Reality Challenged har flyttet!

Jeg har flyttet fra Webloggs tekniske problemer og inn på eget domene. Oppdateringene på denne bloggen har vært litt nedsatt i det siste fordi jeg har nedlagt litt arbeid i å flytte over en del innlegg og for å få ting på plass (det har vist seg at jeg er en smule teknisk utfordret også). Det blir ingen forandringer i bloggen utover nytt forbedret design og mindre problemer med å legge inn kommentarer.

Dere finner meg på mihoe.org og jeg ønsker dere selvsagt varmt velkommen dit!
 
Jeg blir glad hvis dere som linker til meg endrer adresse.

Supersize me

Det hersker ingen som helst tvil om at multinasjonale hamburgerkjeder og dess like har satt seg fore å oppnå verdensherredømme ved å gjøre menneskeheten så overvektige som overhode mulig. Det er et faktum vi ikke trenger å diskutere en gang. Mye trenger mer og det tjener fanden mye penger på. Omtrent 30% av den amerikanske befolkningen kategoriseres som ”obese” dvs dødelig overvektige. Nå har amerikanske helsemyndigheter (FDA) utarbeidet en rapport som skal stoppe denne utviklingen, og har derfor kommet med en rekke anbefalinger til kommersielle spisesteder fordi amerikanere spiser omtrent 1/3 av måltidene sine på restaurant.

Når jeg leser denne rapporten må jeg si at jeg ikke blir videre imponert, og til amerikanerne vil jeg bare si ”Look to Norway”. Det trengs sterkere krutt enn velmenende anbefalinger hvis du skal unngå at hele den ”frie” amerikanske befolkningen (minus de anoretiske filmstjernene) på sikt vil trenge to seter på flyet. Vi har noen særnorske måter å forholde oss til problematferd på, som vi gjerne setter i kraft igjennom lovgivning og strenge reguleringer.

Den første anbefalingen FDA kommer med er at restaurantene endrer markedsføringen og derigjennom geleider konsumentene bort fra Supersize menyer med ekstra ost og majones. Dette er en typisk døv strategi: ”Bare vis folk hvor morsomt det er å spise grønnsaker så gjør de det nok”. Er du på fettvogna så er du på fettvogna og det beste resultatet en antageligvis kan oppnå med slike kampanjer er at folk bestiller en salat ved siden av kaloribombene de foretrekker. Den enkleste løsningen her er selvsagt bare å forby markedsføring av usunne ting overhode, slik som vi gjør det med tobakk og alkohol i Norge. Dessverre vil all reklame i utgangspunkt lokke mennesker til et bestemt spisested, og når de vel har kommet dit vil det de velger å spise antageligvis styres mer av lystprinsippet enn av omtanke for helsa så her bør amerikanerne se på merking og presentasjon av varer. Hamburgere med høyt kaloriinnhold bør servers i ulekre og lite appetittvekkende esker og med helseadvarsler med fet skrift. Dessuten kan kaloribombene gjerne tilbredes mer slumsete og udelikat enn de sunnere alternativene.

FDA anbefaler dernest at restauranter øker tilbudet av sunne, kalorifattige og næringsrike retter for å få folk til å spise mer av dette. Nok en gang tror jeg de skyter med blindskudd her. Skal de virkelig oppnå resultater bør de heller ta en nærmere kikk på norsk skjenkelovgivning, fordi dette virkelig kunne begrenset tilveksten av dødelig overvekt i USA. I Norge kan en miste skjenkebevilgningen hvis en selger alkohol til synlig berusede personer, og dette burde overføres til å gjelde mat også. ”Nei du får nok ikke en supurduperextrabigandfatcheeseburger, men vi kan tilby deg denne lekre salaten i stedet”. Selvsagt ville dette kunne oppleves som en smule stigmatiserende, men målet helliger alltid midlet. De amerikanske helsemyndighetene mener også at det er en god idé å begrense porsjonene og å tilby mindre porsjoner for de som ønsker det. Er du virkelig overvektig tror jeg ikke du lar deg avspise med halvparten så mye mat som du vanligvis konsumerer, og så lenge en ikke tar i bruk mer drastiske midler er jo dette dødfødt. Hvorfor ikke slå til med et forbud for måltidsporsjoner som overstiger en viss samlet kalorimengde? Da begynner vi å snakke om effektive virkemidler. 

Den siste anbefalingen disse nobelprisvinnerne kommer med er at folk skal få utfyllende opplysninger om næringsinnholdet i det de spiser. De fleste som har vært på McDonalds har sikkert sett disse fine brosjyrene de har med oversikt over kaloriinnhold og sånt. Nok en gang et meningsløst virkemiddel så lenge ingen tvinger deg til å lese disse tekstene og å etterleve dem. Tvang er nok løsningen her også. Dvs at betjeningen har lest dette for deg og så tvinger deg til å ta et passende valg. Er du underernært kan du spise så mange løkringer og pommesfrittes posjoner du bare har lyst til, er du overvektig rasjoneres fettgodene. Egentlig hadde sikkert det lureste vært om alle måtte gå rundt med et synlig BMI skilt slik at det aldri var noen tvil om hvilken næringsgruppe du til enhver tid tilhører.

Hvis ingen av mine foreslåtte virkemidler lar seg gjennomføre eller gir de ønskelige resultater kan det kanskje være en idé å se på klasseforskjellene i USA og prøve å bekjempe årsakene til at mennesker med etnisk minoritets bakgrunn og/eller lav utdannelse er overrepresentert på statistikkene over overvektige. Men det er bare et velmenende råd som sikkert går på tvers av menneskers personlige frihet til å mislykkes.

Mis(s) Demeanor har fått seg et mannfolk!

