Det er rett og slett ikke naturlig!

George: "Food and sex. Those are my two passions. It's only natural to combine them."
Jerry:  "Natural? Sex is about love between a man and a woman. Not a man and a sandwich."
(Seinfeld, The Blood episode)

Av og til blir vi avspist med argumenter som bygger på en overbevisning om at enkelte ting er naturlige og andre ting er unaturlige. At noe er naturgitt blir av overraskende mange betraktet som et endegyldig argument, og brukes ofte mot grupper vi liker å avspise med den slags. Jeg har vært i mange diskusjoner hvor utsagnet: ”Jammen, det er jo ikke naturlig” har blitt brukt og jeg blir like sur hver gang. Overraskende ofte blir den samme formen for forklaringer brukt i mer offentlige debatter også og det er spesielt to grupper som i de siste årene har blitt utsatt for dette: Homofile og kvinner.

En del kristenfolk benytter Gud som garantist for det som er naturlig seksuell omgang for mennesker og det er den heterofile: ”Derfor overgav Gud dem til skammelige lyster; for både deres kvinner forvendte den naturlige bruk til den unaturlige, og på samme vis forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og brente i sin lyst efter hverandre, så at menn drev skjenselsverk med menn, og fikk på sig selv det vederlag for sin forvillelse som rett var.” (Rom 1:26-27). At mange mener at dette skal tas bokstavelig og seriøst kunne jeg dokumenter fra flere kilder, men jeg har ikke noe ønske om å linke til sånt avskum. Men det som er mer overraskende er at jeg møter den samme formen for resonnementer når mer normale folk skal redegjøre for hvorfor de er motstandere av at homofile skal gis de samme muligheter som heterofile til å få barn. Biologi blir ofte brukt når alle andre gode motargumenter blir brukt opp, et argument som av mange oppfattes som et kardinalargument: De kan jo ikke skaffe seg disse barna på naturlig vis og da har naturen i deres øyne fortalt oss at de ikke skal ha barn.

Når det gjelder kvinner har biologisk funderte standpunkter florert i de siste tiårene, og kanskje mest provoserende er den avarten av feminismen som kalles livmorsfeminister og som representerer en nybiologisk trend hvor biologi tas i bruk for å forklare forskjeller på kjønnene. Denne gruppa er sykelig opptatt av biologi og kroppslige funksjoner, og definerer stort sett hva det er å være kvinne med utgangspunkt i hennes evne til å forplante seg. Denne biologistiske motstrømmen resulterer ofte i et forsvar av kvinnen som naturmenneske, et menneske som er satt på jorden for å føde barn og som bør få respekt for det fra samfunnet (deri ligger det feministiske prosjektet). Hovedpoenget blir å forsvare tradisjonelle og kulturskapte kjønnsroller med utgangspunkt i biologien, og det er utelukkende samfunnets nedvurdering av kvinner og deres sysler de har problemer med.

Livmorsfeminismen har en større utbredelse enn vi antageligvis er bevisst, og selv er jeg overbevist om at det er denne ideologien som ligger bak de siste tiårenes fokus på naturlige barnefødsler og amming. Misforstå meg ikke: Jeg er for at kvinner selv skal få velge hvordan de vil føde og har stor tro på at barn har best av morsmelk første leveår. Men når jeg møter kvinner som mener vi helst bør gjøre slik som indianerne i Amazonas og amme barna våre til de blir 7-8 år er det noe som får det til å skurre i meg. At indianerne ammer så lenge skyldes nok mer mangel på rent vann og næringsrik mat enn at det er nødvendig for barna, og for mennesker som jobber utenfor hjemmet er det rett og slett ufattelig upraktisk. Å innsette slike ”naturlige” idealer er ikke noe annet enn en utspekulert måte å holde kvinnene borte fra reell makt og det er en genial argumentasjonsform - for ingen vil vel motsi naturen?

For homofile og kvinner settes det altså kjapp strek over noen millioner år med evolusjon og det forventes at de skal leve i henhold til det naturen har diktert for dem. Den heterofile mannen stilles det lite spørsmål ved naturligheten til. Hvis jeg prøver å tenke tanken kommer jeg ikke på noe annet enn at det kanskje ville være betimelig å kreve at de drepte maten sin selv, at de setter seg som mål å befrukte så mange damer som mulig og nedfeller rivaler som kjemper om det samme byttet (være seg dyr eller kvinner). Men dette ville jo ingen i verden kreve av dem.

Så kan en spørre seg hva som er et menneskes sanne natur? I ytterste konsekvens vil jeg hevde at det faktisk er at vi er avhengige av teknologi. Menneskedyret er en lite overlevelsesdyktig skapning uten redskapene og hjelpemidlene sine. Vi mangler pels som kan beskytte oss mot kulde og varme. Å gå på to ben gjør at vi beveger oss langsommere enn de fleste rovdyr som ville ha et ønske om å spise oss, og fører dessuten til at vi rager i landskapet slik at vi blir et relativt lett bytte. Avkommet vårt er avhengig av utstrakt ynglepleie i flerfoldige år, noe som også hemmer oss. Ikke kan vi fly og ikke har vi skarpe klør og tenner. Helt mislykkede dyr altså! - som antageligvis ville fått en kortvarig karriere på jorda hvis det ikke var fordi vi utviklet hjernene våre på en slik måte at vi fant midler til å kompensere for vår biologiske udugelighet. Så når mennesker griper til argumenter som handler om naturlighet aner det meg at de ikke har tenkt særlig godt igjennom det de sier. Det er mer naturlig at vi benytter teknologien vår til å hjelpe homofile med å få barn enn at vi ikke gjør det, og det er mer naturlig at kvinner utvikler seg utover den ene fysiske funksjonen som gjør oss i stand til å bære frem barn - rett og slett fordi vi ikke ville overlevd ellers. Og overlevelse er faktisk naturens lov!

To rare ting på veien

På vei til jobb idag opplevde jeg to rare ting.

For det første sto det en fyr på hjørnet av Olaf Ryes og ropte: "Dem sjikanerer fyllsjuke folk og unger!" Jeg lurer veldig på hvem de som gjorde det var, men han så litt sint ut så jeg turte ikke spørre. Det var en del sånn graving og fiksing i nærheten så jeg lurte på om det var støyen fra arbeidsfolkene som var årsaken til følelsesutbruddet hans. Jeg syns også det var fascinerende at han tydeligvis mente at folk i bakrus var en samfunnsgruppe som fortjener særskilte vilkår. Når jeg tenker meg om kan jeg egentlig være enig med ham i det, problemet er bare at folk finner på å være fyllsyke både i tide og utide og at det derfor er veldig vanskelig å regulere.

For det andre sto en varebil parkert utenfor hotellet på den andre siden av jobben min. Det viste seg at det var en liktransport bil, og to representanter fra begravelsesbyrået hentet ut en båre, en koffert og gikk inn på hotellet. Jeg sto litt lett henslengt på andre siden av gaten og latet som om jeg var opptatt av mine egne tanker, men siden jeg allerede var en time for sen på jobb kunne jeg desverre ikke stå der lenge nok til å se på at de kom ut med et lik. Jeg har selvsagt aldri sett en død person og jeg fikk en umåtelig trang til akkurat det når jeg så den bilen og båren. Dessuten har jeg tenkt ganske mye på om hvem som fant den døde og om det var en mystisk gjest uten identitet som hadde fjernet alle merkelappene i klærne sine. At det må være noe mystisk er jeg ihvertfall overbevist om. 

Søttende mai er jeg sannelig ikke glad i

Å tilby seg å ta over ansvaret for toggåing istedet for læreren for å få god-vilje-poeng - lurt
Å ta over ansvaret for 23 tiåringer med maur i baken på årets mest folksomme dag - ulurt
Å kjøpe hvit sommerkjole som året 17. mai antrekk til avkommet - lurt
Hvit sommerkjole i regn og gråvær - ulurt
Ulltrøye og tykk strømpebukse under hvit sommerkjole - lurt
Vanfast maskara - lurt
Glemme å tisse før jeg gikk hjemmefra - ulurt
Glemme kamera - ulurt
Glemme flagg - ulurt
Ha høyhælte sko - ulurt
Ha 17. mai sløyfe - lurt
Komme for sent til togoppstilling når jeg har ansvaret - ulurt
Få navneliste over alle som skal være med - lurt
Ikke å være sikker på hvem alle på denne lista egentlig er - ulurt
Begynne å gå i tog med fine rekker og orden og system - lurt
Oppdage at jeg går rett foran en pøbelgjeng av små vålerengakrek som synger supportersanger - ulurt
Ha med paraply - lurt
Ha med bare en paraply  - ulurt
Gi vått barn i sommerkjole paraply - lurt
Å være så lav at alle andres paraplyer drypper ned på hodet mitt - ulurt
Gå i tog og rope hurra og drive med bonding med avkommets medelever - lurt
Gå to mil i tog i høyhælte sko i grus, på brostein og i søledammer - ulurt
Ha med plaster - lurt
Miste kontroll over 23 tiåringer som har lommene fulle av penger og springer inn på kiosken mens vi venter på å tilsluttes hovedtoget - ulurt
Være voksennazi og piske dem på plass - lurt
Stå i 20 minutter i regnet og vente på vår tur - ulurt
Endelig begynne å gå mot storting og konge - lurt
Gire opp ti åringer før de skal se kongen - lurt
Nrk med tvkamera midt i toget - ulurt
Rette alles oppmerksomhet tilbake til kongefamilien - lurt
Å miste 90 % av tiåringene du har ansvar for å overlevere til foreldrene nede på rådhusplassen - ulurt
Å finne igjen de fleste - lurt
Å miste noen andre mens du fant de du mistet først - ulurt
Ringe foreldrene til de du mangler for å oppdage at kronidiotene har plukket dem med seg uten å si ifra - lurt

Å overlate all søttende mai feiring til avkommets andre genetiske opphav neste år - lurt

Hijab - forklart for barn

Minime og undertegnede havner stadig i nye teologiske og eksistensialistiske diskusjoner. Og den siste diskusjonen vi havnet i handlet om hijabbruk. Det var ikke akkurat noen nybegynnerdiskusjon for å si det slik, dvs den var et typisk eksempel på en diskusjon man er glad man kan ta når man har begynt å opparbeide seg en viss kompetanse på foreldreområdet.

Første gangen vi var i nærheten av en slik samtale forløp den utrolig greit. Da var hun to år og satt i vognen på vei til barnehagen. Mot oss på veien kom en kvinne ikledd en abaya med tilhørende niqab (se illustrasjon under). Jeg kunne se at synet ble funnet svært interessant der nede i trilla og da kvinnen hadde passert utbrøt hun gledesstrålende: "Hun hadde gjemt seg hun mamma!". Og jeg kunne egentlig bare bekrefte at det hadde hun jammen meg rett i. End of discussion.

Abaya med niqab
Men 8 år senere krever slike samtaler litt mer kunnskap og fintfølelse enn den gang. Minime fortalte om en ny jente som hadde begynt i klassen. Nysgjerrig som jeg er var jeg interessert i hvor hun kom fra, noe Minime på sedvanlig vis finner totalt uinteressant, og jeg derfor spurte om hun hadde glatt eller krøllet hår som et ledd i benyttet eliminasjonsmetode.

"Vanskelig å svare på egentlig, hun går alltid med sjal", svarte barnet.
"Ok. Tar hun aldri av seg sjalet da?", spurte mor.
"Kanskje når vi har gym, men jeg gidder ikke stå å glane. Og du trenger ikke spørre, jeg vet hvorfor hun går med det"
(hun er vant til sin mors mer belærende sider)
"Hvorfor gjør hun det da?"
(mor klarer ikke å la være å sjekke om avkommet har fulgt med i timen)
"Fordi hun er muslim vel...Men det er jo Zahra og Ehlam også, og de går ikke med slør, så det kan ikke være bare derfor. Hvorfor går egentlig noen muslimer med slør og noen ikke?"
"Det er fordi det er frivillig det, og så kommer det litt an på hvor en kommer fra. De fleste begynner heller ikke med det før de blir ungdommer eller voksne, men noen jenter vil gå med det fordi moren deres gjør det."
"Hm...men hvorfor vil noen av dem gå med slør hvis det er frivillig da?"
"Vel, det er vel fordi de har lyst til å vise at de er muslimer, og fordi de mener at muslimske kvinner ikke skal vise frem håret sitt."
"Hæ? Hva har håret med gud og sånn å gjøre da?"
(vantro ansiktsuttykk)
"Veel - det har kanskje mest med å gjøre at de ikke skal vise frem at de er kvinnelige"
"Men de er jo damer da. Det kan jo alle se selv om de har på seg slør. Og hvorfor skal de skjule det da? Hvorfor begynte de med det liksom?"
"Jeg tror det har noe med forholdet mellom kvinner og menn å gjøre. Det er noe med at menn ikke skal se på andre kvinner enn dem de er i familie med"
(mor begynner å bli litt svett)
"Hvorfor skal ikke mennene det da?"
"Det er fordi de ikke skal få lyst til å bli kjæreste med dem det, fordi sånne kjæresteting er litt strengere i Islam enn vi er vant med".
"Hæ? Det er jo helt snålt. En får jo ikke lyst til å bli kjæreste med noen bare fordi en ser håret deres vel"

(Gigantisk forklaringsproblem her siden vi ikke har kommet så langt i seksualopplysningen at jeg har forklart at en kan ha sex med folk uten å være kjærester, og at ett av hovedargumentet en del muslimske kvinner selv bruker for slørbruk er at dette motvirker seksuelle tilnærmelser)

"Vi som ikke er muslimer gjør kanskje ikke det. Men jeg lurer på om håret betyr noe annet for dem. Feks at håret blir sett på som ekstra vakkert eller noe?"
"Det syns jeg var en rar og ganske dårlig forklaring mamma!."
"Jeg klarer visst ikke å forklare det bedre tror jeg. Kanskje jeg skal spørre noen på jobben."
"Gjør det. Men nå begynner Tom & Jerry Mania på Cartoon så jeg stikker."

