Bokblogging og svar til Aslak Sira Myhre

For en stund tilbake skrev jeg et innlegg om Aslak Sira Myrhes nye jobb som leder for det nye litteraturhuset som skal åpnes i Oslo, og for noen uker siden la selveste Aslak igjen et spørsmål i kommentarfeltet mitt om hva som skal til for å være en belest person. Jeg hadde nemlig påstått at jeg ikke syntes han var passende til jobben fordi han ikke fremstår som særlig belest og fordi han fordømmer kanonisert litteratur som snobberi og tungt tilgjengelig.

Så hva mener jeg med å være belest?

For det første må en ha lest mye og over en lengre periode, en må ihvertfall ha lest mye relativt til alder. For det andre må en ha lest forskjellige forfattere og sjangere. En person som har lest alt som er utgitt av krim, men ingenting annet, er ikke belest i mine øyne. Å ha lest mye forskjellig innebærer også å ha lest en del av den såkalt kanoniserte litteraturen. Når Aslak fordømmer klassikerene mistenker jeg ham for ikke å ha lest dem fordi mange av disse bøkene er eksepsjonelt god litteratur og fordi ikke alle av dem er spesielt vanskelige å lese heller. Don Quijote er for eksempel ikke spesielt vanskelig tilgjengelig og er til tider hysterisk morsom også. Dostojevskijs Forbytelse og straff er en suggererende tekst som ikke slipper taket på leseren, noe en kjenner igjen fra sjangere som krim og kjærlighetsromaner (som tradisjonelt plasseres lavere i kvalitetshierarkiet). Det finnes selvsagt ikke en endegyldig liste over bøker en må ha lest for å være en belest person, men å utelukke klassikerne synes jeg tyder på et snevert litteratursyn hvor fordommer mer enn kvalitet styrer lesningen.

Siden vi er så heldige å ha kommet til den varme årstiden vil jeg til sist anbefale to knallbøker til avnytelse i skyggen av et tre:

Jeg har nettopp avsluttet Diary av Chuck Palahnuk, og det er noe av det beste jeg har lest på lenge. Boken handler om en middelaldrende kvinne som jobber som servitør på et hotell, men som igjennom en rekke dramatiske opplevelser får hele livet sitt snudd på hodet i løpet av kort tid. Palahnuk skriver i et enkelt og ukunstlet språk, i likhet med mange andre gode amerikanske forfattere, og klarer likevel å ta for seg kompliserte emner og stille viktige spørsmål ved hva det er å være menneske. Boken leker mye med sjangere og både hovedpersonen og leseren blir etterhvert usikre på hva som er fiksjon og hva som er virkelighet. Slutten er overraskende og gir ikke noe endegyldig svar på hva som faktisk var sant, men romanen er en nytelse hele veien igjennom og anbefales på det varmeste.

Den andre boken jeg vil anbefale er The Violent Bear It Away av Flannery O'Connor, nok en amerikansk forfatter. Boka ble utgitt i 1955 og har mange likhetstrekk med Nick Caves And the Ass Saw the Angel. Den handler om en foreldreløs gutt hvis grandonkel mener han er en profet, og at han er forutsett til å døpe sønnen til en ateistisk slektning av dem. O'Connor er en forfatter som skriver om mørke og vanskelige temaer, men med en satirisk  vri, og kampen mellom det gode og det onde (hvem som er hvem er langt fra entydig) beskrives på en morsom måte.  Hun levde hele livet igjennom med sykdommen lupus, og med vissheten om at hun kom til å dø ung (noe hun gjorde da hun var 39), og dette preger nok bøkene hennes til en viss grad. En mørk bok med andre ord, men jeg har tro på at vi har godt av litt motvekt mot all sommergleden slik at vi står bedre rustet til å møte vinteren når den kommer. Dette er en forfatter som regnes blant de amerikanske klassikerene uten at det bør skremme noen fra å lese den, den er verdt hvert minutt.

Litteraturens hus og Aslak Sira Myhre

I går ble det kunngjort at Aslak Sira Myhre blir daglig leder for det nye Litteraturhuset som skal åpnes i Oslo. Stiftelsen Fritt ord oppretter huset med et et ønske om at det skal "bli en møteplass for alle som har interesse for litteratur – lesere, forfattere, studenter, skoleelever og folk i bokbransjen, og at institusjonen vil inspirere til debatt og økt interesse for skjønn- og faglitteratur."

Et slikt hus er selvsagt kjærkomment for enhver som leser bøker, men jeg stiller meg undrende til valget av leder. En kan si mye om Aslak Sira Myrhe, men særlig belest slår han meg ikke som. Han har i de siste årene vært leder for Foreningen !Les (jeg hater den språkkonstruksjonen), som skal bidra til økt litteraturkonsum blant barn og unge. Da han fikk denne jobben var det antageligvis med utgangspunkt i at han var en offentlig person, at han var realtivt ung og at han var mann. Foreningen hadde nok et ønske om at han skulle skape blest om foreningen igjennom sitt navn og sitt ry som radikal og sinna, men jeg er litt overrasket over at han ikke har klart å skaffe flere presseoppslag enn han har gjort.