Tre kvinner under ett tak kan trenge litt maskulin influens og på onsdag bestemte to av husets kvinner seg for å gjøre noe med det. Vi skaffet oss et realt mannfolk som har vært ute altfor mange vinternetter, liker kos, mat og soving. Ikke direkte pen, men med et sjarmende rufsete ytre som gir inntrykk av at han er litt av en bad guy. Der han bodde før het han Øystein, men Minime har døpt ham Brutus og hun elsker den svære karen over alt på jord. Den kjærligheten er gjensidig og jeg føler meg en smule forbigått og oversett, og det til tross for at jeg prøver å bestikke ham med sei og tunfisk. Minime får lov til å bære rundt på det store beistet og han følger etter henne som en hund. Meg overser han ganske glatt. Ikke noe ekte mannfolk på meg altså, noe som kanskje er like greit siden jeg har det med å tulle det til med slike.

Med dette tilskuddet til familien har jeg fått bekreftet mine tidligere antagelser om Mis(s) Demeanors forvirrede seksuelle orientering. Hun liker ikke mannfolk noe særlig og jager den store mannen rundt. Da han stakk snuten borti baken hennes forleden ble hun så illsint at hun prøvde å banke ham, men han bare rister henne av seg og lunter avgårde til et annet sted. Du kan si mye om Mis(s) Demeanor, men særlig skvetten er hun ikke som prøver å banke en som verken har briller eller er dobbelt så stor som henne. Han har gjort flere fremstøt mot de fremre kroppsdelene hennes også, kanskje har han skjønt at kvinner trenger litt mental oppvarming før du vender oppmerksomheten mot de mest interessante kroppsdelene hennes, men hun er ikke særlig mottakelig for den slags flørting heller. Imidlertid er det til å forundres over at hun likevel følger etter ham overalt og foretrekker å befinne seg i det samme rommet han ligger og slanger seg. Kanskje er det fordi hun vil være parat til å ta opp kampen hvis en smaskens hunkatt skulle dukke opp. Men det aner meg at Brutus hadde tatt det med knusende ro også, noe som selvsagt gir han den aura av uimotagelighet og uinteresserthet som får damene til å falle som fluer.

Brutus

Slipp ungene fri!

Da jeg var barn var jeg av den lure typen som skjønte at lekser var noe en kunne lure seg unna, og jeg gjorde faktisk en kunst av å unngå å gjøre lekser i alle de 12 årene med obligatorisk skole jeg gjennomførte (jeg videreførte for så vidt noe denne kunsten på universitetet også). Da jeg gikk på barneskolen prøvde jeg en stund å kombinere to kjedelige ting på en gang, nemlig å gå og å gjøre lekser. Den lange bakken oppover fra skolen og hjem var et utmerket sted å lese eller regne. Det er kanskje unødvendig å si at jeg var dumpekandidat i skjønnskrift, men det brydde jeg meg ikke så mye om (sikkert fordi jeg var forutseende nok til å forstå at det meste som skulle produseres av skrift når jeg ble voksen ville avhenge av tastaturegenskaper fremfor velformede slynger, løkker og fyllepenn). Lekser var et unødvendig og ondskapsfullt påfunn de voksne hadde kommet på for å få sove middag og se Dagsrevyen i fred og ro. Skolen i dag er ganske forandret fra den gang jeg gikk der, men barna tvinges fremdeles til å gjøre lekser. Og selv om jeg nå tilhører den delen av befolkningen som liker å se på Dagsrevyen er jeg fremdeles like mye motstander av lekser som jeg var den gang. Og det er minst tre enormt gode grunner til å gi barna fritiden sin tilbake:

For det første kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor ikke skoledagen kan utvides med en time eller halvannen sik at de kan lære alt innenfor skoledagen. De aller fleste barn i 1-4 skoletrinn oppholder seg på sfo etter endt skoledag, noe som gir dem en arbeidsdag som tilsvarer det vi voksne har (og i enkelte tilfeller lengre dager fordi mor eller far har reisetid også). På sfo er det stort sett umulig å gjøre lekser, dels fordi hvert barn har mindre plass å bevege seg på enn gjennomsnittelige burhøns og dels fordi det er omkring 30-35 barn pr voksen. En stor andel av sfobarna foretrekker å herje rundt og lage kvalm fremfor å sitte stille på en stol og øve på gangetabellen, noe du ikke kan klandre dem for i de omgivelsene de befinner seg i. Så barna ville ikke akkurat gått glipp av noen kvalitetstid med seg selv eller andre ved å ha lengre skoledager. 

For det andre bidrar leksekravet i skolen til økte forskjeller og muligheter for barna. Lekselesing krever nemlig foreldreoppfølging, og det sier seg selv at denne oppfølgingen vil variere fra ingenting til ekstraundervisning. I en normal skoleklasse finner du barn av både professorer og analfabeter, og fordelene de begunstigede barna allerede har i utgangspunktet forsterkes når en viss andel av læringen skal foregå i hjemmet (denne bra artikkelen fra Morgenbladet utdyper dette). Enkelte hjem har oppslagsverk, internett og foreldre med all verdens forutsetninger for å hjelpe, i andre hjem er det kanskje fem barn som trenger hjelp og oppfølging av lekser. En lekseløs skole ville ført til utjevning av forskjeller og likere muligheter for alle til å lære det de skal, og ville antageligvis ha bidratt til en bedring av nivået blant norske skolebarn.

For det tredje sier det seg selv at barn også trenger fritid i likhet med oss voksne. Jeg hadde blitt rimelig sur hvis jeg måtte logge på jobben hver dag etter middag for å jobbe et par timer til. Med 8 timer på skole og sfo og behov for 12 timers søvn sier det seg selv at det ikke blir så mye tid til overs. Lek, uteaktiviteter og avslapning er like viktig som boklig lærdom, men når skal de egentlig få tid til det? Dvs hvis de ikke er så lure som meg og skjønner at du ikke dør av å få glemmekryss og at en dårlig ordenskarakter tross alt ikke dømmer deg til en yrkeskarriere som dovasker.

Hvite rumper!

Siden jeg føler at jeg bor i hooden etter at hele nabolaget mitt ble bomba av dustetaggere her om dagen, og for å feire at Pharellplata kommer snart (og den har jeg ventet på i et halvt år nå), skal jeg fortelle noe jeg syns er en passe morsom historie.