Ikke så gode forklaringer fra opphavet altså. Guds talerør på jorden har kommet meg til unnsetning før og hvis Gud har en kommunikasjonslinje med Allah kan hun kanskje forklare dette bedre? Inshallah!

Ikke i mitt nabolag

Like sikkert som at løvetann, pollenallergi og skolekorps dukker opp om våren kommer diskusjonene om hvor byens mest ulykksalige egentlig skal holde til. Egentlig er det ikke noen diskusjon om hvor de skal holde til engang, det dreier seg stort sett bare om erklæringer om hvor de ikke skal holde til. Hver vår og sommer bestemmer politikere og politi seg for at narkomane, prostituerte, lassaroner, fylliker og tiggere skal kjeppjages fra de områdene av byen hvor turistene kan finne på å oppholde seg. Og i vår har en diskusjon om agressivt kroppssalg i Karl Johan kommet samtidig med en diskusjon om hvor det nye sprøyterommet skal ligge.

Det er nemlig ingen som har lyst til å ha de nigerianske kvinnene, de slitneste rekeheroinistene, snifferne eller somaliske guttergjenger i sitt nærmiljø. Vi har ikke lyst til å se dem og "Nei -  vi har ikke lyst til å kjøpe kroppen din, hasj eller å gi fra oss noen småpenger."  Vi vil ikke at folk skal avruses, sette sprøyter eller ha et lavterskels botilbud på samme sted som vi oppholder oss. Men hvor skal de være da?

I trøste og bære sektoren benyttes ofte uttrykket "not in my backyard". Som gode sosialdemokrater er de fleste av oss enige om at vi må ta oss av de som har det vanskeligere enn oss selv, så lenge det skjer på den andre siden av byen. På vestkanten i Oslo oppstår det store naboprotester hver gang de skal få noe i bomiljøet sitt som de ikke liker, enten dette er en ambassade eller en metadonklinikk. På vestkanten har de mange spreke pensjonister og hjemmearbeidende kvinner som kan gjøre en innsats for å frede nærmiljøet for uønskede elementer. I sentrum skal de ikke være fordi næringsstanden ikke liker det og turistene skal forskånes for virkeligheten. Og hva handler dette i bunn og grunn om? Det handler om at vi ikke vil se dem. Disse menneskene er stort sett fullstendig harmløse, og å springe fra en person som har en lang ruskarriere krever ikke all verdens kondisjon.

Da platamiljøet ble jaget i forkant av sommeren 2004 merket de sentrumsnære bydelene dette godt. På Grünerløkka skole plukker de hver mandags morgen en vaskebøtte med sprøyter, og sommerstid trenger du ikke å bevege deg lenger ned enn mot Blå før du treffer på folk som sitter og injiserer. Eikamiljøet er stort sett overtatt av guttegjenger som skal selge deg dop på en relativt pågående måte. Plata var aldri et hyggelig sted, for en utenforstående var det derimot et utrolig trist sted. Men at folk lever slik er ikke mindre trist fordi vi ikke ser det. Forskjellen mellom tiden da plata var stedet hvor salg, kjøp og bruk av de tyngste stoffene og nå er at det samme foregår i bomiljøene til folk. Og i valget mellom å la turistene få et glimt av dette hvis de svinger feil ut av flytoget og at barn skal møte dette hver dag på skoleveien sin syns jeg faktisk det er ganske enkelt. Det Oslo bystyre fortalte oss da de oppløste plata var at turistenes velferd er viktigere enn trivsel og trygghet for oss som bor i denne byen.

Når et større og bedre sprøyterom nå skal åpnes kommer protestene fra Anker hotell som mener de er belastet nok fra før med Eikaklientellet, og nok en gang er det turistene som brukes som hovedargument. Det mest absurde i dette er at et sprøyterom jo faktisk bidrar til å fjerne det vi ikke vil se, nemlig folk som bedriver rusmisbruket sitt til offentlig beskuelse. En kan selvsagt diskutere om østsiden av byen fortjener nok et slikt tiltak, men kjenner jeg vestkantbeboerene rett ville et vedtak om å plassere sprøyterommet i deres retning ført til en langvarig utsettelse av tiltakets utvidelse. Og etablering av sprøyterommet er det første fornuftige narkopolitiske vedtaket Oslos politikere har gjort, og bør derfor møtes med velvilje og samarbeid fra byens borgere. Og om det er noe vi bare klarer å mobilisere på østkanten får det heller være med det.

Jordbærdrømmer

I dag er en slik dag hvor jeg mest av alt vil ligge på gresset og drikke vin. Dessuten ønsker jeg meg en søt fyr som kunne ligge sammen meg på det blå teppet mitt og som jeg kunne flørtet med og dultet uskyldig borti når sola hadde gjort kroppen klar for den slags (du vet den der halvdøsige, total avslappede og fullstendig bekymringsløse tilstanden hvor morgendagen ikke eksisterer). Og så kunne vi klint litt før vi drakk opp vinen og tuslet hjem i forsommernatta. Akkurat en slik dag har jeg lyst på i dag. Men istedet sitter jeg på et iskaldt kontor uten noen som helst utsikter til klining og det blir jeg litt gretten av kjenner jeg.

Så for å muntre meg opp litt har jeg tatt en rekke tester på Ok-cupid, men det fikk en motsatt virkning av den intenderte. Kanskje mest fordi disse testen fortalte meg i klartekst at jeg egentlig burde være en sterk kandidat for klining i det minste, om ikke så mye for romantisk klisj.
 
For det første er jeg visstnok 67% "slut", men den testen tar jeg ikke så veldig seriøst fordi den var full av sånne "true love waits" spørsmål og sikkert laget av noen som tror på den slags. I prinsippet skulle jo slutiness tilsi mye klining, men det har jeg ikke sett så mye til, så jeg har en følelse av å ha misforstått noe. Derettert tok jeg en test som skulle fortelle meg hva slags datingtype jeg er og kom ut som "Playstation", dvs: Random, Gentle, Sex,  Master: " Easy to turn on. Hard to beat... You're a nice girl, and you have lots of sex. It's therefore highly likely that you're attractive, and you're certainly outgoing & friendly. Plus, this healthy physical attitude of yours indicates deeper emotional well-being and stability... When guys dare to dream, they dream of you... You don't get attached too easily, and, to wit, you're not necessarily looking for something long-term right now...Normally, this is the part of the description where we offer some life-correcting advice, but honestly, we can't think of anything about you we'd change. Keep on fucking, partner..." Hm...Nok et slikt resultat som skulle tilsi mye klining mao, eller kanskje ikke...Her snakker vi kanskje hardere valuta enn uskyldig tafsing i sommersolen. For å virkelig gni det inn endte jeg opp som "The Punching bag"  i den siste testen jeg tok og fikk til råd å knipe igjen knærne litt mer - Pføøøyth!!!!

Konklusjonen må altså bli at hovedgrunnen til at det ikke blir noe klining og romantikk på meg er at jeg rett og slett er for sexy. Aldri så godt at det ikke er galt for noe med andre ord. Hva jeg skal med all denne sexappeallen er meg egentlig en gåte, selv om noen umiddelbare bruksområder faller meg i hu. Den eneste trøsten jeg fant i forhold til mine dårlige utsikter til en sommerromanse var en nazitest som fortalte meg at jeg ikke hadde vært nazist hvis jeg hadde levd i 30-tallets Tyskland. Hvorvidt dette øker mulighetene mine for kroppskontakt med en hunk i parken vet jeg egentlig ikke, men det kan ihvertfall ikke skade.

Dugnadsspøkelset er over oss

Når 17. mai nærmer seg skyller dugnadsånden over vårt ganske land. Det er helligbrøde for ethvert menneske med respekt for seg selv og landet ikke å ha nyspylte bakgårder og glitrende rene vinduer på nasjonaldagen. En lapp i postkassa forteller deg at nå er det bare å stille opp med godt humør og arbeidslyst, og bare dødsfall i den aller nærmeste familie er god nok grunn til ikke å stille.

DugnadGerhardsengenerasjonen elsker dugnad. Generasjon X-Y-Z derimot  - vi foretrekker å ha fritiden vår i fred til viktige ting som internettsurfing og tv-titting. Borettslaget mitt leker ikke dugnad. Vi blir innkalt tre dager på rad, og det er jeg sikker på er norsk rekord. Og jeg hater dugnad. For det første er jeg en generell latsabb. For det andre er jeg ikke så opptatt av at det ikke er mose inntill gårdsveggene eller at søppelkassa er så ren at du kan spise middagen din oppi den. Men når borettslagslederen, som har fått vervet på livstid tror jeg, stiller opp i den grå kjeledressen og en 20 siders lang oppgaveliste (det er ikke tull en gang) må jeg pent nødt til å dra meg ut av den behagelige sofaen min.  Borettslagslederen har bodd i gården min siden krigen og kan det der med dugnad. Dessuten vet han utmerket godt hvordan borettslaget kan spare mye penger på vedlikehold fremfor å la ting slites ned. Han er litt diktatorisk på det der og nekter å høre på den yngre generasjons ymting om at det kanskje hadde vært like greit å male takene i oppgangen hvert femte år fremfor å vaske dem to ganger i året.

VaskingOg vasking er det mye av i gården vår. Og vasking er Gerhardsengenerasjonen overbevist om er en typisk damejobb. Det vil si - jeg blir alltid plassert i vaskelaget av mer eller mindre fornøyde og smånynnende damer. Vi vasker tak, vegger, gulv og vinduer. Vi polerer gelender og lampeskjermene. Vi farer rundt som virvelvinder mens salmiakken river i nesa og gardintrappene svaier, men rent skal det bli og rent blir det. Jeg må innrømme at jeg er av den typen kvinne som foretrekker andre former for forefallende arbeid, feks beising og maling. Dvs arbeid som du ser varige resultater av. Har du malt en vegg står den der og er fin og flott i lang tid etterpå. Har du vasket et vindu kan du garantere at det kommer en fugl og driter på det etter to dager.

Men det er ikke mye opprør å spore blant oss damene. Vi vasker ufortrødent videre. I fjor grep imidlertid en mann vaskefilla, ikke uventet en av de yngre, og menget seg med østrogenjuntaen i grønnsåpetåken. Da grep borettslagslederen resolutt inn og fortalte ham at den der vaskinga klarte kvinnfolka utmerket godt alene. Men han holdt ut - antageligvis til allmenn humring (for ikke å si spott) blant kara med slipemaskinene og malingsspannene.

Nå skal det sies at jeg ikke er så tøff i trynet som jeg later som her. Jeg får utrolig dårlig samvittighet hvis jeg ikke stiller opp så det gjør jeg uansett hvor mye jeg misliker den slags arbeid. Og det er en bra ting med dugnad - nemlig kaffepausen. Da får vi saft, kaffe, og hjemmelagde vaffler med jordbærsyltetøy. Og så snakker vi med naboene våre. Det gjør vi ikke så ofte ellers - kanskje fordi vi ikke har så mye annet til felles enn at vi tilfeldigvis bor samme sted. Men naboer du kjenner litt kan være gode å ha, feks hvis du går tom for sukker, brekker nakken når du skifter en lyspære eller skulle finne på å dø mutters alene. Deltagelse på dugnad er med andre ord en slags investering mot at jeg skal bli spist opp av katten. Og det er en utrolig bra ting.

Hore? Ja, så er jeg vel det da.

Den svenske bloggeren Isobel (takk Sonitus.org) skrev for noen dager siden et utmerket innlegg som heter "Jag är hora,förstås" hvor hun argumenterer for at det tross alt er bedre å være hore enn madonna hvis en først må forholde seg til den slags. Og det må jo desverre seksuelt frigjorte kvinner gjøre. En madonna er en aseksuell skapning som til og med evner å sette barn til verden uten å kopulere først. En hore er et vesen som er så til de grader seksuell at hun tar betalt for det (noen som ser motsetningen? hm...).

Balleløse menn med morskomplekser (alle vet at mødre ikke har sex) foretrekker damer uten seksuelle behov - altså madonnaer -  som jo ikke har noe problem i verden med å knipe igjen knærne, og de mennene som liker dem fortjener vel egentlig ikke annet enn et liv dømt til evig seksuell frustrasjon. Hvis noen av disse halvmennene leser dette så håper jeg internett og høyrehånda di føles som en fullgod erstatning for et virkelig sexliv.

Ikke noe rart at kvinner som har litt større krav til livet må ta til takke med horestemplet mao, og det til tross for at vi til stadighet blir påminnet at det ikke er en måte å bli gift på. Heldigvis trenger ikke kvinner å bli gift for å få sex lenger, snarere tvert i mot. Menn er stort sett mye lettere på tråden enn kvinner, bortsett fra at de da ikke er horer, men ordentlige mannfolk. Det er en grunn til at menn trenger manualer på størrelse med bibelen for å få seg et ligg, mens kvinner bare trenger å innfinne seg på et åsted hvor sjekking foregår og smile. Der det finnes oppskrifter på hvordan du skal få damer til sengs for menn finnes det oppskrifter for hvordan du skal bli gift for damer.

Frem til den tid da menn endelig har klart å ta avskjed med mødrene sine lever jeg altså bra med horestemplet, og kan til og med finne på å ta initativer i forhold til menn og gå med utringede kjoler, selv om det visstnok dømmer meg til peppermøstatus for resten av livet. Når det er sagt tror jeg ikke på det heller fordi jeg tror det finnes mange menn som har mer baller enn som så.


Gjensyn med Gnu

For noen år tilbake (langt flere enn jeg egentlig orker å tenke på) brukte jeg å tegne krokis på Kunstakademiet. Noe jeg selvsagt gjorde for å bli flinkere til å tegne og for å menge meg med kunstkjekkaser. Det var en del raringer som tegnet der. Feks en gammel dame som bakte lefser til en ung pen mann som ble veldig flau over den 50 år eldre kvinnens ublu tilnærmelser.

