Reality Challenged har flyttet!

Jeg har flyttet fra Webloggs tekniske problemer og inn på eget domene. Oppdateringene på denne bloggen har vært litt nedsatt i det siste fordi jeg har nedlagt litt arbeid i å flytte over en del innlegg og for å få ting på plass (det har vist seg at jeg er en smule teknisk utfordret også). Det blir ingen forandringer i bloggen utover nytt forbedret design og mindre problemer med å legge inn kommentarer.

Dere finner meg på mihoe.org og jeg ønsker dere selvsagt varmt velkommen dit!
 
Jeg blir glad hvis dere som linker til meg endrer adresse.

Lei av weblogg nå...

Nå er jeg lei av at ferdigskrevne innlegg forsvinner i det jeg skal publisere dem og at ting ikke fungerer. Jeg kommer derfor til å flytte snart i likhet med flere andre. Frem til da prøver jeg å få publisert noe, men hvis jeg opplever at ting bare forsvinner uten å dukke opp igjen blir det vanskelig.

Grrrrrrrrrrrrrrrr.

Banebrytende journalistikk - Papirblogging

Dagbladets Magasinet presenterer i dag en ny føljetong i publikasjonen: Lister nemlig! Vampus har blitt kalt inn som bloggeekspert og innvier den ikke-bloggende del av befolkningen i memefenomenet. Dagbladet beskriver det på følgende glittrende måte: "I bloggverdenen på Internett har det dukket opp et fenomen som heter meme". Her snakker vi om å kanskje være en smule for sein til timen i blogging for journalister med interesse for det som er nytt og heftig, men det er jo egentlig ikke noe nytt. Vampus svarer fornuftig for seg og gir Dagbladet det hintet de kanskje burde tatt: Hun er nemlig ikke så begeistret for memer.

Men Dagbladet vil gjerne være med på det de tror er populært så de hører ikke etter og proklamerer at de heretter vil begynne å publiserer to 10 på topp lister i uken. Når jeg leser dette ansporer det meg til å tenke litt på hvordan Magasinet egentlig har utviklet seg i det siste, og blekka er uten tvil i ferd med å utvikle seg til en bastard av passe doser ukeblad med kjendiser, mat, vin og sex og samlivsråd, avisjournalistikk som tar for seg litt lettere nyhetssaker, og enkelte gode dybdeintervjuer og artikler som ikke får plass i den tabloide formen.

Når de nå skal begynne med lister også kan vi kanskje føye til en ny sjanger: Nemlig papirblogging. Fredagsbilaget er jo på mange måter bloggete i formen. Der finner vi småfestlige ytringer fra leserne, en del personlige kronikker som godt kunne vært skrevet på en velformulert blogg, og en føljetong med memekarakter hvor ulike yngre kjendiser får fortelle om hvorvidt de har sex på første date og hvem den mest berømte personen de har klinet med er. Når Magasinet nå skal begynne å trykke lister, som de forøvrig henter fra en bok med slike (så det blir ikke snakk om så mye nytt antageligvis, mer sånt som aldri forandres: 10 høyeste fjell i verden og sånt), kan det se ut til at papirbloggingen begynner å smitte over på lørdagspublikasjonen også.

Selv kan jeg like memer, men det må innrømmes at det er slikt jeg helst tyr til når jeg ikke har så mye annet å skrive om. Det kan være interessant å lese andres, spesielt hos bloggere jeg ikke vet så mye om, fordi de jo gir et slags innblikk i personen bak bloggen. Når det er sagt kunne jeg ønske at Dagbladet i stedet for å la seg inspirere av fenomener fra denne sfæren i stedet kunne brukt litt spalteplass på å presentere ukens blogg. I stedet for å blogge selv kunne de gått til kildene og latt noen av bloggverdenens beste, morsomste og intelligente stemmer bli hørt. Dessuten lurer jeg litt på om de mangler inspirasjon der nede i Akersgata, når seriøse og betalte journalister tyr til det en del bloggere benytter når de mangler gode idéer kan en begynne å lure på hva de egentlig kan om oppsøkende journalistikk og hvilket ambisjonsnivå de finner passende den lønna de mottar.