En bekjent av meg var i New York for en stund tilbake, og siden han er en slik eventyrlysten kar bestemte han seg for å vandre litt rundt på egenhånd i Bronx. Jeg har også sett Bronx, men det var innenfor skuddsikre og sotede bussvinduer som gjør at bildene mine derfra fort avsløres. Selv syns jeg det så litt skummelt ut der, så det får heller være at ingen kommer til å tro meg hvis jeg prøver å påstå at jeg har ruslet rundt i strøket. I hvert fall, denne kjenningen av meg rotet seg litt bort og det begynte å nærme seg kvelden da han stilte seg i en kø til en kiosk for å spørre hvor han var. Ting tok litt tid fordi det var vanskelig å forklare, og da hører han plutselig en mørk brummende stemme bak seg som sier ”Get your skinny white ass outta here”. Det er en litt komisk måte å høre bakenden sin beskrevet på, pluss at det gir litt cred når du kommer tilbake til Norge og kan fortelle om om "a mothafokkin gangstabro' moment" (og det er jo garantert slik de innfødte bronxerne snakker).

Men saken er at denne kjenningen min er fra Bangladesh og har alt annet enn en hvit flat rumpe. Dvs jeg har aldri sett rumpa hans, men jeg regner med at den har omtrent samme farge som resten av ham og da er den alt annet enn hvit. Og det ler jeg ganske mye av og gjør meg enda tryggere på at jeg nok ikke kommer til å se Bronx på annen måte enn jeg allerede har gjort siden jeg har dum hvit kvinne skrevet over hele meg.


Det er rett og slett ikke naturlig!

George: "Food and sex. Those are my two passions. It's only natural to combine them."
Jerry:  "Natural? Sex is about love between a man and a woman. Not a man and a sandwich."
(Seinfeld, The Blood episode)

Av og til blir vi avspist med argumenter som bygger på en overbevisning om at enkelte ting er naturlige og andre ting er unaturlige. At noe er naturgitt blir av overraskende mange betraktet som et endegyldig argument, og brukes ofte mot grupper vi liker å avspise med den slags. Jeg har vært i mange diskusjoner hvor utsagnet: ”Jammen, det er jo ikke naturlig” har blitt brukt og jeg blir like sur hver gang. Overraskende ofte blir den samme formen for forklaringer brukt i mer offentlige debatter også og det er spesielt to grupper som i de siste årene har blitt utsatt for dette: Homofile og kvinner.

En del kristenfolk benytter Gud som garantist for det som er naturlig seksuell omgang for mennesker og det er den heterofile: ”Derfor overgav Gud dem til skammelige lyster; for både deres kvinner forvendte den naturlige bruk til den unaturlige, og på samme vis forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og brente i sin lyst efter hverandre, så at menn drev skjenselsverk med menn, og fikk på sig selv det vederlag for sin forvillelse som rett var.” (Rom 1:26-27). At mange mener at dette skal tas bokstavelig og seriøst kunne jeg dokumenter fra flere kilder, men jeg har ikke noe ønske om å linke til sånt avskum. Men det som er mer overraskende er at jeg møter den samme formen for resonnementer når mer normale folk skal redegjøre for hvorfor de er motstandere av at homofile skal gis de samme muligheter som heterofile til å få barn. Biologi blir ofte brukt når alle andre gode motargumenter blir brukt opp, et argument som av mange oppfattes som et kardinalargument: De kan jo ikke skaffe seg disse barna på naturlig vis og da har naturen i deres øyne fortalt oss at de ikke skal ha barn.

Når det gjelder kvinner har biologisk funderte standpunkter florert i de siste tiårene, og kanskje mest provoserende er den avarten av feminismen som kalles livmorsfeminister og som representerer en nybiologisk trend hvor biologi tas i bruk for å forklare forskjeller på kjønnene. Denne gruppa er sykelig opptatt av biologi og kroppslige funksjoner, og definerer stort sett hva det er å være kvinne med utgangspunkt i hennes evne til å forplante seg. Denne biologistiske motstrømmen resulterer ofte i et forsvar av kvinnen som naturmenneske, et menneske som er satt på jorden for å føde barn og som bør få respekt for det fra samfunnet (deri ligger det feministiske prosjektet). Hovedpoenget blir å forsvare tradisjonelle og kulturskapte kjønnsroller med utgangspunkt i biologien, og det er utelukkende samfunnets nedvurdering av kvinner og deres sysler de har problemer med.

Livmorsfeminismen har en større utbredelse enn vi antageligvis er bevisst, og selv er jeg overbevist om at det er denne ideologien som ligger bak de siste tiårenes fokus på naturlige barnefødsler og amming. Misforstå meg ikke: Jeg er for at kvinner selv skal få velge hvordan de vil føde og har stor tro på at barn har best av morsmelk første leveår. Men når jeg møter kvinner som mener vi helst bør gjøre slik som indianerne i Amazonas og amme barna våre til de blir 7-8 år er det noe som får det til å skurre i meg. At indianerne ammer så lenge skyldes nok mer mangel på rent vann og næringsrik mat enn at det er nødvendig for barna, og for mennesker som jobber utenfor hjemmet er det rett og slett ufattelig upraktisk. Å innsette slike ”naturlige” idealer er ikke noe annet enn en utspekulert måte å holde kvinnene borte fra reell makt og det er en genial argumentasjonsform - for ingen vil vel motsi naturen?

For homofile og kvinner settes det altså kjapp strek over noen millioner år med evolusjon og det forventes at de skal leve i henhold til det naturen har diktert for dem. Den heterofile mannen stilles det lite spørsmål ved naturligheten til. Hvis jeg prøver å tenke tanken kommer jeg ikke på noe annet enn at det kanskje ville være betimelig å kreve at de drepte maten sin selv, at de setter seg som mål å befrukte så mange damer som mulig og nedfeller rivaler som kjemper om det samme byttet (være seg dyr eller kvinner). Men dette ville jo ingen i verden kreve av dem.

