på den bittelille sykkelen min og syklet rett hjem uten å vente på ham et minutt. Han kom hjem en halv time senere enn meg og da lot jeg som jeg sov.

Noen uker senere var forholdet slutt.  

Konklusjoner:
1. Jeg trenger en mann som er fysisk sterkere enn meg
2. Dessuten bør han ha selvironi nok til å kunne le av det hvis han ikke er det.
3. Men han bør definitivt være sterkere enn meg.
4. Menn som er såpass pinglete blir i undertegnedes øyne relativt usexy.
5. En mann skal dessuten ikke prioritere lange mobilsamtaler fremfor mitt sjarmerende selskap.
6. Volvo og suburbia er lite kompatibelt med min personlighet.

Mannlig seksualitet vs kvinnelig

Kvinner har siden 60-tallet opplevd en stadig eskalerende seksuell frigjøring. Noe som har ført til at vi kan snakke om sex, ha sex og nyte sex uten moralske skrupler eller fordømmelse. Desverre ser dette ut til å ha resultert i at mannens seksualitet har tapt moralsk aksept i samme stund. Den kvinnelige seksualiteten er vakker og naturlig, mannens er grisete og ukritisk.

Mannlig seksualitet blir ofte latterliggjort som noe mindreverdig og enklere enn den kvinnelige. En kvinne med vibrator feirer sin uavhengighet og nytelse, en mann som benytter sexleketøy blir sett på som en latterlig og ensom stakkar. Pornobruk avstedkommer ofte den samme reaksjonen hvis den ikke fordømmes som en trussel mot parforhold og kvinners selvbilde. En kvinne som ikke oppnår orgasme sammen med partneren sin kan skylde på mannens manglende evner i senga, mens en mann som ikke får ereksjon må skylde på seg selv. I mange tilfeller er det mannen som må påta seg skylden hvis det ikke fungerer mellom laknene (eller på kjøkkenbenken for den saks skyld).

Mange menn blir daglig avvist seksuelt. Ikke bare som single, men også i forhold. Mange opplever avvisning i forhold til fantasier og egne seksuelle uttrykksmåter. Det er kvinnene som har makten både på kjøttmarkedet og i ekteskapet. Uttallige er de kvinner som fordømmer menns kjønnsdrift samtidig som de hoier og skriker som kåte høner i vibrator- partyer. Menn skal skamme seg, mens kvinner feirer. Det er fremdeles slik i mange relasjoner at mannen får og kvinner gir.

Der kvinner i mange år har jobbet for aksept av sin egen kjønnsdrift må de kanskje jobbe for å akseptere mannens også. Hvis kvinnene skal sette alle premisser skyter de seg selv i foten. Å føle trygghet i forhold til sin egen seksualitet er ikke noe kvinner har enerett på.

Jeg er redd for gamlinger

Det finnes mange idiotiske ting man forsøker å innbilde barn, og en av de verste er at gamle mennesker er snille og vise. Det er sprøyt. Den eneste personen som har gitt et tilnærmet virkelighetsnært bilde av gamlinger er Roald Dahl, nemlig at de er ekle, slemme og selvopptatte. Se bestemoren i Georgs magiske medisin for eksempel, for ikke å snakke om Heksene som får ethvert normalt barn til å frykte eldre damer med hatt og hansker til evig tid. Det er nyttig og realistisk barnelærdom.

Gamle mennesker dytter deg unna på fortau og offentlige kommunikasjonsmidler. De er ikke redd for å benytte spisse paraplyer og rullatorer som våpen i kampen for å havne først i en iskremkø eller for å få sitte på bussen. Gamle mennesker mener de har full rett til å prate veldig høyt på offentlige steder om pakistanere og andre svartsmuskede mennesker, for de har nemlig opplevd krigen og ergo vært ute en vinternatt før. Dessuten er det ingen i verden det er så synd på som pensjonister i Norge, alle de pengene vi sender til udugelige land i Afrika hadde vi faktisk hatt god bruk for her hjemme (feks sende alle pensjonister gratis til Gran Canaria hvert år og subsidiere bingo, tipping, kaffe og fyrstekake).

