Ting jeg ikke visste om menn, sex og kjærlighet

I en alder av tre år var jeg overbevist om at jeg kom til å utvikle et mannlig kjønnsorgan på sikt og at jeg ikke ville gifte meg med noen andre enn faren min, det med kjønnsorganet ble avklart umiddelbart til tross for mine snurte protester, og ikke så altfor mange år senere skjønte jeg at jeg kanskje ville gifte meg med Thomas i barnehagen isteden siden han var litt mer min type.

Da jeg var tolv skjønte jeg ikke hvorfor to av guttene i klassen min plaget meg med å ustanselig skumpe borti golfballpuppene mine (noe som på den tiden selvsagt gjorde usannsynlig vondt, men som en ikke kunne gi uttrykk for), dynket meg med snø og stappet polvottene mine i do. Da jeg ble litt eldre skjønte jeg at det var en sofistikert måte å flørte på.

At klining gjorde deg våt i halve ansiktet, smakte jordbærbugg og dessuten innebar en konkurranse om hvem som kunne rotere tunga kjappest lærte jeg da jeg var 13, men at det finnes menn (og kvinner) som kan kysse deg til asfalten smelter under føttene dine det lærte jeg noen år senere da jeg for første gang kysset noen jeg virkelig var forelsket i.

Knut pleide å vente på meg når skolen var slutt så vi kunne gå hjemover sammen da jeg var fjorten (og hemmelig forelsket i Knut). Dessuten var han hyggelig å snakke med, noe som umiddelbart fortalte meg at han nok ikke var særlig interessert i meg siden jeg nå hadde forstått at forelskede gutter brukte å være ufordragelige. Mange år senere skjønte jeg at gutter som er så hyggelige som oftest er forelsket.

Da jeg strengt tatt var litt for ung trodde jeg sex enten var noe som ble overstått på 2 minutter eller som var så kjedelig at det var lite annet å gjøre enn å klappe fyren på ryggen og spørre om han var ferdig snart (eventuelt late som om en sovnet eller faktisk sovne helt på ordentlig). Noen år etter skjønte jeg at det heldigvis ikke trengte å være slik.

Som 17-åring trodde jeg venner kunne finne på å komme med frokost og blomster til meg på sengen uten noen som helst baktanker, noen år senere skjønte jeg at det ikke er slike ting menn vanligvis gjør når de er forelsket, men at han var et unntak som jeg ikke burde dømme etterkommerne hans etter. Tre år senere lærte jeg at selv gutter som kommer hjem til deg med frokost på sengen kan knuse hjertet ditt. Og enda mange år senere skjønte jeg at folk som knuser hjertet ditt likevel kan bli en god venn.

Hvordan en skulle sjekke opp menn var en stor gåte for meg frem til jeg var 20 da jeg skjønte at det bare var å smile, og det har egentlig vært en lærdom for livet selv om jeg nok har forfinet og videreutviklet metodene mine en smule. Og jeg lærte at hvis du våkner opp med en fyr som bare ligger og ser på deg mens han stryker deg forsiktig på armen så er det et sikkert tegn på at noe er i gjære som er riktig fint. Mange år senere lærte jeg at hvis noen gjør noe slikt kan du slappe helt av fordi han trenger deg like mye som du trenger ham.

Det å flytte sammen med kjæresten min trodde jeg var en utrolig romantisk ting å gjøre da jeg var 22, noen år senere skjønte jeg at det var mye vanskeligere enn det. Jeg lærte at menn samler på de underligste ting som de aldri vil kaste, at de har en tendens til å stjele fellesdyna hver natt, at de faktisk ikke har lyst på sex ustanselig, at de kan furte, være barnslige og kranglevorne, men også at de kan gi deg en følelse av ikke å være alene, at det er riktig fint å ha noen å holde i hånda når du går ute på gata og at lite er så fint som når noen stryker deg over håret når du er litt lei. Men det jeg lærte mest av alt er at menn ikke er så mystiske som jeg ville ha det til.

Jeg var overbevist om at jeg aldri kom til å forelske meg igjen da jeg var 32, men ett år senere lærte jeg at en aldri skal si aldri.