Så kan en spørre seg hva som er et menneskes sanne natur? I ytterste konsekvens vil jeg hevde at det faktisk er at vi er avhengige av teknologi. Menneskedyret er en lite overlevelsesdyktig skapning uten redskapene og hjelpemidlene sine. Vi mangler pels som kan beskytte oss mot kulde og varme. Å gå på to ben gjør at vi beveger oss langsommere enn de fleste rovdyr som ville ha et ønske om å spise oss, og fører dessuten til at vi rager i landskapet slik at vi blir et relativt lett bytte. Avkommet vårt er avhengig av utstrakt ynglepleie i flerfoldige år, noe som også hemmer oss. Ikke kan vi fly og ikke har vi skarpe klør og tenner. Helt mislykkede dyr altså! - som antageligvis ville fått en kortvarig karriere på jorda hvis det ikke var fordi vi utviklet hjernene våre på en slik måte at vi fant midler til å kompensere for vår biologiske udugelighet. Så når mennesker griper til argumenter som handler om naturlighet aner det meg at de ikke har tenkt særlig godt igjennom det de sier. Det er mer naturlig at vi benytter teknologien vår til å hjelpe homofile med å få barn enn at vi ikke gjør det, og det er mer naturlig at kvinner utvikler seg utover den ene fysiske funksjonen som gjør oss i stand til å bære frem barn - rett og slett fordi vi ikke ville overlevd ellers. Og overlevelse er faktisk naturens lov!

Datehælvete 10 - Standup komikeren

Når en blir singel i en periode hvor de fleste i omgangskretsen din er godt og trygt etablert er det mange av disse som har lyst til å hjelpe deg ut av din ubehjelpelige situasjon. Hver gang jeg treffer dem spør de håpefullt om hvordan det står til med kjærlighetslivet mitt, og hver gang jeg trekker på skuldrene og forteller at intet er nytt under solen får de en tenkenyve mellom øyenbrynene som indikerer at de går igjennom kartoteket av single mennesker som befinner seg i omgangskretsene deres. De fornekter seg aldri i sine forsøk på å finne en mann til meg, og egentlig hvilken som helst mann. Hvis de kjenner to skapninger i hver sin ende av omgangskretsen som er single antar de automatisk at disse to passer sammen, singel blir altså det eneste premisset som trenger å være tilstede for evig kjærlighet. Jeg får ikke sjelden en følelse av at dette skyldes at jeg på sett og vis må få meg kjæreste for at en eller annen form for universell orden skal gjenopprettes og at jeg ved en tilbakevending til normalsfæren (dvs den etablerte) igjen kan innlemmes i det gode selskap som kan tilbringe helgene med grillfester og barnevennlige utflukter. Noen av vennene mine er overivrige i å gjenopprette harmonien uten meg som en frittflyende satellitt.

Kandidat nummer 9 var en singelstreifer som mine såkalt gode venner mente jeg kunne passe godt sammen med. Et vennepar av meg arrangerte og ordnet, og det ble avtalt at vi skulle møtes på en kafé i sentrum.  Meg hadde de fortalt at han var kjekk nok, morsom og interessert i film. Hva de fortalte ham om meg vites ikke, men sikkert noe lignende. Dvs at jeg var søt nok, blid og interessert i bøker. Match på to av tre altså, og mine venner var overbevist om at vi kom til å finne hverandre.

Kandidat 9:

Vi møtte på en passelig hyggelig kafé i sentrum av byen, og var passe fnisete over opplegget begge to. Under et sånt møte er det ikke mulig å late som om ting skjer tilfeldig, det er opplest og vedtatt at vi møtes for å finne ut om vi har lyst til å ligge med hverandre, og det er på sett og vis utrolig ukult og ikke så rent lite desperat. Innledende fnising kan være et godt tegn, et signal om fellesskap liksom. Men etter denne innledende fnisingen forsvant på sett og vis fellesfølelsen. Når den er borte føles det som om en sitter enda litt lenger fra hverandre enn en egentlig gjør, og ikke riktig hører hva den andre sier eller ikke klarer å følge opp med adekvate oppfølgingsspørsmål eller reaksjoner (sånn som å le etter en vits). Det er som om du hele tiden er forsinket i forhold til det som finner sted og aldri helt klarer å hente deg inn igjen. Slike situasjoner har det med å bli litt ubehagelige. Og det ble det.

Etter at vi var ferdige med å snakke om de dårlige vennene våre som hadde vært slemme nok til å plassere oss i denne pinlige situasjonen, begynte vi å snakke om film, og det vist seg snart at en av kandidatens favorittfilmer var Forrest Gump. Skal vi snakke om en film som definitivt ikke står på min favorittliste er det denne. Jeg kan ikke utstå den, men når folk har en brennende lidenskap for noe, klarer jeg ikke å være ærlig og later som om jeg liker det jeg også (hvorvidt dette er en egenskap som tyder på sosial egnethet eller om det er en egenskap som tyder på at jeg er en feigskjit vet jeg ikke). Så jeg gjorde altså slette miner til godt spill og sa ikke et kny om at jeg syns det er en tilbakestående film som forteller deg at ingen bør slå seg til ro med at de er tilbakestående. Jeg liker sånne filmer bedre, filmer hvor det er helt greit ikke å stå i sentrum for store historiske begivenheter, og hvor det å være et lite ubetydelig menneske er mer enn nok.

Uansett - han ble skikkelig varm i trøya av dette Forrest gump pratet sitt og påbegynte en lengre tirade av gumpismer gjengitt med en slående liten grad av skuespillertalent. Det begynte med ”My name is Forrest Gump. People call me Forrest Gump”, gikk via ”Life is a box of chocolates…” og endte med en lengre og pinefull dramatisering av Forrests dialog med en drill seargent (handler om at han militærfyren syns Forrest er den smarteste karen han har møtt, noe som ikke sier rent lite om det militære systemet).