Men den aller rareste var Gnu. Hun var rett og slett spik, spenna gær'n. Navnet fikk hun fordi hun var så skrekkelig tynn, og fordi hele henne var jevnt beige. Når en skal tegne med en naken modell blir det betraktet som normal høflighet å møte opp i tide, men det gjelder sikkert ikke for gærninger. Gnu brukte å komme masjerende på de største militærstøvlene jeg har sett omtrent 20 minutter etter at seansen hadde begynt, og instalerte seg på toppen av et bord i et hjørne med ark, blyanter og øl.

Stort sett var Gnu veldig fornøyd med seg selv når hun tegnet. Hun var ikke så veldig opptatt av å få det til å ligne, og hadde vel sånn sett en langt friere strek enn de fleste av oss. Hvis en var så heldig å sitte i nærheten av bordet hennes kunne en høre at hun kvittret litt fornøyd for seg selv, mens hun tegnet rette streker på arkene sine (du kan si mye om menneskekroppen, men noen særlig mange rette linjer er det ikke). Men hun koste seg og drakk øl og lo. Enkelte ganger gikk det ikke så bra, og da ble hun veldig misfornøyd, det begynte med litt murring og heftigere øldrikking enn vanlig, før det gikk over til dramatiske destruksjoner av strekene og høylytt arkknøvling og -riving. For et utrenet øye som mitt så ikke tegningene hennes noe særlig anderledes ut enn de dagene hun var fornøyd og det brukte å ende med at hun gikk fra timen ganske raskt, mens hun bannet og frådet.

I går så jeg Gnu igjen. Hun var seg selv lik, bortsett fra at hun hadde byttet ut militærstøvlene med et par utslitte røde pumps og de beige gevantene med en stor blå boblejakke. Jeg mistenker at hun fremdeles er like rar som hun engang var. Da jeg flyttet til Oslo virket det som om det var et større hull i gjerdet på Gaustad enn det var på Østmarka i Trondheim,og å treffe på galinger i fri dressur var hverdagskost (feks hanskemannen som så ut som en agent, lappedressdamen med de tapede blå brillene og eremitten ved Blindern), men i de siste årene syns jeg det har blitt færre av dem. Det er litt trist egentlig. Derfor var det godt å se at Gnu ikke er dømt til evig psykiatrisk forvaring, men får lov til å vandre rundt og gjøre bybildet litt underlig.

Hvordan sjekke damer - mest for menn

Som sikkert Norges eneste blogg kan jeg garantere menn større lykke på kjønnsmarkedet. Jeg har nemlig lest The Game av Neil Strauss, og det er en bok som inneholder dynamitt må jeg si. Jeg har jo tidligere omtalt slimålen Mads Larsens forsøk på det samme, men der dummemads bygger på nitidig internettsurfing har Neil Strauss levd i to år i et større samfunn av USAs (og antageligvis verdens) beste PUAs (kort for Pick up artist). En PUA er vanligvis en mann som ikke er en naturbegavelse, altså ikke en fyr som har hatt draget på damer siden han begynte i barnehagen, men en som stort sett har gått rundt i livet som en AFC (Average frustrated chump, en godslig type som ikke klarer å sjekke opp damer). Poenget til PUA-samfunnet er at det kun kreves noen tilegnede egenskaper for å sjekke opp damer som, og en del av den kunnskapen de bygger på har sin opprinnelse i NLP (Neuro-lingvistisk-programmering, en slags form for hypnose i våken tilstand).

Jeg kan selvsagt ikke gå igjennom opplegget i hver minste detalj her, men en oppskrift som garantert fungerer vil jeg likevel påstå at det er:

Fundament:
Dette er det vanskeligste og krever en smule øving. Kort fortalt går dette ut på at en mann for å lykkes bør ha det en kompis av meg en gang omtalte som big dick mentality, noe som i praksis (og uavhengig av penisstørrelse) innebærer at du ikke er nøden eller desperat, men utstråler at du kan få så mange damer du bare vil. Du kan begynne med å slutte og oppføre deg som en villig valp og istedet konsentrere deg om at det finnes uttallige fisk i havet slik at ikke alt står og faller på den damen du prøver deg på i øyeblikket. Dette impliserer likevel ikke at du skal oppføre deg som en neandertalermann, å være en PUA innebærer at damer skal behandles ordentlig. Du bør være smilende, velpleid og velduftende, men jeg tror en del av klestipsene som Strauss gir med fordel kan legges på hylla når det er snakk om norske damer.

Som kvinne kan jeg bekrefte at ovenforstående nok stemmer, menn som fortsetter å logre rundt deg etter at du har disset dem på det kraftigste er lengre unna trusekanten din enn toppen av Kilemanjaro. Mennesker har en tendens til å like trygge, selvsikre og morsomme mennesker.

Trinn 1: Select a target
Dette er egentlig det enkleste trinnet og innebærer bare at du finner en dame i lokalet som du liker. For PUA'ene som omtales av Strauss gjelder bare HB10 (dvs Hot babe 10, hvor tallet angir hvor heit hun er), men så kresen trenger du ikke å være.

Trinn 2: Approach and open
Hvis du er en AFC syns du antageligvis dette er veldig skummelt. Å ta kontakt med fremmede mennesker er ikke det morsomste som finnes. Imidlertid anbefaler proffene at dette er noe du øver deg på daglig, ved å prøve å få kontakt med alle slags mennesker på alle mulige steder, feks ved å snakke med sidemannen på trikken, den gamle damen på butikken eller hun som sitter og henger i parken.

Proffene vil alltid gå på grupper av mennesker ikke den enslige damen som sitter og dingler på enden av baren. Dette skyldes at en gruppe virker nøytraliserende på det du driver med og derfor kan benyttes som et skalkeskjul for hva du egentlig driver med. I utgangspunktet er det taktisk smart å henvende seg til hele gruppen og ikke bare henne, fordi dette vil få målet til å slappe av (dvs slå av sjekkemannradaren).

Her trenger du selvsagt en åpningsreplikk som ikke lyser sjekking, dvs du går ikke rett bort til målet og spør henne hva en vakker dame som henne gjør på et sted som dette. Istedet foreslår boka ting som "Dere ser ut til å ha det morsomt (til hele gruppen) og hvis det ikke var fordi jeg var homo skulle jeg lagt meg etter deg (til målet),  " Så dere de to damene som slåss utenfor?", "Hva syns du om after shaven min?". Du bør jobbe litt med disse, og gjerne ha noen på lur. Hvis det er menn i gruppa du henvender deg til snakk med mennene, hvis det er mindre attraktive kvinner der fokuser på dem.

Trinn 3: Demonstrate value
Når du har fått kontakt skal du utføre en handling som kalles "negging". Dette innebærer at du gir målet for din forførelse et kompliment som samtidig egentlig er en fornærmelse. Her må du være kreativ, men å si ting som "du har pent hår, er det ekte?" eller "Jeg liker den småklumpete formen på nesen din" er visstnok gull. Du bedre sjansene dine til å lykkes ved å få med deg gruppen på litt venskapelige mobbing av den smårare nesen, samtidig som du nok en gang har gjennomført en avvæpnende manøver.

Dette er også første steg mot å demonstrere din verdi for sjekkemålet. Du bør være selvsikker og forberedt nok til å underholde gruppen (en gruppe utgjøres av alt fra 2 personer og oppover) som helhet og viser henne igjennom dette at du er en person som folk liker. Når du har fått alle tilstedeværende til å elske deg skal du forlate selskapet for en stund, men med en forsikring spesielt til målet om at du kommer tilbake. Det beste du gjør nå er selvsagt å snakke med noen andre damer.

Trinn 4: Disarm the obstacles
Hvis du gjorde en god jobb med trinn tre er ikke dette så vanskelig, her er poenget at du feks skal få venninnen til damen du er ute etter til å godkjenne deg og bifalle dine forsøk på å skjekke henne opp. Hvis du har klart dette kan du spørre gruppen om det er greit at du snakker med drømmedamen alene eller viser henne noe på tomannshånd.

Trinn 5: Isolate the target and create an emotional connection
Å få damen på tomannshånd er nødvendig for å komme videre. Si at du har lyst til å vise henne noe morsomt. Nok en gang er forberedelse nødvendig. Boka forslår personlighetstester, spådommer, bruk av astrologi og mye mer. Poenget er at du skal få henne til å dele noe av seg selv, og at du skal gi inntrykk av å forstå henne nesten bedre enn hun forstår seg selv.

På dette tidspunktet skal du begynne å se etter det PUAene kaller IOI (indicator of interest), dette er subtile tegn en kvinne vil gi når hun er interessert i deg slik som å bøye seg fremover når du snakker med henne, uskyldige berøringer, hvis hun fikler med håret sitt, bidrar til å opprettholde en samtale ved å komme med oppfølgingsspørsmål. Når du har fått tre eller flere IOI's kan du være ganske sikker på at du har fått snøret i bånn.

Trinn 6: Close
Når du har fått tre IOI's kan du forsøke å kysse henne, og dette kan du simpelthen gjøre ved å spørre om hun har lyst til å kysse deg. Derfra kan du velge selv, enten spør du om telefonnummeret hennes eller så går du videre og tar henne med deg hjem. Det er imidlertid viktig at du ikke legger fra deg den avslappede typen når du har kommet så langt, å avsløre din indre valp på dette tidspunktet vil antageligvis ødelegge for deg selv.

Det finnes selvsagt mange varianter av dette opplegget og boka gir også en videre oppskrift på hvordan du kvalifiserer deg for sex, så hvis du er interessert i å finne ut av dette kan du lese boka. Den er skrevet i romanform og har egentlig særdeles lav verdi som sådan, men inneholder likevel en del triks som jeg som kvinne nok (desverre kanskje) må si har noe for seg.

Hvis det er noen kvinner som leser dette og etterlyser en tilsvarende oppskrift for sitt kjønn er den særdeles enkel: Smil til de mennene du er interessert i, gi dem IOI's og det er i boks.

For spesielt interesserte kan det nevnes at Neil Strauss visstnok skal være gjest hos Skavlan i morgen og det er jo mulig han kommer med noen tilleggsopplysninger da.

Kvinne levde som mann og ble psykiatrisk pasient

I påsken leste jeg om en kuriøs sak i Aftenposten om en kvinne som infiltrerte mennenes verden i halvannet år. Eksperimentet har resultert i boka A self Made Man som beskriver Norah Vincents opplevelser både i arbeidsmarkedet, på strippeklubb, i en selvhjelpsgruppe for menn og i kloster. Som mannen Ned datet hun opptil 30 forskjellige kvinner, og ifølge Aftenposten endret dette synet hennes på kvinner. Hun opplevde nemlig disse kvinnene som egosentriske og lite forståelsesfulle i henhold til menns følelser. Dessuten hadde hun innbilt seg på forhånd at en kvinne i en mannskropp ville være enhver kvinnes drømmemann, men dette viste seg ikke å være tilfellet. At kvinner kan være kjipe når det gjelder menns tilnærmelser er vel egentlig ikke så overraskende, og ei heller at en kvinne i mannskropp ikke er drømmen. Vincent lever til daglig i et lesbisk forhold, og jeg vil tro at dette er en av årsakene til at hun blir overrasket når det viser seg at kvinner foretrekker maskuline og stoiske menn.

Norah VincentI det hele tatt syntes Norah Vincent det var ille å være mann, og de 18 månedene som Ned førte til at hun brøt helt sammen og ble innlagt på en psykiatrisk institusjon. Riktignok var det ikke opplevelsene som mann i seg selv som førte til dette, men snarere det å leve som en annen.

Det som er overraskende med denne saken er at Norah Vincent ender opp som en stor sympatisør med menn, som hun mener lider under kravet om å opprettholde et tøffere ytre enn de egentlig har, og at de ikke har de nødvendige arenaer for å utforske følelsene sine sammen med andre menn. I utgangspunktet hadde hun en forestilling om at kvinner var bedre enn menn på alle måter, men at menn hadde mange fordeler som kvinner ikke har. Dette ble helt snudd på hodet, og hun ender opp med en forestilling om at menn og kvinner er to diametralt forskjellige vesener. For første gang i sitt liv opplevde hun seg heldig som lesbisk fordi hun mener heterofile må bygge bro over forskjeller som synes uoverkommelige.

Jeg klarer likevel ikke å befri meg fra å spekulere omkring hvor mye av menns virkelighet hun egentlig har opplevd. Vincents opplevelser av hvordan det er å være mann er preget av at hun opplever det som kvinne, og jeg vil tro at hun opplever kjønnsrollen som en ekstra belastning fordi den er ukjent. Hun forteller også at de aller fleste hun ble kjent med som Ned trodde hun/han var homofil, noe som kanskje kan forklare hennes dårlige erfaringer på sjekkemarkedet og det umenneskelige kravet om maskulinitet. Når det er sagt er selvsagt prosjektet likevel interessant, kanskje mest for menn som har større mulighet til å avgjøre hvorvidt Ned's opplevelser er representative for det enhver mann opplever og hvorvidt dette er så vanskelig å leve med som Norah Vincent opplevde det som.

Et uskikkelig barns hjemmelekser

I går hadde Minime en hjemmelekse i Natur og Samfunn (hvor har det blitt av O-fag sier jeg bare) som lød slik: Hva leker du i friminuttene? Minime er av den snusfornuftige sorten så hun skrev en finfin liste over oppbyggelige leker som Har'n, Boksen går, Katt og mus, Politi og Røver, Fisken på det røde hav osv. Bare ordentlige leker altså, slik seg hør og bør for snille piker. Men jeg klarte ikke å la være å tenke på hva klassekamerat "Knut" skrev (navnet er ombyttet av hensyn til anonymiteten). Kanskje noe sånt:

Den beste leken jeg vet er å banke 1.klassinger og å få dem til å grine. Det er skikkelig morsomt når de prøver å forsvare seg og jeg bare gruser dem i asfalten. Dessuten liker jeg veldig godt å snakke frekt til utelærerene og se om jeg får dem til å bli sinte. Når det ikke er noen småunger eller lærere å se, liker jeg godt å sparke og slå bort i alt mulig for å se om det går i stykker, eller å stappe doene fulle av papir så de blir tette. Å kaste småstein på gamle damer som går forbi kan også være morsomt, spesielt nå på våren hvor det er så mye stein overalt. Av og til får jeg tak i sprittusj og det er det veldig morsomt å skrive på ting med, feks vegger og sånn, spesielt stygge ord. Friminutt er det beste på skolen, men av og til er det litt kjedelig og da pleier jeg å leke at jeg stikker av, og da blir det ikke kjedelig lenger fordi jeg både kan snakke med alle raringene i parkene og ligge bak en busk å spionere på de fra klassen min som er sendt ut for å lete etter meg. 