Ressurskatalog for bloggere

Det finnes etterhvert en god del pingsteder og nyttige portaler (Sonitus og depesjer feks) for bloggere, og som hjelper oss til å finne frem til interessante innlegg og nye blogger. Men jeg synes likevel det mangler noe: Nemlig en kilde til tant og fjas til inspirasjon for oss som ikke er så opptatt av å skrive om oljeprisutviklingen eller problemer innad i Høyre.

Etter at jeg begynte å blogge har jeg begynt å lese nyheter litt anderledes. Jeg leser fremdeles med en målsetning om å holde meg oppdatert og kanskje lære noe nytt, men jeg har samtidig begynt å lete etter rare nyhetssaker som kan gi meg en idé eller som rett og slett kan være utgangspunkt for et innlegg om noe jeg syns er absurd eller komisk. Jeg legger slike ting inn under linkene mine, men oppdager stadig vekk at jeg ikke får brukt dem til noe. Noe som enten kan skyldes at avisene skriver om sinnsykt mye tull eller at jeg er litt mer opptatt av å velte regjeringer enn jeg egentlig vil innrømme.

For hundre år siden (Jada - jeg er definitivt gammel LoRd X) fantes avisen Søndag søndag, og den har jeg kjent at jeg har savnet en del de siste månedene. En avis som kunne finne på å plassere "Kvinne fødte fisk" som forsidestoff kunne vært utgangspunkt for mye morsom blogging. Jeg husker at avisen en gang hadde som et av spørsmålene i sine "ti spørsmål på siste side": Hvem fikk Linda Lovelace i halsen i filmen Deep Throat? Hvis du klarte det og de ni andre utropte denne høyintellektuelle skriftssaken deg til geni. (Når jeg tenker meg om har noen av morgenbladets artikler vært utgangspunkt for enkelte morsomme blogginnlegg, så det kan virke som noe henger igjen i Søndag søndags gamle redaksjonslokaler).

Uansett: Det jeg kunne ønske meg var en slags linketjeneste med de rareste tingene en finner på nett. Dvs slike ting vi alle har liggende på maskinene våre, men som vi ikke får noe ut av. Det er jo ikke noen grunn til at gullet skal ligge å mugne på harddiskene våre?

Jeg har feks denne geniale linken som jeg gjerne deler med verden! Nå ligger den her og førstemann til mølla får den til odel og eie.

Agrippa- en blogg jeg ikke vil lese

Jeg oppdaget bloggen Agrippa forleden, og den kan leses som et eksempel på hva blogging ikke bør brukes til. Det er en blogg som springer ut av en forening som har som siktemål å motarbeide barnevernet, ja faktisk fjerne barnevernet totalt. Den inneholder en rekke av historier om hvordan barnevernet er de virkelige overgriperene, fremstilt på en endimensjonal og lite faktabasert måte.
Foreningens hovedargument synes å bygge på at Barnevernet består av onde mennesker som utelukkende er ute etter å rettferdiggjøre sin egen arbeidsplass og fratar naturlige foreldre deres rettigheter basert på mer eller mindre fabrikert bevisførsel.

Først vil jeg si: Barnevernet, som alle andre offentlige instanser, kan selvsagt gjøre feil.
For det andre: Antallet barn som blir fratatt foreldrende er forsmedelig lavt i forhold til antallet barn som vokser opp i hjem hvor omsorgen overhode ikke er tilfredsstillende. Jeg mistenker at det er de samme menneskene som står bak Agrippa som også står bak den svartelisten over navngitte personer som jobber innenfor barnevernet som dukket opp for et par år siden.