Mens han holdt på med dette ble smilet mitt ubehagelig stivt, og jeg fikk sånn små rykninger i munnvikene som bruker å dukke opp når hjernen din sender signaler til ansiktsmuskulaturen om at dette absolutt ikke er morsomt. At karen dessuten bælmet nedpå fire halvlitere mens han underholdt meg med denne tilsynelatende utømmelige kilden til livsvisdom medførte at han hevet stemmen relativt mye etter hvert også (noe menn for øvrig ofte gjør når de syns de sitter på gull som bør deles med resten av befolkningen). Så der satt jeg og var det endegyldige bevis på at ”Stupid is what stupid does”. Jeg flyktet til do og svarte med et kort nei på Kirsten Gifteknivs sms-spørsmål om daten gikk bra, selv om jeg mest av alt hadde lyst til å skjelle henne ut.

Da jeg kom tilbake spurte han meg om hvilke filmer jeg likte, og da jeg nevnte Magnolia nikket han endelig bejaende og begynte å legge ut om han dustete politimannen som mislykkes i alt. Jeg liker han politimannen og syns han er noe av det søteste jeg har sett på film. Da jeg sa det endte vi opp i en diskusjon omkring filmkarakterer som det var mer enn tydelig kjedet vettet av ham og som han helst ville avslutte så fort som mulig. Og da var det tilbake til dramatiseringen av morsomheter igjen. Misforstå meg ikke, jeg liker morsomme menn. Men når folk prøver for hardt uten å lykkes blir det bare uutholdelig pinlig, og når han nå ga se Lille lørdag i vold med like lite anlegg for den humoristiske sjangeren som tidligere begynte det å bli for mye. Det er begrenset hvor morsomt det er å snakke om påm fritt og evinrude på dårlig arendalsdialekt og enda mer begrenset når du ikke klarer å imitere den dårlige dialekten, men ender opp med noe som best kan beskrives som en blanding av bergensk, dansk og oslomål.

Heldigvis hadde jeg på dette tidspunktet konsumert tre glass vin og brydde meg ikke lenger om å være høflig (dessuten hadde jeg nå for lengst avskrevet ham som en aktuell kjærlighetskandidat). Så jeg lo ikke lenger. En slik reaksjon vil i de fleste tilfeller få motparten til å roe ned morsomhetene, men det ble dessverre ikke resultatet i dette tilfellet. Det medførte snarere en slags akselererende sluttinnspurt mot det øyeblikket hvor jeg tar tingene mine og unnskylder meg med at jeg må tidlig opp i morgen. Og det var akkurat det som skjedde. Visstnok hadde han blitt sittende igjen og faktisk endt opp med å få med seg en dame hjem den kvelden så for ham kan det ikke sies å ha vært annet enn vellykket.

Konklusjoner:
1. Å opparbeide en sunn skepsis til venners forsøk på å koble deg med noen er en svært god strategi selv om de vil deg aldri så godt.
2. Enkelte ting liker jeg rett og slett ikke, slik som Forrest Gump, og ingenting i verden bør få meg til å legge skjul på det.
3. Hvis noen baserer all dialog på morsomheter bør personen være morsom, og i hvert fall være sensitiv nok til å roe ned vitsene hvis de ikke fungerer.
4. Humor som består av oppgulp fra filmer og tv-serier krever et ganske stort humoristisk talent og hvis en ikke har det bør en holde seg unna.
5. Når du føler at du sitter tre meter fra en fyr allerede etter fem minutter bør det egentlig være det eneste tegnet du trenger.

Ting jeg ikke visste om menn, sex og kjærlighet

I en alder av tre år var jeg overbevist om at jeg kom til å utvikle et mannlig kjønnsorgan på sikt og at jeg ikke ville gifte meg med noen andre enn faren min, det med kjønnsorganet ble avklart umiddelbart til tross for mine snurte protester, og ikke så altfor mange år senere skjønte jeg at jeg kanskje ville gifte meg med Thomas i barnehagen isteden siden han var litt mer min type.

Da jeg var tolv skjønte jeg ikke hvorfor to av guttene i klassen min plaget meg med å ustanselig skumpe borti golfballpuppene mine (noe som på den tiden selvsagt gjorde usannsynlig vondt, men som en ikke kunne gi uttrykk for), dynket meg med snø og stappet polvottene mine i do. Da jeg ble litt eldre skjønte jeg at det var en sofistikert måte å flørte på.

At klining gjorde deg våt i halve ansiktet, smakte jordbærbugg og dessuten innebar en konkurranse om hvem som kunne rotere tunga kjappest lærte jeg da jeg var 13, men at det finnes menn (og kvinner) som kan kysse deg til asfalten smelter under føttene dine det lærte jeg noen år senere da jeg for første gang kysset noen jeg virkelig var forelsket i.

Knut pleide å vente på meg når skolen var slutt så vi kunne gå hjemover sammen da jeg var fjorten (og hemmelig forelsket i Knut). Dessuten var han hyggelig å snakke med, noe som umiddelbart fortalte meg at han nok ikke var særlig interessert i meg siden jeg nå hadde forstått at forelskede gutter brukte å være ufordragelige. Mange år senere skjønte jeg at gutter som er så hyggelige som oftest er forelsket.

Da jeg strengt tatt var litt for ung trodde jeg sex enten var noe som ble overstått på 2 minutter eller som var så kjedelig at det var lite annet å gjøre enn å klappe fyren på ryggen og spørre om han var ferdig snart (eventuelt late som om en sovnet eller faktisk sovne helt på ordentlig). Noen år etter skjønte jeg at det heldigvis ikke trengte å være slik.

Som 17-åring trodde jeg venner kunne finne på å komme med frokost og blomster til meg på sengen uten noen som helst baktanker, noen år senere skjønte jeg at det ikke er slike ting menn vanligvis gjør når de er forelsket, men at han var et unntak som jeg ikke burde dømme etterkommerne hans etter. Tre år senere lærte jeg at selv gutter som kommer hjem til deg med frokost på sengen kan knuse hjertet ditt. Og enda mange år senere skjønte jeg at folk som knuser hjertet ditt likevel kan bli en god venn.