Hva denne leksa tjener til for å lære barn om natur og samfunn skjønner jeg ikke helt, jeg mistenker at det er noe lærerkonspiratoriske greier for å finne ut hvordan ungene egentlig har det - og da sitter "Knut" i saksa.

Lp-nerding og fyll

Ah...jeg havnet helt uforvarende på grisefylla i går og det har jeg planer om å blogge mer om, men selv om det snart er 20 timer siden jeg bælmet i meg det siste glasset med Chablis er ikke kroppen helt med på at ettervirkningene bør gi seg snart. At bakrusen blir verre desto eldre en blir er visst ikke annet enn naturens måte å si at utagerende festing er noe en bør gjøre seg ferdig med i begynnelsen av 20 årene. Men jeg er visst ikke nevneverdig fan av å innrette meg etter naturen, så jeg holder ut svettetokter, hodepine og hjertebank (av den negative sorten). Heldigvis holdt jeg meg for god til å sende tekstmeldinger som aldri skulle vært sendt i løpet av natten, noe som alltid er en ekstra hemsko til alle de fysiske plagene. 

De gangene jeg blir animert hjemme hos meg selv ender det ofte opp med at jeg spiller LP'er. Og tilfeldigvis leste jeg en riktig fornøyelig omtale av innerposer hos Earl Grey i dag. Han drev nemlig på med det jeg alltid var skikkelig nazi på, nemlig å bytte ut innercoverne som platene lå inni med sånne hvite med plastforing. Disse beskytter nemlig kostelighetene bedre og bidrar til mye mindre statisk elektrisitet (noe som igjen medfører mindre knitring). Å anskaffe sånne covere og systematisk bytte dem ut er i enkelte miljøer et tegn på at du er en ekte samler, i andre kvalifiserer det deg ikke til annet enn betegnelsen snåling. Jeg hadde en kjæreste som var nesten ti år yngre enn meg en gang og han visste nesten ikke hva en platespiller var, og da jeg forklarte hvorfor det lå dobbelt sett med innercovere i en plate (hvor jeg hadde tatt vare på det originale fordi dette var dekorert og en del av den totale plateopplevelsen) mente han at det var noe av det rareste han hadde hørt om i hele sitt liv, og at han ikke visste om han skulle være imponert eller le. Men vi har alle våre særheter.

Forøvrig fryder jeg meg over at Utovertiss, som har omtalt meg som sjæfskoneemne nr 1 (særdeles smigrende, og oppmuntrende en sliten lørdag (selv om jeg ikke har så store koneambisjoner)), ikke synes å ha hatt større suksess på sjekkemarkedet enn undertegnede. Og sånt er det jo en viss trøst i.


En dag av nye opplevelser

Dette har vært en merkelig dag: Den begynte med at jeg møtte opp en dag for tidlig til foreldresamtale noe som ikke var så overraskende all den tid jeg er presenil om dagen. Dernest ble jeg intervjuet og fotografert av Aftenposten i noen timer, før jeg kjente at solen varmet for første gang siden i fjor sommer. På ettermiddagen fant jeg min første bookcrossing bok og lagde den verste middagen jeg noensinne har laget (den var faktisk totalt uspiselig, noe som resulterte i middag bestående av brødskive, eple og popcorn). I kveld har jeg lært å si noe nytt av en mørk, smart og mystisk mann og dessuten fått min første virkelig mugne kommentar her inne. Den kommentaren fortalte meg så til de grader hvor skapet skulle stå så den kan ikke stå ubesvart. Men det får bli morgendagens lille bloggprosjekt, og frem til den tid får jeg pusse uzi'en min.

Mis(s) Demeanor og desperate kvinnfolk

oh,oh,oh,oh,oh,oh,oh,oh
I'm,I'm,I'm,I'm,I'm really,really
Hot,Hot,Hot,Hot,Hot

Let me holla' at the d.j.
Come on d.j. put that record on the replay
Don't you see how them bitches move they bootay
Everytime you play this record, smell like coochie
Follow dem',Screamin' like a groupay
Misdemeanor move my nookie like a hoochay
For them hatas fuck whatever you say
Because you know I'm too cool for you anyway
I'm just a bad bitch

(Missy Elliot)


Den vandrenede kat(t)astrofen Cosmo er ute på vift igjen. Jeg mistenker at hun driver med mannfolk. Det er jo allerede bevist at den unge damen går på bar , og jeg har prøvd å holde henne inne på lørdagene etter det. Sist hun fikk være ute en lørdag ble jeg oppringt søndagen etter av noen som hadde funnet henne i forvirret tilstand på St. Hanshaugen (vi bor på Grünerløkka... et godt stykke unna altså). Hun hadde sikkert blitt med en eller annen suspekt Mons hjem etter barrunden, en som ikke var gentleman nok til å følge henne hjem etterpå (sånn er dem Monsene). Men igår gikk jeg i baret igjen og slapp henne ut, og kanskje har hun funnet den store kjærligheten for hun har enda ikke gitt lyd fra seg.

Men det er jo hyggelig at noen i familien får snøret i bånn. Undertegnede har ikke hatt noen i kikkerten siden november. Faktisk er det slik at jeg begynner å bli litt bekymret for at jeg kommer til å gå tom for datehælvetehistorier snart hvis jeg ikke skjerper meg og begynner å gjøre en innsats. Derfor har jeg begynt å vurdere speed-dating. Jeg så på Coupling i går hvor Jane uttalte: " I dont have time for men that isn't really desperate", og det summerer vel egentlig ganske godt opp tilstanden min hvis jeg hiver meg på noe sånt. Når det er sagt ville jeg selvsagt oppsøkt noe slikt utelukkende for å oppnå noe å blogge om (ha ha). Problemet er at jeg syns det lyser litt vel mye desperasjon av meg hvis jeg oppsøker den slags evenement alene, og siden alle rundt meg ser ut til å befinne seg i lykkelige omstendigheter (dvs forelskelse) om dagen har jeg et problem. Jeg prøvde å overtale en gift venninne av meg til å bli med, men hun endte opp med at det kanskje var litt umoralsk. Bortsett fra at hun er drop dead gorgeous (og derfor ville blitt en hard konkurent for undertegnede) kan jeg ikke helt se problemet. Jeg mistenker nemlig at 99% av alle deltakerne på noe sånt ljuger om essensielle ting og ekteskapelig status er vel ikke det verste.

Salige skadefryd!

De fleste familier jeg vet om har et anstrøk av dysfunksjonalitet ved seg, og jeg tror ikke min er noe ekstraordinær i så måte. Den er sånn passe uoversiktelig ettersom folk har skilt seg og giftet seg på nytt, og den har noen mer eller mindre sjarmende særegenheter. Men stort sett trives jeg faktisk i familien min.

Faren min pleier å invitere med seg damene sine, dvs hans nye kone, min søster og jeg, på utenlandsturer med jevne mellomrom. Det er stort sett veldig hyggelig, selv om det alltid medfører at lillesøsteren min og jeg blir fullstendig punpa fordi vi springer og gjøre de tingene vi har lyst til (ofte shopping, men ikke bare) imellom det fastlagte programet. To ting er viktige når vi er på turene våre, som alltid går til en storby, vi må på guidet busstur så vi får sett det viktigste (det er min stemors krav) og vi skal spise mye god mat (det er alles krav, men aller mest min fars).

Spising, ved siden av øldrikking, utgjør nesten hele moroa for faren min, og det er noe han tar svært seriøst. Da jeg var liten pleide han alltid å sende meg postkort når han var ute og reiste (veldig ofte), og ordlyden på disse postkortene var nesten alltid helt lik:

"Hei jenta mi!

Nå er Pappa i Los Angeles i Amerika. Her er det varmt og fint. I går spiste jeg den største hamburgeren jeg noen gang har sett, og i forrigårs spiste jeg en blodig biff. Til lunsj i dag spiste jeg enda en hamburger, og i morgen skal vi spise kinesisk på en veldig bra resturant.

Klem fra Pappa!
ps: Jeg tar med amerikansk tyggegummi."

Hvis han hadde vært i Frankrike fulgte nesten likelydige beskrivelser av skalldyrmåltider og god vin, hadde han vært i Tyskland var det mye pølser og Eisbein. Da jeg var 6 -7 år syntes jeg egentlig disse postkortene var utrolig kjedelige, selv om jeg likte å få bilder og frimerker fra hele verden.

I fjor sommer dro vi til Riga og der var det fint. Stort sett spiste vi ganske bra også til min fars store glede. Vanligvis er det han som får æren av å velge resturanter siden det er han som betaler, men en av kveldene var damene klar for et litt lettere måltid. Vi revolterte derfor ved å kreve å få spise på en italiensk resturant i stedet for hans foretrukne gourmetresturant, men det skulle vi aldri gjort. Mannen ble nemlig pottesur, og han gjorde absolutt ingenting for å skjule at han var det heller. Resturanten vi hadde funnet var nemlig i hans kategori "suppekjøkken", altså den desidert dårligste typen serveringssted du kan finne. Han furtet seg gjennom menylesning og bestilling. Først så fniste vi litt av ham, men senere ble stemningen litt sånn halvamper rundt bordet.

Søsteren min og jeg bestilte salatbar og pasta. Men da vi oppsøkte den såkalte salatbaren innerst i lokalet viste det seg at det var en salatbar helt uten saltat! Det var ikke en frisk grønnsak å skue i det hele tatt. Alt som befant seg der var bønner, kikerter, og noen ulike former for syltede grønnsaker som er vanlig i østeuropa. Det så ut til å ha stått der en god stund også, og jeg vandret sporenstreks bort til servitrisen vår og spurte hvor salaten var. Hun pekte tilbake mot der jeg kom fra og insisterte på at det faktisk var salatbaren, selv når jeg påpekte at det ikke befant seg noe salat der. Litt småsurt avbestilte vi bestillingen, og lusket tilbake til bordet.

Faren min hadde fremdeles et skikkelig surpomptryne da vi kom tilbake, men han fikk igjen litt glød i øynene da vi fortalte om den dårlige salatbaren. Rødvinen vi ble servert  hadde et ikke ubetydelig hint av edikk  og da begyntete han faktisk å kommunisere litt igjen, hovedsakelig gjennom å påpeke at vi nok heller burde hørt på ham. Da maten så kom på bordet viste det seg at min stemors mat manglet, og at de hadde glemt hele bestillingen hennes, og da ble hun ganske sur, dels fordi hun var sulten og dels fordi faren min hadde vært så tverr. Maten hennes kom ikke før det hadde gått nesten en halvtime og da var hun blitt relativt aggressiv. Faren min derimot begynte å bli riktig så blid igjen, det så faktisk ut som at han riktig koste seg der han satt.

Min fars kone hadde bestilt pasta med pesto, men det hun fikk servert da maten endelig ankom var alt annet enn det. Det var bare spagetti med olje og oppskjærte tomater. Det var et lite snev av grønt mellom tomatene, men ikke nok til at det kvalifiserte som pesto. Da ble hun faktisk illsint, og begynte å skjelle ut serveringsdamen, og endte med å næmest brøle "I dont even eat tomatos!" da personale påsto at det var dette hun hadde bestilt. Det endte med at stemoren min sendte maten tilbake i harnisk og på dette tidspunktet begynte min far å bli sitt gamle smørblide selv igjen.

20 minutter senere befant vi oss på en annen resturant (som min far selvsagt hadde valgt), hvor vi spiste oss mette, og hvor vi alle, med hånden på hjertet måtte avlegge ed om at vi aldri mer skulle velge resturant igjen.


Her kommer tøffe tøffe tøff

Jeg har tenkt litt på det å være tøff i det siste. I den siste datehælvetehistorien min viste jeg jo frem en ganske barsk side når jeg kastet dusten ut av sengen min, mens jeg i Blekansikthistorien var en høflig noksagt som ikke turte å si ifra om at nok fikk være nok.

Men jeg har nok et ganske pragmatisk forhold til det - jeg er tøffest når det virkelig er påkrevd og lar det ligge hvis det ikke gjør noen forskjell for meg. Et strålende eksempel på det siste er blekansiktdaten - hvis jeg hadde satt ned foten måtte jeg antageligivs forklart hvorfor jeg gjorde det og jeg mistenker at det hadde krevd mer energi enn å sitte å nikke i en times tid. Hvem hadde hatt noe å lære av det foruten ham? Jeg visste jo fra et tidlig tidspunkt at han var uhelbredelig tomsing.

Det er totalt fåfengt å prøve å oppdra voksne mennesker, og ikke har jeg noe å vinne på det heller. Så hvis noen oppfører seg bedritent mot meg velger jeg vanligvis å trekke meg unna istedet for å kjøre konfrontasjonslinja - fordi jeg ikke syns det er verdt å bruke energien min på det stikker jeg vanligvis hodet i sanden og lever helt bra med det.

Når det er sagt er det selvsagt sjelden så enkelt. Det hører liksom med at en skal stå på sitt og forsvare sin rett. Men som sagt er jeg pragmatiker og jeg gjør det derfor ikke før det dreier seg om folk jeg virkelig setter høyt og som jeg vil skal fortsette å bety noe. Og selvsagt er jeg konfliktsky, men er egentlig det en så dårlig strategi? Folk som er det motsatte av konfliktsky er i hvert fall veldig slitsomme å forholde seg til, slike som suges mot emosjonelle kollisjoner som fluer til søt saft.