Jeg har ikke satt meg nok inn i det til at jeg skal sette meg til doms over mannens virke som leder for !Les, men merker meg at han hovedsakelig har markert seg ved to kampsaker. For det første har han hatt et ønske om å få gutter til å lese mer, for det andre har han kritisert bruken av kanonlitteratur i skolen. Og i Dagbladartikkelen "Tvangslesing dreper boka"  (februar 2005) fremgår det at han mener disse to henger sammen. Fordi skolen tvinger elevene til å lese de norske klassikerne faller altså guttene av.

For det første vitner dette om manglende forståelse for hvordan leseopplæringen foregår i den norske skolen - barna får ikke utdelt Bjørnstjerne Bjørnson på barnetrinnet. Snarere tvert i mot, lesingen på de lavere trinn er styrt etter lystprinsippet, dvs at de får lese det de vil og at det er lesingen i seg selv som er målet. Så det er å skyte langt over mål å hevde at Ibsen og Undset er hovedårsaken til at guttene faller fra. Leselyst er noe som skapes fra småbarnsalder, dvs lenge før barna begynner å lese selv. Ingen kan lære seg å sykle før de lærer å gå, og det vet faktisk pedagogene utmerket godt. Som leder for en forening som skal fremme leselysten blant barn og unge er det oppsiktsvekkende at han tilsynelatende er kunnskapsløs når det gjelder både skoleverk og barnelitteratur.

Når Litteraturhuset åpner høsten 2007 synes jeg det er trist at det ikke er med en leder som fremstår som mer belest og reflektert, men samtidig evner å få pressen i tale og å skape fokus på litteraturen i media. Å finne en slik person er visst umulig i Norge. Et glitrende eksempel på det er at Bokbadet ledes av Anne Grossvold (og nå også av selvsamme Aslak Sira Myhre), som til tider er en utmerket journalist, men som benytter Norges mest populære litteraturprogram til å koseprate seg igjennom bestselgere med kjente forfattere. Konseptet har fått seere, i motsetning til tidligere litteratursatsninger NRK har prøvd seg på, men er det nødvendigvis slik at en litt større abstraksjonsnivå enn historien som fortelles i en roman ville skremt bort seerne? Jeg tror ikke det. Faktisk vil jeg hevde at det er fullt mulig å formidle litteratur som fjernsynsunderholdning uten at det nødvendigvis trenger å bestå av innholdsløs småprat. Men det er en usedvanelig krevende form, som både krever et svært godt produksjonsapparat og en meget dyktig programleder som må bære stødig både journalistfaglig og litterært.

Aslak Sira Myhre hevder at litteraturverdenen er preget av snobberi når folk svarer Ulysses og Don Quijote på spørsmål om hva som er den beste boka de har lest, og at dette er " fryktelig vanskelig tilgjengelige bøker. Førstnevnte er nesten uleselig, og desto finere er det". Ikke overraskende fra en tidligere leder av RV kanskje, men trist fra en fremtidig leder av Litteraturhuset. Selv tilhører jeg antageligvis en slik type lesergrupper som kun syns bøker er gode fordi jeg er snobb og ikke fordi jeg finner litterære kvaliteter i dem. Å stille opp en slik grense mellom de andre (dvs de som leser bøker fordi de er litterære snobber) og oss (vi som liker mer tilgjengelig litteratur) er et lite ambisiøst utgangspunkt for en sentral stilling i litterturformidlingens tjeneste. Nå vil ikke jeg hevde at det er saliggjørende for alle mennesker å lese James Joyce, men en kan ikke forkaste all kanonisert litteratur av den grunn. Mange klassikere er faktisk klassikere fordi bøkene er ekstraordinært bra og folk fortsetter å lese dem akkurat derfor.

Når vi altså får et litteraturens hus kunne jeg ønske det var med en leder som kunne fungere som en slags litteraturens Knut Jørgen Røed Ødegaard, en person som med entusiasme, fortellerevne og kunnskap klarer å gjøre det som er vanskelig tilgjengelig.  En person som klarer å ivareta litteraturens selvstendige kvaliteter, uavhengig av salgstall og lesermengde. Dette er en vanskelig oppgave og jeg tror desverre ikke Aslak Sira Myhre har den ballasten som kreves for å klare den.

Fiksjon og virkelighet

Jeg leste en interessant kronikk i Aftenposten i dag, eller snarere - jeg leste en artikkel som hadde en tittel som tatt fenget mer enn selve innholdet: Den het "Farlig å leve i en fiksjon" og handlet om Gymnaslærer Pedersen og AKP (igjen). Nå skal ikke dette bli nok et blogginnlegg om min oppvekst innen vekkelsen, men snarere om noe langt mer elitistisk enn det som ville passert i de kretser (det var en skikkelig dårlig catch frase...). 