Hvordan en skulle sjekke opp menn var en stor gåte for meg frem til jeg var 20 da jeg skjønte at det bare var å smile, og det har egentlig vært en lærdom for livet selv om jeg nok har forfinet og videreutviklet metodene mine en smule. Og jeg lærte at hvis du våkner opp med en fyr som bare ligger og ser på deg mens han stryker deg forsiktig på armen så er det et sikkert tegn på at noe er i gjære som er riktig fint. Mange år senere lærte jeg at hvis noen gjør noe slikt kan du slappe helt av fordi han trenger deg like mye som du trenger ham.

Det å flytte sammen med kjæresten min trodde jeg var en utrolig romantisk ting å gjøre da jeg var 22, noen år senere skjønte jeg at det var mye vanskeligere enn det. Jeg lærte at menn samler på de underligste ting som de aldri vil kaste, at de har en tendens til å stjele fellesdyna hver natt, at de faktisk ikke har lyst på sex ustanselig, at de kan furte, være barnslige og kranglevorne, men også at de kan gi deg en følelse av ikke å være alene, at det er riktig fint å ha noen å holde i hånda når du går ute på gata og at lite er så fint som når noen stryker deg over håret når du er litt lei. Men det jeg lærte mest av alt er at menn ikke er så mystiske som jeg ville ha det til.

Jeg var overbevist om at jeg aldri kom til å forelske meg igjen da jeg var 32, men ett år senere lærte jeg at en aldri skal si aldri.

Looooozer Som en illustrasjon til dette innlegget poster jeg et historisk stygt bilde av meg selv som jeg har stjælt fra Lise.



To rare ting på veien

På vei til jobb idag opplevde jeg to rare ting.

For det første sto det en fyr på hjørnet av Olaf Ryes og ropte: "Dem sjikanerer fyllsjuke folk og unger!" Jeg lurer veldig på hvem de som gjorde det var, men han så litt sint ut så jeg turte ikke spørre. Det var en del sånn graving og fiksing i nærheten så jeg lurte på om det var støyen fra arbeidsfolkene som var årsaken til følelsesutbruddet hans. Jeg syns også det var fascinerende at han tydeligvis mente at folk i bakrus var en samfunnsgruppe som fortjener særskilte vilkår. Når jeg tenker meg om kan jeg egentlig være enig med ham i det, problemet er bare at folk finner på å være fyllsyke både i tide og utide og at det derfor er veldig vanskelig å regulere.

For det andre sto en varebil parkert utenfor hotellet på den andre siden av jobben min. Det viste seg at det var en liktransport bil, og to representanter fra begravelsesbyrået hentet ut en båre, en koffert og gikk inn på hotellet. Jeg sto litt lett henslengt på andre siden av gaten og latet som om jeg var opptatt av mine egne tanker, men siden jeg allerede var en time for sen på jobb kunne jeg desverre ikke stå der lenge nok til å se på at de kom ut med et lik. Jeg har selvsagt aldri sett en død person og jeg fikk en umåtelig trang til akkurat det når jeg så den bilen og båren. Dessuten har jeg tenkt ganske mye på om hvem som fant den døde og om det var en mystisk gjest uten identitet som hadde fjernet alle merkelappene i klærne sine. At det må være noe mystisk er jeg ihvertfall overbevist om. 

Fra idiot savant til kreativt geni

I mer politisk ukorrekte tider ble mennesker med eksepsjonelle egenskaper innenfor matematikk, musikk eller kunst omtalt som idiot savant, men i dag har en gått over til å benytte betegnelsen autistisk savant eller bare savant. De aller fleste savanter er autister, har Aspergers syndrom eller har skadet venstre pannelapp (hvis de er høyrehendte). Svensk tv (som tar sin rolle som folkeopplysere litt mer alvorlig enn Nrk) viste i går en dokumentar om fenomenet, som en del av serien "Resan in i hjärnan", og der ble vi presentert for Matt Savage, 13-åringen som spiller jazz på kjente klubber i New York og som lærte seg å spille piano i løpet av en eneste natt som 6-åring. Dessuten fikk vi se hvordan Stephen Wiltshire tegnet Roma med fullstendig presisjon og perfekt perspektiv etter å ha sett byen fra lufta i bare fire timer.

Disse savanteksemplene  hadde selvsagt fått følge av en rekke hjerneforskere og psykologer som uttalte seg om fenomenet, og det var svært overraskende å høre at en av disse forskerne omtale Aspergers syndrom som en form for begavelse og savanthjerner mer eller mindre som idealhjerner. Wisconsin Health Society mener slike evner er så interessante at de forsker på hvordan en kan fremprovosere lignende egenskaper hos ikke-autistiske mennesker ved hjelp av elektromagnetiske stimulans på riktig side av pannen. Vitenskapsmenneskene som uttalte seg mente slike eksepsjonelle evner følger av at disse menneskene bruker høyre hjernehalvdel (eller den venstre for venstrehendte) i langt større grad enn normalt, og at dette medfører at de er i stand til å se verden slik den virkelig er uten forstyrrelser fra tilvente måter å bearbeide synsinntrykk på.

Tidligere har jeg sett fremstillinger av fenomenet som i langt større grad har lagt vekt på de sosiale og psykologiske vanskene som går hånd i hånd med de aller fleste savant personligheter. Men den nyeste forskningen på fenomenet virket ikke så bekymret for det, det syntes som de mente at liv tilbrakt i ensomhet var en liten pris å betale for å kunne regne opp pi-desimaler i fem timer i strekk. Kim Peek, det virkelige mennesket som var inspirasjonen til Rain Man karakteren, er en mann som har memorert mer enn 12 000 bøker, og samtidig er en kløpper til å utføre kompliserte matematiske operasjoner kun ved hjelp av hodet. Men mannen er ikke i stand til å kle på seg selv, vaske seg, lage mat eller pusse tennene.