Men jeg har vært skikkelig tøff noen ganger og andre har syntes det også. Feks en av de psykisk utviklingshemmede jeg en gang jobbet med. Vi gikk på postkontoret en travel lørdag, en gjeng Pu'ere og jeg. En av dem jeg hadde med meg var av den litt asosiale typen, iden forstand at han ofte ikke skjønte helt hvor grensene for kommunikasjon gikk og som medførte at jeg måtte bedrive kontinuerlig brannslokning i forhold til gamle damer og unger som han skremte vettet av. Han snakket med en veldig høy stemme og gjentok veldig ofte det samme om og om igjen - ikke akkurat noen drømme-medkunde i postkøen mao. Det befant seg en av byens løseste fugler på postkontoret samtidig som oss og han var skikkelig hissig og agressiv. Jeg merket fort at han irriterte seg veldig over vår høyrøstede venn og at han begynte å bli tilsvarende høyrøstet tilbake. Tilslutt satte han avgårde i retning oss og begynte å brøle og å virke direkte truende (han burde også egentlig hatt en miljøarbeider med seg ut i verden). Og da ble vår venn redd, veldig redd. På dette tidspunktet veide denne karen 125 kg og var nesten 1.90 høy, og han stilte seg bak meg for beskyttelse. Dvs han ruvet over personen som skulle beskytte ham fordi undertegnede er 40 cm lavere og veide 85 kg mindre. Men jeg var streng med løsfuglen og tror faktisk jeg viftet med pekefingeren mot ham også, noe som resulterte i at han etterhvert raste avgårde (antageligvis mot sitt neste offer). Og da var jeg tilnærmingsvis superhelt i flere timer etterpå (dvs helt til jeg tvang ham til å vaske badet).


Selg alt!

I går solgte jeg alle aksjene mine. Ringte til megleren min og ropte: selg alt - nå !!! Og det er ikke til å legge skjul på at Oslo børs skalv når markedet plutselig ble overflommet av Mihoeaksjer. Selv sitter jeg og teller meg svett på de 6000 kronene jeg har tjent på investeringene mine.

Avsnittet over får det til å se ut som om jeg faktisk skjønner hva aksjespekulasjon dreier seg om, ihvertfall litt (for et utrent øye). Sannheten er at jeg tok ut mine surt oppsparte midler fra aksjefondet jeg har spart i. Jeg kommer aldri til å bli noen bra kapitalist all den tid jeg bruker opp pengene mine på husleie, strøm og mat istedet for å flytte inn på Burj al arab og svømme i kaviar, champagne og glorete gull (egentlig en ekstremt dårlig look for undertegnede som foretrekker platina).

Desverre viste det seg at det tok noen dager å frigjøre den nødvendige kapitalen, så istedet for utagerende uteliv (og potensielle datedrømmemenn) er jeg henvist til hjemmekos med oliven, ost og hysterisk dårlig tv-underholdning. Når det er sagt har jeg festet ellevilt tidligere i dag, i bowlinghallen med 10 stk tiåringer. Minime fylte 10 år i dag, og det måtte selvsagt feires. På denne tiden for akkurat ti år siden sov jeg for aller første gang med et lite mørkhåret nurk ved siden av meg. Nå er hun nesten like stor som meg, og kan forklare meg hva kommersielt betyr og hvorfor enkelte kvinner bruker hijab.

Nå ble jeg nesten litt vedmodig og sentimental her, så det er kanskje best at jeg vender tilbake til det minst bedritne programmet jeg kan finne på tv. Dessuten skal jeg lese ferdig Ponopunghåndboka (referat kommer) som jeg kjøpte på århundrets verste mammutsutsalg og bestemme meg for hvem jeg skal skrive om i neste Datehælvete. Forøvrig har kattekreket gått på bar igjen så jeg må vel ut å slepe henne hjem i løpet av natta.

Samtaler man ikke har lyst til å ha

Jeg betrakter meg selv som en slik hemningsløs, frigjort og frittalende en, men ett sted går definitivt grensen. Og den grensen befinner seg ved foreldre og sex. Ikke har jeg lyst til å tenke på opphavet som vesener med den slags lyster og jeg foretrekker at de later som om de tror jeg er ukysset også. Dette bør faktisk være en stum overenskommelse mellom foreldre og barn som begge parter tjener på. Jeg har absolutt ingen ønsker om å snakke om den slags med mitt genetiske opphav overhode.

Imidlertid virker det ikke som om moren min er helt enig i at vi trenger å ha en slik avtale, tvertimot mistenker jeg henne for at hun syns det er helt betimelig å diskutere sex med meg. For et par uker siden satt vi på et serveringssted i sentrum og hun begynte (i likhet med min far) å etterspørre spennende nytt i kjærlighetslivet mitt. Etter en lengre utredning, som etterhvert begynte å bære mer og mer preg av å være en forsvarstale, konkluderte jeg med at det kanskje var like greit at ting var som de var. Og det var da dama begynte å tråkke litt rundt i min salat av hemninger.

Min mor mente nemlig at jeg burde skaffe meg en "venn" - en "spesiell" en. Det kan ikke tolkes som noe annet enn at hun mente jeg burde gå ut og skaffe meg en knullekompis (Sånn mens du venter på noen å forelske deg i som hun sa). Sånt skal vel strengt tatt ikke en mor foreslå! Det er liksom ikke så moderlig. "Du trenger jo å hygge deg litt" fortsatte hun og blunket litt sånn smålurt. Heldigvis kjente jeg at jeg måtte veldig tisse akkurat da, og kunne stikke før jeg måtte videreføre samtalen vedrørende mitt  (i min mors øyne manglende) sexliv. Da jeg kom tilbake kunne vi heldigvis snakke om fjerne grener av slekta som jeg plutselig hadde fått et brennende behov for å vite mer om.

Jeg kom meg altså ut av dette samtaleemnet på en relativt elegant måte, noe jeg imidlertid ikke klarte like bra for en del år tilbake da min daværende svigerfar bragte opp temaet. Og er det noe som er verre enn å diskutere sex med sin mor må det være å diskutere det med foreldrene til ham du faktisk har sex med. Denne aldrende mannen er psykolog og tilsynelatende langt over normalt frigjort omkring å snakke om emner vi andre har litt hemninger for å snakke om sånn på tvers av generasjonene. Det var den første julen etter at minime var født, hvor han i et øyeblikk han hadde meg på tomannshånd begynte å ytre bekymring omkring sexlysten min. Han begynte å forklare meg at det i såfall var helt normalt siden jeg hadde blitt mor og sånn, men at jeg burde jobbe med det. Svigerfar la i vei om synkende libido og alt man kunne gjøre for å få igjen futten. Desverre måtte jeg ikke på do da, og ikke hadde jeg et avslappet nok forhold til ham til å avslutte temaet heller, så jeg satt rødmende og stotrende og led meg igjennom et foredrag om kvinners lyst som tilsynelatende aldri tok slutt. Hvorfor han hadde begynt å bekymre seg for sexlysten min aner jeg ikke, men det var uansett noe av det pinligste jeg har opplevd i mitt liv. Det gjorde absolutt ikke saken bedre at det virket som om han tok opp emnet med meg for å forsikre seg om at sønnen hans fikk det han hadde behov for. Resten av den jula (og alle andre besøk hos ham i ettertid) hadde jeg alltid masse å gjøre i alle andre rom enn der herr-hemningsløs oppholdt seg alene og pratsom.

Når jeg tenker meg om vet jeg ikke om den grensen han overskred en gang eksisterer. Det er et så usmakelig emne å diskutere i en slik kontekst at det ikke burde være lov å tenke tanken. Sex og svigerforeldre burde være begreper som gjensidig utelukket hverandre. Noe mer er det egentlig ikke å si om den saken. 

Når stort møter smått

Minime (aka datteren min) er inne i en eksistensialistisk periode for tiden, og en av de livsmysteriene som volder henne størst problemer er forholdet til Gud. For ett år siden proklamerte hun at hun hadde lagt barnetroen (som var litt av en gåte da hun ikke er oppdratt i den kristne tro) på hylla med utsagnet: "Jeg tror ikke på Gud, men på tilbehøret".

Tilbehøret var engler og etterlivet i himmelen - spesielt det siste fordi hun måtte ha et sted å plassere katten Fia og mormors hund. Å gi fra seg muligheten til evig liv er vanskelig for de fleste av oss.

I går hadde vi en bra diskusjon omkring de store spørsmålene, mens vi gikk en tur fikk vi snakket om verdens skapelse og menneskets opprinnelse. Etter en kjapp gjennomgang av både Darwins utviklingsteorier og Bing Bang kom selvsagt det store mysteriet opp for dagen: Nemlig hva som hadde skapt universet.

Vi er begge ens om at det er litt vanskelig å svare på, men Minime mente at det ihvertfall ikke kunne være den formen for spøkelse som kalles Gud som kunne være årsaken til alt liv. For som hun sa: Gud ville ikke fått min stemme i Idol ihvertfall (for den er det nemlig Alexander, Vivian eller Iselin som skal få). Se der har vi en bra logikk: Idol er alle tings målestokk og en gammel mann med skjegg har ikke sjans.

Når det er sagt: Hvis Gud hadde meldt seg på Idol så lurer jeg på hva dommerene ville sagt. For det første er han jo urgammel, for det andre har han liten apell blant ungdommen, men som allmektig er det jo mulig at han er en djevel til synge?

Postscript: Nå har Gud trådd støttende til i denne trengselens stund, dvs hans talerør på jorden Elvis Bling Laden, og Minime og undertegnede kan derfor legge denne slags refleksjoner på hylla - puh!

Testikkeltrivia 4 - Damer med baller

Da jeg startet opp dette underprosjektet mitt til Datehælvete, sa jeg noe om at damer også burde ha baller. Det står jeg fremdeles ved. Jeg opplever at det begynner å bli på tide å snøre inn noen av beveggrunnene til at jeg er så opptatt av denne tildeles lille del av den mannlige anatomi. I et anfall av intellektuelle optimisme forsøkte jeg for noen dager siden å skrive en retorisk analyse av frøposene, som et kulturelt symbol og et eksellent eksempel på en synekdokisk språkkonstruksjon. Men jeg har falt ned på den konklusjon at det er nødvendig å ta noen små skritt for å tydeliggjøre alle de ulike betydningslagene det er mulig å lese ut av de tilsynlatende uunseelige kara Charles og George. Dessuten er retorikk såpass av en akademisk øvelse at det er svært vanskelig å gjøre det spesielt morsomt.

Jeg velger derfor å starte med å si noe om hvordan damer kan ha cojones. Hvis jeg sier at en dame har baller, betyr ikke dette at hun er utpreget mandig. Damer med baller vil kanskje automatisk asossieres med damer som Condi Rice, Margareth Thatcher og vår egen Gro. Men det er ikke slike damer jeg forbinder med uttrykket. Snarere betyr det at hun er modig person, et menneske som ikke lar seg begrense av det som forventes av henne. For å ha baller må hun tørre der andre tier, eller handle der andre velger å se en annen vei. En dame som møter verden på strak arm er en dame med baller. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ser på det slik, men tror det må ha en sammenheng med at testesteron ofte settes i forbindelse med en viss dristighet og uredd atferd (inntil det stupide i enkelte tilfeller).

Den enkleste måten å illustrere dette på er selvsagt å gi eksempler på damer med baller og enkelte forklaringer på hvorfor de har det (selvsagt i overført betydning - underlivene deres ellers vet jeg lite om):

1. Xantippe - antageligvis verdens første damer med baller (dvs som verden vet om). Visstnok et rivjern, noe som ikke nødvendigvis er en forutsetning for betegnelsen, men en dame som visste å si ifra om hvor skapet skulle stå.

2. Jean de Arc - like liten som meg, men likevel en dame med mye guts (selv om hun trodde hun fikk hjelp av det hinsidige). Lot seg ikke pille på nesen av noen - og det kan jeg like!

3. Virginia Woolf - hun "overlevde" misogyni, suspekt psykiatri og overklasseoppdragelse og produserte noen av de bøkene jeg setter aller høyest i verden. Skremte mange menn og det kan være en bra ting.

4. Pippi - En dame som kan løfte en hest og skremme livet av to av de verste skurker verden har sett ( Dunder og Blom tror jeg de heter) - jeg sier ikke mer.

5. PJ Harvey, Kim Deal og Kim Gordon - bare tre eksempler på beintøffe rockedamer som spiller og synger for full pupp og alltid gir jernet.

6. Madeline Albright: Etter utsagnet om at helvete har et eget sted for kvinner som ikke hjelper andre kvinner grodde hun permanente baller.

7. Hytteforeningens damer: Vaktmesterinnen, Dama og Lise. Damer som kan hytte mot verden grusomheter (aka ting det er lett å bli sint på) har baller - basta!

8. Min mor - ingen over, ingen ved siden.

Når veiene krysses i blinde

For noen år tilbake befant jeg meg utenfor Blindes hus på Fagerborg og der var jeg vitne til et komisk hverdagstablå som var uovertruffent.

Jeg gikk bak en blind blond jente som bar med seg en ikke ubetydelige mengder plastposer med tomflasker (hm...kanskje hun var flaskesamler - en vanskelig jobb når du er blind). I motsatt retning kom det en annen blind jente med en førerhund. Hunden hadde litt vanskeligheter med å beregne avstanden til flaskejenta fordi hun var langt bredere enn normalt noe som resulterte i at hundejenta gikk rett inn i posene. Sistnevnte var av surblindtypen så hun snerret høylytt: "SE DEG FOR FOR FAEN!". Blondinen skvatt høyt og så ut som om hun hadde ramlet ned fra månen, noe som ikke er rart da det unektelig er ganske uhøflig å be en blind person om å se seg for.