Looooozer Som en illustrasjon til dette innlegget poster jeg et historisk stygt bilde av meg selv som jeg har stjælt fra Lise.



Kan voldtekt være morsomt?

Jeg har til tider en ekstremt svart sans for humor. En sånn humor som synes det er helt greit å le av lyter, tragedier og sånn. Dette er antageligvis ikke min beste egenskap, og da jeg for noen dager siden oppdaget at litt flere enn jeg hadde regnet med tar meg ganske alvorlig ble jeg litt bekymret. For å illustrere hvor grotesk humor jeg har skal jeg fortelle om en av de gangene jeg var virkelig slem.

For en del år tilbake pleide jeg å lese på kjemilesesalen på Blindern. Det skyldtes hovedsaklig at Mat-Nat, da som nå, var et mindre populært studiested enn Hist-Fil, noe som i praksis betydde at en ikke trengte å stå opp grisetidlig om morgenen for å få plass på lesesalen. Så jeg forsaket de kjekke, svartkledde og livsleie histfilguttene til fordel for kvalitetstid med bøkene mine og sunn frisk ungdom.

En dag satt jeg og leste med en venninne som plutselig begynte å hviske meg en historie hun hadde lest i avisen. Den handlet om en mann som hadde blitt voldtatt på en kirkegård av en annen mann. Og jeg er så slem at jeg syns det var en historie som var fniseverdig. Allerede her regner jeg med at noen rynker kraftig på nesen, men dette er altså en tid for bekjennelser.

Dernest fortalte hun meg at en kompis hadde stått og runket mens han så på voldtekten, og da begynte jeg å le ordentlig. Jeg forsto det nemlig slik at det var kameraten til han som ble voldtatt som fant dette såpass opphissende, og det syns jeg var ustyrtelig morsomt. Her snakker vi om en ultimat dårlig venn, en sånn venn jeg bare unner greikluter som George Bush, og da jeg forestilte meg hvor skuffet voldtekstofferet ble for dette ble historien i mine øyne en knallmorsom historie. 

Faktisk begynte jeg å le så mye at brille, gummistøvel, sekk og matpakke- juntaen rundt meg begynte å sende meg veldig agressive blikk fordi den halvkvalte latteren min forstyrret konsentrasjonen deres på viktige kjemiting. Fordi det var slemt å le av denne historien i utgangspunktet og fordi jeg befant meg et sted hvor lyder ikke var sosialt akseptert fikk jeg total latterkrampe. Denne groteske historien var i mine øyne så ustyrtelig festlig at jeg måtte forflytte meg tvekroket ut i gangen hvor jeg endte opp på gulvet vrælende av latter. Venninnen min synte ikke det var spesielt morsomt i det hele tatt, og sto og tittet oppgitt på meg (hun er et bedre menneske enn meg, dessuten visste hun at det var kameraten til voldteksmannen, og ikke offeret, som sto og runket, noe som gjør historien litt mindre morsom). Da en av de innfødte, dvs en kjemistudent, kom ut og sa i fra at de hørte meg utmerket godt inne på lesesalen fremdeles, hjalp ikke akkurat det på mitt ondskapsfulle humør. Jeg klarte faktisk ikke å slutte å le før jeg  endte opp to etasjer lenger ned hvor jeg satt og ristet inntil et monter med gamle reagensrør og slike ting som kjemikere liker å pynte opp med.

Så hva er moralen i denne historien da? Si det. Jeg syns fremdeles det er en komisk historie, men voldtekt hører jo ikke inn under de tingene som jeg synes det er lov å le av. Jeg kan selvsagt unnskylde meg med at jeg er vokst opp i en landsdel hvor vi generelt er lite forfinet og ikke har så høy moral, men jeg har vel strengt tatt bodd lenge nok sørpå til å ha plukket opp noe. Konklusjonen får vel bli at jeg ikke er spesielt snill rent humormessig, og at det er veldig bra at jeg ikke har andre arenaer enn denne å spre ondskapen min på. Dessuten er jeg veldig snill med barn, gamle, blomster, trær og dyr og sånn - der ute i det virkelige liv.

