REALITY CHALLENGED

Denne kandidaten i min evendelige jakt på den store kjærligheten var en mann jeg fant som en følge av min musikkinteresse. Jeg liker musikk som har vist seg å fungere som spansk flue på de fleste menn som var unge og rocka en gang på nittitallet, dvs ting som Nick Cave, Pixies, Pj Harvey, Joy Division, Tom Waits, The Smiths osv. Denne karen snakket jeg mye meg før vi endelig traff hverandre, og vi begynte etterhvert å snakke om mer personlige ting enn musikk, sånne personlige ting som livet, døden, kjærligheten og havet. Han var kunstkritiker, og siden jeg er en sucker for brains visste jeg på et tidlig tidspunkt at jeg var ute på farlig oppdrag. Dessuten virket han sånn passe følsom og forvirret, og det er sånt jeg også er imbesil nok til å falle for.

Forsøk nr. 7:

Etter å ha snakket med ham i nesten en måned avtalte vi at han skulle komme på besøk til meg. Jeg hadde vasket og ryddet, tent det passende antall stearinlys (etter å ha tenkt lenge på hva som er det perfekte antall slik at det ikke ble altfor lett å skjønne at jeg hadde en plan om å forføre ham, men samtidig legge alt til rette for at forførelse faktisk skulle finne sted), og satt på den siste cd med en artist jeg visste han ikke hadde hørt, men at han kom til å like.

Jeg var vanvittig nervøs fordi jeg var like vanvittig håpefull til denne daten, og da han dukket opp var han akkurat så mørk og kjekk som jeg hadde fryktet. Etter en famlende start hvor jeg havnet i den forferdelige åpne-en-vinflaske-mens-du-skjelver-på-hendene-situasjonen gikk vi endelig i gang med drikkingen og etterhvert klarte jeg visst å fremstå som ganske så avslappet, sjarmerende og veltalende.

Vi satt i veldig mange timer og pratet før han begynte å sende meg skjeve skjelmske blikk. Oppmuntret av GT'en vi hadde gått over til da vinen var tom begynte jeg å etablere tilfeldig kroppskontakt fordi jeg en eller annen gang har lest at det er viktig at kvinnen initsierer de første berøringene. Og det så ut til å virke. Han ble stille og smilte for seg selv, og da jeg spurte hva han tenkte på og han ikke ville svare visste jeg at jeg var i ferd med å få napp.

Kvelden endte selvsagt med at han ble natten over før han sprang av gårde for å rekke et møte i kunstkritikklaget eller noe. Men han sendte meg noen sms'er i løpet av dagen, og jeg hadde sommerfugler i magen og et lurt smil om munnen.

Vi traff hverandre igjen og det var samme prosedyre som sist gang, bare hjemme hos ham. Han begynte ikke å kysse meg før det hadde gått en del timer denne gangen også (jeg er en sånn gammeldags pike som forventer at mannen skal ta initativ - ha ha. Sannheten er selvsagt at jeg er redd for å bli avvist). Før vi sovnet mobbet jeg ham litt for at han var så treg i avtrekkeren, noe han ble litt sur for. Han hadde skiftet på sengen, noe jeg satte stor pris på fordi det kan tolkes som et godt tegn (jeg hadde på dette tidspunktet ikke et eneste verbalt holdepunkt for at at dette kunne bli noe, så man får bruke de smulene man får utdelt for fortolkning).

Han sendte meg den høflige og pliktoppfyllende takk-for-i-natt meldingen dagen etter, men ble mistenkelig stille av seg etter det. På dette tidspunktet hadde jeg begynt å bli forelsket, slik jeg bruker å bli når en mann er mørk, mystisk og ikke forteller meg hva han vil med meg. Jeg hadde altså den der usikre følelsen - en slik magefølelse som egentlig forteller deg at han ikke er like interessert, men en hodefølelse som insisterer på at ingenting er avgjort og at det fremdeles er håp. Så jeg gjorde det en ikke skal gjøre i slike situasjoner. Jeg begynte å mase. Sendte meldinger hele tiden, og etterlyste svar når jeg ikke hørte noe. Jeg ble altså psycho stalker bitch. Ikke lurt.

Han hadde på forhånd advart meg mot han ble stressa av damer som var for pushy og at han egentlig foretrakk damer som ikke var interessert i ham (det siste sa han vel strengt tatt ikke, men det var lett å lese mellom linjene). All den tid jeg visste dette var det ikke spesielt smart å sende ham en forespørsel om vi skulle møtes og spørre igjen dagen etter når han avslo. Men jeg gjorde det. Når det er sagt hadde det antageligvis ikke fungert med alle strategiene i verden i forhold til denne karen. Lumske planer for å få en kar i havn fungerer aldri. Sannheten var selvsagt at han ikke var noe særlig interessert i meg i det hele tatt.

Etter å ha holdt på slik noen uker, uten at vi traff hverandre, tok jeg endelig den voksne avgjørelsen om å sende ham en direkte forespørsel om han i det hele tatt hadde lyst til å treffe meg igjen(legg merke til at jeg er langt fra voksen nok til å ta en telefon når det gjelder slikt, oppfører meg som en jævla fjortis). Noe han selvsagt ikke ville. Han ga meg en sånn halvkvedet vise om at det var veldig hyggelig hver gang vi traff hverandre og sånn, men at han nok ikke kom til å bli forelsket i meg. Jeg tenkte en stund på å sende ham et par værtestikler i posten, for å gjøre et poeng ut av at han ikke var noe særlig til mann. Jeg var sur og lei meg, og følte meg så mye bedre når jeg bestemte meg for at han var en tufs. Desverre måtte jeg bite sannheten i meg å innse at han nok ikke hadde oppført seg spesielt dårlig i det hele tatt, og at det var undertegnede som ikke var riktig navla.

Konklusjoner:
1. Mørke mystiske menn må jeg passe meg for, uansett hvor stor hjerne de tilsynelatende har.
2. Når en mann ikke kaster seg over deg andre gang dere treffes etter å ha etablert seksuell kontakt er det defintivt et dårligere tegn enn at nyvasket sengetøy er et godt ett.
3. Å oppføre seg som galemarja er ikke en spesielt tiltrekkende egenskap.
4. Når jeg har spurt en kar om å treffe meg og han har sagt nei, er det opp til ham å ta initativet en eventuell neste gang hvis det er noe han har lyst til.
5. Hevn i form av påpekning av manglende baller i form av postsendte værtestikler (eller musetestikler som jeg også var inne på fordi de er så pittesmå) fører ingen steds hen.

Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.weblogg.no/index.bd?fa=tb.add&id=1023337