Et øyeblikk lurte jeg på om jeg skulle løpe frem å forklare at de begge var blinde, men det virket litt merkelig å skulle fortelle dem noe de visste fra før, så jeg lot det være.

Spillepanikk og boktørke

Da jeg leste overskriften Du blir hva du spiller i Dagbladet i går fikk jeg litt panikk. Både for at avkommet skulle utvikle seg til en liten gal italiener i blå kjeledress som slår folk i hodet med en stor hammer, og for at jeg selv skulle bli en lettbent arabisk prins med forkjærlighet for å hakke folk i småbiter. Selvsagt er ikke påvirkningen så bokstavelig, men hvis datteren min blir en stum optimist på leting etter Prinsesse Peach vet jeg ikke om det er så mye bedre enn hvis hun får bart og blå caps.

Ved gjennomlesning viste det seg at de som sto i fare for å endre personlighet var de som spilte rollespill, enten dette var online eller irl. Jeg innrømmer gjerne at rollespillmennesker er noen underlige karakterer, men om de er spesielt monsteraktige av seg vet jeg ikke. Forskningen viser altså at folk som spiller karakterer som er snille og greie blir omgjengelige også i det virkelige liv, spiller de onde antihelter blir de mer asosiale ute i verden. Selvsagt kan dette bli et interessant verktøy i terapeutisk øyemed, men jeg lurer veldig på hvordan behandlingsapparatet skal klare å overbevise folk om at det er morsomt å spille et spill uten fiender (det blir som cowboy og indianer hvor deltakerene på forhånd har blitt enig om at både hvithuder og rødhuder er like snille). Hvis det da ikke finnes mennesker som burde bli mer voldelige som kan ta disse rollene - men de tror jeg det blir vanskelig å finne.

Forøvrig oppsøkte jeg Mammutsalget idag, og det var en gigantisk nedtur. Jeg tror det må være det kjedeligste salget i manns minne, få interessante titler og untakene har vært på salg før. Tidligere var starten på boksalget nesten større en julaften for undertegnede, men når jeg endte opp med Pornopunghåndboka av erkeslimålen Mads Larsen og en bok om mat med med lavt karbohydratnivå er det ikke annet enn forsmedelig. Imidlertid kjøpte jeg meg Serafin og hans makeløse mesterverk i forrige uke, og den var akkurat så fantastisk som jeg husket den. 

Et middelmådig menneske med for store tanker om seg selv

Nå skal jeg blogge om noe som er litt pinlig. Men samtidig har jeg tro på å stille sine lite fordelaktige sider til skue slik at ingen får for store forhåpninger om meg og blir skuffet.

Når vi blir født har vi ikke evner til noe annet enn å tro at vi er verdens midte og at alt dreier seg om oss selv. Hvis vi har velfungerende foreldre tar det også en stund før denne oppfatningen blir stilt på prøve. Men gradvis sosialiseres vi inn i samfunnet og vi må begynne å bite i oss at ikke alt handler om oss og at vi kanskje ikke er så fantastisk enestående som våre foreldre har fått oss til å tro. Vi må foreta en kopernikansk vending i miniatyr hvor vi erkjenner at det ikke er planetene som sirkler rundt oss, men at vi er små støvkorn i det endeløse universeret som forhåpentligvis har tyngdekraft nok til ikke å sveve av sted i det store intet.

Selv om de fleste av oss, dog ikke alle (feks Hyland-Eriksen, Idol-Stenseng, Ari Behn), forstår at vi ikke er så enestående som vi i utgangspunktet trodde, har virkeligheten gitt oss en real utfordring her. En av mine teser om det å bli voksen handler nemlig om å erkjenne at vi stort sett er noen middelmådige småkryp hele gjengen.

Som barn og ungdom trodde jeg at jeg skulle bli prima ballerina - det ble jeg ikke. Som ung voksen hadde jeg en periode hvor jeg gjerne ville bli rockestjerne, aka Kim Deal eller PJ Harvey, en fantasi som var fullstendig bak mål for en person som i sin tid ikke ble inntatt i skolekorpset pga sine manglende evner til å lære noe på notekurset, og som heller ikke har noe spesielt vakker sangstemme (det må tilføyes her at jeg var ungdomsskolemester i Rock i 1985). Dernest har jeg gått igjennom fantasiene om å bli Norges fremste tenker og å skrive århundrets største roman.

Felles for alle disse fantasiene er selvsagt tanken om å være et ekstraordinært menneske på et eller annet vis, noe som ikke er en særlig sunn strategi å møte virkeligheten med. Langsomt, men sikkert har jeg altså vært nødt til å innse at jeg nok ikke er noe spesiell på noen måte, men heller sånn passelig middelmådig.

Og når sant skal sies er de aller fleste av oss akkurat det, og det fungerer helt fint. Thomas Bernhard, en av mine yndlingsforfattere og en av verdens sinteste menn, har skrevet en bok om hvordan det oppleves å møte sin egen middelmådighet. I Havaristen gir hovedpersonen opp alle sine fremtidsplaner om å bli konsertpianist idet han hører Glenn Gould spille Goldbergvariasjonene for første gang. I møte med det eksepsjonelle og geniale mennesket havarerer hovedpersonen fullstendig og går mer eller mindre til grunne som menneske. Boken er en refleksjon over hvordan vi kan leve med at vårt grandiose selvbilde møter veggen og at det finnes ufattelig mange mennesker som er så mye, mye flinkere enn oss selv. Thomas Bernhards bok gir ikke noen endegyldig løsning på dette, men jeg møtte en kamerat av meg for en stund tilbake som sa noe interessant.

Denne kameraten min er nemlig en person som har gjort stor suksess i arbeidet sitt og oppnådd å bli hyllet som Norges redning og fornyer innen sitt felt. Da jeg møtte ham var han midt oppi et stort prestisjefylt prosjekt i utlandet, men samtidig oppfattet jeg ham som mer desillusjonert enn han noen gang har vært. Vi begynte å snakke om hans internasjonale triumfer, men plutselig sukket han og sa: Det jeg har forstått er at jeg egentlig ikke er noe spesielt flink til noe som helst. Jeg er middels flink til en del forskjellige ting, og fordi jeg har kombinert dem har jeg kommet dit jeg er i dag.

For hverdagsmennesket er det selvsagt dette det dreier seg om - å finne de tingene vi er sånn passe flinke til og å viderutvikle dem. Så får det heller være at triumfene ikke kan sammenlignes med Glenn Goulds eller et annet fantastisk og enestående menneske.

Postscript: Jeg må bare nevne at dette er mitt 100. blogginnlegg og det hersker ingen tvil om at aktiviteten har krøpet inn under huden på meg. I natt drømte jeg at Hjorthen sa meg et alvorsord fordi det hadde vært litt mye om katten min i bloggen i det siste.

Den feige generasjonen

Jeg tilhører 38-generasjonen både i kraft av at jeg ble født på slutten av 60-tallet og at jeg har lagt en oppvekst bak meg som er helt oppskriftsmessig i forhold til betegnelsen. Uttrykket 38-generasjonen kan erstatte Couplands begrep om "Generation X"  - en real drittbok som klarte å sette fingeren på noe sant.

Det sies at 38-generasjonen aldri klarer å bli ferdig med 68'erne, noe mine tidligere blogginnlegg om AKP-oppveksten min kanskje kan bidra til å underbygge. Min generasjon er furtne over at våre foreldre sto på alle barrikadene og brant alle bh-bålene - og som alle vet er ikke det foreldrene dine gjorde spesielt sexy (for å bruke et uttrykk fra dette århundre). Som en passende surmulende reaksjon på dette har barna deres tatt avstand fra all ideologi i den sanne postmodernismens ånd.

Folk på min alder har øyensynlig ikke hatt noe å protestere i mot. Da jeg var 19 befant jeg meg på en folkehøyskole hvor de fleste av oss anså oss selv som trygt plassert på venstresiden og fulle av ungdommelig pågangsmot. Problemet var at ingen av oss var miljøvernere utover å bruke resirkulert papir, ingen av oss var pønkere med et okkupert hus å forsvare og ingen av oss var opplyste nok til å innse hvor blodig urettferdig verdensgjelden var. Når sant skal sies var vi langt mer interesserte i litteratur, teater, poesi og eksistensfilosofi.

Vi demonstrerte to ganger i løpet av skoleåret og disse demonstrasjonen illustrerer godt hvor lite vi egentlig hadde å bekymre oss over. Den første gangen for bedre mat generelt og pannekaker spesielt (det hører med til historien at vi gjennomsnittelig la på oss 10 kg hver så maten på internatkjøkkenet kunne ikke vært så ille). Den andre var en demonstrasjon vi gjennomførte i forbindelse med 8. mars. Vi følte at en markering ute blant folket i småbyen vi befant oss i var på sin plass. Siden vi både var lei av å gå i tog (vi gikk så meget i den slags som barn) og ikke hadde noe særlig reflektert forhold til hvilke kampsaker som hadde betydning, adopterte vi våre mødres paroler og spraymalte antiporno-slagord. Det resulterte i slagkraftige "Knus pornosjappa Narvesen" og "Knus pornokongen Heiki" (Heiki var vår faste leverandør av VHS og en kar vi egentlig var veldig glade i). Narvesen hadde vel det ordinære sortimentet av mykporr og Heiki mistenker jeg hadde et minimalt utvalg innenfor sjangeren.

Sett i ettertid var dette en rimelig patetisk markering. Og enda mer patetisk er det kanskje at vi var klar over at det var det. Sprayingen var like mye en spøk som en seriøs meningsytring. Vi var ironiske mao. Og ironi er som kjent min generasjons adelsmerke.

Å bruke ironi som argumentasjonsform er helt i tråd med ideologiløsheten. Ironien oppsto antageligvis som et resultat av at enkelte ting var forbudt å si og ga folk mulighet til å si det ulovlige. Mye ironi innebærer at det bare er de innvidde som forstår hva taleren egentlig mener. I verden etter 68-generasjonen finnes det lite det ikke er lov å si, og de farlige tankene er ditto fraværende.

Boka L av Erlend Loe er en langt bedre fremstilling av mine jevnaldrende enn Couplands og et kroneksempel på hvor forskrudd og meningsløs generasjonen min er. Som en reaksjon på at hele verden er oppdaget og at det norske hus tilsynelatende er ferdigbygget, reiser en gjeng kompiser til en ubebodd sydhavsøy. Når de er vel fremme der, setter de seg navlebeskuende ned i vannkanten og ironiserer, klager og sutrer. Boka fremviser på eksellent vis hvor lite disse gutta egentlig mener, hvor lite de egentlig tør stå for og hvor få slag de har å utkjempe. Hadde det vært mer tak i dem hadde de dratt til ett av de mange stedene i verden hvor frivillig innsats for fattige og sultne kunne bydd på mangfoldige utfordringer. Men i tråd med mangelen på mening og betydning foretrekker de å fjerne seg helt fra verden utenfor. Hvis du mener noe risikerer du å bli tatt for det, og min generasjon foretrekker å "slide down the surface of things" på en velformulert, vittig og uhåndgripelig måte. Ved å vise ditt sanne ansikt kan noen som er smartere, eller mer belest enn deg, bevise at du tar feil.

Det hører med til historien at alle gutta i Erlend Loes bok jobber i kultursektoren, hovedsakelig med film og litteratur. Det er ikke uten grunn at barna av 68-generasjonen endte opp med enorme studielån etter tiårige studier på historisk-filosofisk institutt. Det er passe tilbakelent og utstyrer oss med den teoretiske overlegenhet vi trenger for å kunne forfekte vår rett til ikke å ta standpunkter som kan angripes. Vi foretrekker å være dommere og fortolkere fremfor å slite skoene våre i demonstrasjoner for Attack-bevegelsen. 38'erne liker seg best på tv, i intellektuelle tidsskrifter og i avisene hvor de kan harselere over folk som mener mer enn dem selv.  

Trist...

Når jeg leser igjennom dagens testikkeltriviainnlegg må jeg innrømme at jeg ikke er helt fornøyd, jeg syns liksom ikke det ble så veldig morsomt. Og det har en helt enkel grunn: Katten min er savnet (ja - jeg er en av de mange bloggedamene med katt). Hun gikk ut mandags kveld tydelig bestemt på å tilbringe natten i selskap med bakgårdens to hannkatter. Da jeg våknet tirsdags morgen var det ingen katt utenfor vinduet og full snøstorm. Nå har jeg lett og lokket, og antageligvis sett ut som en rar dame som går rundt å roper for seg selv (høl i gjerdet på Gaustad).

Så hvis noen har sett en kald og  trist gråpus som heter Cosmo (noe den forøvrig ikke er klar over at den heter) blir jeg glad.

hjertesmerte

Det er hardt å være pønker om sommeren

Som en forberedelse til nittitallet forlot jeg den rosa uniformen min og discomusikken på slutten av 80-tallet. Gjennomført pastellbekledning ble byttet ut med en like gjennomført svart en. Om vinteren var dette ikke noe problem, om sommeren var det derimot ganske slitsomt å gå rundt med tette svarte strømpebukser, boots og skinnjakke. Dessuten krever det sin kvinne å opprettholde et hvithudet ansikt når solen sniker seg inn under det svarte tjafsehåret. Så jeg svettet og peste hver sommer til langt ut på nittitallet. En kompis av meg sa alltid at det var hardt å være pønker om sommeren, og selv om jeg strengt tatt ikke var noen pønker vil jeg si at dette i høyeste grad gjaldt for meg også.

Jeg kjente en gang en pønker som hadde det hardt uansett årstid. Han var en av Trondheims første og vakte oppsikt som vaktmesterassistent på ungdomsskolen min på midten av 80-tallet. Han skilte seg merkbart ut i terrenget av rosa boblejakker og lyseblå 501 med sin stadig skiftende hårfarge og subbende gange i store militærstøvler. Noen år senere ble jeg kjent med denne karakteren og jeg var på en del fester i det lille husleieregulerte trehuset hans i sentrum. Men han var en trist type som ofte havnet utpå, og han var vel mer av en rølpepønk enn den politisk bevisste pønkeren (som jeg mistenker var og er en hyppigere observerbar art i Oslo).