Jeg har fått en datter som ikke virker

Jeg skal ikke prøve å legge skjul på at jeg er av den forfengelige typen. Dvs jeg er et frivillig offer for feminin fåfengthet og slutter aldri å tro på at det finnes lipglosser som faktisk kan gjøre leppene dine større og at ansiktsmasker til 500 kroner tuben utretter mirakler. Dessuten liker jeg klær, sko og vesker, og syns bra shopping kan være den beste severdigheten i en storby jeg besøker. Sånn - der var det ferdig bekjent.

Da minime ankom verden trodde jeg at hun skulle bli som meg. Derfor har jeg latt henne få ubegrenset tilgang på tant, fjas, glitter og gull. Den store fienden under min oppvekst, Barbie, var jeg spesielt opptatt av at hun skulle få. Dette var selvsagt intet annet enn kompansasjon for min oppveksts totale mangel på amerikansk plastikk og store tilgang på kjønnsnøytrale treleker. Moren min lekte ikke barndom da jeg var barn, og hun lekte ikke spesielt forfengelig heller, selv om hun brukte mascara i smug (og holdt på å bli kastet ut av kvinnefronten for det). Som en konsekvens av dette underskrev bestevenninnen min og jeg en gjensidig bindende kontrakt på at vi både skulle sminke oss og gå med høye hæler den dagen vi ble voksne nok til å bestemme selv. Og jeg har i hvert fall overholdt den kontrakten samvittighetsfullt.

Men minime er antageligvis utrolig mye lurere enn jeg var. Hun har forlengst forkastet det lyserosa barbiehælvete av eventyrprinser, sukkerspinn og klisj og finnes ikke det minste interessert i sminke eller klær heller. Faktisk er hun såpass tidlig modnet at hun forkastet rosa allerede i 4-års alderen, og det innebærer ikke så lite av et problem da 90% av alle klær for jenter faktisk er rosa. Minime er interessert i data, tv-spill, anime, japanske jenteband og bøker, og det skal jeg selvsagt ikke klage over. At hun ikke maser om å få gå med bar mage og lipgloss er jo unektelig en utrolig bra ting.

Men jeg tillater meg å være bittelitt skuffet ovet at hun ikke er det minste interessert i klær, og at det er lite hun hater mer enn å gå på jakt etter den slags. Når solen titter frem begynner jo barn å gro og da blir buksene for korte, genserene for trange, og skoene for små (akkurat det har vi løst på fortreffelig vis siden hun nå bruker samme skostørrelse som sin mor og kan traske rundt i mine joggesko). Og jeg må drasse rundt med en dritsur unge som hater rosa, alt som strammer og helst vil ha svarte klær med søte (og psyko) japanske figurer på. Kort fortalt: De få klærne hun liker er ikke å oppdrive i Oslo.

Så mens jeg gleder meg til puberteten blir jeg nødt til å lete på e-bay og i byens mange barnebutikker etter nøytrale skjørt og bukser med strikk i livet og bruke unødvendig mye penger fordi de billige klesfabrikantene sparer penger på å produsere alt i rosa. Men jeg kan ihvertfall trøste meg med at hvis det fortsetter sånn kommer hun garantert aldri til å bli noen Big brother deltaker, det er ikke sjans i havet.


Jeg lar sløret falle...

Og poster et selvportrett som ikke er mitt vakreste (så jeg kan altså ikke beskyldes for å utnytte utseendet mitt for å trekke flere lesere slik Utovertiss antyder kan være en bieffekt av den slags).

Meg selv

Forøvrig vil jeg tilføye at jeg svært sjelden befinner meg på bussholdeplasser med en uzi i hånden.

Mamma - jag vill ha en italienare!

Da jeg handlet grønnsaker hos tyrkeren på hjørnet i dag var det to unge italienske menn som handlet samtidig med meg. Og jeg kommer gjerne ut av skapet som en dame som er svak for italienske cassanovaer. De var vakre begge to, velkledde og pratet kontinuerlig. Jeg lusket etter dem under hele handleturen, men sendte dem stort sett bare skjeve blikk fra gjemmestedet mitt bak nuddelpakkene og da en av dem strøk forbi meg var jeg veldig opptatt av å studere jordskokkutvalget.