Men det mest overraskende i denne dokumentaren var at alle fagfolkene omtalte personer med savant egenskaper som kreative genier. Og det forundrer meg. En av de intervjuede forskerne omtalte kreativitet som en form for opprør mot det bestående, og jevnt over er de fleste savanter preget av det totalt motsatte. Å tegne en by med fotografisk presisjon inneholder ingen form for menneskelig fortolkning av bybildet, og inneholder derfor lite som kan betegnes som kreativt. Kim Peek har memorert disse bøkene, men er ikke i stand til å gi noen fortokninger av dem eller sette dem i noen ny sammenheng som kan si oss noe om hva det er å være menneske eller gi oss ny kunnskap. Hva er da denne lesningen verdt annet enn som et fascinerende fenomen?

Alle former for autisme medfører en viss avkoblethet i forhold til menneskelige relasjoner og følelser, og jeg vil påstå at mye kreativitet er knyttet til akkurat disse emosjonene, om så bare i form av en ærgjerrig drivkraft i forhold til å motbevise professoren din. Å kunne telefonkatalogen på rams tyder mer på et behov for å forholde seg til det gitte og det konkrete enn fri tenkning. Når vitenskapsfolk omtaler dette som kreativ bruk av hjernen er det på tide å si stopp. Verden trenger ikke mer lagringskapasitet (til det har vi harddisker som tilsynelatende kan utvides i det uendelige og som ikke trenger hjelp til å kle på seg), vi trenger hjerner som er i stand til å bearbeide kunnskap og som evner å se utover det allerede gitte. 

Lei av weblogg nå...

Nå er jeg lei av at ferdigskrevne innlegg forsvinner i det jeg skal publisere dem og at ting ikke fungerer. Jeg kommer derfor til å flytte snart i likhet med flere andre. Frem til da prøver jeg å få publisert noe, men hvis jeg opplever at ting bare forsvinner uten å dukke opp igjen blir det vanskelig.

Grrrrrrrrrrrrrrrr.

Banebrytende journalistikk - Papirblogging

Dagbladets Magasinet presenterer i dag en ny føljetong i publikasjonen: Lister nemlig! Vampus har blitt kalt inn som bloggeekspert og innvier den ikke-bloggende del av befolkningen i memefenomenet. Dagbladet beskriver det på følgende glittrende måte: "I bloggverdenen på Internett har det dukket opp et fenomen som heter meme". Her snakker vi om å kanskje være en smule for sein til timen i blogging for journalister med interesse for det som er nytt og heftig, men det er jo egentlig ikke noe nytt. Vampus svarer fornuftig for seg og gir Dagbladet det hintet de kanskje burde tatt: Hun er nemlig ikke så begeistret for memer.

Men Dagbladet vil gjerne være med på det de tror er populært så de hører ikke etter og proklamerer at de heretter vil begynne å publiserer to 10 på topp lister i uken. Når jeg leser dette ansporer det meg til å tenke litt på hvordan Magasinet egentlig har utviklet seg i det siste, og blekka er uten tvil i ferd med å utvikle seg til en bastard av passe doser ukeblad med kjendiser, mat, vin og sex og samlivsråd, avisjournalistikk som tar for seg litt lettere nyhetssaker, og enkelte gode dybdeintervjuer og artikler som ikke får plass i den tabloide formen.

Når de nå skal begynne med lister også kan vi kanskje føye til en ny sjanger: Nemlig papirblogging. Fredagsbilaget er jo på mange måter bloggete i formen. Der finner vi småfestlige ytringer fra leserne, en del personlige kronikker som godt kunne vært skrevet på en velformulert blogg, og en føljetong med memekarakter hvor ulike yngre kjendiser får fortelle om hvorvidt de har sex på første date og hvem den mest berømte personen de har klinet med er. Når Magasinet nå skal begynne å trykke lister, som de forøvrig henter fra en bok med slike (så det blir ikke snakk om så mye nytt antageligvis, mer sånt som aldri forandres: 10 høyeste fjell i verden og sånt), kan det se ut til at papirbloggingen begynner å smitte over på lørdagspublikasjonen også.

Selv kan jeg like memer, men det må innrømmes at det er slikt jeg helst tyr til når jeg ikke har så mye annet å skrive om. Det kan være interessant å lese andres, spesielt hos bloggere jeg ikke vet så mye om, fordi de jo gir et slags innblikk i personen bak bloggen. Når det er sagt kunne jeg ønske at Dagbladet i stedet for å la seg inspirere av fenomener fra denne sfæren i stedet kunne brukt litt spalteplass på å presentere ukens blogg. I stedet for å blogge selv kunne de gått til kildene og latt noen av bloggverdenens beste, morsomste og intelligente stemmer bli hørt. Dessuten lurer jeg litt på om de mangler inspirasjon der nede i Akersgata, når seriøse og betalte journalister tyr til det en del bloggere benytter når de mangler gode idéer kan en begynne å lure på hva de egentlig kan om oppsøkende journalistikk og hvilket ambisjonsnivå de finner passende den lønna de mottar.


Testikkeltrivia i en overraskende kulturell kontekst

I den Italienske valgkampen i April omtalte Silvio Berlusconi seg selv som Jesus fordi han mente han var en sånn tålmodig og inderlig god en. Som vi alle vet hjalp det akkurat like lite som den halvliteren med botox han sprøytet inn i panna si før valget (mannen mener visstnok at rike mennesker som har råd til det skylder sine omgivelser å benytte alle knep for å se vakre ut).

Men noe av det rareste han sa under valgkampen var at motstanderne hans ikke kom til å vinne fordi de var testikler. Dette syns jeg var en utrolig kuriøs og oppsiktsvekkende omtale. I mine tidligere testikkeltrivia innlegg har det vel uten tvil fremkommet at testiklene, eller Charles og Georges som jeg liker å omtale dem, ofte sees i sammenheng med en viss maskulinitet eller handlekraft. Å uttale at noen har baller er jo det samme som å si at de tør der andre tier, at de reiser seg og sloss når andre vender ryggen til osv.