Agrippa fremhever Svanhildsaken som et eksempel på en sak hvor barnevernet har blitt avkledd iom at barna nå er tilbakeført moren. I media ble den mye omtalte IQ-testen anført som barnevernets hovedargument for å hente barna ut av hjemmet. I ettertid fremkom det imidlertid at Svanhild bodde sammen med en mann som var rusmisbruker og mishandler, og at dette var hovedårsaken til omsorgsovertakelsen. Av hensyn til personvernet er ikke dette opplysninger verken barnevernet eller media kan benytte seg av.

Når det gjelder den jevne nordmanns kunnskap om barnevernets virke bærer den preg av medias formidling av slike saker. Barne- og familiedepartementet har gjort en undersøkelse som viser at når barnevernet fremstilles i media er dette svært ofte ensidig og emosjonelt preget. Dette innebærer vanligvis at det kun er foreldrenes syn som fremstilles og at media fremstiller overtagelsen som negativ. Agrippa benytter den samme metoden. De beskriver feks en sak hvor en kvinne har etterlat en treåring alene på et hotellrom for å ta et glass vin og hvor barnevernet har fratatt henne omsorgsretten som en følge av denne hendelsen alene. Alle som har litt innsikt i hvor vanskelig det er å få igjennom en sak i fylkesnemda, hvor barnevernet må bevise gjentatte tilfeller av omsorgssvikt og hvor foreldrene har egen advokat, vet at denne kvinnen antagelivis gjentatte ganger har forlatt barnet sitt for å drikke fire flasker vin.

Fagpersoner innenfor barne- og familievernet har omtalt Barnevernsloven som kom i 1993 som en foreldrevernslov fremfor enn barnevernslov fordi den trygger foreldrenes rettigheter i langt større grad enn barnas rett på en trygg oppvekst. At barnevernet er nødt til å bevise grov omsorgssvikt over et lengre tidsrom og i de aller fleste tilfeller setter inne flere hjelpetiltak i hjemmet før omsorgsovertakelse blir vurdert, kommer ikke frem i media. De første erstatningssakene (feks Gamviksaken) mot barnevernet pga manglende inngripen har allerede dukket opp, og folk som jobber innenfor feltet er redde for at de kommer til å bli mange i årene som kommer.

Når Agrippa nå har begynt å benytte enda et media for ensidig fremstilling av hvordan foreldre blir utsatt for maktmisbruk (som de kaller det) er dette nok en kamp som kjempes til fordel for foreldrene og ikke til vern for barna.

Bloggens fictio personae

De aller fleste bloggere er anonyme i en viss forstand, og det har blitt kritisert av både Anders Giæver og Sissel Benneche Osvold. Vampus ble i desember omtalt av Anders Giæver som hevdet "bloggerne er i ferd med å bli den digitale versjonen av sen-åttitallets maskerte demonstranter fra miljøet rundt Blitz. De er sinte, engasjerte og høyrøstede - de har bare ikke fortalt det til familien ennå.". I følge Anders Giæver kan det synes som om han mener at anonyme ytringer er mindre verdt enn ytringer foretatt under fullt navn og det undrer jeg meg litt over.

I den spede begynnelse av internetts mer allmenne bruk ble det skrevet lange bekymrede artikler, og fortalt enda mer dramatiske historier, om at folk på nettet kunne operere med fiktive personligheter. Skjult bak forførende og feminine nick kunne det befinne seg en eldre, korpulent herre fra Gudbrandsdalen som oppnådde en pervertert nytelse ved å lure godtroende. Nå er de fleste av oss klar over akkurat dette, og kommuniserer med personer på nett med en bevissthet om at denne typen kommunikasjon ofte innehar et element av fiksjon ved seg. For tre år siden var det utstilt et verk på Høstutstillingen som besto av bilder av mennesker med nicket deres under, og bare et raskt kast på det kunne fortelle oss at Luke Skywalker var en kvisete og kvapsete geek og at Nightqueen var en skinnmager blondine.