Nå er det selvsagt utrolig teit av en voksen dame som meg selv å sikle på italienere, slik bør en være godt ferdig med før en runder 25. Men italiensk er det mest sexy språket i verden, og fordi jeg forstår minimalt av det de sier innbiller jeg meg at de snakker om god mat det meste av tiden, og det på en sånn sensuell og nytelsesfull måte (hvis ikke jeg snart får meg jobb i Cupido vet jeg ikke hva som skal til- vel, kanskje litt mer om dampende blikk over cilantroen og ublu tafsing ved hylla med de indiske sausene, før jeg går hjem til min deilige ektemann).

Kanskje er det fordi jeg ikke har hatt noen forhold til en fyrrig pastamann at jeg fremdeles blir like lidderlig av å være i nærheten av dem. De fleste som har hatt et forhold til en eller flere av arten mener de ikke er så mye å samle på. Men jeg har ihvertfall klint med en italiener. Og det er en historie som kanskje bør skrives til skrekk og advarsel for yngre lesere. 

Da jeg var nitten dro jeg på den ritualmessige dannelsesreisen Europa rundt. Jeg reiste sammen med en kompis av meg, som jeg forøvrig hadde vært ulykkelig forelsket i en god stund, noe som hadde en svært preventiv effekt i forhold til at turen ble både en dannelses- og en sexreise (slik det ofte blir når skandinaviske jenter reiser på tur til sydligere strøk).

Ganske tidlig på turen befant vi oss i Firenze, og der var det ubegrenset tilgang på Chianti som på den tiden var min foretrukne rusdrikk. En av dagene vandret vi bare rundt i gatene og så på folk og hus, og det er lite som er bedre enn å gjøre slikt på en fin liten rødvinsrus. Så vi kjøpte den ene stråkagga etter den andre, supplert med brød og tomater. Resultatet ble selvsagt som forventet og da kvelden kom var vi snydens begge to. Kompisen min fikk da den glimrende idéen at han ville kjøre buss rundt i byen, noe jeg ikke hadde lyst til å være med på, så jeg ble sittende igjen utenfor jernbanestasjonen i Firenze. Alene og rødvinsfull etter solnedgang. Ikke så smart.

Selv om jeg tilsynelatende var opptatt av å skrive noe i en bok kom det stadig forskjellige menn bort til meg der jeg satt, noe som ikke er til å undres over da jeg garantert så ut som ett ekstremt lett bytte. Imidlertid var det en av disse mennene som ikke ga seg så lett som de andre og som klinte seg inntil meg og pratet i vei. Han var busssjåfør og ihvertfall 20 år eldre enn meg. Full som jeg var klarte jeg ikke å kvitte meg med fyren (jeg var så full at jeg hadde sånn tidsmessig etterheng, altså utrolig treg i reaksjonen), og reagerte egentlig ikke før han begynte å beføle puppene mine. Jeg klarte vel knapt nok å reagere når sant skal sies, dvs før omtrent 20 unge menn kastet seg over bussjåføren og var såpass brutale at han pilte av gårde med halen mellom bena. Da begynte det å gå opp for meg at jeg kanskje ikke befant meg på det hyggeligste stedet å være for en enslig ung kvinne med noen liter rødvin innabords, så jeg reiste meg for å gå. Men da ble jeg omringet av disse italienske ridderne som alle kom med ulike tilbud for å gjøre kvelden hyggeligere ( så de var nok ikke bare høviske).  

En av dem var veldig søt så jeg tok imot invitasjonen hans om å gå å drikke vin - det er veldig lurt å drikke mer når du allerede er full som en alke. Han snakket ikke engelsk så vi kommuniserte på spansk, eller ihvertfall det jeg trodde var spansk, men som tatt i betraktning min elendig standpunktkarakter i faget antageligvis var fullstendig kaudervelsk. Men det føltes som om vi hadde det riktig moro. Etter at vi hadde kjøpt vin endte vi opp foran en renessansebygning hvor vi drakk og klinte, og det var egentlig den ultimate klineopplevelse. Ikke fordi kliningen var så fantastisk per se (jeg hadde tannregulering på den tiden - trenger kanskje ikke si så mye mer), men fordi jeg klinte i vakre, romantiske omgivelser med en vakker mann.