Det finnes selvsagt unntak. Det finnes mennesker over middagshøyden som er tålelige. Jeg likte selvsagt besteforeldrene mine og noen av dem jeg møtte da jeg jobbet som kokk på et eldresenter en sommer. Men ingen av dem var spesielt vise, de sa ihvertfall ingenting som jeg har fått bruk for senere i livet. Det eneste unntaket var kanskje de på eldresentret som mente jeg var et godt gifteemne siden jeg var både søt, blid og kunne lage ordentlig mat (dvs vafler, kjøttkaker og ertestuing - gamlingene var helt ville etter vafler, jeg mistenker at det var det eneste de spiste). Ikke nyttig, men oppløftende på en skrudd måte. Det meste som kommer ut av gamle menneskers munn forøvrig er ting som hendte for veldig veldig lenge siden, og som de vanligvis forteller om og om igjen.

Men gamle mennesker kan skremme meg skikkelig. Gamlinger fikk oppdragelse for så lenge siden at de har glemt den helt, noe som gjør dem mer uforutsigbare enn barn. Mange av dem lukter skikkelig vondt: I en periode var gerontofobien min så sterk at jeg var sikker på at det var lukten av begynnende død. Men siden jeg ufrivillig har behandlet denne fobien ved hjelp av eksponeringsterapi har jeg kommet frem til at de nok har glemt å vaske seg også. Gamlinger går med stygge hatter, har stokker å slå med, isbrodder å sparke med og går nesten alltid i pels. Men det verste er faktisk det som kommer ut av munnen på dem: Tåpeligheter iblandet spytt. Og de kan finne på å klype deg skikkelig hardt i kinnet samtidig. At gamle mennesker er vise er altså ikke annet enn ljug fra ende til annen (du kan dessuten ta gamlisene i ljug også - feks om hvor mye barkebrød de spiste under krigen).

Jeg skjønner derfor ikke hvorfor folk er så redde for Muhammed om dagen, den virkelige fare skjuler seg bak grått hår, rynker og golfjakker. Det er nemlig de som kommer til å ta over verden ganske snart. Fakta faen!
Skummel gamling 2




Kristenbloggere og promping

I går oppdaget jeg at jeg sto på kontaktlisten til en av webloggs mest ivrige kristenbloggere. Jeg kan ikke annet enn å si at det gjorde meg litt paranoid. Hvorfor befinner jeg meg der? Jeg har aldri vært i kontakt med ham på noen måte så den eneste rimelige forklaringen er at han er ute etter sjela mi. Kanskje står jeg på listen over mennesker som trenger frelse gjennom Jesus NÅ (med to streker under).  Er litt redd for sånne. Jeg tror jeg drømte at han var etter meg i natt med bibelen i den ene hånden og Magazinet i den andre. Han har dessuten boka How to Win Friends & Influence People på litteraturlisten sin og det er lite som er mer spooky . En oppskrift på hjernevasking tror jeg vi med sikkerhet kan si det er.

Jeg syns det var veldig fint å skrive kristenbloggere og promping i samme setning. Og jeg hadde oppriktig tenkt å si noe om flatulens også. Men det var litt vanskeligere enn jeg trodde. Promping er ekstremt pinlig. Jeg tror faktisk det er noe av det pinligste jeg vet. Og kvinner promper definitivt ikke. Men det gjør vi jo. Det innebærer derfor en del utfordringer fordi det er noe vi bare gjør når vi er alene. Alene kan man ikke være bestandig. For en stund siden befant jeg meg i en sosial sammenheng hvor det var veldig naturlig å være iført korsett (jeg lever et syndefult liv - hører du kristenbloggeren?). Korsett går veldig dårlig overens med luft i magen og det er som å sitte på en udetonert bombe å kombinere korsett og vegetarisk kosthold. Så nesten hver gang jeg bøyde meg fremover ble all luft i nedre mageregion ufrivillig presset ut av meg. Jeg tror det forklarer hvorfor kombinasjonen av krinoline og korsett var veldig populært en gang i tiden. Det skapte et fint privat rom for ukontrollerbar tarmgass. Men kvinner promper jo ikke. Sånn er det bare.

På sporet av sangen som handler om meg....

Den geniale mannen Hjorten som visstnok alltid uttaler seg om ting han ikke har greie på har gjort et ærverdig forsøk på å finne den brasilianske hiten som handler om meg, men med skuffelse å melde var det ikke denne.

Og for å være helt ærlig er jeg glad for å kunne si at jeg både har bedre smak i menn og musikere. Men jeg fikk litt lyst til å finne den sangen.



Datehælvete...eller optimistiske forsøk på kjønnsmarkedet 1

Før jeg ble litt oppslukt av å skrive om profeter og sånn lovet jeg meg selv å påbegynne en føljetong av mine forsøk i parringsspillet mellom kjønnene.
 