Det virker ikke som om Ander Giæver forstår bloggingen som sjanger eller har noen større forståelse av hvordan en nettpersonlighet fungerer. Jeg vil påstå at blogging, uansett hvor høye ambisjoner man har, alltid bærer preg av at det er fiktive personer som skriver dem. Vi forstiller oss i mer eller mindre grad, enten ved å bygge opp en identitet som er fullstendig anderledes enn den vi har ute i den virkelige verden eller ved å gjøre konsekvente valg i forhold til hvilke sider av oss selv vi beskriver. En bloggs stemme kan derfor sammenlignes med en litterær stemme. I litteraturteorien har forfatterbegrepet vært ute i hardt vær de siste 40 årene, og alle forestillinger om at litteratur er en virkelig persons ytringer har blitt byttet ut med en forståelse av at forfatteren er en fiktiv karakter på lik linje med en hvilken som helst annen karakter i et litterært verk. I stedet for å snakke om forfatteren som en biografisk person har man begynt å benytte begrepene fictio personae (en oppdiktet person) eller Prosopopeia (et skapt ansikt).

Til tross for at Vampus nå har blitt Heidi Norby Lunde når hun uttaler seg om Vampus' verden i det offentlige, er fremdeles ikke Vampus Heidi. Hun skriver med en skapt stemme som mer eller mindre ligner på den personen hun egentlig er, og når journalisten Anders Giæver skriver er han antageligvis ikke Anders han heller. Når en skriver er en alltid maskert, til og med selvbiografisjangeren har i de siste tiårene fått et stempel som en fiktiv sjanger som ikke har noe med virkeligheten å gjøre.

I mine mer grandiose øyeblikk har jeg forestilt meg at jeg skulle skrive, innsiktsfult og følsomt, om den store kjærligheten. I stedet har jeg skrevet om min totale mangel på suksess på dette området når jeg for første gang har skrevet om emnet for flere enn meg selv. Forfengeligheten min hadde kanskje foretrukket en Datehimmel føljetong (som Iversen etterlyste i en kommentar), men jeg vil påstå at verken himmel eller hælvete hadde vært den fulle og hele sannhet om undertegnedes kjærlighetsliv. Det er kanskje mer sannhet i Datehælvete innleggene mine enn jeg egentlig hadde foretrukket, men de valgene jeg har gjort i forhold til hvilke dater jeg beskriver,og hvordan jeg beskriver dem,  gjør prosjektet til en fiktiv fremstilling av mine opplevelser på dette området (jeg kunne for eksempel sikkert skrevet langt mer om min sårhet og skuffelse, men det oppleves som for personlig og umorsomt).

Så når Anders Giæver mener at blogging har en lavere verdi enn journalistikk (som skiller seg fra blogging ved mer enn at han får betalt for det) når en ikke viser ansikt og står frem med fullt navn, viser han liten forståelse for hvordan et jeg endrer karakter i det det blir skriftliggjort. Mangel på anonymitet betyr ikke noe for andre enn dem som har lyst til å grisebanke deg fordi de er uenige med deg og dem er det vel få av oss som er spesielt intressert i.


Snurte journalister med liten selvinnsikt

Da jeg leste Sissel Benneche Osvolds Blogg, blogg ble jeg nok en gang skuffet over et menneske jeg trodde var oppegående, kanskje mest fordi det er så tydelig at hun så gjerne vil mene noe om noe hun egentlig ikke har noe særlig greie på. Og det merkelige er at dette er noe av det hun angriper eller latterliggjør bloggere for, og det i en halvironisk stil som ikke er helt lett å begripe. Hun fremstår egentlig mest som litt forurettet og snurt, og det er et lite kledelig modus å bedrive selverkjennelse i.

Hun syns tydeligvis (selv om jeg som nevnt er svært usikker på hva hun egentlig mener) at det er for mye uprofesjonell synsing og for mye muntlig språk i bloggene hun har lest:

 "Sånn snakker vi jo ikke lenger når vi debatterer som voksne. Ordet i de gamle mediene er overtatt av de profesjonelle og trente debattantene, med toppolitikerne som verdensmesterne".