Han var selvfølgelig ikke fornøyd med bare munnkontakt så etter en stund mente han at jeg måtte bli med bort til hotellet hans fordi han skulle hente noe (sikkert mer vin trodde jeg). Dum, naiv og full som jeg var fulgte jeg vellvillig med og endte opp i en bakhage med en spinnvill liten italiener som fortvilet prøvde å dra av meg buksene mens jeg ropte "No sex! No sex!". Han prøvde å overtale meg med å vise frem det han hadde å tilby ("it is big"), men jeg fikk ham relativt raskt til å forstå at det ikke kom til å bli mer moro. Vår lille téte a téte endte derfor med at han fulgte meg tilbake til jernbanestasjonen hvor en rådvill kompis sto og ventet på meg. De vekslet hatefulle blikk, jeg fikk en adresse i Roma og der slutter min erfaring med italienske menn.

Og nå er jeg altfor gammel til den slags - italienertoget har gått (jeg har blitt for fornuftig). For igjen å oppleve den samme interessen og ivrige beilingen fra det motsatte kjønn må jeg antageligvis dra til Gambia, men det frister egentlig ikke.

Datehælvete 3: Selverkjennelse - en objektiv vurdering

Det er på tide med et nytt Datehælvete innlegg snart, men jeg har bestemt meg til å vente med å legge ut en av mine verste historier noen sinne til kjærlighetens dag (også kjent som føkkings valentines day). Men jeg har kommet frem til at det er på sin plass med en evaluering av meg selv. Jeg har nødig lyst til å stå frem som en sutrende sak som gir andre skylda for min manglende suksess. En annen god grunn til at jeg bør evaluere meg selv er selvsagt den vitenskapelige gehalten i dette prosjektet. I all vitenskap må en være særdeles nøye med måleapparatene. Det er mitt eget sjarmerende jeg som er måleapparatet her, og det kan ikke skyves under en stol at jeg har mine svakheter. Datehælveteprosjektet er ubestridelig en kvalitativ analyse og ikke en kvantitativ, noe som gjør selverkjennelsesbiten ekstra viktig.

Når det er sagt har jeg hatt mine tvil i forhold til å fortsette å skrive om dette. Det første innlegget medførte absolutt ingen problemer. Men når det gjelder Mannen som ikke kunne sykle møtte jeg mer motbør idet karakteren som omtales tilsynelatende dukket opp i kommentarfeltet. Men all god forskning møter motstand og innsigelser - enkelte vitenskapsteoretikere vil mene at det faktisk er dette som fører vitenskapen videre, så jeg er fast bestemt på å fortsette.

Dette innlegget skal derfor ta for seg et av premissene for disse analysene: Undertegnedes psykologiske forutsetninger i møte med de forskjellige kjærlighetskandidatene. Fordommer må settes under lupen og lytene mine bringes opp i dagen. Da disse premissene med nødvendighet medfører at jeg stilles i et kritisk lys og er nødt til å innrømme mine svakheter er dette en av de vanskeligste oppgavene hittils. En evaluering på et senere tidpunkt kan være nødvendig for å utvide perspektivet.

Psykologiske premisser:

Forskningssubjektet er passe hverdagsnevrotisk, noe som kan medføre abnormal sms-hyppighet i perioder hvor hun er i startfasen av en forelskelse. Hun er dessuten tilbøyelig til å tolke intet nytt som dårlig nytt, noe som resulterer i enda større sms-frekvens. Videre lider hun en smule av telephonofobi så å være voksen nok til at hun tar en telefonsamtale i denne fasen er tilnærmet utelukket.

Å snakke om følelser i de innledende faser av relasjonen er bannlyst for subjektet. Dette skyldes en innbitt angst både for å høre ting hun ikke har lyst til å høre og for å oppleves som "krevende klam kvinne". Denne tilnærmingsmetoden har en viss svakhet fordi subjektet da er henvist til å tolke motpartens subtile signaler, noe som helt klart er en stor kilde til feilinformasjon.

Tidligere erfaringer på kjønnsmarkedet har resultert i en viss avstumpethet i forhold til menn, noe som i praksis viser seg ved at subjektet trekker seg raskt tilbake når hun møter motstand i form av manglende svarrespons på tidligere omtalte sms-mani eller hvis objektet for hennes interesse er inne i en hektisk fase på jobben eller har en syk mor som trenger pleie.