Så når Sivlio heller vil være Jesus enn en testikkel undret det meg litt. Spesielt fordi mannen jo er italiener og italienere er kjent for å like machogreier, som feks å kjøre rundt en dame på moped mens han høylytt setter pris på alle hennes kvinnelige attributter. Når jeg leste dette begynte jeg å lure på hvorvidt frøposene faktisk har ulik symbolsk betydning i forskjellige kulturkretser, eller om jeg hadde misforstått totalt. Det viste seg at førstnevnte heldigvis var riktig, i Italia er visstnok testikler slang for dust. Dette gir altså symbolet en helt ny betydning, og mange av dem som ikke stemte på ham gikk visstnok med t-skjorter hvor det sto "Felici e coglioni sensa Berlusconi" (lykkelig og testikkel uten Berlusconi).

Men hvordan kan Gonadene får en så omvendt betydning av den vi normalt ser? Det lurer jeg veldig på....

Jeg funderer litt på om det kan ha noe med morsbinding, mannlig seksualitet eller forplantning å gjøre (italienere får som kjent lite barn om dagen), men jeg skjønner jammen meg ingenting av akkurat dette.

Ressurskatalog for bloggere

Det finnes etterhvert en god del pingsteder og nyttige portaler (Sonitus og depesjer feks) for bloggere, og som hjelper oss til å finne frem til interessante innlegg og nye blogger. Men jeg synes likevel det mangler noe: Nemlig en kilde til tant og fjas til inspirasjon for oss som ikke er så opptatt av å skrive om oljeprisutviklingen eller problemer innad i Høyre.

Etter at jeg begynte å blogge har jeg begynt å lese nyheter litt anderledes. Jeg leser fremdeles med en målsetning om å holde meg oppdatert og kanskje lære noe nytt, men jeg har samtidig begynt å lete etter rare nyhetssaker som kan gi meg en idé eller som rett og slett kan være utgangspunkt for et innlegg om noe jeg syns er absurd eller komisk. Jeg legger slike ting inn under linkene mine, men oppdager stadig vekk at jeg ikke får brukt dem til noe. Noe som enten kan skyldes at avisene skriver om sinnsykt mye tull eller at jeg er litt mer opptatt av å velte regjeringer enn jeg egentlig vil innrømme.

For hundre år siden (Jada - jeg er definitivt gammel LoRd X) fantes avisen Søndag søndag, og den har jeg kjent at jeg har savnet en del de siste månedene. En avis som kunne finne på å plassere "Kvinne fødte fisk" som forsidestoff kunne vært utgangspunkt for mye morsom blogging. Jeg husker at avisen en gang hadde som et av spørsmålene i sine "ti spørsmål på siste side": Hvem fikk Linda Lovelace i halsen i filmen Deep Throat? Hvis du klarte det og de ni andre utropte denne høyintellektuelle skriftssaken deg til geni. (Når jeg tenker meg om har noen av morgenbladets artikler vært utgangspunkt for enkelte morsomme blogginnlegg, så det kan virke som noe henger igjen i Søndag søndags gamle redaksjonslokaler).

Uansett: Det jeg kunne ønske meg var en slags linketjeneste med de rareste tingene en finner på nett. Dvs slike ting vi alle har liggende på maskinene våre, men som vi ikke får noe ut av. Det er jo ikke noen grunn til at gullet skal ligge å mugne på harddiskene våre?

Jeg har feks denne geniale linken som jeg gjerne deler med verden! Nå ligger den her og førstemann til mølla får den til odel og eie.

Søttende mai er jeg sannelig ikke glad i

Å tilby seg å ta over ansvaret for toggåing istedet for læreren for å få god-vilje-poeng - lurt
Å ta over ansvaret for 23 tiåringer med maur i baken på årets mest folksomme dag - ulurt
Å kjøpe hvit sommerkjole som året 17. mai antrekk til avkommet - lurt
Hvit sommerkjole i regn og gråvær - ulurt
Ulltrøye og tykk strømpebukse under hvit sommerkjole - lurt
Vanfast maskara - lurt
Glemme å tisse før jeg gikk hjemmefra - ulurt
Glemme kamera - ulurt
Glemme flagg - ulurt
Ha høyhælte sko - ulurt
Ha 17. mai sløyfe - lurt
Komme for sent til togoppstilling når jeg har ansvaret - ulurt
Få navneliste over alle som skal være med - lurt
Ikke å være sikker på hvem alle på denne lista egentlig er - ulurt
Begynne å gå i tog med fine rekker og orden og system - lurt
Oppdage at jeg går rett foran en pøbelgjeng av små vålerengakrek som synger supportersanger - ulurt
Ha med paraply - lurt
Ha med bare en paraply  - ulurt
Gi vått barn i sommerkjole paraply - lurt
Å være så lav at alle andres paraplyer drypper ned på hodet mitt - ulurt
Gå i tog og rope hurra og drive med bonding med avkommets medelever - lurt
Gå to mil i tog i høyhælte sko i grus, på brostein og i søledammer - ulurt
Ha med plaster - lurt
Miste kontroll over 23 tiåringer som har lommene fulle av penger og springer inn på kiosken mens vi venter på å tilsluttes hovedtoget - ulurt
Være voksennazi og piske dem på plass - lurt
Stå i 20 minutter i regnet og vente på vår tur - ulurt
Endelig begynne å gå mot storting og konge - lurt
Gire opp ti åringer før de skal se kongen - lurt
Nrk med tvkamera midt i toget - ulurt
Rette alles oppmerksomhet tilbake til kongefamilien - lurt
Å miste 90 % av tiåringene du har ansvar for å overlevere til foreldrene nede på rådhusplassen - ulurt
Å finne igjen de fleste - lurt
Å miste noen andre mens du fant de du mistet først - ulurt
Ringe foreldrene til de du mangler for å oppdage at kronidiotene har plukket dem med seg uten å si ifra - lurt

Å overlate all søttende mai feiring til avkommets andre genetiske opphav neste år - lurt

Om meg

Mitt profilbilde

Nick: Mihoe

Fra: Oslo

Kjønn: Jente

Født: 1969

Mail: Mihoe33@hotmail.com

Mer...