Men kanskje er det mangelen på tydelige standpunkter som er den største mangelen ved den jevne tabloidjournalistikken i dag? Det finnes liten nerve og lidenskap der (annet enn hos kronikkforfattere), og jeg vil påstå at det bærer skrivingen deres preg av. De største norske avisene er stort sett blodfattige nyhetspushere som først og fremst har ønske om å tilfredstille "folk flest" og å selge mest mulig aviser.

Sissel Benneche Osvold tilkjenner bloggerne en evne til å komme til saken som journalistene kanskje kunne lært noe av. Men for henne raser visst alt sammen av at bloggere ikke bedriver seriøs argumentasjon og ikke er villige til å se begge sider av saken (og dessuten sier ting som veldig liksom). Nok en gang: Hun kan ikke ha lest så mange blogger. Dessuten: når en sak fremstilles på en poengtert måte får det folk til å ta egne standpunkter fordi de får reaksjonsrefleksen vår til å våkne. Ikke tror jeg bloggere generelt er så uintelligente som damen vil ha det til heller: Mange klarer på fortreffelig vis å vise frem flere sider av en sak og å la argumenter for mer enn et syn stå side om side (her er det fristende å trekke frem 0803).

De største norske avisene er oven i kjøpet svært sjelden særlig velskrevet heller (så Sissel Benneche Osvold sitter i litt av et glasshus her), og det til tross for at det er profesjonelle skribenter som står bak. Kanskje det er jeg som er vanskelig, men det er ytterst sjelden jeg leser en avisartikel (ihvertfall innenfor det vanlige nyhetssegmentet) som slår meg som velskrevet nytelse. Når jeg langt oftere leser blogger som slår meg som velformulerte og med en særegen skrivestil enn avisartikler kan en jo spørre seg hvilken yrkesstolthet disse profesjonelle journalistene har.

Så i stedet for å sutre over at et annet media får oppmerksomhet (også fra journalister) burde kanskje journalistene og avisene gå seg selv etter sømmene, noe som kanskje kunne resultert i at de ikke bare var opptatt av å selge aviser, men av å lage et godt produkt også.

SEX

I dag har jeg skrevet om skumle sexting i 0803. Det er mulig det blir mitt eneste bidrag til bloggosfæren i dag også - siden det er tid for hyttemøte og en slags avskjed med vaktmesterinnen som skal flytte nesten til Nordpolen.

Hjorthen - kom tilbake!!!

Da jeg nettopp skulle innom for å lese de siste kommentarene til Hard Blog Café oppdaget jeg at Hjorthebloggen kun har et innlegg: Et hvor han tar farvel eller på gjensyn: Med ønske om å bruke kreativiteten sin på andre ting enn blogging.

Og jeg kommer til å savne den lune og morsomme mannen veldig hvis han ikke kommer tilbake.


Mye ull og lite tull - den virkelige konflikten i bloggverden

I uka som har gått siden 0803 oppsto har det dukket opp en slags konflikt, hvor tilsynelatende ulike bloggpoler har stilt seg opp mot hverandre og hvor en diskusjon om feminisme har endt opp som en diskusjon omkring blogging. Jeg er av den konfliktsky typen så denne diskusjonen har jeg valgt å holde meg unna, men vil noen lese mer om dette anbefales den eminente Hjorthens kommentar Hard blog café.

Konsekvensen av ovenstående diskusjoner har vært at bloggriket har gått glipp av en langt mer dramatisk konflikt, hvor både nedrig bruk av unge kvinnekropper, karrikaturer og handelsblokkade har blitt brukt som virkemidler, Det jeg snakker om her er den konflikten som har blusset opp som et resultat av tilsynelatende uforenelige motsetninger mellom strikkere og heklere, eller mellom de som foretrekker ull og de som foretrekker bomull om du vil.