Det må innrømmes at jeg har tenkt en del på dette: Hvilken form skal disse evalueringene ha? Hvor personlig skal jeg være? Det er utvilsomt et visst poeng å være eksplisitt angående enkelte seksuelle detaljer (til menn: Nei - ikke penisstørrelser). Og enkelte morsomme historier kan kanskje oppleves som sårende hvis feil person (les kandidaten selv) leser dem. Jeg har falt ned på at jeg gir blaffen i disse motforestillingen.

Bare å sette igang mao...

FORSØK NR 1
:

Jeg traff K på Søstera til Hagen. Han var en vakker ung mann. Vi drakk litt sammen og så gikk vi på Teddys hvor det var stillere. Der drakk vi rødvin og pratet om tegneserier og musikk. Etter to timer eller noe tok K hånden min og fortalte meg at han syntes jeg hadde de vakreste øynene han hadde sett og at jeg antageligvis var en slik dame han alltid hadde drømt om å møte (note til leseren: Dette vil det vise seg er et gjennomgangstema). Etterpå gikk vi hjem til meg for å høre på Nick Cave og drikke whisky (hm...nå høres jeg ut som en skikkelig kul dame - det kan jeg like, men det hører med til historien at jeg egentlig ikke liker whisky). Vi klinte litt etter at han hadde innrømmet at jeg gjorde ham litt nervøs, noe jeg også satte umåtelig pris på all den tid jeg har hatt et brennende ønske om å være litt skummel og sånn (noe jeg aldri aldri kommer til å bli).

På dette tidspunktet likte jeg ham veldig godt: Han kunne kline og han likte meg. Det eneste som bekymret meg en smule var at han var 11 år yngre enn meg, noe jeg imidlertid avfeide med at jeg er en moderne kvinne og at yngre menn er langt mer virile og fulle av morsomme spillopper enn menn på min egen alder. Dessuten var han både kjønnsmoden og over den seksuelle lavalder med god margin.

Tre dager senere reddet han meg ut av tidenes verste julebord (hvor den beste underholdningen var å studere klientellet på swingersklubben tvers over gata, samt å grøsse over mine eldre mannlige kollegaers generelle sikling på de yngre kvinnelige kollegaene). Vi endte opp på Schous corner hvor vi satt og klinte i tre samfulle timer før vi ble kastet ut. Imellom tungegymnastikken spurte han meg om jeg ville gifte meg med ham, noe jeg svarte på med et grynt.  Jeg ble med ham hjem til den mest pubertale og skittneste leiligheten jeg har sett på mange år hvor vi selvsagt endte opp uten klær rimelig raskt. For å være førstegangs sex var det helt ok, men det var etter dette at den snikende tvilen burde begynne å melde seg (noe den imidlertid ikke gjorde). Mannen hadde nemlig ikke hatt sex med en annen person til stede på nesten to år. Hans siste sexpartner hadde påført ham enkelte uhelelige sår på sjelen som hadde medført en overbevisning om at det var best å holde seg unna damer. Men han var en lykkelig valp der og da.

Vi traff hverandre et par ganger til og alt var fryd og gammen, bortsett fra at han begynte å oppføre seg litt nevrotisk og at det viste seg at han ikke klarte å sove sammen med en annen person. Dessuten hadde han visse seksuelle problemer. Han hadde nemlig store problemer med å nå klimaks. Noe som medførte at sexen etterhvert ble relativt monotone totimers seanser. Men han fortsatte å være en lykkelig valp i mitt selskap, alltid overbegeistret i forhold til jeg gjorde og sa, og tydelig overlykkelig over å befinne seg i mitt selskap.

Så ble det plutselig fullstendig stille. Ingen telefoner eller sms i tre uker. Og jeg ble lei meg og kjærlighetssyk. Dette var før jeg hadde blitt så realistisk som jeg er nå når det gjelder dette så jeg var både innom tanken at han var rammet av en sjelden form for telefonallergi eller at han var kidnappet av romvesener. Det viste seg at ingen av disse fullstendig plausible forklaringene stemte.