Hun er dessuten relativt rasjonell i forhold til romantiske følelser. Dette har resultert i at hun bedriver en viss form for emosjonell bytteøkonomi som i praksis betyr at objektet må gi før subjektet gjør det. En slik rasjonaliserende og selvbeskyttende atferd medfører ofte at objektet enten responderer på akkurat samme måte eller gir fullstendig f....

Forskningssubjektet har, under påvirkning av begynnende forelskelse, en viss tendens til å forsøke å være det hun tror motparten ønsker seg. Dette er intet annet enn en stupid strategi, all den tid hun kun er seg selv og ikke klarer å spille skuespill særlig lenge. Dernest medfører slik tilpasningsdyktighet ofte at hun fremstår som en kjedeligere person enn hun egentlig er, da hun ved å skjule sine dårligere sider ofte ikke klarer å vise frem de gode heller.

Som frigjort kvinne stiller hun også til tider spørsmål ved hvorfor hun i det hele tatt gidder å bruke så mye som en kalori på å endre sivilstand. Når hun likevel har gjort det har det vært en konsekvens av kjedelige søndager, labert sexliv og et ustyrlig behov for sommerfugler i magen. Som moderne menneske stiller hun også store krav til en eventuell partner, kanskje endatil så store at en slik partner kan være umulig å finne i den virkelige verden. Kombinasjonen av disse holdningene gjør ikke prosjektet spesielt enkelt å forstå seg på fordi det kan se ut som forskningssubjektet verken har noe spesielt sterkt ønske om kjæreste på nåværende tidspunkt eller tror hun vil finne noen som er bra nok til å forelske seg i. Dette gir god grunn til å problematisere hvorvidt hun går inn for oppgaven med den nødvendige energi og pågangsmotet som kreves.

Konklusjoner:

Jeg er et skikkelig funn.
Jeg er et skikkelig funn.
Jeg er et skikkelig funn.


En TV-slaves bekjennelser

Som et ekte barn av 70-tallet vokste jeg opp med at tv-apparatet var et av de ultimate tabuer. Det sto ikke høyt i verdi blant AKP-foreldre, og var et omdiskutert emne. TV var nesten like ille som Coca Cola, kapitalister og Trotskii. Likevel tilhørte jeg en av de heldige få som hadde en 14 tommers svart-hvitt bortgjemt i et hjørnex.

24434-25
Illustrasjon: Hannah 9 år

Det var ikke få barn som ble tv-skadd på 70-tallet. Jeg har beregnet at et vanlig Nrk-tittende barn på denne tiden maksimalt kunne få med seg rundt 120 minutter tv i uka, da de ikke viste barnetv på mandager og det dreide seg om 20 minutter om dagen. Dessuten så mange av oss ikke på barnetv på søndager fordi det bare ble vist Jesus-barnetv den dagen, som bortsett fra å være politisk ukorrekt også var gudjammerlig kjedelig. Så hvordan noen kunne bli tv-skadd av 100 minutters tv-titting i uka (omtrent det samme som dagens barn konsumerer før frokost) er en gåte. En kompis av meg fikk diagnosen i 1975: Han kunne sitte i flere timer å se på prøvebildet.

Som niåring dro jeg med faren min til Los Angeles og kom derfor til tv-nirvana. Jeg brukte femti dager foran de 120 kanalene, mens faren min forsøkte å bortforklare det hele med at jeg at sikkert lærte engelsk på den måten. Da jeg kom hjem var jeg ubestridt den meste tv-erfarne ungen i gjengen og hadde til og med sett på skrekkfilm (noe som ellers var forbeholdt barn av mindre opplyste foreldre).

Ting endret seg gradvis idet vi opplevde det moralske forfall som kom med 80-tallet. Vi fikk halvsju (som ga lørdagen en hel times tv-ekstravagansa) og senere både Dynastiet og kabel-tv. På denne tiden var jeg imidlertid mest opptatt av å være en bedriten tenåring som enten trente eller drakk hjemmebrent. Da jeg var ferdig med mine mest forvorpne dager levde jeg i selvpålagt tv-sølibat idet jeg forsøkte meg som asketisk nihilist og derfor i størst mulig grad skulle ha det jævlig.