Vaktmesterinnen satte meg på sporet av denne konflikten ved å peke på StrikkeOL's etterlysning av en av sine mest trofaste bloggkommentatorer: Bob Kåre. I et blogginnlegg etterlyser de ham, men konkluderer fortrøstningsfult med at han sikkert er så opptatt av strikkingen sin at han ikke har tid til å kommentere i bloggen. Etter å ha utført nitidig dektektivarbeid har jeg ved hjelp av sikre kilder fått vite at Bob Kåre er en strikkingens Judas!  Han har nemlig ikke vært opptatt av strikking i det siste, men hekling (denne avsløringen medførte at Olga Kristiansen, som frem til dette hadde vært veldig betatt av  Bob Kåre's spillopperier, strikket veldig masse feil i det kompliserte selbuvottmønsteret og derfor måtte rekke opp ihvertfall 20 omganger).

Ettersomt jeg leste meg innover i internetts utallige irrganger ble det snart tydelig at konflikten gikk dypere enn Bob Kåre. Håndarbeidsgrupperingene beskylder hverandre gjensidig for ufine metoder. Og det er ikke til å skyve under en stol at det var heklerne som utløste skredet. Heklenålsfantastene har nemlig fått uventet drahjelp av de aller kuleste snowboardgutta de siste årene - siste nummer av snowboardmagasinet Fri flyt (eller noe sånt...Det skal innrømmes at jeg ikke leser publikasjonen) har en hekler på forsiden. Snowboardere med respekt for seg selv hekler nemlig mellom slagene i halfpipen. Alle vet at der det er snowboardgutter er det fine damer, og disse damene har også hevet seg på heklefarsotten (og siden de mest henger i campingvognene rundt Hemsedal har de all verdens tid til å trylle frem lekre og tidsriktige kreasjoner). Dette har medført ikke akkurat lite objektivisering av kvinnekroppen idet de selvsamme damene ofte stiller opp til fotografering kun iført minimale heklebikinier.

Så det er egentlig ikke så mye å undres over at Bob Kåre har gått over til fiendens rekker!

Den gjennomsnittelige strikkedame er godt voksen og brydde seg i utgangspunktet ikke så mye om heklernes fraternisering med hippe subkulturer, dvs inntil disse bikinidamene dukket opp og strikkernes allerede uttynnende rekker ble enda tynnere på grunn av rekruttering også fra topinnenes egne (vi må huske at strikkerne led til dels store tap under 70-tallets slagrop mot strikkepinner, som ikke alle helt forsto innebyrden av og trodde at det var strikkingen i seg selv som var kvinneundertrykkende).

I det skjulte begynte derfor to rette og en vrang grupperingen å vise motstand ("Her nøtter det ikke lenger å stikke nesa ned i Aranmønsteret og nekte å innse fakta!"). Som en følge av det de opplever som markedsføring som ikke hører hjemme i et land av håndarbeidselskende, og hånlig nedvurdering av Selbumønster og hønsestrikk, har de truet med handelsblokkade av alle garnbutikker som ikke tar klart standpunkt og slutter å selge heklemateriell. Dette har medført at en betydelig mengde av landets ullpushere ikke lenger tar inn heklenåler, mønstre på påskeduker og tynt bomullsgarn.

Heklerne har svart med å publisere noen hånlige og strikkeblasfemiske karrikaturer av trege gamle damer som stadig legger pinner i kors og som aldri kunne prestert noe som helst i en halfpipe. At disse har blitt publisert i Alt om håndarbeid er oppsiktsvekkende all den tid publikasjonen ønsker å fremstå som livssynsnøytralt. I de mørkeste og mest skjulte strikkebloggene går det nå løse rykter om at Hjemmet kommer til å publisere noen enda verre karrikaturer neste uke så det er bare å følge med!