En dag han våknet etter en seriøs fyllekule oppdaget han at han hadde spraymalt veggen sin siden sist han var ved bevissthet. Med store svarte bokstaver hadde han skrevet NITRIST over hele veggen. Og det ble han ganske så nitrist når han så. Først fordi det ikke var et spesielt oppmuntrende budskap å ha på veggen, dernest fordi han antageligvis måtte til med malingskosten og sist, men ikke minst, fordi det var et slikt tydelig uttrykk for hvordan sjelstilstanden hans var. Han ble faktisk så lei seg at han fant frem den totalt hemmelige plata med Muffe og Gækki (aka Creation) og hørte på den i noen timer for å gjøre det hele enda litt verre.

Så noen pønkere hadde det ubenektelig langt hardere enn mange andre og svetting blir en liten prøvelse i i sammenligning. Så "man måste jämføra" - og med det kommer man langt i livet.

Et barn av AKP-ml revolterer og bekjenner

Jeg har tidligere fortalt at jeg ble født, døpt, oppdratt og indoktrinert innenfor den revolusjonære bevegelsen som rystet vårt land på slutten av 60-tallet og i det meste av 70-tallet. Som et barn av AKP kan du ikke vokse opp og stå på egne ben før du har tatt et grundig oppgjør med trossamfunnet foreldrene dine tilhørte. Mitt oppgjør har gått i etapper som i stor grad har dreid seg om å få nok kunnskap til å konfrontere min rettroende mor.

På 80-tallet tok jeg et definitivt oppgjør med musikken. Var det noe AKP ikke kunne var det musikk. I all hovedsak dreide deg seg om Vømmøl, Raudt kor og Viss vass (som sang om bæsjing på en ellevill måte i det ene øyeblikket før de tok for seg revolusjonære emner på en ikke fullt så ellevill måte det neste øyeblikket). Ti i skuddet og Radio Luxembourg gjorde meg smertelig raskt tilvendt til det jeg da oppfattet som mer smektende toner (her har jeg definitivt utviklet meg) .

Da jeg begynte på gymnaset lærte jeg dessuten at Stalin ikke var en slik grei klut som moren min hadde lært meg og hadde lange diskusjoner med henne om hvorvidt revolusjon var den eneste riktige måten å endre verden på (på dette tidspunktet mente hun fremdeles dette). Mao begynte også å falme litt i mausoleumet sitt, men så langt kunne ikke min mors selverkjennelse strekke seg.

Som tyveåring tok jeg et opprør med den emosjonelle siden av en barndom preget av endeløs skyldfølelse for dem som hadde det verre enn deg og følelsen av å være en liten brikke i det store spillet om verdensherredømme for all verdens proletarer. Dette gjorde meg både istand til å dyrke mitt grandiose selv uten skyld og å drikke Coca Cola uten å tenke på fattigmanns blod. Dessuten var jeg den eneste filosofistudenten på begynnelsen av 90-tallet som brukte nesten to år på å lese Karl Marx og derfor kunne diskutere med kvinnen som satte meg til verden på en teoretisk overlegen måte (må nesten nevne at jeg hadde en skikkelig rebound på denne tiden, jeg hang en del sammen med Internasjonale Sosialister som tar den enda litt lenger enn AKP noen gang gjorde).

Jeg har altså lagt ned en betydelig innsats for å komme til bunns i min barndoms traumer, men må likevel bekjenne at jeg på et punkt har sviktet: Jeg har nemlig aldri lest Dag Solstad, noe som får fornyet aktualitet i disse dager. Det vil si: Jeg har prøvd. Men både da jeg prøvde å lese "Gymnaslærer Pedersen" og "Irr! Grønt!" endte det med at jeg kastet bøkene i veggen etter ca fem sider. Og jeg tror det skyldes at jeg på tross av min utrettelige innsats på området ikke helt har klart å skape den avstanden til oppveksten min som jeg må ha for ikke å bli eitrandes forbanna når jeg leser ham. Kanskje bør jeg gå på kino som en del av min egenutvikling, men jeg må innrømme at Woody Allen frister langt mer.

Så jeg vurderer eksponeringsterapi i form av en daglig dose pålydende 1 side gammel Dag Solstad, ispedd "Internasjonalen" og "Riv ned gjerdene". Sånn at jeg kanskje en lykkelig dag kan le bare hjertelig av min mor og hennes kampfeller.

Telefonterror

Som Telephonofobiker har utviklingen innen teleteknikken det siste tiåret både fordeler og bakdeler. At jeg til daglig bærer rundt på en av mine verste fiender er ikke av fordelene, men jeg er en stor tilhenger av at telefonen min forteller meg hvem som ringer før jeg eventuelt tar den. I fasttelefonens tid måtte jeg pent akseptere at faren min var pratesyk klokken halv ti en fyllesyk torsdag.

Men telephonofobikere verden over har også fått en tilleggslidelse: Nemlig angsten for ukjente nummer. Jeg svarer konsekvent ikke hvis det er et ukjent eller skjult nummer, noe som ikke er så praktisk hvis noen tilfeldigvis skulle få lyst til å ringe og tilby meg drømmejobben eller for å fortelle meg at jeg har vunnet en million. Heldigvis finnes det praktisk nett-tjenester som er til uvurderlig hjelp for oss som lider av denne sykdommen, slik at vi får mulighet til å utelukke at det er den hemmelige beundreren Mr. drømmehunk eller Norsk tipping som har ringt.

Men telefonnummeret mitt har utvilsomt dårlig karma om dagen fordi de siste dagers tapte anrop og i noen tilfeller det etterfølgende telefonkatalogiske dektetivarbeidet har gitt følgende resultater:

1 stk oppringning fra Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress - utvilsomt merkverdig idet jeg verken er spesielt voldelig eller traumatisert av meg. Muligens vil de ha meg til å komme og holde foredrag om fordelene ved ikke å være det, men jeg mistenker at det ikke er tilfellet.

1 stk oppringning fra NrK Hordaland, som faktisk hadde lagt igjen en talemelding, med beskjed om at de ønsket en uttalelse om den nye helsevernsrapporten fra Osloskolen. Den skjønner jeg absolutt ingenting av. Har aldri hørt om rapporten, og har absolutt ingen faglige forutsetninger for å uttale meg om den heller. Jeg har derimot ingen problemer med å fortelle NrK at jeg syns det er en skam at ungene ikke har toalettpapir og såpe på do, eller at de må dusje med sokker på for ikke å få muggutslett på bena. Men det er mine helt private meninger og de tror jeg egentlig ikke NrK er så interessert i.

6 stk oppringninger fra et uregistrert mobilnummer. Her skjuler antageligvis den tidligere omtalte beundreren seg. Utan tvekan. Når det er sagt foretrekker jeg drømmemenn med abonement og ikke kontantkort.

8 stk oppringninger fra skjult id. Disse kan absolutt ikke bringe noe godt nytt. Her er det enten noen som driver med telemarketing eller pengeinndrivelse, og dem har jeg absolutt ingen planer om å snakke med.

2 stk oppringninger fra fasttelefonen til et ektepar i Glåmdalen. Hva de vil meg er en stor gåte.

Komplimenter på utenlandsk

Sommeren 2005 var jeg som tidligere omtalt i Kambodsja sammen med avkommet. Før en reiser på en slik tur kan det være lurt å sette en ni-åring inn i de sosiale kodene som gjelder og jeg fortalte henne både om hvorfor det ikke er lurt å ta buddister på hodet, at peking ikke er spesielt akseptert i noen kulturer og at det er helt normalt at asiater ler høyt når en går skikkelig på snørra.

Imidlertid ble hun en smule skuffet over at de samme reglene hun selv var nøye med å overholde ikke virket så viktige for khemerene selv.  Hun opplevde kontinuerlig at folk både pekte på henne og klappet henne på hodet. Dessuten ble hun i voksende grad irriteret over at folk uten stans ropte "baby" etter henne.

Det kuliminerte imidlertid en ettermiddag hvor en kvinne grep fatt i henne og høylydt begynte å fortelle alle omkring hvilken "beautiful fat white baby" hun var. En ting er å være baby, noe helt annet å bli omtalt som feit i samme åndedrag. Hun er på ingen måte overvektig, men ved siden av de innfødtes fyrstikktynne barn ser hun velfødd ut. Det så også ut til at hun med ett forsto hvorfor nesten alle vi møtte hadde et ustyrlig behov for å knipe henne i de myke kinnene eller underarmene.

Å være ni år og forstå at det som er negativ omtale i hjemlandet kan være et kompliment i en annen del av verden er ikke så lett. På samme måte som heller ikke sult og matmangel er lett å forstå for noen av oss.

Jeg er redd for gamlinger

Det finnes mange idiotiske ting man forsøker å innbilde barn, og en av de verste er at gamle mennesker er snille og vise. Det er sprøyt. Den eneste personen som har gitt et tilnærmet virkelighetsnært bilde av gamlinger er Roald Dahl, nemlig at de er ekle, slemme og selvopptatte. Se bestemoren i Georgs magiske medisin for eksempel, for ikke å snakke om Heksene som får ethvert normalt barn til å frykte eldre damer med hatt og hansker til evig tid. Det er nyttig og realistisk barnelærdom.

Gamle mennesker dytter deg unna på fortau og offentlige kommunikasjonsmidler. De er ikke redd for å benytte spisse paraplyer og rullatorer som våpen i kampen for å havne først i en iskremkø eller for å få sitte på bussen. Gamle mennesker mener de har full rett til å prate veldig høyt på offentlige steder om pakistanere og andre svartsmuskede mennesker, for de har nemlig opplevd krigen og ergo vært ute en vinternatt før. Dessuten er det ingen i verden det er så synd på som pensjonister i Norge, alle de pengene vi sender til udugelige land i Afrika hadde vi faktisk hatt god bruk for her hjemme (feks sende alle pensjonister gratis til Gran Canaria hvert år og subsidiere bingo, tipping, kaffe og fyrstekake).

Det finnes selvsagt unntak. Det finnes mennesker over middagshøyden som er tålelige. Jeg likte selvsagt besteforeldrene mine og noen av dem jeg møtte da jeg jobbet som kokk på et eldresenter en sommer. Men ingen av dem var spesielt vise, de sa ihvertfall ingenting som jeg har fått bruk for senere i livet. Det eneste unntaket var kanskje de på eldresentret som mente jeg var et godt gifteemne siden jeg var både søt, blid og kunne lage ordentlig mat (dvs vafler, kjøttkaker og ertestuing - gamlingene var helt ville etter vafler, jeg mistenker at det var det eneste de spiste). Ikke nyttig, men oppløftende på en skrudd måte. Det meste som kommer ut av gamle menneskers munn forøvrig er ting som hendte for veldig veldig lenge siden, og som de vanligvis forteller om og om igjen.

Men gamle mennesker kan skremme meg skikkelig. Gamlinger fikk oppdragelse for så lenge siden at de har glemt den helt, noe som gjør dem mer uforutsigbare enn barn. Mange av dem lukter skikkelig vondt: I en periode var gerontofobien min så sterk at jeg var sikker på at det var lukten av begynnende død. Men siden jeg ufrivillig har behandlet denne fobien ved hjelp av eksponeringsterapi har jeg kommet frem til at de nok har glemt å vaske seg også. Gamlinger går med stygge hatter, har stokker å slå med, isbrodder å sparke med og går nesten alltid i pels. Men det verste er faktisk det som kommer ut av munnen på dem: Tåpeligheter iblandet spytt. Og de kan finne på å klype deg skikkelig hardt i kinnet samtidig. At gamle mennesker er vise er altså ikke annet enn ljug fra ende til annen (du kan dessuten ta gamlisene i ljug også - feks om hvor mye barkebrød de spiste under krigen).

Jeg skjønner derfor ikke hvorfor folk er så redde for Muhammed om dagen, den virkelige fare skjuler seg bak grått hår, rynker og golfjakker. Det er nemlig de som kommer til å ta over verden ganske snart. Fakta faen!
Skummel gamling 2




En verden av små viktige ting

Jason 7


 
Jeg har ikke lyst til å bli barn igjen, men enkelte sider ved ikke å være voksen har sine sider. Barn får oppriktig trøst av substitutter for menneskelig kjærlighet og varme og sover godt med et kosedyr i armen som gir fra seg så mye trygghet at de ofte mister både øyne og pels. Penger er noe som kommer ut av en automat, og kjærligheten hos de som passer på deg er betingelsesløs og evigvarende. Fusingens regler gjelder uten diskusjon og du har fantasivenner som stiller opp når du føler deg ensom eller har behov for en litt mer interessant venn enn de du har i virkeligheten. Det sterkeste dopet du trenger er sukker. Du kan stille spørsmål som "Hva er den mest svieste sykdommen i verden?" eller  "Hvorfor har ingen funnet opp en værforandringsmaskin?" og forvente et seriøst svar. Alle ondter kan kysses bort og du bare vet at du både kommer til å reise til Saturn og jobbe med elefanter når du blir stor. Virkeligheten er et kjedelig parallellunivers bebodd av store mennesker (eller i tilfellet meg: Litt større mennesker aka mennesker du snart har en forhåpning om å rage over).

When I thought of daughters I wasn't expecting this but I like this more.