Så kom det store tilbakeslaget.

Helt tilfeldig flyttet et tv-apparat inn hos meg og jeg ble raskt sugd inn i tv-narkomaniens forførende helvete. Denne avhengigheten aksellererte fortere enn avhengighet av crack og snart så jeg på tv omtrent ti timer per dag. Jeg så på såpeserier (feks Days of Our Lives som var må-tv, Melrose Place, Beverly Hills, Far and Away), dokumentarer, nyheter, filmer, realityserier (svenske og norske Robinson, Big Brother, Real Life), MTV, talkshows (Ricki Lake, Oprah, Letterman, Jay Leno, O'Connor) og til og med sport (tennis, skiskyting, fotball, håndball). Livsmottoet mitt på denne tiden var "Det finnes alltid noe interessant på TV". Denne ukritiske hangen varte i over tre år og var i all hovedsak det jeg gjorde (jeg skrev en hovedfagsoppgave på si). Jeg så faktisk så mye at jeg enkelte dager ble fysisk dårlig - kvalm, svimmel og totalt uten evne til å kommunisere med den virkelige verden. Dessuten ble alle planer lagt med tv-programmet i den ene hånden og fjernkontrollen til videoen i den andre.

Sett i retrospektiv kan jeg bare konkludere med at dette var det siste som gjensto for å bli voksen. Tv-avhengigheten min kan forklares som en motreaksjon på restriksjonene for televisert underholdning i barneårene. Trangen til det totale forfall var plantet i meg som barn og slo ut i full blomst.  

Hva moralen i denne historien er vet jeg ikke. Kanskje at vi alle har kimen i oss til å leve fullstendig meningsløse liv uansett hvor bra oppdragelse vi har fått.

X: Historien bak denne 14-tommerens tilstedeværelse i mitt barnedomshjem er nokså kuriøs. Da jeg vokste opp var foreldrene mine studenter og hadde ikke spesielt mye penger. Imidlertid solgte min far doktorgradsoppgaven sin til Pentagon og brukte pengene på den lille Bang-Olufsen teven. Dette var under Vietnamkrigen hvor Pentagon ikke akkurat kunne sies å ha en høy stjerne blant rettroende, men min far var visst gladere i penger enn i prinsipper. Min mor (som var langt mer politisk aktiv) fikk ikke vite sannheten om dette før i slutten av forrige århundre.


Akkurat nå

...vil jeg gjerne kysses til snøen smelter under føttene og hjertet hamrer seg igjennom fire lag med ull.

Noe som impliserer at jeg finner noen som er kyssverdig og sannsynligheten for det er vel heller mikroskopisk.

Ukule ting som jeg må innrømme at jeg liker!

1. Lørdagspizza - den særnorske nasjonalretten som dukket opp på åttitallet, først som tilbehører til lørdagsunderholdningen på nrk senere som fancy innslag på ungdomsfest. Det totalt motsatte av italiensk pizza - her er det ikke et fersk basilikumblad å se, ei heller plommetomater eller buffallo mozarella, men derimot tykk bunn, masse tilbehør og revet ost.

2. Å røyke i senga etter sex - urharry og noe jeg gjør særdeles sjelden. Hvorvidt dette skyldes at jeg har sex sjelden eller har problemer med å finne sexpartnere med samme vulgære og uapettitelige interesser skal være usagt.

3. Å sitte udusjet iført den deilige svarte slappe ullgenseren min og pysjbukse en hel dag og se på lettspydd tv-underholdning.

4.  Å sove med sokker når det er kaldt.

5. Campari med juice.

6. Potetgull med Maaruddip.

7. Å danse til dårlig discomusikk.

8. Skybarer.

9. Å sladre om mer eller mindre vesentlige ting.

10. Ting som sluker tid du aldri får tilbake, det være seg å spille tv-spill tolv timer i strekk, løse en hel bok med sudokuoppgaver, legge kabal på pc'en, lese div utenlandske blader som inneholder uendelige mengder med ting jeg aldri har råd til å kjøpe eller bruke 8 timer på e-bay.