Siden jeg er av den konfliktsky typen vil jeg bemerke at jeg ikke tar noe som helst standpunkt i denne konflikten, og at jeg håper makramedamene snart er på banen som fredsmeglere - før noen blir funnet med en strikkepinne i øyet eller en heklenål et unevnelig sted!

Metablogging

I dag er det akkurat et halvt år siden jeg startet å blogge, og det må jo markeres på et vis. Egentlig hadde jeg tenkt til å fremlegge en godt underbygd analyse av de ulike bloggene som finnes, jeg hadde en sånn bloggevisjon om å finne ut av hva som bygger en blogg og hvilke former som fungerer best, men jeg tror rett og slett jeg skal innse mine begrensninger (søndag med mye fysisk fostring og dertil tom hjerne - aner en sammenheng her).

Jeg skal derfor være såpass navlebeskuende at jeg kun ser litt på min egen blogg (jeg har som sagt begrenset hjernekapasitet i dag). For å sitere Iversen startet jeg skikkelig kjipt, og skrev mest om den nye leppestiften min og la ut dikt av forfattere jeg liker og sånn. Når jeg tenker meg om tror jeg ikke jeg begynte å blogge ordentlig før det hadde gått omtrent tre måneder. Og det tok vel ikke helt av før jeg begynte å skrive om datehistoriene mine, testikkeltrivia og Muhammed.

Når jeg nå har lest langt flere blogger, og mange utrolig  bra, har jeg kanskje forstått litt mer av hva som fungerer og ikke fungerer. Og det som strengt tatt irriterer meg mest med mitt eget bloggprosjekt er at det ikke er noe tydelig og definert prosjekt - jeg flagrer en del hit og dit, skriver om lettspydde emner og mer seriøse ting om hverandre. For å være helt ærlig skulle jeg ønske jeg skrev en tematisk blogg - kanskje en om metafysikk, med særlig hovedvekt på fenomenologien - eller kanskje ikke. Jeg opprettet  Kollibri, som skulle være en litteraturblogg, men det viste seg at jeg ikke klarte å være systematisk overhode, og jeg har så langt bare publisert ett eneste innlegg. Men jeg liker tematiske blogger.

Når det er sagt er det mange tematiske blogger jeg syns er litt merkelige, feks strikkeblogger, agilityblogger, kristenblogger og sånne vi er gravide, har fått en baby blogger osv. Sånne blogger er nok mest for spesielt interesserte. Og en sånn er jeg litt glad for at jeg ikke skriver.

Jeg tror nok ikke Reality challenged kommer til å utvikle seg til en temablogg, og jeg tror ikke jeg har så lyst til å ta et valg på hvorvidt jeg skal være alvorlig, full av f.... eller morsom heller. Men jeg skulle ønske jeg kunne være litt mer rabiat kvinne innimellom, fordi jeg liker sånne. Så det får være forsettet for det neste halvårets blogging, rett og slett bli litt sintere innimellom (men kjenner jeg meg selv rett kommer ikke det til å skje). Og så har jeg et håp om å bli litt mindre dyslektisk.

Hvorledes jeg blev så flink...

er tittelen på et innlegg jeg idag har publisert på 0803. Det må anføres at undertegnedes normale bloggvirksomhet nok lider en smule under denne dobbelbloggingen. Men jeg har en plan om å skrive om hvorfor virkeligheten ikke kan måle seg med fiksjonen senere i dag, dvs når jeg er ferdig med lørdaspitsan og den grusomme tv-underholdningen som vi presenteres for på dager som denne!


Om selvbestemt abort

Jeg har postet nok et innlegg i 0803 

Feminismeblogging

Jeg har idag postet "Selvsagt er jeg feminist" i 0803 og oppfordrer alle til å følge med der i ukene fremover.

Rhetorica Bloggica

Å trekke en analogi mellom oldtidens greske og romerske retorikk og blogging er kanskje litt pretensiøst, men etter å ha lest Dagbladets intervju med VamPus synes jeg likevel det er en god sammenligning. Bloggverden er som et gresk torg hvor de som vil kan komme med sine mer eller mindre velfunderte synspunkter på dette og hint. 