Etter tre uker fikk jeg så den etterlengtede tekstmeldingen fra ham. Det viste seg faktisk at mannen ikke hadde hatt penger på kontantkortet (!) siden sist vi så hverandre og dessuten blitt en smule oppslukt av et musikalsk prosjekt (han var selvsagt musiker). Noe jeg ikke var særlig villig til å godta som unnskyldning da internett forlengst var oppfunnet og at jeg bare var en hotmailadresse unna. På dette tidspunktet hadde jeg imidlertid kommet såpass til sans og samling at jeg hadde forstått at han nok var en litt for ustabil beiler til å tilfredsstille mine behov for kurtise og dermed avskrevet som kanditat. 

Konklusjoner:
1. Jeg trenger en mann som liker å sove i samme seng som meg.
2. En viss økonomisk stabilitet er å foretrekke slik at kontantkortet ikke går tomt
3. Jeg tiltrekkes av nevrotikere, men er usikker på hvor bra jeg passer sammen med dem.
4. Aldri tro på en mann som sier du er kvinnen i hans liv etter to timer.
5. Musikere er en rase menn jeg liker umåtelig godt, men de er svært sjelden til å stole på.

Jeg møtte ham faktisk igjen et år senere. Han hadde fått penger på kontantkortet igjen og sendte meg derfor en sms. Da viste det seg at han hadde skrevet en sang om meg som var en stor hit i Brasil (av alle steder).

Får vel si noe om Muhammed jeg også

Alle bloggere sier noe om Muhammed om dagen og de som føler for det legger ut karrikaturtegningene som først ble trykket i en kristen avis. Det er visstnok et ledd i kampen for ytringsfriheten. Jeg har tenkt litt på dette og lurer egentlig på hva jeg mener om saken.

Jeg er absolutt for tankens og talens frihet. Men jeg er samtidig tilhenger av en moralsk filtrering av hva som kommer ut. Karrikaturene av Muhammed bryter ikke bare mot billedforbudet i islam, men noen av dem er også rimelig stygge: En fremstiller Muhammed med en turban som er en brennende kanonkule - og spiller dermed på alle fordommer den vestlige verden har om islam som en voldelig religion. Hva er bakgrunnen for at en kristen avis ønsker å trykke disse bildene? Det er enkelt å være for en absolutt ytringsfrihet, men tenkende mennesker er forpliktet til å trekke noen grenser for hva som skal publiseres.

Så når uendelig mange bloggere kaster seg inn i kampen for å forsvare ytringsfriheten lurer jeg på hvilken ytringsfrihet de egentlig forsvarer. Friheten til å trykke rasisme kanskje?

Det er faktisk ikke en frihet jeg ønsker å være forkjemper for. Samfunnet har en plikt til å filtrere den slags søppel. 

Postscript - mange timer senere: Fant denne artikkelen som jeg faktisk syns var et godt innlegg i debatten 

 

Mojo-jojo

Undertegnedes kjærlighetsliv er nede i en historisk lavkonjunktur. Det virker som om all min tidligere mojo har blitt brukt opp. That sucks. Sexappeallen min er derimot ganske høy, så jeg må ha tatt grundig feil all den tid jeg har innbildt meg at hjernen min var en av mine mest attraktive egenskaper. Det ser faktisk ut som om rumpa mi kroppen min (som jeg ikke alltid har vært like fornøyd med som hjernen min) verdsettes høyere enn at jeg har studert filosofi, kan snakke i timer om postmoderne lyrikk og dessuten har særdeles god musikksmak.

Men når det er sagt så er egentlig en kjæreste ikke noe stort savn...

Søndagene kan riktignok være litt kjedelige og hårkosing, nakkepjusk og håndholding er definitivt en mangelvare. Dessuten føles det som en stund siden noen syntes de mindre sjarmerende egenskapene mine egentlig er sukkersøte og personlighetsskapende. Og i mørke vintermåneder kan det absolutt være deilig å våkne ved siden av en varm kropp, å ha noen å koke varm sjokolade til og en som verdsetter gourmetmåltider. Hjertebank, rosenrøde drømmer og tankeflukt har absolutt noe for seg, for ikke å snakke om den særdeles deilige sideeffekten av forelskelse som kalles umettelig begjær (noe som også er særdeles varmeskapende). Og jeg liker å kysse med geléknær.
 
(Hmfr....Hvem prøver jeg å lure?)

Uansett: Jeg føler for å komme litt til bunns i dette og lover derfor meg selv å analysere hvor det begynte å gå så skeivt. Og hvilken bedre måte enn en bloggføljetong med analyser av tidligere kandidater (og håpe at ingen av dem leser bloggen min lenger)?

Tror jeg begynner allerede i dag.