I anledning vaktmesterinnens fødselsdag

overrekkes følgende presanger innpakket i glitrende vakkert papir og med sløyfer så store som skyskrapere:

1.  Et stykk drømmemann med musker og et vakkert ytre som står i stil til vaktmesterinnens blendende skjønnhet. Han skal dessuten være passe nerd, skrekklig morsom og gjerne kunne stå på skateboard. Dessuten en som synes det er helt betimelig å spørre om sjans på papirlapp og som "utan tvekan" krysser av i ja-boksen.
2. En smertefri forflytting hjem til hjertet sitt og en inntekt som muliggjør hyppige flyturer sørover til hyttemøter og andre festligheter.
3. Velsmakende måltider hver dag, ingen hæler som brekker, ingen bad hair days og porselenhud i 20 år til.

n00bie me 2

Ikke så rart at jeg hadde problemer med dama (som jeg faktisk drepte til slutt). Når man er såpass av en amatør og idiot at man faktisk velger å gå helt feil vei, dvs gå til de vanskeligste fellene og fiendene før man er klar for det (både i forhold til bevæpning, evner og mentalt) er det ikke rart man blir slaktet som en slapp sild gang på gang. I den virituelle verden er nemlig utfordringene til en viss grad tilpasset tilervervede evner. Det er intet mindre enn genialt.

Jeg stemmer for at den virkelige verden blir slik også. Jeg skulle feks ikke ha debutert seksuelt før jeg var minst 20, og ihvertfall ikke fått min første kjæreste før jeg var minst 32. Privatøkonomi tror jeg ikke jeg er beredt til før jeg nærmer meg 60. Og skal livet ha andre vanskelige ting på lur ønsker jeg at de ikke dukker opp før ferdighetene mine står i et proposjonalt forhold til utfordringene, dvs at jeg har fått øve meg på mindre demoner først.

Spillutviklere burde altså få prøve å være gud litt, da ville vi fått en verden hvor små coladrikkende og pizzaspisende gutter med kublikk faktisk klarte å sjekke opp damer med slike rumper:

Slemme damen

Gjøremål på en nitrist dag

Sto opp veldig trøtt. Drakk kaffe og vann. Møtte hos legen som skulle ta blodprøver. Sykepleieren tok ti sånne reagensglass. (Ouch). Ble svimmel og kvalm. Gikk hjem. Spiste frokost. Sov to timer. Tenkte ut middag som bare kunne koste 13,50. Skrev blogg. Så på Glamour ( et år siden sist og ingen nevneverdig utvikling av plottet). Gikk ut. Tømte postkassen for regningene jeg ikke hentet i går. Handlet middag for 9,50 (poteter). Lagde middag. Spiste middag. Hentet dagens regninger fordi postmannen hadde forsovet seg og ikke kom før etter middag. Sov litt. Ble lurt til å skifte stømleverandør av to svenske dørselgere. Vasket opp. Så på idol. Fikk to frekke sms. Leste bok. Så på dokumentar om hardrockere. Skrev blogg. Og nå: Sove.

I morgen skal jeg både dusje og undersøke hvorvidt prozac hjelper mot januarnedstemthet. 

Tuxedomoon

I går så jeg mine nittitallshelter Tuxedomoon på John Dee. De var egentlig ikke så aktive på nittitallet, men jeg hørte på dem da (litt sånn soundtrackaktig). Gjennomsnittsalderen til publikum var sikkert over førti og mennene på scenen var kanskje femti. Og jeg møtte faktisk en del bekjente som jeg ikke har sett på 10 år, de hadde alle fått mindre hår, mer underhudsfett og dyrere briller. 

 Og jeg finner frem de fine gamle lp'ene mine og hører på Pinheads on the MoveLoneliness og No tears.

Heter du Cosmo eller ikke?

Pusen

Min nye livspartner. Og hun er en skikkelig luring som da hun ble hjemløs flyttet inn i en matbutikk. Katta er mao ikke tapt bak en vogn.

Super me

Ha ha...(ondskapsfull latter). Dama er død og det er jaggu femti lettlivede og spretne ninjaer også...Og jeg er en superdyktig sverddame! Av og til er det svinaktig godt å være blodtørstig!

n00bie me

Ja da, ja da, masa...jeg hører  at du hele tiden mobber meg for at jeg ikke noen "skilled swordsman" og at cheaten forteller meg at dette er en simpel match som bare bør innebære at jeg skal trykke på B x-antall ganger og litt på A så skal jeg få slaktet det svartkledde kvinnemennesket og reddet den rødkledde baben som henger på kanten av stupet.

Men - det vil faen ikke la seg gjøre...Som så mye annet som det heter seg er lett.

Ondskap

I 1977 var jeg åtte år gammel og medlem av Røde pionerer som var AKP-MLs barnegruppe. Dette tiltaket var vel tenkt som et ledd i den politiske bevisstgjøring (for ikke å snakke om hjernevasking) av unge formbare sinn. På denne tiden snakket man mye om Demokratiske Kampuchea, og min mor var en varm tilhenger av den kommunistiske frigjøring av folket som foregikk der. På et av møtene i Røde pionerer, som først og fremst var et særdeles dårlig substitutt for speideren for undertegnede, fikk vi oppleve et multimedialt show om Røde Khemer. I ettertid har jeg spurt meg selv om hvor disse bildene og historiene stammet fra siden landet på denne tiden var hermetisk lukket for utlendinger, men historien har også fortalt meg at Pål Steigan finnes avbildet håndhilsende og smilende med Pol Pot.

Ihvertfall: Etter å ha sunget oss igjennom alle salmevers av Internasjonalen og VG brenner fikk den lille ansamlingen av 7-9 åringer se bilder fra gerilljatreningen av barnesoldater i Kambodsjas jungel. Dette gjorde selvsagt et dypt inntrykk på forsamlingen, og for undertegnede var det spesielt bildet av en liten gutt som hoppet igjennom en masse flammer som gjorde uslettelig inntrykk. Vi fikk vite at de større barna vanligvis hoppet hånd i hånd med de mindre første gangen, og ble alle hensatt i ave over denne solidaritet og ikke rent lite misunnelse over at disse barna befant seg i en verden hvor de også kunne bidra til kapitalismens utryddelse og innføring av det kommunistiske paradis. Det vi ikke hadde et like reflektert forhold til var sulten og ensomheten i blikkene deres.

I sommer dro jeg til Kambodsja. Først og fremst for å se Angkor Wat, men også for å oppleve et land som var så nærværende i oppveksten min. Og det var et helt annet land og en helt annen historie min datter fikk servert. Fra Angkor Wat fikk jeg med meg to bøker skrevet av overlevende, skildringer av hvordan de tre årene fra 75 - 78 ble opplevd av de som ikke fikk gerilljatrening i jungelen. Mennesker som var jevngamle med meg og som hadde blitt fratatt familiene sine, måtte jobbe fra soloppgang til solnedgang (og enda lenger hvis det var fullmåne), og bare fikk en håndfull ris å spise pr dag.

I Pnom Penh ble jeg imidlertid svar skyldig. Vi besøkte S-21, skolen som Røde Khemer omgjorde til fengsel for motstandere av revolusjonen. Disse motstanderne var så mange at de måtte omgjøre et helt område av Pnom Penh til et sted å drepe, og hvor det bare var å skuffe dem ned i ventende massegraver etterpå. Jeg var i utgangspunktet litt usikker på om en niåring ville ha godt av å se S-21 og må innrømme at jeg fremdeles er litt i tvil. I Kambodsja er turismen ny og vi opplevde stadig vekk at vi var tilnærmet alene om det så var i templene i Angkor eller i gangene og fengselscellene i S-21. På stedet hvor bare fem av de tyve tusen fangene overlevde var det meter på meter av bilder av de som hadde blitt drept, det var en mengde celler som knapt nok var store nok til at et voksent menneske kunne ligge utstrakt.  Det var blodflekker på alle veggene og de enkle torturredskapene Røde Khemer benyttet seg av lå slengt litt vilkårlig rundt omkring. Og det var stille.

24434-11

Etter å ha sett omtrent halvparten ville ikke datteren min mer. Hun var varm, utmattet og trist. Vi satte oss ned på benken på bildet og drakk vann og spiste is (en rimelig absurd ting å gjøre). Og det var da jeg ble svar skyldig. Hun ser på meg med en alvorlig mine og spør hvorfor jeg ville se noe slikt, hvorfor det var laget et museum over noe som bare var fælt og ondt. Og hvorfor er det det? Jeg fikk den beklemte følelsen av å være tatt på fersken i å stirre på noe grusomt og blodig utelukkende som en kikker. Men allikevel var det noe annet også, noe som handler om at jeg tror menneskeheten trenger å bli minnet på sine evner til umåtelig ondskap. Dette prøvde jeg å forklare henne, og hun aksepterte til slutt, men med et utsagn om at det kanskje ikke trengte å være så mye av den og at hun ville innom en internettkafe på veien hjem.

S-21

På sett og vis vet jeg ikke hvem av oss som egentlig har rett. Og når jeg i de siste dagene har lest Carsten Jensens utlegginger om sine opplevelser i Kambodsja har jeg begynt å tenke på ondskap. Han støtter seg til både Sartres formening om ondskapens "gruoppvekkende, ureduserbare renhet" (et sedvanelig uklart uttrykk fra mannens side)  og Hannah Arendts verk om ondskapens banalitet. Men Carsten Jensen havner opp i et dilemma som dreier seg om valget mellom det onde og det gode. Og jeg er enig med ham at det handler om det. Menneskeligheten vår er på sett og vis avhengig av at vi tar valg, det er det som skiller oss fra dyr som lever instinktivt. Men slik jeg ser det forstår han ikke sitt eget ressonnement i og med at han hele tiden fremhever at Røde Khemer avhumaniserte befolkning i Kambodsja. Og siden jeg er godt oppdratt både i marxisme og dialektikk tror jeg at bøddelen i enda større grad enn offeret blir umenneskeliggjort. Bøddelen har sluttet å velge. Å være medlem av Røde Khemer var en overlevelsesstrategi som trådde ikraft i det livet var redusert til bare å holde seg i live. Intet menneskelig er oss fremmed og kanskje det er det jeg egentlig lærte av å vandre rundt i S-21.


Mulig eller umulig?


1. Tvangsonani
2. Happy new year...Uten melankoli over ingen å kysse ved tolvslaget.
3. Pengesterk januar
4. Komplett problemfrie relasjoner
5. Ostesuffleér som ikke faller sammen i fri luft




Jul

Nå har vi itte vaske gølvet
og vi har itte børe ved.
Vi har itte satt opp føgelband
og itte pønta tre.

Men jul blir det åkke som! Så i litt sånn passe euforisk juleånd ønsker jeg en fredelig og deilig jul til alle!

♥♥♥ 


Snorkfrøken

Å sove er deilig, men det mistenkes at undertegnede lider av et eller annet ytterst sjelden søvnsyndrom.

Jeg oppgraderer stadig vekkeklokkesamlingen min, men blir imun etter ca to dager. Jeg opererer pt med fire vekkeklokker...en med human wake system - som får stadig høyere lyd, men den er altfor human for meg, og jeg har ikke hørt den gi lyd fra seg på mange måneder (bør kanskje sjekke om den trenger nytt batteri). Dernest bruker jeg mobilen, den har jo en multilydsfunksjonalitet som gjør at vekkelyden kan endres med jevne mellomrom (dvs hver dag i mitt tilfelle). Jeg sover to meter opp i luften og har funnet ut at å stille to vekkeklokker på gulvet er veldig lurt - så der har jeg ett thailandsk Hello Kitty monster som hyler "wake up, wake up" mens noen fugler på speed kvittrer i bakgrunnen (asiatene kan det der med grusomme vekkeklokker - vurderer seriøst å skaffe meg et muslimsk bønneur som kan vekke meg med Allah Akkbar hver morgen).  Sist men ikke minst har jeg en Power Puff Girls klokke som piper høyfrekvent. Men i den siste uken har jeg faktisk ikke hørt noen av de fire  - til tross for at jeg optimistisk stiller dem hver kveld.

Jeg mistenker at jeg egentlig er av en sjelden art menneske som semihibernerer vinterstid. Når jeg har behov for 16 timer søvn i døgnet må det jo ha en rasjonell forklaring. Hva gjør legevitenskapen med dette? Bør jeg snarest donere kroppen min til forskning (i live vel og merke)?

Vurderer å skaffe meg et slikt falllemsystem som Wallace and Gromit har, hvor jeg raskt og ubarmhjertig skyves ut av senga, ned i buksene (alternativt skjørt/kjole - innretningen trenger en viss feminisering) og foran frokosten! Tror det er den eneste løsningen foruten halvårig uføretrygd.

Det vakreste vi kan oppleve, er det hemmelighetsfulle

Den vise mannen ser lynet slå ned
uten å tenke
Så kort er livet

(Basho)

Det fantes en mann som hadde overlevd å bli truffet av lynet 8 ganger. Det var verdensrekord visstnok. Han tok livet av seg på grunn av kjærlighetssorg. Det er en av de beste historiene jeg har hørt. På en eller annen merkelig måte gir det meg troen på menneskeheten tilbake.

Apropos dekadent helg

Lykksalig Den, som langt fra Verdens Larm,
Er ikke riig - ey heller alt for arm
Hvis Siel kan uforstyrret tænke sig,
Og Væsenet, som den bør være lig!
Er Daarens Tilraab - Ærens tomme Skal,
Er Dynger af et glimrende Metal
Er gyldne Lænker - er en kronet Træl
Er Verden os saa vigtig, som vor Siel?

Johannes Ewald
(verdens første jegdikter)


        ∞∞∞∞∞∞∞∞∞

Av og til er livet hoppende deilig.
Enkelte ting er bare til for nytelsens skyld.
Av og til er søndag kveld med smil om munn.


Hjelmsamfunn

Det blir flere hjelmer i samfunnet, både sånne å ha på hodet i potensielt farlige situasjoner og sånne innretninger som skal beskytte oss for det som gjør vondt. Det er ikke sikkert at den oppvoksende generasjon vil takle livets motganger så godt. Men hjelmer kan være bra. Når en går i gruveganger for eksempel.

Jeg ønsker meg en hjelm til å ha på hjertet mitt. Så blir det kanskje ikke knust flere ganger.

Gulp...

Gikk nettopp opp for meg at jeg ser ut til å være dømt til utrolig mange bad hair days fremover...

There's a rat in the kitchen

Dessuten: Fantasier om en langhåra type.

Dette var sånn passe velformulert en fredag ettermiddag.