De fleste som har tatt ex.phil husker kanskje gruppen som i pedagogisk øyemed blir kalt  "retorikerne". Disse operererte samtidig med Sokrates, og hjalp mindre veltalende frie borgere av Athen til å vinne rettsaker og politisk makt mot betaling. Retorikerene hadde lav status blant filosofene fordi de ikke bare hadde en forkjærlighet for Mammon, men også for en utstrakt forskjønnelse av talen. De "ekte" filosofene derimot elsket visdom og vakre ynglinger. For retorikerene helliget målet midlet, mens filosofene var mer opptatt av midlet i seg selv. Der retorikerne var opptatt av å overtale, var filosofene opptatt av å overbevise.

For retorikerne var det utformingen av de offentlige talene og ikke hva taleren egentlig mente som var poenget. De vant debatter på grunn av veltalenhet og logikk av "Mor Nille er en sten" typen. I motsetning til dette sto den sokratiske metoden, som i enkle trekk gikk ut på å få debattmotstanderen til å forstå at han ikke forsto noe som helst og derfor måtte revurdere det han eller hun tidligere hadde ansett som sannhet. De gode argumentene skulle få debattmotstanderen til å reflektere med økt innsikt som endemål.

Bloggverden er unektelig et retorisk forum hvor de som formulerer seg best og morsomst er de som blir lest, og som derfor får en mulighet til å påvirke. VamPus, som ifølge Dagbladet har flere tusen lesere pr dag og derfor har større påvirkningskraft enn mange lokalaviser, er både morsom og veltalende. Uten å ha lest hele bloggen hennes vil jeg likevel påstå at feks Muhammedinnlegget hennes bærer mer preg av veltalenhet enn argumentasjon. Og i innlegget Ytringsfriheten brenner  demonstrerer hun dette på en bra måte:

 "Vi støtter ytringsfriheten, men den medfører også forpliktelse til ikke å skade eller såre andre," sier lederen for Islamsk Råd Norge Muhammad Hamdan. Feil. Ytringsfriheten kan ikke begrenses ut fra et så subjektivt grunnlag. Kristne opplever vel så ofte, eller oftere, å få sin religion spottet på - og uten at liberale politikere tar seg bryderiet med å be om at disse skal respekteres. VamPus respekterer ytringsfrihet, demokrati og enkeltmenneskets rett til å utfolde seg. Hun respekterer ikke trusler og vold."

Å avfeie et argument som subjektivt er klassisk i retorisk forstand. Nærmest alle argumenter er subjektive på en eller annen måte og er derfor en påstand vi ikke kan argumentere imot. Til og med vitenskapene har vært tvunget til å bite i seg at forskningen deres ikke er fullstendig objektiv. Når hun i de neste setningene først påpeker at det finnes andre grupper som ikke forsvares like sterkt og dernest trekker fram moralsk høyverdige begreper som "Ytringsfrihet, demokrati og enkeltmenneskets rett" setter hun opp enda noen imperativer det er vanskelig å argumentere imot. Når et menneske skjuler seg bak veltalenhet er det vanskelig å komme med motargumenter som ikke vikler oss inn i diskusjoner omkring begreper vestlige mennesker holder like hellig som muslimer holder Muhammed. At Islamsk Råd benytter høyrefolks parole om "frihet under ansvar" uten at VamPus tar noe standpunkt til dette, utover å avfeie det som en feilslutning, er ikke annet enn merkelig og oppsiktsvekkende.

Når dette er sagt oppfordrer VamPus til diskusjon og debatt på siden sin, og hun setter i følge Dagbladet pris på motargumenter og opplever endog slike som utviklende og lærerike. All ære til henne for det, men retorikken hennes klarer likevel ikke å overbevise meg om at det var riktig å publisere karrikaturene av Muhammed.