Poenget  til Helge Rønning, som har skrevet denne artikelen, er at det var fiksjonen om et fritt og klasseløst samfunn som var det virkelig skumle med AKP, fordi det å leve i en fiksjon med nødvendighet fører til at en mister kontakten med virkeligheten. Forholdet mellom fiksjon og virkelighet syns litteraturnerden i meg er en interessant problemstilling, og min tese er at fiksjonen overgår virkeligheten, men at vi som fiksjonskonsumenter ikke mister kontakten med det virkelige liv av den grunn. Snarere tvert i mot lærer litteraturen oss å forstå verden rundt oss akkurat ved at fiksjonen kan tydeliggjøre, eksemplifisere, forstørre, fortolke og forbedre det vi oppfatter som livet.

(Akkurat nå kjenner jeg at jeg nok har tatt meg uendelig mye vann over hodet...Å prøve og løse et av litteraturteoriens store problemstillinger i et passelig langt blogginnlegg er dømt til å mislykkes)

Med utgangspunkt i forestillingen om at litteraturen etterligner virkeligheten ga Aristoteles oss begrepet Mimesis, og han argumenterte for at de virkelig gode greske tragedier kunne etterligne på en så gjenkjennbar måte at tilskuerne ville oppnå erkjennelse og katharsis (renselse mao). I Aristoteles' poetikk gir tragedien mennesket et grunnlag for å gjøre bedre etiske og eksistensielle valg, fordi de får eksemplifisert mennesker som er både større og mindre enn seg selv.

Aristoteles hadde altså et rimelig optimistisk syn på litteraturens innvirkning på mennesket, men etter den tid har ikke alle vært like postivt innstilt. Som en følge av dette har verden fått en del veldig morsom teori og store mengder urkjedelig teori. Men siden jeg mener litteraturen selv er den beste lærebok i litteratur vil jeg heller trekke frem to romaner som problematiserer forholdet mellom fiksjon og virkelighet:

Madame Bovary (Flaubert): Veldig kort fortalt en roman som handler om å forlese seg på romantiske romaner, hvorpå Emma Bovary tar sitt eget liv som følge av tapt kjærlighet og økonomiske problemer. Det er mulig å lese denne historien som en advarsel mot å la seg rive med av fiksjonen fordi det kan ende opp med å ødelegge ditt liv. Men det er mulig å lese den helt motsatt også: Kanskje den handler om litteraturens muligheter til å transcendere det hverdagslige og stillestående, i romanene kan vi finne liv som er større enn dem vi lever selv og følelser vi bare kan drømme om å oppleve. Romanen kan altså leses både som en advarsel mot og som et forsvar for fiksjonens betydning i det enkelte menneskes liv.

American Psycho (Ellis): Dette er en bok jeg kunne sagt mye om, men først og fremst syns jeg romanen viser oss hva resultatet av mangel på virkelighet kan bli. Sean Bateman eksisterer ikke i kraft av seg selv, han opplever at ingen husker hva han heter eller hvem han er. Samtidig har han en selvfølelse som bygges opp av reklamens og merkevarenes identitet - han er ingen. For å bøte på mangelen på selvvirkelighetet begynner han å drepe, fordi Bateman ved hjelp av bestialiteten opplever å bekrefte seg selv og dermed oppnår en form for katharsis. I denne romanen stilles fiksjon og virkeligheten kontinuerlig opp mot hverandre, og kanskje er det fiksjonen som taper.

To bisarre eksempler på hva litteraturen kan lære oss om det virkelige liv kanskje - siden det ender opp med død og fordervelse i dem begge. Men poenget her er selvsagt at vi som lesere jo utmerket godt vet at det er fiksjon, men at vi samtidig får en mulighet til å reflektere omkring det vi leser - vi kan ta stilling til hvorvidt det er riktig å la seg rive med i den store drømmen om lidenskapen eller å drepe for å føle seg jordet. Når vi leser gis vi altså en mulighet for katharsis som innebærer økt forståelse av oss selv og verden omkring oss. Det virkelige i fiksjonen skapes idet vi som lesere fortolker det og enten velger å benytte oss av det vi lærer eller ikke.

Så når Rønning mener at å leve en fiksjon er farlig så har han vel strengt tatt ikke forstått helt hva fiksjon er. Det virker som han blander fiksjon med psykose, dvs hvor du lever i en virkelighetsoppfattelse som skiller seg markant fra det omgivelsene dine oppfatter. Hvorvidt AKP'erne levde i en kollektiv psykose vil jeg ikke ta stilling til her, men å påstå at fiksjoner kan føre til tap av virkelighetsforståelse er et realt bomskudd.